Bokelskere.no

Har lese fyrste del (om Johan) - sterk lesing!
Ho skriv med eit intenst driv som gjer boka vanskeleg å leggje frå seg. Mogleg eg er ferdig før november er begynt :)

Ha, ha, jeg har forskuttert "seieren" og kjøpt boken. Er spent på den og gleder meg til å komme i gang. Takk for enda en mønstergyldig valgomgang, Kjell.

Det ble vel klart nokså tidlig i avstemminga hvilken veg det bar, så boka er allerede i hus! Først skal jeg gjøre meg ferdig med Der krepsene synger, så blir det altså dansk nynorsk fra trøndelagskysten. Spennende!

Jeg har sniklest og fulgt litt med på noen av felleslesningene deres, og synes det er et morsomt initiativ. Har lenge hatt lyst til å melde meg inn, men er litt nervøs for å binde meg til noe jeg ikke klarer å følge opp. Men hvis det er romslighet rundt dette med eventuelt å stå over noen omganger gir jeg det et forsøk, og sier takk for at jeg får være med!

Jeg kunne tenke meg å bli med i lesesirkelen, så fremt det er tillat å stå over en runde nå og da. Hvordan er reglene deres for det?

Bra - har planer om å lese alle 4 jeg også. Har hørt så mye bra om dem.

Hei Kjell

Hyggelig at du har en tråd om Hamsun.
Jeg har lest to bøker av han og likte de veldig godt.
Første var Markens Grøde (hørte på den som lydbok) som var veldig bra.
I sommer så leste jeg Landstrykere.
Han skriver veldig godt og har mange gode karakterer i bøkene sine.
Beskriver menneskene i bøkene veldig godt og livaktig.

Hvilke andre bøker vil du anbefale av Hamsun?
Hvilke liker du best?
Jeg må hvert fall lese de to neste bøkene i August triologien.

Da er jeg ferdig med boka. Dette er ei bok jeg har hørt mye om ("klassiker"?), og var spent før jeg starta. Boka har mange fine naturskildringer, der han blant annet er flink til å få fram hvordan naturen forandrer seg med årstidene. Det er også mange filosofiske betraktninger. Som mange er inne på er det ikke alltid helt samsvar mellom synspunkta i disse. Det kan kanskje ha sammenheng med at han flere steder gir uttrykk for tolerante synspunkter og at det ikke fins EN riktig måte å leve på. Men så kommer det jo mer bastante synspunkter også!

Tanker om et enklere liv og "tilbake til naturen" har vel ikke helt fått gjennomslag i dag heller, men er ikke spesielt kontroversielle. De var kanskje mer kontroversielle midt på 1800-tallet ved oppstart av industrialiseringa, enn nå i dag når vi ser noen bakdeler av resultatet av denne?

Språklig sett er den ganske tung. Mange lange setninger, og jeg skjønner at de som har lest oversatt versjon også har vanskeligheter med å få med seg alt? Jeg synes og at boka er for lang, blir en del gjentagelser og alt er ikke like interessant. Jeg vil derfor ikke gi den toppkarakter som leseopplevelse. Muligens var denne stilen mer vanlig når boka ble gitt ut, i dag setter vi jo stor pris på det enkle og kortfattede!

Men veldig fint at boka ble valgt ut i lesesirkelen, jeg angrer ikke på at jeg har lest boka.

Jeg er også ferdig, og som deg finner jeg det vanskelig å oppsummere. Noen partier er direkte kjedelige, noen er provoserende, noen er til å bli glad av, noen kan man nikke anerkjennende til.

Naturskildringene syntes jeg bare godt om. Ikke Hamsunsk poetisk, som flere har påpekt før meg, men nøkterne, nøyaktige og detaljerte - og det går tydelig fram at Thoreau elsker "utmarka". Han leverer medrivende skildringer av farger, former, vær og bevegelser, dessverre ofte tett fulgt av et "spark" i en eller annen retning.

Som for eksempel den julidagen han dro på fisketur, kom ut for et voldsomt regnvær og ble gjestfritt mottatt hos landarbeideren John Field, iren med sine "myrtraskende vadeføtter". Som takk får herr Field ei belæring om hvor feil han satser her i livet og hvordan han heller burde tjene til sitt daglige brød. Meget arrogant og nedlatende.

De "ville naboene" bød på fornøyelig underholdning til alle tider på året; jeg frydet meg spesielt over ekornhistoriene, og ikke minst over islommen, med sine raske forsvinngsnummer og uforutsigbare forflyttinger. At gjedda skulle være en vakker fisk, har jeg derimot mine tvil om. (Jeg har sjøl fiska ei gjedde en gang. Mye kan sies om den, men vakker var den ikke.)

Og så motbeviser han altså myten om at Walden var en bunnløs innsjø. At han også finner det nødvendig å forklare i detalj hvordan han gjorde det, og hvorfor han måtte gjøre det slik, er muligens interessant for noen. For meg ble det i overkant detaljert, og jeg tilstår gjerne at jeg leste denne passasjen litt diagonalt.

Thoreaus tanker omkring sivil ulydighet holder vann fremdeles, synes jeg. Når det gjelder naturvern, er jeg mer usikker. Hva mener han egentlig om jordbruk? Ødelegger det naturen? Han sier at de som eier en gård, er en slags slaver av eiendommen sin. Nesten litt som Vesaas i Det store spelet: "Du skal vera på Bufast all din dag". Betyr det at han fraråder jordbruk? Hva alternativet er, finner jeg ikke at han sier så mye om.

Å følge hans eget eksempel er vel et dårlig råd: Han flytta ut i skogen, fikk gratis tomt av sin venn Ralph Waldo Emerson, som også eide området der han (motvillig?) dyrka bønner. Da oppholdet ved Walden var over, flytta han inn hos den samme Emerson som en slags vaktmester med vide fullmakter og friheter.

Det er vanskelig å bli klok på denne mannen. Noe terningkast blir det ikke denne gangen, dertil er boka for full av motsigelser.

Jeg liker oppsummeringen din, Ingunn! To the point, som det heter, og humoristisk. Kan ikke annet enn si – heldige deg som er ferdig. (Jeg har lest t.o.m. kapitlet Sent på høsten).

Hvorfor får jeg ikke taket på denne boken? Det er noe som heter «å skrive med autoritet». Det ligger vel i uttrykket hva det betyr, å skrive slik at leseren overbevises om at forfatteren vet hva han/hun skriver om.

Thoreau er, som du sier, full av selvmotsigelser og spark i øst og vest. Og plutselig kjente jeg at jeg ikke har tillit til Thoreau som forfatter. Det handler ikke om å være enig eller uenig med han, men en respekt for hans synspunkter. Thoreaus mange utfall vekker liten eller ingen undring og ettertanke hos meg. Isteden blir jeg stadig sittende med en litt uggen følelse; kan dette stemme. Satt på spissen, han irriterer meg mer enn jeg respekterer han.

Likevel, det finnes mange gode og overbevisende passasjer og skildringer, men dessverre, for meg overskygges de av det negative. Så langt.

Jeg har lest hele boka. Den er vanskelig å oppsummere da den er full av selvmotsigelser som at han er ensom i villmarken, får stadig gjester og er i byen hver kveld. Det er vanskelig å ta tekstene hans på alvor, til det er de for rotete og svevende. Bak på min utgave av boken står det: ”Boken er som et evangelium for naturelskere og alle som vil tilbake til et enklere liv” Det er jeg dypt uenig i. Men jeg liker godt hans observasjoner i naturen og hvordan han beskriver dem. Jeg har valgt å kommentere etter Thoreau-metoden, litt etter humøret:

I kapittelet Gjester brukes ordet kosteved. Det var nytt for meg og jeg brukte litt tid på å finne ut av det, men uten å bli særlig klokere. I en utgave av Sørum-Speilet som utgis av Blaker og Sørum Historielag står det: ”Veden som jeg brukte å fyre med lå stablet i nærheten av maskinhuset. Det var 60 cm kosteved av bakhonen fra vinteren før som ble brukt, og den hadde ligget der fra våren før og hele sommeren. Vanligvis var den ganske tørr og bra.” Noen som har definisjoen på kosteved?
Jeg stusset også over uttrykket spidde en meksikaner og finner ingen forklaring noe sted. Konklusjonen blir at jeg definitivt ikke hører med til disse: Enkelte hadde så mye forstand at de ikke ante hva de skulle gjøre med den.

I kapittelet Bønneakeren skriver han: Skal jeg også glede meg over overfloden av det ugresset hvis frø er fuglenes kornkammer? Jeg har etter hvert sluttet å kalle noe for ugress. Grunnet dårlig helse fikk store deler av tomta vår ligge brakk og tisteler, nesler og løvetann fikk utfolde seg fritt. Det førte til at et vell av sommerfugler og andre insekter samt småfugler bodde i eller besøkte ”hagen” vår. Ugress finnes ikke, det er bare noen planter som vokser og trives bedre enn andre.
Og Hvordan kan man forvente at fuglene skal synge når lundene deres hugges ned? Her hos oss hugges på alle kanter til nye byggefelt. Vi har 30 forskjellige fuglearter på foringsplassen – det vil nok fort bli færre. I tillegg til at trærne blir borte blir også insektene borte. I år har det vært stille i hagen og i skogen, nesten ikke noe som summer noe sted. Skummelt!

Thoreau hadde et anstrengt forhold til toget: Den djevelske Jernhesten som pleier å vrinske så det går gjennom marg og ben og kan høres over hele sognet og har snauhugget hele skogen rundt Walden… …det oppblåste udyret. Rart å tenke på at i dag er Jernhesten det miljøvennlige alternativet.

I Sjøen om vinteren står det:
- Det er besynderlig hvor lenge folk kan fortsette med å tro på en sjøs bunnløshet, uten å gjøre seg den umake å lodde den.
- Så lenge menneskene tror på det grenseløse vil enkelte innsjøer bli regnet for ikke å ha noen bunn.
- …hvis vi gir fantasien den minste frihet, dykker den dypere og flyver høyere enn naturen rekker.
- Det er som med vandringsmannen – han ser at konturene av et fjell skifter for hvert skritt han tar, at det har uendelig mange profiler, men absolutt bare en form.

Slutning
- Livet i oss er som vannet i elven. I år kan det stige høyere enn noe menneske før har sett og oversvømme de avsvidde jordene inne i landet. Dette får bli mitt mål for årene som kommer, jeg har nok av jorder som trenger gjødsel.

"Sent på høsten" er sikkert en passelig tittel, hvis vi da ikke skal ta "House-Warming" helt bokstavelig og satse på vedfyring. Noe "innflyttingsselskap" hører vi jo ikke stort om i dette kapittelet. Riktignok skryter han et annet sted av at han har hatt opptil 30 gjester i hytta si, så det kan jo være dette han sikter til. Nå husker jeg ikke lenger hvor mange kvadrat denne hytta var, men husker at han hadde tre stoler. Jeg prøver å forestille meg de 30 plassert "oppad stolper og nedad vegger". Intimt og (kanskje?) koselig.

Jeg nærmer meg nå slutten, er ferdig med kapitlet "Winter Animals".

Som en del andre er inne på er det mange fine naturskildringer i boka. Men jeg er også enig med dem som klager over lange setninger, til dels er det "tungt" stoff. En må ta seg god tid under lesinga. Men jeg blir nok ferdig i løpet av noen dager.

Jeg har kommet omtrent halvveis i boka. Inntrykket er at dette er et litt tungt stoff. Det skyldes kanskje at jeg er bortskjemt, mest vant til å lese bøker med mye handling. En annen grunn til at det oppleves som noe vanskelig er nok de lange setningene som Thoreau ofte bruker. Når det er så langt mellom punktumene, forsvinner ofte oppmerksomheten før en har tilegnet seg hele sammenhengen. Innholdsmessig er bokas grunntanker ganske velkjente. Veldig mange er enige i at vi eier for mange ting, at det sikkert hadde vært bedre for oss og for miljøet om vi hadde levd enklere, mer i pakt med naturen. Men i de ca. 170 årene som har gått siden boka ble skrevet, har utviklingen naturligvis gått med stormfart i feil retning. Det er altså irriterende at noe så opplagt er uttrykt på en (for oss moderne mennesker) så kronglete måte.

Må si meg helt enig med deg Lillevi. Det er fornøyelig å høre på "Livet i skogen", men opp mot Hamsuns skildringer kommer han ikke, heller ikke etter mitt syn.

Til og med kapitlet Høyere lover

Thoreau blir presentert som filosof, og av en filosof hadde jeg forventet en mer analytisk og systematisk tilnærming til de temaene han tar opp. Han stiller få (ingen?) spørsmål, men sparker friskt i alle retninger. Han motsier gjerne seg selv, uten nærmere begrunnelse. Som Marit sier: «Det morsomme med disse meningsytringene er at Thoreau er så mangfoldig, for ikke å si skiftende i vinklingen sin.»

Jo da, du kan ha rett i det, Marit, men at det skal gjøre han til «en klassiker for livsfilosofer (…)» (baksideteksten) forundrer meg.

Her er et av hans spark med en viss underholdningsverdi (hittil uimotsagt):

«Forplantingsdriften, som når vi tøylesløst gir etter for den stjeler kreftene våre og distraherer oss, gir oss livskraft når vi holder den i tømme.» (side 200)

Om kapitlet Innsjøene skriver du Kjell: «Thoreau beskriver landskap og topografi slik at man får en følelse av å befinne seg der, både i rom og tid.» Og videre: «Mer enn hundre år senere bruker Knut Hamsun en lignende teknikk for å skildre natur og landskap (spesielt i Pan, 1894), og for begge forfatterne gjelder det at stilen kan kalles naturlyrikk/-mystikk. Thoreau anvender også personifisering (antropomorfisering) for å beskrive natur og landskap.»

Sammenligningen med Hamsun er interessant, Kjell. Også at du påpeker at Thoreau benytter seg av teknikken personifisering / besjeling. Besjeling er med på å gi teksten et eventyrlig preg.

Det er naturskildringene som redder Walden for meg. Men opp mot Hamsuns skildringer i Pan kommer han ikke, ikke etter mitt syn. Jeg siterer meg selv:

«Åpningen av Pan tok pusten fra meg. Jeg ble sugd inn i nordlandsnatten, sommernatten, i lydene, luktene, synsinntrykkene, som om jeg selv var der. Ubeskrivelig vakkert og poetisk.»

Har nå lest en del flere kapitler (er inne i det som på engelsk heter "Solitude"), og etter det innledende kapitlet er det heldigvis blitt litt mindre krevende. Og i følge Thoreau skal jo all litteratur leses på originalspråket!

Boka er interessant å lese i dag sjøl om den er snart 200 år gammel. Jeg er sympatisk til en del av tankene. For en som lever i Norge og ikke er spesielt fattig er det jo greit å synes at eiendeler og ting ikke er så viktige. Og jeg kan nok også ganske ofte (men ikke alltid!) trives godt i eget selskap.

Ser fram til resten!

Så interessant at du sammenligner med "Pan" - lenge siden jeg leste den - på tide med et gjensyn kanskje. Ja, Walden er nok en bok som bør leses sakte for å få med seg detaljene.
Her er mye å ta fatt i disse essayene, men samtidig er det mye som skjer i hverdagen også, så det blir til at jeg får nøye meg med å få med de store linjene - jeg føler ikke for å studere "Walden" akkurat nå. Går sikkert glipp av en del nyanser ved å bruke lydbok i stedet for bok, men da er det er greit å få med seg refleksjonene her med dere.

Det morsomme med disse meningsytringene er at Thoreau er så mangfoldig, for ikke å si skiftende i vinklingen sin. Mens han i første kapittel mente at arbeid var en forbannelse, så roser han seinere jernbanemannskapene opp i skyene for jobben de gjør, særlig med snøbrøyting. Ett sted vil han ha det stille rundt seg, et annet sted lovpriser han alle lydene ved hytta si, ikke bare naturens lyder, men faktisk også lydene fra jernbanen, fra kjerrer som kjører forbi på vegen, og fra kyr som rauter fra et nærliggende beite. (Det var jo ikke akkurat ødemark der han holdt til!)

Og nå skal jeg begynne på kapittelet om gjester.

Jeg skal begynne på "Lesning".

Jeg liker det han skriver om jernbanen, og som kan tolkes på mange måter (i kapitlet "Hvor jeg levde, og hva jeg levde for":

"Har dere noen gang tenkt over hva det er slags sviller som danner grunnlaget for jernbanen? Hver eneste en er et menneske, en ire eller en yankee. Skinnene blir lagt på dem, de dekkes med sand, og toget kjører rolig over dem; (...). Så når noen har fornøyelsen av å kjøre med tog, er det andre som får den vanskjebne å bli kjørt over."

Jeg synes dette kan være en god metafor/analogi for veldig mye.

Men enda har jeg en følelse av at mr. Thoreau sitter med fasiten, i alle fall ifølge seg selv. Men dette er jo essayistiske tekster, og da er det forfatterens meninger som er viktig; man trenger ikke være så nyansert. Jeg synes det er interessant, og jeg liker boka til nå.