Morsomste i serien så langt! I løøøøvs it!

Mitt tips: NRK begynte i går å sende en britisk tv-serie kalt "The Hollow Crown" - og det er en innspilling av Shakespeares Richard II i elleve episoder. De to første episodene gikk begge på luften i går,

NRK-siden om serien presenterer The Hollow Crown: Richard II slik:

England, 1399: Kong Richard må avgjere ein konflikt mellom fetteren sin, Henry Bolingbroke, og Thomas Mowbray. Slik startar 16 år med kongeleg og politisk maktspel på dei britiske øyene. Opprør og konflikt truar kongehusa og tilhengjarane deira, både i Westminsterpalasset og på slagmarkene i England og Frankrike. Sjå Shakespeares historiske drama i miljø og landskap frå tida det handlar om. Med Rory Kinnear, Ben Whishaw, Tom Hiddleston mfl. (The Hollow Crown: Richard II) (1:11)

Jeg så de to episodene i går, og som vanlig er det topp kvalitet fra de britiske øyer...

De to første episodene er tilgjengelige på nettsiden frem til torsdag 5. mai 2016 kl. 21.45.

ETA: rettet fra Richard III til Richard II - takk til Kjell G!

Jeg er oppvokst i Oslo, har fiskestang og et visst forhold til Oslofjorden, og skjønner derfor rammefortellingen i Havboka. Jeg har jo fiska torsk med sluk. Jeg tror imidlertid folka i Havboka ville ledd av mitt forhold til havet og jeg føler meg jo heller ikke helt hjemme i deres familiære tilnærming til alt som har med hav og fisk og strøm og båt og blåse og fandens oldemor å gjøre. At forfatteren kaster fiskesprett og klassifiserer 5 som fullstendig elendig er vel også et utslag av at de behersker vannet til det fulle. Der er ikke jeg. Til tross for det synes jeg boka er helt fantastisk. Jeg ble drevet inn i en historie så elegant krydret med fakta og anekdoter at jeg ikke kan huske å ha lest en bedre komponert sakprosahistorie. Brageprisen var fullt fortjent. Hurra.

Skulle kanskje ønske hver bok begrensa seg til ett oppdrag sånn i hovedsak, det kan bli litt mye, men du store så underholdende denne bokserien er!

Popsugar reading challenge 2016 har litt færre punkter enn på 2015 lista. Jeg prøver igjen. Her er Årets liste fritt oversatt av meg. Det er noen morsomme utfordringer her som jeg ser det kan være fint å ha noen å drodle litt rundt med. Hvem blir med?

en bok basert på et eventyr
en bok som har vunnet National bok award
en Young Adult bestselger
en bok du ikke har lest siden ungdomsskolen
en bok med handling fra ditt hjemsted
en bok oversatt til engelsk
en kjærlighetshistorie med handling i fremtiden
en bok hvor handlingen er i Europa
en bok på under 150 sider
en New York Times bestselger
en bok som blir til film dette året
en bok anbefalt av noen du akkurat har møtt
en selvutviklingbok
en bok du leser ut på en dag
en bok skrevet av en kjendis
en politisk memoar
en bok som er minst 100 år eldre enn deg
en bok på mer enn 600 sider
en bok fra Oprah's bokklubb
en science- fiction roman
en bok anbefalt av et familiemedlem
en tegnet roman
en bok publisert i 2016
en bok hvor hovedpersonen har samme yrke som deg
en bok hvor handlingen er om sommeren
en bok og dens prequel
et mordmysterie
en bok skrevet av en komiker
en dystopi
en bok med blått omslag
en diktsamling
den første boken du ser i en bokhandel
en klassiker fra det 20 ende århundre
en bok fra biblioteket
en selvbiografi
en bok om en roadtrip
en bok om en kultur du er ukjent med
en satirisk bok
en bok hvor handlingen foregår på en øy
en bok som garantert vil gi deg glede

Då klarte eg så vidt å lese ferdig alle 50 punkta på lista, med nokre få dagar til overs! Eg kjem også til å legge ut bøkene som ei liste.

Det har stort sett gått fint, men nokre bøker leste eg nok mest av plikt, for å fylle eit punkt på lista. Eg merka og at eg ofte sjekka antall sider eg hadde igjen i bøkene eg leste, for eg hadde jo eit tidsskjema å halde, og etterkvart gjekk dette litt ut over lesegleda. Konklusjonen må bli at dette var gøy å gjere ein gong, men samtidig skal det bli fint å lese fullstendig lystbetont og utan spesifikke mål i 2016 :)

1. A book with more than 500 pages: Cloud Atlas - David Michell
2. A book with a color in the title: Red Seas under Red Skies
3. A book with a one-word title: Surfacing - Margaret Atwood
4. A book by a female author: The Waves - Virginia Woolf
5. A book based on or turned into a TV show: Dr Jekyll and Mr Hyde - Robert Louis Stevenson
6. A memoir: Fange i natt og tåke - Trygve Bratteli
7. A book from an author you love that you haven’t read yet: Fargeløse Tsukuru Tazaki og hans pilegrimsår - Haruki Murakami
8. A book a friend recommended: Imot naturen - Thomas Espedal
9. A book based on a true story: Anne Franks dagbok - Anne Frank
10. A book by an author you’ve never read before: Wicked. The life and times of the Wicked Witch of the West - Gregory Magguire
11. A book with a number in the title: Kaptein Blåbjørns 13 1/2 liv - Walter Moers
12. A book set somewhere you’ve always wanted to visit: The Horse and His Boy - C. S. Lewis
13. A mystery or thriller: Destination Unknown - Agatha Christie
14. A book published this year: The Buried Giant - Kazuo Ishiguro
15. A book written by someone under 30: The Secret History - Donna Tartt
16. A book that became a movie: Alice's Adventures in Wonderland - Lewis Caroll
17. A book of short stories: Blow-up and Other Stories - Julio Cortazar
18. A book set in the future: Ker Shus - Tor Åge Bringsværd
19. A nonfiction book: Hildegard von Bingen - Heinrich Schipperges
20. A book with antonyms in the title: Den ærlige bedrageren - Tove Jansson
21. A book you own but have never read: Mengele Zoo - Gert Nygårdshaug
22. A book with a love triangle: Ivanhoe - Sir Walter Scott
23. A book with nonhuman characters: Watership Down - Richard Adams
24. A book that was originally written in a different language: The Last Wish - Andrzej Sapkowski
25. A book you can finish in one day: Frendelaus - Hector Malot
26. A trilogy: Orestien - Aiskylos
27. A book set in a different country: Gater i mørke - Patrick Modiano
28. A book with magic: Howls Moving Castle - Diana Wynne Jones
29. A Pulitzer Prize-winning book: The Hours - Michael Cunningham
30. A book you started but never finished: Visitation - Jenny Erpenbeck
31. A funny book: Lud-In-The-Mist - Hope Mirrlees
32. A classic romance: Wuthering Heights - Emily Bronte
33. A popular author’s first book: I Capture the Castle - Dodie Smith
34. A book at the bottom of your to-read list: Trylleglasset - Torborg Nedreaas
35. A book your mom loves: Min elskede drittsekk - Joy Fielding
36. A book that scares you: The turn of the Screw - Henry James
37. A book more than 100 years old: Moby Dick - Herman Melville
38. A book based entirely on its cover: Frenchman's Creek - Daphne du Maurier
39. A book you were supposed to read in school but didn’t: Thomas Pynchon - Vineland
40. A book that came out the year you were born: Elskeren - Marguerite Duras
41. A book with bad reviews: Den dagen du kom tilbake - Hillary Boyd
42. A book from your childhood: Tordivelen flyr i skumringen - Maria Gripe
43. A book set in high school: The Perks of Being a Wallflower - Stephen Chbosky
44. A book that made you cry: Skyggen over steinbenken - Maria Gripe
45. A graphic novel: Min fjerne barndoms by - Jiro Taniguchi
46. A book that takes place in your hometown: Nattergal - Kai Martin Brekke
47. A book set during Christmas: A Christmas Carol and other Christmas Writings - Charles Dickens
48. A book written by an author with your same initials: Mesteren og Margarita - Michail Bulgakov
49. A play: Medea - Evripides
50. A banned book: Lady Chatterley's Lover - D. H. Lawrence

Den beste for meg i år var The Wise Man's Fear av Patrick Rothfuss. Jeg syntes den var enda bedre en første bok i serien og jeg kan nesten ikke vente til bok nr. 3 kommer ut.

Av norske syntes jeg Fugletribunalet av Agnes Ravatn var veldig god.

Takk for det. Jeg har stor sans for Carol Oates og hennes imponerende og omfattende forfatterskap. Fordi det er bittert og fordi det er mitt hjerte er foreløpig intet unntak. Originaltittelen, Because It Is Bitter and Because It Is My Heart, er forresten hentet fra Stephen Cranes dikt «In the Desert». Koser meg med denne romanen gjør jeg nok ikke, nei, men det er jo noe som heter at: Enten kan du kose deg, eller du kan lese en god bok.:-)

Endelig! Endelig har jeg fått mulighet til å lese Carry On av Rainbow Rowell. Jeg her gledet meg helt siden jeg fikk vite at Rainbow Rowell skulle skrive denne boka, og er så glad for at jeg endelig har fått lest den. Jeg elsket Carry On så mye! Dette er en fantastisk bok!!!

I boka Fangirl skriver Rainbow Rowell om Cath. Hun vil heller skrive fanfiction om den fiktive magikeren Simon Snow, skapt av den fiktive forfatteren Gemma T. Leslie. Da Rainbow Rowell var ferdig med å skrive boka, følte hun at hun ikke var ferdig med Simon Snow og hans verden. Derfor valgte hun å skrive boka Carry On. Carry On er ikke Gemma T. Leslies Simon Snow, og heller ikke Caths, men det er Rainbow Rowells versjon, og jeg elsket det.

Fangirl er en av mine favorittbøker, og da jeg hørte at Rainbow Rowell skulle skrive en bok om Simon Snow, ble jeg så spent. Jeg likte kjempegodt den delen av Fangirl, og hadde kjempehøye forventninger til Carry On, som innfridde alle mine forventninger og mye mer. Jeg har ikke ord for hvor godt jeg likte denne boka.

Carry On handler om Simon Snow, som muligens er den verste Utvalgte som noen gang har blitt valgt. Det er i hvert fall det romkameraten til Simon, Baz, sier. Baz er kanskje ond og en vampyr, men det er nok riktig det hans sier. Mesteparten av tiden klarer ikke Simon å få magien sin til å virke, og når den virker, eksploderer alt. Det er Simons åttende, og siste, år på magikerskolen Watford, og ingenting ser ut til å gå som det skal. Agatha, kjæresten til Simon, slår opp med ham, det løper et magisugende monster rundt og ser ut som Simon som elleve år, og på toppen av det hele har ikke Baz kommet tilbake til skolestart. Hva skal Simon gjøre nå?

Jeg elsker karakterene. Simon, Baz, Penelope, som er Simons bestevenn, og Agatha. De har alle mange sider og utvikler seg mye i løpet av boka. Dette er typisk for Rainbow Rowell, og det er derfor jeg liker bøkene hennes så godt. Det er spennende å se hvordan forholdet mellom dem forandrer seg, og jeg liker det kjempegodt. Vi får vite ganske mye om karakterene siden handlingen skifter mellom mange forskjellige synsvinkler. Vi får historien i førsteperson fra flere av karakterene i historien. I begynnelsen trodde jeg det kom til å bli forvirrende, men det gjorde det ikke. Rainbow Rowell skiller lett mellom de forskjellige synsvinklene. Nice nice!

Det er mange som sammenligner Carry On med Harry Potter, og jeg forstår hvorfor. En Utvalgt magiker går på magiskole og må kjempe mot onde krefter, men bortsett fra det, er det ikke flere likheter. Rainbow Rowell har skapt sine egne karakterer, sin egen verden og sitt eget magisystem, og det er kjempekult. Jeg liker kjempegodt det at karakterene kan bruke moderne teknologi. Jeg har alltid lurt litt på hvorfor de ikke kan det i Harry Potter, og det at de utfører magi ved å si forskjellige godt brukte ord og uttrykk, synes jeg er utrolig stilig. Her siteres barnesanger, filmer, Queen og andre ellers vanlige formuleringer. Genialt! Spesielt godt likte jeg at Star Wars og Bohemian Rhapsody av Queen ble sitert.

Historien er kjempespennende, og det er gøy å se hvordan Simon og vennene hans løser de mange problemene som oppstår. Og de er det ikke få av... Historien tar stadig vekk nye vendinger, og boka er full av plot twists. Selv om jeg har lest Fangirl, og visste noe om historien, ble jeg fortsatt overrasket flere ganger.

Carry On er Rainbow Rowells først forsøk på å skrive fantasy, og det fungerer kjempebra. Skulle trodd hun aldri har gjort noe annet i hele sitt liv, og selv om det er en fantasybok, er det helt klart en Rainbow Rowell-bok. Det funker så utrolig godt. Jeg er så imponert.

I tillegg liker jeg kjempegodt at hun er med på å skape bevissthet rundt LGBTQ+. Det er for få bøker som handler om LGBTQ+-personer, og det er enda færre innenfor fantasysjangeren. Tusen takk, Rainbow Rowell, for at du er med på å skape bevissthet, og jeg håper at Carry On kan være med å gjøre det mer mainstream og fjerne tabuet som ligger rundt dette temaet i samfunnet vårt i dag. Andre bøker som også gjør dette kjempebra er I'll Give You the Sun av Jandy Nelson, More Than This av Patrick Ness, og også forfattere som Libba Bray, David Levithan, Neil Gaiman og Rick Riordan tar opp dette temaet.

Carry On er rett og slett fantastisk! Jeg likte den så utrolig godt, og for meg var den perfekt. Skulle ønske det var mer... Men jeg er utrolig glad for at Rainbow Rowell skrev denne boka og anbefaler den så utrolig mye!

Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.

I tillegg til Patrick Rothfuss som er foreslått før, vil jeg foreslå Joe Abercrombies serie The First Law. Den starter med The Blade Itself. Om du liker lydbøker, kan jeg anbefale disse. Leses veldig godt av Steven Pacey, synes jeg.

Hvis du liker urban fantasy, mysterier og britisk humor, vil sannsynligvis PC Peter Grant-serien til Ben Aaronovitch slå an. Jeg liker den godt, og gleder meg til neste bok. Første bok er Rivers Of London. Også disse gjør seg forøvrig eksepsjonelt godt som lydbøker når Kobna Holdbrook-Smith leser.

Her er ei Spotify-liste: https://open.spotify.com/user/karl%2B/playlist/4NMiIeU8kQxPQyZHVmDK71

16 timar og 45 minutt med musikk frå Dr Munks popleksikon!

Dette er den søteste boka jeg noen gang har lest! The Slow Regard of Silent Things er IKKE bok nummer tre i The Kingkiller Chronicle, bare så det er sagt. Det er sikkert noen som ville blitt litt skuffet hvis de trodde det. Dette er en novelle som omhandler en av karakterene i serien, Auri. Derfor vil jeg si allerede nå: Har du tenkt til å lese Pat Rothfuss' bøker, er dette ikke boka du skal starte med. Som han selv sier i forordet vil ikke denne boka gi mening hvis man ikke har litt innsikt i verdenen i serien. Du må starte med The Name of the Wind, som er bok én.

The Slow Regard of Silent Things har det søteste coveret, som passer perfekt til historien. Coveret avbilder Auri, og det er utrolig bra designet. Det er lett for meg som har lest boka å si at det passer, kanskje ikke så lett for dere som ikke har det å forstå. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det, men dere må bare tro meg når jeg sier det. Det passer perfekt.

Dette er ikke noen vanlig historie. Det er kun én karakter, ingen dialog, og andre ting som en vanlig historie mangler også. Likevel er dette en av de vakreste bøkene jeg har lest. Språket er utrolig poetisk, og selv om det ikke skjer så mye, fanget The Slow Regard of Silent Things meg. Jeg måtte vite hva som kom til å skje videre.

Auri er en utrolig interessant karakter. Hun er ikke helt ok; hun er litt ødelagt inni seg, og hun er en av de mest interessante karakterene i The Kingkiller Chronicle. Jeg likte veldig godt å lære mer om henne. Her får man et innblikk i hennes liv, hva som driver henne, hvordan hun lever. Der var gøy å lære mer om henne, samtidig som det var litt trist - hun har det ikke lett.

Historien går over seks dager. Auri går å venter på "ham", jeg ser for meg at dette er Kvothe, hovedpersonen i The Kingkiller Chronicle. Hele tiden går hun å tenker på hva hun skal gi ham; de pleier å gi hverandre en gave når de møtes. Gaven må være perfekt, tenker hun. Det er veldig interessant å se hvordan hun tenker på Kvothe, og hva det er hun fokuserer på.

Hele boka er full av illustrasjoner. De er utrolig vakre og skaper en spesiell stemning. Det er Nate Taylor som har tegnet disse. Tegningene passer perfekt til historien, og de gjør denne boka enda bedre.

Helt på slutten av boka har Pat Rothfuss skrevet en "author's note", en liten hilsen fra forfatteren. Kan jeg kalle det det? Jeg vet ikke helt hva jeg skal kalle det. Men, i hvert fall, dette er et veldig fint skrevet notat om hvordan boka ble til. Her skriver han at dette er ikke en bok som er for alle. Dette er ikke boka for dem som vil ha en vanlig historie, dette er for dem som sympatiserer med Auri, som kjenner seg igjen i henne - de som er litt ødelagt inni; the slightly broken people, skriver han. Jeg synes dette var utrolig fint skrevet. Jeg tror nemlig at dette gjelder de fleste av oss. Hvem har gått gjennom livet uten å møte hindringer, noe som sårer én? Ingen, vil jeg si. Hva vil jeg med dette? Jeg vet ikke, men jeg vet at det ikke er rart å av og til føle seg trist. Jeg tror vi alle har godt av det, selv om det gjør vondt der og da. Vi blir sterkere etterpå, og uansett hvor vondt det gjør, det blir bedre. Det er helt sikkert.

Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Jeg skriver nesten aldri i bøker, men tråden fikk meg til å tenke på Helene Hanff og hennes bok "84 Charing Cross Road": you leave me sitting here writing long margin notes in library books that don't belong to me, some day they'll find out i did it and take my library card away.

Jeg har fått anbefalt Good Omens ganske mange ganger, spesielt av pappa. For noen helger siden var jeg i Stavanger, og jeg fikk da vite at jeg MÅTTE lese Good Omens snart, og sener, uka etter, fikk jeg høre det samme fra en i klassen. Jeg tok dette som et tegn og begynte å lese boka, og nå lurer jeg på hvorfor jeg ikke begynte på den før. Den er fantastisk morsom og rar.

Både Neil Gaiman og Terry Pratchett er forfattere jeg har lest en del av, og jeg er kjempeimponert over det de får til. Dem sammen er helt utrolig! Jeg kunne se hint av Terry Pratchetts spesielle humor, og andre steder kunne jeg kjenne igjen Neil Gaimans poetiske, men til tider litt groteske stil. Det er en fantastisk bok de har skrevet sammen. De er to av fantasysjangerens mest profilerte forfattere, og jeg har ikke ord for det de har fått til sammen.

Det er så utrolig mye merkelig i Good Omens. For eksempel satanistnonner. Hva søren?! I tillegg har de forskjellige karakterene fantastiske navn og beskrivelser. I begynnelsen av er det en liste over de viktigste karakterene i boka. Der står det for eksempel: Crowley (An Angel who did not so much Fall as Saunter Vaguely Downwards), Thou-Shalt-Not-Commit-Adultery Pulisifer (A Witchfinder), Dog (Satanic hellhound and cat-worrier) og mye mer. Bare det at en karakter heter Thou-Shalt-Not-Commit-Adultery Pulsifer... Jeg vet ikke hva jeg si. Det hele er så fantastisk merkelig.

Historien er veldig spesiell. Det er veldig mye som skjer, og det innebærer Apokalypsens frie ryttere, en Hell's Angels-gjeng, Antikristen - en gutt kalt Adam, en demon som kjører en Bentley og en engel som samler antikke bøker, og det er bare noe av det. Vel, jeg hadde ikke sett for meg at det var slik Apokalypsen skulle utarte seg og i hvert fall ikke at det kom til å bli så morsomt. Det hente flere ganger at jeg lo høyt. Det hele er så teit og merkelig... Vidunderlig nonsens!

Alle karakterene var veldig forskjellige, og det var ingen jeg ikke likte. Jeg likte Anathema og Newt veldig godt; de var veldig søte. Crowley og Aziraphale likte jeg også veldig godt. De minnet meg litt om Castiel og Crowley (Jepp, det samme navnet. Tilfeldig? Neppe) fra Supernatural. Bortsett fra at Aziraphale hadde mer humor en det Cas har.

Det er nesten ikke noe å klage på ved denne boka, men hvis jeg skal finne noe, må det være at det av og til var litt vanskelig å forstå Shadwell. Han pratet dialekt, og det var ikke alltid like lett å forstå, Men... Dette er kun småpirk, så jeg er superfornøyd :)

Good Omens er en av de mest fantastiske og merkeligste bøkene jeg har lest i år, og jeg vil anbefale ALLE å lese den. Og så burde dere lese noe annet av Neil Gaiman og Terry Pratchett.

Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Den best bevarte hemmeligheten blant årets oversatte bøker?

Da tilfeldighetene ville at mine øyne skulle falle på akkurat denne boka mens jeg var inne på Norli i Oslo tidligere i år, ante jeg virkelig ikke hvilken skatt jeg tok ut av hyllene. Boka må være en av de best bevarte hemmelighetene blant oversatte norske utgivelser i år.

Muriel Spark (f. 1918 d. 2006) har i følge Wikipedia utgitt et helt lass med bøker. Hun debuterte i 1950, og "Frøken Jean Brodies beste alder" (eller "The Prime of Miss Jean Brodie" som den heter på originalspråket) utkom i 1961. Så vidt jeg har klart å finne ut er dette den eneste boka som foreløpig er oversatt til norsk. Dersom forfatterens øvrige bøker er like lekne som denne lille skatten av en bok, så er jo forlaget nødt til å sørge for å gjøre flere av bøkene hennes tilgjengelig for norske lesere! For stikkordet - hvis jeg bare skulle velge ett for denne romanen - er nettopp leken! Her må forfatteren ha hatt det riktig morsomt, der hun har lekt med mange tråder i hendelsesforløpet, før hun har gjort romanen til det den er blitt til.

Denne romanen er for øvrig Muriel Sparks mest kjente roman, og den er på flere lister over de 100 beste engelskspråklige romanene. På bokas smussomslag kan jeg dessuten lese at romanen ble filmatisert i 1969 med Maggie Smith i rollen som Jean Brodie. Forfatteren har mottatt en rekke priser for sitt forfatterskap, og hun er dessuten blitt kåret til æresdoktor ved en rekke universiteter, blant annet i London, Edinburgh og Oxford.

I den norske utgaven er det et forord av Vigdis Hjorth, som jeg har lyst til å sitere fra:

"Det er en del man ikke skjønner før man er i sin beste alder, for eksempel at barneskolelærernes betydning er undervurdert. De formative år er ikke mellom tolv og tjue, som noen tror, men de mellom ti og tretten. Det har Muriel Spark for ikke å snakke om lærerinnen Jean Brodie forstått. Så den innflytelsen sistnevnte har på sine elever, blir skjebnesvanger for dem på ulikt vis, men ikke verre enn at man under lesingen av Frøken Jean Brodies beste alder skulle ønske at man selv hadde opplevd en slik lærerinne i sin skoletid, og man spekulerer i hvordan ens liv da ville sett ut." (side 5)

"Grovt sagt går frøken Brodies pedagogikk ut på at kunst og religion kommer først, så filosofi og til sist vitenskap. "Slik er rekkefølgen på livets store spørsmål, ordnet etter betydning." Ellers bedyrer hun at hun ikke vil dytte noe inn i sine, bare hale det som er i dem, opp, men etter hvert som handlingen skrider fram, forstår leseren at frøken Brodie trenger sine elever, får like mye som hun gir, er avhengig av og nyter sin makt over dem og slipper dem ikke, for de er hennes kall, så den trekker ut, frøken Brodies beste alder, som de unge elever skal få høste fruktene av og bære med seg all sin tid. Det gjør de, på ulikt vis, som sagt, men til og med piken hun behandler dårligst, tenker senere på sin tid under frøken Brodie som den lykkeligste i sitt liv, der de satt og lyttet til alle historiene og synspunktene som ikke hadde noe med den vanlige virkeligheten å gjøre." (side 6-7)

Handlingen i boka finner sted på en pikeskole i Edinburgh på 1930-tallet. Vi befinner oss altså i mellomkrigstiden, hvor nazismen har sin fremmasj i Tyskland, mens fascismen vokser frem blant annet i Italia.

En lærer som ikke er interessert i det som de fleste oppfatter som kjernen i pedagogikken på grunnskolenivå, nemlig at elevene skal lære å regne og skrive og kjenne landets historie, men som i stedet forer dem med alskens romantiske idéer og atpåtil er svak for menn i uniformer - i særdeleshet Mussolinis fascistiske soldater - får før eller siden problemer med resten av lærerstaben på skolen. Og problemer får frøken Brodie etter hvert, men det er da den ufattelige lojaliteten hun har bygget opp overfor sine elever kommer inn. De unge elevene beskytter henne, for makan til lærer skal man lete lenge etter! Og dermed kan ingen ta frøken Brodie. De får ingenting på henne siden elevene beskytter henne 100 %. Frøken Brodie er og blir deres heltinne med stor H!

Den engere krets av sterkt "innvidde" elever i frøken Brodies klasse - fem i alt, har alle sine særpreg. Rose Stanley blir etter hvert berømt for sex (men ikke slik man umiddelbart tenker), og resten av gjengen består av Eunice Gardiner, Jenny Gray, Monica Douglas og Sandy Stranger. Frøken Brodie forteller sine elever om sine kjærlighetshistorier og innerste hemmeligheter, og slik prøver hun å lære dem om de viktige tingene i livet, de som virkelig betyr noe. Vi følger jentene over noen år - helt fra de er 10 til de er i ferd med å gå inn i de voksnes rekker, og i et tilbakeblikk sett fra fortellerens ståsted, får vi også vite hvordan det går med dem mange år senere. Som et hvilket som helst idol, som blir dyrket uforbeholdent fra første stund, kan det imidlertid bare gå en vei etter hvert som jentene blir eldre og evner å tenke mer selvstendig.

"Frøken Brodie diskuterte aldri sine private anliggender med sine kolleger, bare med dem av sine tidligere elever som hun hadde oppdratt som sine fortrolige. Det var også tidligere gjort forsøk på å få henne fjernet fra Blaine, men forsøkene var blitt forpurret." (side 15)

"Frøken Jean Brodie" er en fantastisk herlig roman av det sjeldne slaget! Jeg humret og lo mens jeg leste, og mange av scenene i boka er som hentet ut fra en satire. For nettopp satirisk og hylende morsomt blir det underveis - på en intelligent måte! Jentene får oppfylt den største drømmen jenter i tenårene har: nemlig å bli tatt på alvor av en voksenperson. At den godeste frøken Brodie trår over en del grenser - profesjonelle så vel som etiske - i rollen som deres lærer ... akkurat det evner de ikke å se enda. Det å være en heldig utvalgt - crème de la crème - overskygger alt! Slik kan frøken Brodie manipulere og styre dem nesten akkurat dit hun ønsker. Som hun sier: "Gi meg en pike i mottakelig alder, og hun er min for alltid." Riktig ille blir det når hun forsøker å overføre sin egen fascinasjon for fascismen over på jentene ... Helt til hun til slutt faller for eget grep ...

Det beste med boka er - i tillegg til en morsom, original og fremfor alt fascinerende historie - at den er så elegant skrevet. Selv fant jeg den tilbakeskuende fortellerstemmen fornøyelig, den som med det overordnede blikket ser mer enn hva enkeltpersonene er i stand til der og da. Noen ganger ble dette kanskje litt vel belærende, men aller mest var det et artig fortellergrep.

Jeg må også innrømme at jeg opplevde det ekstra morsomt at handlingen i boka er lagt til Edinburgh, fordi jeg har et forhold til byen - selv om jeg ikke kjenner den inngående utover gamlebyen.

Dette er en bok jeg anbefaler på det varmeste!

Helt til slutt: "Frøken Jean Brodies beste alder" er for øvrig en 1001-bok. Jeg siterer fra 1001-boka:

"Historien strekker seg over en rekke tidsrammer og synsvinkler, særlig i de retroskepktive vurderingene som er strødd utover i romanen, fra forskjellige medlemmer av Brodie-gjengen. Slik antydes den endelige beretningen om en inspirerende, men farlig lærers beskjedne vekst og stygge fall: tittelens Jean Brodie. Frøken Brodie underviser sine protesjeer med en begrensende, men inspirerende strenghet som grenser til kriminell propaganda for et autoritært styresett - hun former dem som sine fascisti. Romanen utnytter de underlige, sadomasochistiske fantasiene om pedagogiske svermerier og seksuelle klasseromsspenninger. Den arbeider seg gjennom denne "oppdragelsen"s merkelig ineffektive følger for Brodie-gjengen, dystert sett gjennom eleven Sandy Strangers øyne. Romanen bruker satirisk komedie som politisk diagnose, og den setter undervisningen og historiefortellingens moral i skjærende relieff. Det er en fryd." (side 556 i utgaven fra 2007)

Sett deg godt til rette og opplev en av de beste, om ikke den beste førsteboken i en fantasyserie noen gang. Rothfuss har med The name of the wind ikke bare gitt en god introduksjon til en ny fantasyserie med dens verden og personer, han har kanskje skapt en fantsayverden og karakterer som vil forbli noen av de sterkeste i gamet.

Det er ikke så mye mer å si om boken egentlig. Er man/du fan av fantasy, vil du digge denne.

Eg tenker på Ragnar Hovland sin 1964. Den stend ulest i bokhylla mi (har nyleg kjøpt den), så eg skal ikkje påstå at den stemmer 100% med ynskjet ditt, men ut frå det eg har lest om den ser den ut til å ligge ganske nær.

Som stor fan av Hvem er du, Alaska? må jeg anbefale Paper Towns, også av John Green. Den har like mye mystikk (og kanskje enda mer!) som Alaska, men er helt klart min favoritt. Har hørt med både voksne og ungdommer, slik som meg, som har lest boka og de har også vært helt frelst! :)