Bokelskere.no

Årets første bokslakt.

Jeg bøyer meg i støvet for din observasjonsevne! Jeg har sjøl lest boka og reagerte ikke med en muskel!

Som kjent var Selma Lagerlöf frå Mårbacka i Värmland. Når ein er der, kan ein verkeleg kjenne atmosfæren frå Gösta Berlings saga. Ikkje berre der, forresten: Herregarden Rotneros, ikkje langt frå Karlstad, var modell for Ekeby gard i romanen. Sist eg var der, var det ei norsk dame som dreiv staden, der ein kunne ete god mat og, om ein ville, leige selskapslokale og verkeleg føle at ein var i Gösta Berlings tid. «Lövens långa sjö» er Fryken, kjend frå Thore Skogmans poesi (lilla, söta fröken Fräken kom som kjent frå Fryken). Når det gjeld moglege modellar for hovudpersonen, seier Wikipedia dette:

Genom en marginalanteckning av författarinnans egen hand vet man att förebilden till Gösta Berling var prästen Edvard Emil Ekström från Kil. Lagerlöfs faster hade varit djupt förälskad i denne misslyckade präst som drack för mycket, och så småningom dog på Vadstena hospital. Fastern hade sedan blivit prostinna i Karlskoga och ville inte påminnas om sin ungdomsförälskelske. Av hänsyn till henne teg Selma Lagerlöf länge om detta och ledde medvetet forskare och journalister på villospår. Inte förrän efter hennes död upptäcktes den
marginalanteckning där Ekströms namn nämns. På en punkt var Selma Lagerlöf dock alltid mycket tydlig, hon sade vid flera tillfällen klart ifrån att Gösta Berlings förebild inte var Finnskoga-prästen Emanuel Branzell (Gustaf Frödings farmors bror), vilket redan under hennes livstid blev den vanligaste spekulationen. I finnskogsbygdens marknadsföring och turism har denne Branzells roll som förebild för Gösta Berling varit ett ganska centralt tema och tesen om att han var verklighetens Berling fortsätter att nämnas än idag. Den kände prästen i Kil, Frej Alsterlind (far till TV-profilen Bengt), klarlade 1986 att Edvard Emil Ekström var Selma Lagerlöfs närmaste förebild för Gösta Berling, i Fårbenet nr 38, en tidskrift från kamratföreningen vid läroverket i Karlstad. Enligt Arne Eklunds bok Calle Frykstedt - Till Gösta Berling-gestaltens bakgrund och utformning från 1958 är det helt klart (bl.a. av ett antal brev och uttalanden av Selma själv) att det är magistern Carl Johan Frykstedt 1814–1856, som är den huvudsakliga inspirationen till gestalten Gösta Berling, men det mesta övriga är fri fantasi.

Dette litt som geografisk og lokalhistorisk bakgrunn, da.

Jeg hadde ikke sett denne bokanmeldelsen fra deg før - men morsomt at du gjorde alvor av løftet om å lese en bok med "damecover" (jeg husker faktisk løftet du kom med den gangen)! Når jeg nå har lest hva den utvalgte boken handler om, så får jeg lyst til å anbefale deg en annen roman (en veldig tynn en) skrevet med utgangspunkt i nøyaktig samme historiske fakta - men dette er en strålende bok som jeg har lest flere ganger, gitt terningkast seks og anbefalt til mange andre både her inne og "ute i det virkelige livet"...: Sissel Lange-Nielsens "Våren. Eller Historien om Lorenzo den Storslagne".. (Den er for øvrig en del av en romansyklus om Medici-familien. Jeg har bare fått tak i tre av dem foreløpig - de to andre er absolutt bra, men "Våren" er den aller beste i mine øyne. Men så "kjente" jeg den i mange år før jeg fant de andre, da. Forresten så kan jeg i teorien lese den jeg mangler på bokhylla.no - men jeg vil gjerne ha dem alle i papirutgave. Her har du likevel Våren på bokhylla.no - - den utkom første gang i 1985, så det er den utgaven jeg lenker til.

Forresten skjønte jeg nå at grunnen til at jeg ikke så dette innlegget da det var nytt, antagelig er at du har brukt funksjonen "bokomtaler" og ikke startet en "diskusjonstråd". De innleggene som dukker opp på diskusjonssiden, pleier jeg å få med meg (det er jo ikke SÅ stor aktivitet der, så selv om man ikke besøker bokelskere.no hver dag, klarer man å holde oversikten sånn omtrentlig), men bokomtalene forsvinner som regel for meg. Det er derfor jeg personlig ikke liker splittingen mellom "bokomtaler" og "bokdiskusjoner" - jeg synes skillet blir så kunstig, og oversikten blir så dårlig. Men dette hjertesukket var jo ikke rettet mot deg da, Jostein! Jeg måtte visst bare få det ut... ;)

Jeg er hjemme igjen og håper lungen holder seg på plass. Pneumothorax er mest vanlig blant høye, slanke menn med lange lunger. Hos meg skjedde det nok fordi lungene er så ødelagt fra før, selvom jeg selvfølgelig har lekt høy og mørk i noen dager, litt moro må man jo ha :-)

Boka vert kalla eit meisterverk og ein perfekt roman. Det kan vera mange motiv for å seia slikt, men det er ikkje sant.

Det er vel ikkje umogleg at boka prøver på å vera ein slags "perfekt roman" eller ein slags sjablongroman, men boka seier ikkje det. Det påfallande for meg er kor "konvensjonelt" eller "logisk" alt er. Til og med språket, som for øvrig er godt handverk, klart og utan unødvendig dilldall. Og den kronologiske fortellinga av eit liv. Kor opplagte ting som skjer, og ubalansen i komposisjonen som kjem av dette, det vil seia at dei 160 første sidene verkar for det meste unødvendige når ein ser på siste del av boka, der dei få "saftige" delene kjem (då er eg usikker på om det er ein slags kiosklitteraturhunger som gjer dei interessante for meg, eller om det er noko anna).

Det var ting eg likte i siste delen av boka, innsikter og "klokskap", svært gjenkjennbart, kanskje så enkelt og opplagt gjenkjennbart at det kunne forvekslast med det geniale, det vil seia det som alle trur dei kunne ha sagt om dei berre kom på det først. Eg lurar på om det er desse tinga som får folk til å lika boka.

Som vanlig vil jeg at vi skal lese Tarjei Vesaas, denne gangen foreslår jeg Kimen.

Dette står på forlagets sider:

Kimen (1940) er ei krass skildring av den villskapen som brått kan bryte ut hos mennesket, men er òg ei forteljing om anger, skuldkjensle og ei trassig tru på framtida.
Før Kimen var Tarjei Vesaas kjend for å skrive realistiske romanar og noveller. Men med denne boka skjer eit stilskifte i forfattarskapen, der han tek steget over i allegorien, blir meir særeigen og finn si stemme innanfor det ein kanskje kan kalle symbolsk modernisme.
I dag ragar Kimen som ein av dei verkeleg store Vesaas-romanane.

Jeg tar meg også friheten å sitere vår egen bokelsker Rose-Marie:

Denne boka er både fascinerende og fengende - så pass at jeg faktisk ikke klarte å legge den fra meg og leste den ut i løpet av svært kort tid. Alt i alt en bok jeg synes fortjener terningkast fem - et sterkt et! Avslutningsvis vil jeg nevne at dette er en bok som egner seg godt for boksirkler, fordi det er mange temaer å diskutere i den.

Selma Lagerlöf: Gösta Berlings saga

Jeg har nølt lenge med å si noe om 1984; strever med å avklare hva jeg egentlig synes. Ser at synspunktene fra dere andre spriker mye.

Del 1 likte jeg absolutt best. Situasjonen er uavklart, og Orwell skaper en grøssende, uhellsvanger stemning. Fikk stor sympati for den stakkars Winston og faktisk tro på hva han kan utrette. Spennende lesing.

Videre utover i boken ble det verre. De lange utdragene fra «Den oligarkiske kollektivismens teori og praksis» var krevende å følge. Oligarkisk (måtte slå opp for å være sikker) betyr fåmannsvelde, så begrepet «oligarkisk kollektivisme» må da romme en selvmotsigelse, uten at jeg har gått dypere inn i dette. Har noen av dere tanker om dette?

Del 3 hadde jeg problemer med å gjennomføre. Så grusom og bestialsk. Her fører Orwell tingene ut i sin ytterste konsekvens. Nå skjedde det triste ting i mitt liv på denne tiden, og jeg måtte legge boken bort for en stund og lese noe hyggeligere. Som Kjell og Hedvig undrer også jeg meg over slutten. Hedvig skriver: «Slutten trenger jeg litt hjelp til å tolke. Drømmer han om den friheten han fikk til slutt.» Ligger det noe mer mellom linjene i bokens siste avsnitt. Jeg sitter med en følelse av det, uten at jeg kan utdype dette nærmere.

Jeg vil ikke avskrive at 1984 har relevans i dag. Men hvilken er et for omfattende spørsmål til at jeg kan gi meg i kast med det.

Jeg har som nevn lest boken før, en gang da 1984 var en fjern fremtid, men glemt den fullstendig. Etter hvert som jeg leste, kom alt tilbake til meg, uten at jeg på noe tidspunkt visste hva som kom til å skje. En snodig opplevelse.

Jeg ser nå at innlegget mitt er fullt av spørsmål og uavklarte tanker - og boken er fortsatt uten terningkast fra meg.

Først en "warning": Jeg har ikke lest alle innleggene, så det er fullt mulig jeg bommer på noe eller gjentar noe som allerede er sagt.

Jeg oppfatter at denne lett forvirrende diskusjonen dreier seg om to hovedspørsmål:

• “Trigger-Warning” på bøker, et inntil i kveld totalt ukjent begrep for meg. En slik «warning» er etter mitt syn komplisert av flere grunner. For det første varierer det mye hva hver enkelt opplever som brutalt eller re-traumatiserende (et ord som brukes i debatten). Det henger sammen med vår historie og bakgrunn. Hvem avgjør hvem som skal skjermes for hva? Om jeg aldri har vært seksuelt misbrukt, kan andre hendelser ryste meg i mitt innerste. Skal ikke jeg også advares?? Hvor går grensene? Satt på spissen kan dette bli ganske absurd.
  Jeg vil også tro at en advarsel om konkrete hendelser (seksuelle overgrep, voldtekt o.l.) kan avsløre avgjørende poeng i bokens historie.

Bokens baksidetekst, anmeldelser o.l. må kunne ivareta behovet for å si noe om hva slags bok det dreier seg om, og om man ønsker å lese den eller ei.
Jeg ser at noen viser til at advarsler på filmer og fjernsyn. Til det er å si at film og levende bilder er et mye sterkere medium enn en tekst. Det er lettere å lukke en bok igjen, enn å lukke ute et bilde du uforberedt får slengt i fleisen.

• Det andre hovedspørsmålet er bruken av ord, og redigering av ord i tidligere utgaver. En lang rekke av de ordene vi bruker, er på en eller annen måte belastet. Vi skifter dem ut med nye, som i sin tur får det samme stigma som det tidligere. Noen eksempler: fattiglem → sosialklient → bruker / invalid → funksjonshemmet → mennesker med nedsatt funksjonsevne → bruker / idiot → åndssvak → psykisk utviklingshemmet → utviklingshemmet → mennesker med spesielle helseutfordringer (sic). Og sånn kunne jeg fortsette. For meg virker det riktig at en bok beholder den språkdrakten forfatteren ga den. Det forteller noe om tiden boken ble skrevet i, og er et viktig aspekt ved boken. Gud forby at Dickens fattiglemmer plutselig ble «brukere»!

Jeg kjenner jeg får litt bismak av tanken på det. Jeg synes samfunnet i dag er så opptatt av å advare og beskytte, pakke inn i bomull og passe på at ingen skal søtes på noen som helst måte av det man leser eller ser. Jeg tar meg i å lure på hvor det skal slutte hvis det bare fortsetter og fortsetter. Hva med ukeblader, aviser, filmer, serier på tv osv? Vi kan faktisk ikke beskytte en hel verden og markere både det ene og det andre.

Med fare for å bli litt personlig, jeg har selv vært i et voldelig forhold, og fått ptsd diagnosen i etterkant. Og joda, selvfølgelig får jeg reaksjoner når jeg leser om lignende situasjoner jeg har vært i. Men jeg MÅ ikke lese de bøkene som omhandler sånne ting, og jeg kan like gjerne få den reaksjonen av en artikkel som deles i fleng på Facebook, eller ved å svinge innom forsiden på VG en morgen under frokosten. Jeg er rett og slett bare lei av at alle skal beskyttes og ingen skal støtes hele tida. Føler hele samfunnet står under en slags usynlig sensur.

Det har også hennes far, negerkongen! I de tider disse bøkene ble skrevet, og spesielt hva angår de som de var skrevet for så ingen noen rasisme i dette. Der var heller ingen tiltenkt rasisme fra forfatterens side. Jeg levde på den tiden da en neger var et menneske fra Afrika, med en annen hudfarge. Ikke noe galt i det. Det er bedre for barn å vite at der finnes barn med annen hudfarge, mer viktig den gang, fordi det i mine barneår i Stavanger var en så stor sjeldenhet å se et menneske, som altså noen hadde satt navnet neger på, at man stoppet opp, og jeg hørte selv små barn spørre sin mor eller far om hvorfor dette var slik. Verden har forandret seg til de grader!
Det ser vi, men ser våre nye landsmenn dette ? Neppe. Vi klandrer dem ikke for det. Men, skal disse forlange at vi må legge ned tilvante vaner og begrep? Og det med å starte med Pippi?

Den største faren, sånn jeg ser det, med "trigger-merking", hvis det brer om seg, er at det på sikt kan påvirke forfattere. Den tanken liker jeg veldig dårlig.

For det første, jeg har ikke tenkt å gå inn i en debatt, hvor jeg ser at selve grunnlaget for debatten i mine øyne blir feil. Jeg vet ikke hvilket forhold du måtte ha til Bibelen eller hvilken" tukling" du der sikter til. Oversettelsen ? Er der noen debatt i så måte. For meg blir det helt feil å trekke Bibelen , og en eventuell debatt om denne og sammenligne den i en debatt om et skjønnlitterært kunstverk, som jeg hevder Pippi Langstrømpe er for alle barn, nå leser jeg henne for mine barnebarn. Når du sier n-ordet og h-ordet er det fordi du på en eller annen måte ikke kan uttale
Ordet neger (latin for svart, lenge før for eksempel man hadde hørt om slavehandel og Hottentott
som rett og slett er en stamme/folkeslag fra Afrika. Men, har kanskje blant uvitende blitt brukt i betydningen Hobbit, som jeg har lite kjennskap til ,men som jeg har hørt blitt brukt i negativ og i positiv betegnelse på/om en person. Jeg reagerer også på din bruk av ordet fascinerende i denne forbindelse, for meg er det ikke rette ordet.(Men du sier jo i dine øyne, du gjør det. er finnes brukbare norske ord for slike fremmedord ? Dermed kunne bare bruk av det norske språk redde mang en diskusjon?. Den juridiske behandlingen til Conan Doyles slektninger, ligger uetenfor mitt nedslagsfelt her. Jeg kjenner ikke saken, så jeg kan ikke ta stilling til den. Jeg har rett og slett ikke tid til å følge med i alle saker om hva som er rett i den eller den sammenheng. Med opphavsrett mener jeg den rett vi som lesere, og den rett forfatteren har til det de har skrevet. Satt på papiret. Som et forlag har godkjent . Som skal stå der. Der man kan oppdage slurv (men ikke tuckling) er i oversetterens arbeide. Men der finnes også regler.
Så nå er diskusjonen allerede gått ut av det sporet jeg trodde saken (Blant annet) dreide seg om, eksemplisert ved Pippi Langstrømpe og bruk av ordet neger i betegnelsen av hennes far "Negerkongen". For meg er dette absurd.
Jeg brukte lang tid på Salman Rushdies kamp for forfatterens ytringsfrihet i hans biografi under navnet Joseph Anton. Og det er for meg hva dette handler om: ytringsfrihet! Når vi på disse sider må bruke n-ord og h-ord for ikke å si ting rett ut, ja da føler jeg at også vi som uttaler oss på disse sider kan miste vår ytringsfrihet, at vi blir redigert bort. Selvfølgelig skal vi unngå et unødvendig støtende språk, noe som eventuelt kan varsles til admin. og de samme kan gi retningslinjer for hvilket språkbruk som her er tillatt. Men, i det store og hele er det sjelden eller aldri de trenger å gripe inn. Min erfaring er at de som skriver her, vet å oppføre seg. Men, hvis den dag kommer at ord som er naturlig i sin sammenheng, som neger(konge) i omtalen av Pippi's far, fordi eksemplet er nærmest nå, ja da får det heller være.

"Trigger-Warning" (er der et norsk ord?-debatten har jeg satt meg lite inn i. Men er det så at en forfatter skal påta seg helsevesenets rolle ved å ta hensyn til reaksjon på sine verker fra psykisk syke for eksempel. ER det slik det skal være? Jeg kan ikke ha hørt riktig. !?

Dette med homofili og sodomist har jeg lite greie på. Men er det påvist av deg her og nå at homofil og sodomist er noe du sidestiller ? her får andre uttale seg, som sagt. Men det siste ordet har jeg bare lest et sted, i Bibelen! Likevel, legning, privatliv, dyneløfting m.m. hører vel ikke med i en debatt om lille Pippi Langstrømpe og hennes verden?
Jeg er mulig blitt for gammel til å henge med. Dermed ber jeg om at andre får debattere videre her, jeg har øyensynlig ikke sett hvor du vil hen?

Jeg er enig med deg at det er vanskelig å ha en bastant mening om dette. På den ene siden er jeg som leser totalt imot merking av bøker, men som et menneske har jeg sterk empati med mennesker som lider av traumaer. Man kan enten være prinsippfast eller empatisk.

Det var en veldig interessant artikkel. Kan litteratur re-traumatisere? Det er jeg helt sikker på at den kan, men jeg tenker også at vi må ta litt ansvar selv. De fleste bøker har klare temaer og vet du at du er følsom for visse temaer så er det mange andre bøker å velge blant. Om man skulle bruke "trigger warning" så tenker jeg at det er viktig at det blir brukt med måte og ikke for visse temaer, men kun om boken inneholder veldig grafiske beskrivelser. Helt personlig så hadde jeg som araknofob kanskje satt pris på å vite om en krimbok inneholdt en ekkel edderkopp-scene, men å merke boken med det blir allikevel litt for mye.

Vi har allerede "Parental Advisor" på spill, cd'er og filmer, derfor tenker jeg at det ikke er så fjernt å sette det på bøker. Spørsmålet er selvfølgelig hvor grensa skal gå, hvor sensitive skal vi være? Selvfølgelig er det viktig å være følsom for andres utfordringer, men jeg tror også det er viktig å ikke bli for beskyttet. Livet er ikke en stor rosa pute, så tenk når man treffer på utfordringer i det virkelige liv. Da tror jeg vi har gjort mange en stor bjørnetjeneste, livet kommer heller ikke med "trigger warning". Kanskje vi heller skulle fokusere på å hjelpe de få som trenger det, enn å lage problemer for alle andre.

Når det kommer til sensur av bøker fra tidligere generasjoner så tenker jeg at vi må være litt tolerante. Jeg tror ikke rasisme eller intoleranse skapes ved at man leser Pippi eller lignende verker som bruker nå utdaterte uttrykk. En liten "disclaimer" tenker jeg kan være greit å trykke i nye utgaver for å vise at dette ikke lenger er ord og uttrykk som er tolerert. Historie er viktig å huske og ta vare på, vi kan ikke fjerne det som har skjedd. Det er kanskje ubehagelig å tenke på eller å lese, men det synes jeg vi må lære oss å leve med.
Jeg tenker at vi bør fokusere mer på dagens utfordringer enn å viske ut gamle synder eller uvitenhet.

En bok er et kunstverk. Rettighetene ligger hos forfatter, uansett verkets alder. Ikke en gang avisartikler endres på grunn av historiske hendelser, uten at artikkelforfatter (rettighetsinnehaver) gir sin tillatelse. Historien går sin gang, syn på forskjellige ting endres hele tiden. Har alltid gjort det, vil alltid komme til å gjøre det.
Hørte jeg noen si" Hva med forfattere som allerede er døde?" Hør: De er tross alt i stort flertall.
Vi leser dem nettopp fordi de ble skrevet i sin samtid, og gir oss bilder av liv, skikker, sed(vaner) fra den gang. Kulturarv. Og rettighetene innehas ofte av arvinger og forlag. med hvilken rett skal vi forgripe oss på slike skatter? For å si det med mor til Paul McCartney (bare for å gripe til noe like lite holdbart?): " Let it be..........."

PS: Hva er Pippi Langstrømpes far i et barns uskyldige rene fantasiverden. Han er en negerkonge! Uten en gang å være neger! Skal vi da måtte gå inn i en diskusjon om hva som eventuelt er uakseptabelt her: En hvit mann som er kongen til negere, eller begrepet neger? Hva med vesle Hoa da? En hottentott. Vet et barn hva det innebærer? kan ikke tenke meg ordet rasisme tikke ut gjennom radioen fra Torbjørn Egners stemme så fylt av godhet for alle. Også for vesle Hoa, som var en hottentott. Og hudfargen her? Hvem henger egentlig et opp et teppe i hvitt og svart ?
Først når vi trekker frem Pippis far , trekker frem ordet neger, hottentott og hva det måtte være, da gjør vi folk med annen hudfarge enn oss mer enn en gedigen bjørnetjeneste.

Bok er et kunstverk. Det samme er et maleri. Blir Munch's skrik så voldsomt, så skremmende at maleriet må henges opp med "advarsel mot sterke scener , passer ikke for barn? " Men, i det hele tatt det er våre barn vi fratar noe. I 1952 ble Pippi Langstrømpe framført på hovedscenen på
"mitt" teater, Rogaland Teater. Fulle hus kveld etter kveld, og man vet det var langt mer såkalte voksne i salen, enn barn (Finnes der grenser, egentlig i slike stunder?). Og faren var negerkonge.Noe stort og selvfølgelig. For vi visste alle i salen at dette var et eventyr, og et deilig sådan.
PS: I de bildene kunstneres verden, er der en forbudt farge på paletten. Den heter Ibenholt-svart (ivory-black). Benevnelsen er tvilsom. Ikke på grunn av ordet "svart" , men på grunn av ibenholt som kommer fra elefanters støttenner, noe alle vet ikke kan forekomme mer, altså er et ord i fargebenevnelsen feil. Men, på grunn av inngrodde vaner gjennom århundrer, tillates benevnelsen ennå. Jeg nevner dette fordi begrepet Negerkonge også er inngrodd, ikke så mye i Afrika, kanskje, men så absolutt i den elskede boken om Pippi. Er ikke denne verden vanskelig nok fra før?
Hva USA's redigering av etiske begreper i så mang en sammenheng, hvorfor skal vi strekke oss etter den ?

Etter å ha tenkt litt. Voksne legger mye mer i lesestoffet enn barn gjør. Jeg vil si at barn hører det som blir lest (eller leser selv) og legger ikke mer i det.

Det var et lite sammentreff at spørsmålet ditt kom akkurat nå, mens jeg leser om Winston i 1984, som redigerer eldre nyheter fra arkivet slik at de skal passe inn med nåtiden og fremtiden, slik Storebror mener den skal se ut.

Min mening er nei, nei, nei til redigering av tekster, og et litt mindre nei til trigger warning. Et kjempestort nei til å kategorisere bøker som retraumatiserende. Skulle for eksempel Brødrene Løvehjerte være en slik bok?

Det er ikke så innmari langt til 1984.