Bokelskere.no

Selv om ikke leseperioden er utløpt, virker det som mange har fullført. Boken har utløst mye debatt, og det er i seg selv et bra tegn. Men jeg sitter igjen med et inntrykk av at lesesirkelens deltakere har vært langt mer kritiske enn Bokelskeres øvrige medlemmer og de profesjonelle anmelderne. (At anmelderkorpset ofte (men ikke alltid) løper i flokk, er en kjent sak.) Hos Bokelskere.no generelt har boken i overveldende grad fått 5-ere og 6-ere, mens lesesirkelens folk jevnt over har gitt lavere score, helt ned på 3-tallet. (Dette basert på et inntrykk, ikke nøyaktig opptelling.) Få eller ingen i lesesirkelen har uttrykt begeistring over boken.
Har noen av dere lagt merke til det samme som meg?

Hvis mine antakelser er riktige, hva er da årsakene? Er det så enkelt som at smaken er forskjellig? Eller stimulerer en lesesirkel til å lese med et spesielt kritisk blikk? Eller er det andre årsaker?

Dette er bare løse tanker fra min side. Har dere noen av dere synspunkter på disse spørsmålene?

Ikke verst å være enige om denne boka, og at vi begge fikk assosiasjoner til Kim Leine!

Men om han er vi nok uenige, jeg synes både Profetene i Evighetsfjorden og Rød mann/sort mann var svært gode bøker.

Dette oppsummerer svært bra også mine følelser etter å ha lest denne boka.

Det er lagt inn ganske mange ekstreme elementer (men som du sier, ikke beskrevet slik at en får lyst til å spy), som jeg synes gjør både karakterene og boka lite troverdig. En annen dansk/norsk forfatter, Kim Leine, synes jeg har brukt slike virkemidler mye bedre i sine bøker fra Grønland.

Då har eg og fullført boka om dei einsame «fuglane» ute på fyret.
Trur eg må sei at siste delen av romanen vart litt skuffande for meg. Den første tredelen med Johan, Marie og Darling og alle deira svik og løgner var den som greip meg mest. Eg trudde på personane og motiva for handlingane deira.

Siste delen derimot vart for meg noko platt, overflatisk og lite truverdig...på fleire vis. Handlingane vart utrulege, ikkje minst omkring «kalven» Valdemar.

Mi utgåve av boka er heimehøyrande på biblioteket, og eg hadde tenkt å kjøpe den for å ha i bokhylla. No står eg over...
Men, det er ei bok som har mange diskusjonstema, så mykje vondt som kan finnast i eit lite miljø!

Jeg har lest ut boka, og jeg må si at jeg ikke likte den så veldig godt. Jeg synes rett og slett det ble litt kjedelig å få historien fortalt tre ganger, selv om det var fra ulike synsvinkler. Jeg synes også enkelte av personene blir litt overdrevet og nærmest lite troverdige. Valdemar som rauter, elsker kyr og spiser gress? Hva betyr dette? Gikk jeg glipp av noe i boka?

Det er jo også en bok som tar opp svært mange tema: ensomhet, morskap, hemmelighold, utenforskap, utroskap, kjærlighet, ungdomstid, isolasjon, alkoholisme, incest, voldtekt, utvandring, maktmisbruk, fattigdom. Ja, sikker flere.

Jeg ser én anmelder skriver: "Ein siste ting: Om du kjem deg uspydd forbi side 114-115, toler du alt litteraturen kan by på."
Vel... Det må jeg si meg relativt uenig i. Jeg hadde ingen problemer med å komme meg uspydd forbi hverken side 114 eller side 115.

Jeg er litt usikker på hvorfor denne får så mange seksere, men det er jo samtidig det som er så kult med litteratur: at man ser/oppdager (eventuelt ikke oppdager) ulike ting i bøkene.

Men altså: Not my cup of tea!

Interessant diskusjon. Jeg leser ikke romanen slik at leseren skal synes synd på kvinnene. Kanskje er det derfor flere oppfatter romanen/fortelleren som flat og følelsesløs, fordi det er en deskriptiv eller naturalistisk stil. Fortelleren kommer ikke med normative bedømmelser av romankarakterenes handlinger. Med de ulike bolkene får vi mer innsikt i karakterenes bakgrunn for deres handlinger, det gir leseren mer forståelse for karakterene men uten en moralsk vurdering.

Jeg er helt enig i at jeg er forundret over at presten tillater at datteren arbeider hos Feite etter at han har gitt ham bøter for utukt. Tror han virkelig at det hjelper? Jeg er også forundret over at han lar Marie gifte seg med Johan. Ekteskapet var vel den viktigste fremtiden for kvinner, og selv om dette er et lite samfunn kan man jo undre over at presten ikke legger bedre planer for sin datter.

Jeg bestilte boka på biblioteket for et par uker sia, men har ikke fått anledning til å hente den før nå. Starter nå, og blir nok ferdig i løpet av måneden. Diskusjonen går friskt ser jeg, menge innlegg. Lovende!

Jeg har nettopp begynt å lese boka (har lest cirka 30 %), og et sted skriver forfatteren "Der det finst fuglar, finst det fisk". Jeg tenkte litt videre på dette, og der det finnes fugler, finnes det kanskje også mennesker, og der det finnes mennesker, der finnes det også svik, kjærlighet, utroskap, glede og sorg. "Der det finst fuglar" er bare begynnelsen på setninga (det er jo en leddsetning), og leseren kan fullføre den selv, kanskje; den gir ikke mening alene.

Men jeg vet ikke. Bare en tanke som slo meg.

Har lest ut boken

Det er en brutal og rystende historie Maren Uthaug forteller. Det er heller ingen grunn til å tro at den ikke kunne ha utspilt seg i et lite, lukket samfunn. Så hvorfor blir jeg ikke mer berørt av disse menneskenes skjebner? Hvorfor blir jeg ikke lei meg, sint, fortvilet over hvordan for eksempel barnet Darling blir behandlet? (Det er nærmest ironisk at et så lite elsket og beskyttet barn bærer dette navnet).

Uthaug forteller sin historie ganske rett frem. Vi får lite innsikt i menneskenes indre liv. Det hjelper ikke at hun bruker sterke ord, når vi likevel ikke når inn til dem. Jeg opplever boken i samme baner som Ingunn: «Historien i seg selv er jo ganske saftig og det er rart at den er skrevet så tørt og kaldt.» Etter mitt syn må årsaken ligge i forfatterens begrensninger; hun har ikke evnet å gjøre mer ut av dette stoffet, å skape levende mennesker som berører.

Maren Uthaug utropes som «et litterært stjerneskudd», og seksere og gode omtaler hagler. Hun sammenliknes endog med Amalie Skram. Det er ikke første gang jeg ikke er på bølgelengde med anmeldere og flertallets syn. Denne boken var for meg en skuffelse.

Likevel – om jeg igjen får anledning til å seile oppover trøndelagskysten, vil jeg nok se på det trønderrøde, dukkehusliknende fyret med et annet blikk enn tidligere.

Har av ulike årsaker hatt lesefri nokre dagar, men har nyleg fullført «Darling» sin del av romanen.
Er litt usikker på kva eg skal meine om henne...ho som både avskyr Johan, og som på mange måtar er «sin fars datter».
Mykje av det ho gjer er både bereknande og ufint, men kan kanskje forståast utifrå den oppveksten ho har hatt? Vondt.

Karen er ei positiv dame med både varme og omsorg. Eit gode for meir enn ein...

Skal starte på Marie-delen i dag...er spent på kva eller kven ho er oppi alt...
Det er spennande at eit så lite samfunn kan innehalde så mykje grums..

Boka er lest, og jeg er i tvil om hva jeg skal mene om den. Jeg får ikke tak på persongalleriet. Greit nok at vi etter hvert får vite hva de gjør, og dermed til en viss grad kan forstå hva de føler, men det vekker ingen følelser hos meg som leser. Bare ett sted i romanen har jeg følt ekte sorg, nemlig i prologen der enkemannen på fyret tar med seg hunden i døden. Merkelig hva man lar seg rive med av her i verden ...

Jeg hørte et radioprogram der innbyggernes harme over denne romanen var tema. Det lever mange etterkommere, og både de og lokalsamfunnet forøvrig var ikke glade for å bli portrettert på denne måten. (Finnes nok på nettspillere til NRK).

Dedikasjonen i slutten av boken knytter den jo nettopp til reelle hendelser, uten den vet jeg ikke hvor aktuelt det hadde vært.

Feite heter Fede på dansk (i boken altså), som gir samme assosiasjoner på dansk som på norsk. Navnet er altså en direkte oversettelse av navnet - det er kanskje et kallenavn?
(Boken heter "Hvor der er fugle" på dansk)

Du har helt rett i at det er disse to navnene som skiller seg ut.

Jeg la merke til at moren til Johan ikke ønsket seg et utenlandsk (ellervar det uvanelig?) navn på barnet, så det er jo lett å tenke seg at dette er noe Marie gjør for å protestere mot sin svigermor. Et søk på SSB sier at det 5 norske kvinner som har det som navn. I Danmark er det 1 kvinne og flere menn som har det som navn. Som du sier var hun jo «somebodys Darling» i Amerika. Marie oppfattet vel også henne som et kjærlighetsbarn. Det er også litt rart at mobbescenene ikke innholder mobbing rundt navn, det ville jo vært en typisk ting å gripe tak i.

Når det gjelder Feite, så har jeg oppfattet det som et etternavn. Men det er kanskje feil? Feite er jo beskrivende for mannen, både kroppsform og lommebok... Jeg vet ikke om Feite vil gi samme assosiasjon på dansk?

Jeg har ikke hengt meg opp i det du påpeker, men jeg klarer ikke å fri meg fra at jeg leser en dansk bok på nynorsk. Og at det trekker språket lengre fra originalen enn det en bokmåloversettelse hadde gjort. Jeg vet ikke hva det gjør, men jeg tenker at det setter stemningen på en annen måte. Jeg reagerte derfor litt på bruken av «mor» og «far» som for meg ikke er trønderske måter å betegne foreldre på. Men som nesten to generasjoner etter denne historien og kun sør-trønderske referanser kan det hende jeg tar feil.

Jeg har hørt ferdig boken
Jeg har også reagert på ord som blir brukt og kunne ønske at Gudruns uttalelser ble beholdt på dansk.
Ellers har jeg ofte følt at teksten er litt platt. Jeg har savnet forfatterens/fortellerens stemme. Det ble litt for nøytralt og nakent. Historien i seg selv er jo ganske saftig og det er rart at den er skrevet så tørt og kaldt.

Jeg reagerer på enkelte talemåter i boken.

Johan bruker utrykket «det forpulte tårnet» (side 108). For meg virker det usannsynlig at en mann brukte dette uttrykket på trøndelagskysten i 1930-årene. Jeg måtte sende et spørsmål til Språkrådet. Språkrådet svarer at det er svært usannsynlig (at ordet ble brukt slik). «Forpult» har neppe opphav i folkemålet. Og videre at mye tyder på at uttrykket har litterært opphav. Det kom inn i norsk litteratur i 1950-årene, trolig først og fremst som oversettelse av «fucking» (se nb.no). Forbildet kan ha vært dansk «forpulet». Vi ser ingen spor av det i norske dialekter før det. Det var nok mye av et «byord» før det spredte seg utover bygdene. Så langt Språkrådet.

Siden forfatteren skriver på dansk, har hun antakelig brukt ordet «forpulet». Burde ikke oversetteren ha fanget opp dette og funnet et annet uttrykk?

Det samme gjelder «Godt jobba» som Gudrun sier til Darling (side 144). Et svært moderne uttrykk.

Nå mener jeg ikke at forfatteren skal legge seg på en språknorm fra 1930, ha, ha, men disse to uttrykkene synes jeg er malplasserte. Andre synspunkter?

Hilsen Hun som ikke kan la være å henge seg opp i detaljer

Eg har til no høyrt gjennom om lag halvparten av boka «Der det finst fuglar» og skjøner at skal eg få det heilt gode oversynet over handlinga, må eg nok høyre den ein gong til. Som mange andre bøker hoppar også denne i tid. Meir komplisert blir det når handlinga ikkje berre hoppar framover i tid, men ogå bakover. Først da får ein den heilt gode kjennskapen til fleire av personane og opphavet deira. Det er mange personar med, men ikkje fleire enn at lesaren lett kan halde styr på dei. Vanskelegare er det å halde styr på slektskapen til personane. Etter kvart viser det seg at det er fleire uekte fedrar med i biletet.
At handlinga i boka er sterk, er det ingen tvil om. Her finst det ei opphoping av hendingar som andre bøker berre kan ha ei av (sjølvdrap, prostitusjon, incest osv.) Personane verkar på meg ofte svært sjølvopptatte. Det er lite ekte kjærleik med i biletet (heller ikkje ein gong mellom foreldre og barn). Det er meir drifter som dominerer menneska her. Kanskje kjem det av at dei er skildra utanfrå, gjennom kva dei gjer og ikkje gjennom kva dei kjenner inst inne.

Har såvidt fått starta på romanen - men det ser ut for at dette vert eit givande møte med ein (for meg) ny forfattar.
Ho skildrar eit miljø som er svært ukjent...ein familie på eit utsett fyrtårn...eit liv som skal verte prega av isolasjon og hardt ver mm les eg på baksida av boka. .Så spesielt at dei må binde borna for at ikkje havet eller vinden skal ta dei.
Skal bli spennande å gå meir inn i handlinga!

Er glad for at biblioteket skaffa denne til meg.

Bokens handling utspiller seg på trøndelagskysten nord for Trondheim, et vakkert område. Jeg har seilt her med Hurtigruten, riktignok bare i godvær. Når skipet nærmer seg Trondheimsfjordens utløp og fjorden åpner seg mot storhavet, er utsynet vidt og overveldende. Skipet dreier så nordover og holder kurs nær fastlandet. Innover det flate Ørlandet ligger jorden rik og fruktbar. Utover i havet vises en perlerad av lave, buete holmer og skjær. Småøyer som ifølge boken «Finn et fyr» (Ellingsve 2007) er sammenlignet med kjeunger (små geitekje). Et landskap preget av myke, milde og harmoniske linjer.

Her ligger Kjeungskjær fyr, et karakteristisk åttekantet, trønderrødt fyr. Så lite er Kjeungskjæret at i fyrvokterens dager kunne ungene bare være ute ved lavvann, og selv da måtte de bindes fast for ikke å bli tatt av havet. Sett høyt oppe fra hurtigruteskipet, ser fyret nesten ut som et dukkehus, der det ligger omtrent på havnivå.

Så får vi se i hvilken grad den ytre idyllen jeg opplevde (i godvær vel og merke; står storhavet rett på) står i kontrast til livet inne i fyret, i fyrvokterens leilighet.

Denne artikkelen inneholder interessant informasjon om Kjeungskjær fyr og området omkring.