Bokelskere.no

Så var det altså et annet menneske som synes som meg. Enig i alt! Også etter å ha lest Norwegian Wood (er på slutten nå..)

Nå har jeg lest først Kafka på stranden, og er nå i innspurten av Norwegian Wood- og begriper ikke hva folk er så besnæret av. I Kafka... må jeg si jeg syntes oversettelsen var artig og at dette var en ganske ny måte å skrive på men at jeg ikke helt skjønte "hypen" han åpenbart har . Jeg innbilte meg også at jeg så tematikkene hans. I tillegg har jeg en venninne som bor i Japan så jeg forsto tilogmed de kulturelle grunnene til temaene hans, mente jeg. Når jeg nå leser Norwegian Wood holder jeg på å kjedet vettet av meg. Leser den fordi jeg er med i en lesegruppe hvor marsboka er nettopp denne. Jeg har ØNSKET å ha et åpent sinn. Jeg synes språket er pinlig enkelt og historien en forenklet utgave av -nettopp- Kafka på stranden. Iallefall er det de samme temaene som går igjen. (Dvs det er vel omvendt siden Kafka kom etter Norwegian Wood) Frenetisk har jeg vandret på internett for å se om jeg er den eneste som "banner i kirken" ved å ikke like bøkene hans. Der finner jeg mest tilhenger selvsagt, men de holder også fram disse temaene som jeg finner. Jeg er skuffa over språket, over gjentagende temaer, over banale floskler (fant ett sted på nett der de påstår han bruker banaliteter med vilje) Det blir som å lese en roman der man blir hyperfokusert på konstruksjonen av historien i stedet for å la seg fortape i den forfattede historie. Jeg følte meg undervurdert som leser (mulig det hølres pretensiøst ut, det er ikke meningen). Jeg skulle gjerne høre noen gi meg gode grunner til å se hans storhet, istedet for bare å si at de elsker bøkene... ER det virkelig nesten bare meg som synes dette er litt sånn Keiseren uten Klær? Håper min brannfakkel starter noe som kan nyansere synet mitt.

Den er manuset til eit skodespel, rett og slett, så det er replikkar for det aller meste. Men den fungerer overraskande godt å lese som roman! Anbefalast.

Uforklarlige og absurde historier kan like fullt være troverdige i den forstand at man tror på karakterenes handlinger og reaksjoner. Dan Brown-krim er OK som tidtrøyte, men det jeg "trives med", finner du under favorittene mine.

Jeg konstaterer nok en gang at vi har ulikt syn på Murakami.

Jeg reagerte på et par ting i denne boka. Synes det ble litt for "amerikansk film" at befalselevene blir vist film av døde soldater samme kveld som soldater fra samme leir dør i Afganistan. Tror ikke det er måten Forsvaret velger å bearbeide sånne hendelser.

Jeg ble også litt flau over replikken: "Nei, jeg har så innmari mensen" Det er vel en setning som ikke har blitt uttalt så lenge det har vært folk på jorda.

Leste denne fordi kjæresten min sa den var noe av det beste han hadde lest, og ser at mange her er enige med ham.

Men ikke skjønner jeg hva som er så bra med denne. Kjedelig, lite medrivende skrivemåte (ja da, det skyldes helt sikkert oversettelsen). Karakterene er kjedelige, forutsigbare og platte, selv om det virker som om forfatteren har prøvd å lage noe nytt og spennende. Det samme gjelder de små-filosofiske digresjonene: Du har lest ideene hundre ganger før, men de er fortsatt skrevet som om de skulle presentere noe nytt og revolusjonerende. Jeg satt hele tiden og ventet på at plottet skulle snøres sammen på en genial måte som virkelig fikk meg til å se nytt på bevissthet og skjebne, men akk, jeg ventet forgjeves. I det hele tatt får jeg følelsen av at boken prøver å være stor, episk, filosofisk og tankevekkende, uten at den gir meg noen slik effekt.

Men for all del, en grei bok å fordrive tid med, lettlest og til tider litt spennende. Men ikke mer.

Et mer makabert plot enn det i denne boken skal man lete en stund etter, men historien gikk under huden på meg. Veldig vakkert om ungdomstid, lengsel, familiebånd og død (blant så mye annet!)