Tekst som har fått en stjerne av Kristine O:

Viser 1 til 20 av 90:

Når morfar var nazist ...

Ida Jackson (f. 1987) omtales på Wikipedia både som blogger og forfatter. I årene 2007-2010 hadde hun Norges tredje mest besøkte blogg "Revolusjonært Roteloft"/"Virrvarr" (hun twitrer i dag under navnet Virrvarr). Hun har også engasjert seg i politikken (som leder av Rød Ungdoms lokallag i Moss i 2005-2006). Hittil har hun skrevet fem bøker, den siste sammen med Maren Kristiane Solli.

Tidligere i høst var jeg på Aschehougs pressekonferanse, og der hørte jeg Ida Jackson presentere sin bok. Noe av det jeg bet meg merke i var at hun fremhevet at det nok var enklere for henne å skrive om bestefarens nazisme enn det ville vært dersom han hadde vært faren hennes.

Jeg hadde vel egentlig ikke tenkt å prioritere denne boka i det hele tatt, mye fordi jeg har lest en hel del om hvordan det er å oppdage at nære og kjære var nazister under krigen. Blant annet har Bjørn Westlie gjort det i boka "Fars krig" (2008), og Morten Borgersen har gjort det i boka "Jeg har arvet en mørk skog" (2012). Her er for øvrig det vanskelige far-sønn-forholdet vel så sentralt som fedrenes fortid som nazister, selv om dette på en måte er to sider av samme sak.

Det er et par forhold som har gjort at jeg ombestemte meg. Det ene - og viktigste - er at et overveldende antall mennesker hvis boksmak jeg stoler på, har anbefalt boka. Det andre er at Ida Jacksons bok tilfører noe nokså nytt i diskusjonen. Hennes bok handler nemlig om et menneske hun elsket, morfaren Per Pedersen Tjøstland. Hva skjer når man tilfeldigvis oppdager at den morfaren man har elsket hele sitt liv, har en fortid som nazist?

Det var et tilfeldig wikipedia-søk som gjorde at forfatteren oppdaget morfarens fortid. Hun var da 27 år, og hadde så langt i livet levd med forestillingen om at morfar var verdens snilleste og godeste menneske her på jord. Var det noen som virkelig hadde sett henne, så var det han. Kanskje var de av samme støpning de to? Opprørske, motstrøms, lite villige til å følge flertallet? Etter hvert som Ida Jackson graver seg ned i historien om morfaren, er det kanskje nettopp dette som slår henne: Hvor like hun og morfaren tross alt er/var. Kunne hun også ha blitt nazist dersom hun hadde vært født noen år tidligere?

Mens hun graver i fortiden, møter hun på mye motstand hos sin egen familie. Å ha en slektning som har vært nazist er ikke noe man bærer frem med stolthet. Det vil man aller helst glemme. Forfatteren møter også på utsagn ala "men han var så ung" og antydninger om at han ikke visste hva han egentlig var med på. Dette viser seg ikke å stemme i det hele tatt. For er det noe som dukker opp i all sin gru, så er det at morfaren visste meget godt hva nazismen sto for. Han etterlot seg mye skriftlig materiale fordi han var redaktør og journalist i avisen Germaneren. Hans innlegg fjerner enhver tvil om at han ikke skulle være en overbevist nasjonalsosialist. Dette måtte han også sone sin straff for etter krigen, og hans fortid gjorde at han valgte å trekke seg unna all offentlighet resten av sitt liv.

Jeg beundrer den jobben Ida Jackson gjør når hun gransker både bestefaren og seg selv. Det må ha gjort vondt, og akkurat dette skriver hun mye om. Hvordan hun underveis gråt, var rasende og fortvilet. Likevel - hun legger alt hun finner frem på litteraturens alter, og bruker dette til å åpne opp nye dører både i seg selv og hos sine lesere. Samtidig opplever jeg at hun klarer det kunststykke ikke å kaste vrak på de gode sidene hos morfaren, dem hun opplevde gjennom hele sin oppvekst. For det går faktisk an å ha en ond fortid og likevel ha noe fint å gi til mennesker man bryr seg om!

Forfatteren har selv vært opptatt av ekstreme holdninger, f.eks. i sin jakt på spennende konspirasjonsteorier, og kanskje er det nettopp dette som gjør at akkurat hun på et vis forstår bestefaren bedre enn resten av familien? Samtidig glipper resonnementene hennes noe fordi det jo er en stor forskjell på tanker og handlinger. Hun går etter min oppfatning også vel langt når hun nærmest likestiller traumene etter deltakelse i en krig på hhv. den riktige og den gale siden. Jeg tror selvsagt at det er like traumatisk å være vitne til andres død uansett hvilken side man kjemper på, men det er et hav av forskjell å komme hjem etter en krig som hhv. helt eller skurk ... At ingen hjemme forsto hva de hadde vært med på, var så sin sak, men det måtte definitivt være bedre å komme hjem som helt ... tross alt! Når det er sagt er det selvsagt prisverdig å forsøke å forstå hva morfaren hadde vært gjennom, selv om han havnet på feil side av krigen.

Ida Jackson tegner også et interessant bilde av hvordan verden må ha fortonet seg den gangen bestefaren og andre tok de valgene de gjorde. Valg som i ettertid er blitt fordømt som landssvik, og som de måtte tåle å bli straffet for ... Ettertidens grelle flombelysning har gjort noe med hvordan man betrakter enkelthendelser og valg, og disse valgene ville selvsagt ha stått i et helt annet lys dersom det var Tyskland og ikke de allierte som hadde vunnet krigen. Vi omdefinerer hva som er ondt og hva som er godt alt etter hvem som vant krigen.

Størst inntrykk gjorde faktisk forfatterens beskrivelse av forholdet til moren og slektningene underveis i skriveprosessen. Fra å ha strittet fullstendig i mot i begynnelsen, var moren etter hvert med på å gi Ida Jackson opplysninger som ytterligere bidro til å nyansere bildet av morfaren. Som hun skriver i etterordet:

«Denne boken er dedisert til min mor. Uten henne ville jeg har skrevet en bitrere, hardere og dårligere bok. Den er også til faren min, for å ha tatt vare på familiehistorien for moren min til hun orket å ta vare på den selv. Det er til søstrene mine, for å ha lyttet. Det er til tantene mine og onkelen min, for å ha lest, selv om de først sa at de ville slippe å lese. Den er spesielt til den eldste tanten min, som har delt viktige faktaopplysninger og en sterk historie.»

Alt i alt synes jeg at "Morfar, Hitler og jeg" er en godt skrevet bok, som tilfører noen nye perspektiver på ting jeg trodde jeg hadde lest nok om fra før av. Ida Jackson er befriende forfriskende i sin skrivestil, og hun er ærlig og åpen til siste trevl. Dette er også styrken ved boka. Svakheten er at det - litt etter øynene som ser, selvsagt - er noe svikt i enkelte av resonnementene. Kanskje er disse resonnementene helt nødvendige grep for at forfatteren selv skal forstå sin morfar bedre, mens jeg tenker at dette hadde mindre interesse for meg som leser. Dette gjør at boka ikke kommer helt i toppskiktet hos meg. Runa Eilertsen leser nydelig! Jeg anbefaler gjerne denne boka - kanskje særlig til den yngre garde som er ute etter å utvide sin forståelse av 2. verdenskrig i Norge.

Godt sagt! (10) Varsle Svar

"Kan jeg få komme inn, frøken Monsen?" spurte han og blottet tennene til en David Hasselhoff spesial.
"Helst ikke", pep hun. Hun hadde kanskje ikke sett Baywatch.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Jeg er fra politiet i Oslo, og denne personen er arrestert for ikke å kunne forskjellen på skjøpe og kjøpe.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Endelig er Bjørn Beltø tilbake ! Den karismatiske,men nervesvake og underlige albino arkeologen som løser all verdens mysterium :) Dette er vel den 5.boka om Bjørn Beltø, og jeg håper inderlig det kommer flere !
Dette er krim-roman-spenning ( kall det hva du vil) som jeg liker. Gravfunn, knokler, mysterier og hemmeligheter som verden ikke bør vite, ah....jeg forsvinner fra denne verden når jeg får slike bøker mellom fingrene !

I Kapernaum i 1978 avdekkes en grav fra oldtiden, men arkeologen forsvinner og det militære overtar og forsegler graven. Hvorfor?
I Oslo i 2014 ber en dødssyk kollega av Bjørn Belto om hjelp til å løse et mysterium.Samtidig blir hennes mann og sønn overfalt....av hvem?
Bjørn Beltø må nok en gang begi seg ut i verden på leting etter spor for å løse hemmeligheter og mysterier som enkelte gjør alt for å skjule. Og løsningen er forbløffende og rystende.Er verden klar for dette?

Det er ikke action, men det er spennende, det er ikke krim, men det er utrolig intens, det er ikke grøsser, men veldig creepy! Det er vanskelig å gi denne boka en sjanger, men det er heller ikke så nøye. Hovedsaken er at den er godt skrevet, den er (innimellom) provoserende, og den vekker nysgjerrighet hos meg. Hvor går grensen mellom virkelighet og forfatterens fantasi? Jeg blir både fascinert og litt provosert ! Og DA er det en bra bok :) Kanskje vil noen mene at det er litt for mye "fakta" i boka, men for meg var det nødvendig og ga meg mye i forhold til mysteriet. Det må ligge mye research bak en slik bok,og takk og pris for at noen orker å gjøre det :) Les den og kjenn på undringen du føler når du lukker boka og er ferdig :) Kan det være sant? Kan verden ha gått glipp av dette?

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Denne boken var en fryd å lese! Drivende, underholdene og umulig å legge ifra seg. De utrolige vendingene og sannhetene gjør virkelig boken til en av de beste jeg har lest i år!

Godt sagt! (9) Varsle Svar

Spennende roman og artig persongalleri. Gleder meg til å lese nummer to her. Er ikke helt overbevist om at det blir en hit på skolebiblioteket, men kanskje en grei overgangsbok til Cobans bøker for de voksne krimleserne.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Det er utrolig hvor fort man kan lese 427 sider. Klarte ikke å legge boken fra meg. Ja historien var het og forførende. Bøkene inneholdt mye av samme essens som Fifty shades bøkene og Crossfire serien.
Og jeg må innrømme jeg er svak for en nydelig kjærlighets historie, og jeg lar meg forføre av denne sjangeren.
Nå er jeg ikke så opplyst og inne på forhold som handler om dominans og underkastelse, men undrer meg stadig når jeg leser disse romanene om hvor romantiske de er tiltross for at det er dominans og underkastelse det handler om. For jeg personlig har alltid trodd at man er mer distansert fra hverandre i slike forhold. Man spiller liksom mer en rolle i en seksuell lek.
Hva er det egentlig som får et annet menneske til å få et sånt alt opp slukende behov for å ha sånn kontroll over et annet menneske? Og ikke minst hva får et menneske til å gi fra seg kontroll over eget liv?

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Hvis du likte Fifty shades of Gray bøkene vil du elske denne. :-)

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Wow! Kazinski gjør det igjen! Godt og vel halvveis i boka er det rett og slett umulig å legge den fra seg :-) et ufattelig driv samtidig som tema i boka er interessant, gode karakterskildringer av Nils Bentzon og Hanna, med andre ord: det er bare å glede seg til denne. Bedre enn Den siste gode mann :-) Jeg gleder meg til neste fra Kazinski.....

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Jeg har fulgt Archie Sheridan og Gretchen Lowell siden første bok, og er fullstendig hektet på dette forskrudde paret! Jeg har gleder meg enormt til denne boken, og jeg ble virkelig ikke skuffet. Dette er bra psykologisk thriller, og anbefales på det sterkeste - men bøkene bør leses i rekkefølge. Les hele min omtale på ritaleser.com

Godt sagt! (6) Varsle Svar
Godt sagt! (2) Varsle Svar

Elsket denne boka, spennende fra begynnelse til slutt. Perfekt for den som liker litt "fra den andre siden", fikk både frysninger og låste ytterdøra mens jeg leste denne! Anbefales :))
Glede meg til hennes neste bok som eg bestilte i dag :)

Godt sagt! (7) Varsle Svar

Actionbok om skilsmisse med humoristiske elementer. Skulle tro det var umulig å få til, men jeg synes Henriksen lykkes. Ikke like realistisk hele veien, men det funker. Liker den handlekraftige og snarrådige hovedpersonen og at slett ikke alt går etter planen. Både for spenningssøkende og mer følelsesorienterte lesere, tror jeg. Og mest jenter, da.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

det ble for mye av det gode, og mange gjentagelser ,jeg tenkte å legge den i fra meg halveis,men heldigvis gjorde jeg ikke den og den tok seg opp:)

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Har nylig lest Bare for deg (og halvannen av Fifty shades-bøkene). Er enig med deg Findus - hvis man først skal lese erotiske romaner, så er denne langt bedre enn Fifty shades. Språket er råere, historien er bedre skrevet. Plottet er nokså likt: Steinrik veltrent kontrollfreak av en mann med fortid møter vakker kvinne i ny jobb. Her er riktignok også kvinnen rik, og hun har også en fortid. Men - vil du har mer erotikk etter Fifty Shades - hiv deg over Crossfire-serien!

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Denne romanen er mye bedre enn Fifty shades of grey. Vil du lese erotisk litteratur, les heller denne. Språket er bedre, den er mer spennende, og hovedpersonen mye mer tiltalende og har en mye tøffere og tiltalende heltinne.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Har ikke vært så skremt siden jeg leste min første grøsser som liten. Yrsa Sigurdardottir er en mester i å skape guffen stemning.

Godt sagt! (6) Varsle Svar

Alternative utgivelser av samme verk kan du se når du klikker på en bok.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Klikk deg inn på boken og scroll deg til nederst på siden, der er de andre utgavene av boken.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Sist sett

Ella_BSol SkipnesGrete AastorpHanneDemetersiljehusmorsomniferumMads Leonard HolvikSigrid NygaardHeidi Nicoline Ertnæsingar hBeate KristinTove Obrestad WøienRufsetufsaHanne Kvernmo RyeIngeborg Kristin LotheCecilieEllen E. MartolMarianne  SkagePi_MesonAstrid Terese Bjorland SkjeggerudHilde Merete GjessingAud Merete RambølbrekStig TSynnøve H HoelHarald KIreneleserFindusBjørg Marit TinholtgretemorAvaKnut SimonsenPiippokattaIngeborg GKjerstiIngvild SritaolineLailaEva