Eg er samd i at det er nok med ein tråd.

Eg ser at delane er brukbart jevnlagne, men at del 1 er litt lenger enn del 2
Kan eg foreslå at vi venter med å kommentere del 2 innan ein gitt dato, f. eks halvvegs i leseperioda? På den måten blir kanskje tråden litt meir oversiktleg.

Har lest om et par forfattere som har vært så heldige. Blant annet John Fante. Han skriver om det i Veien til Los Angeles, en av de morsomste forfatterportrettene jeg noen gang har lest.

Litt tidlig ute (onsdag 18. mars 2015), men:

Skal vi ta et par måneders sommerferie i år også, fra ca. 20. juni?

Mitt boktips er de tre frittstående romanene Frihetens øyeblikk (1966), Kruttårnet (1969) og Stillheten (1973) av Jens Bjørneboe, som til sammen utgjør trilogien Bestialitetens historie. Trilogien regnes av mange som forfatterens hovedverk.

Jeg var purung første gang jeg leste disse bøkene, og har gjennom årenes løp lest dem om igjen flere ganger. Sterke romaner om menneskers ondskap, som dessverre stadig er like aktuelle.

Siden jeg har hengt litt etter har jeg ikke fått deltatt i diskusjonene underveis, men jeg har hatt stor glede av å lese innleggene deres i dag. Ingen tvil om at denne boken både falt i smak hos alle og har engasjert stort. Jeg likte boka godt, men den har ikke tatt meg med storm. Det som overrasket meg mest og som jeg har satt mest pris på er språket. Alt er så klart og tydelig, selv om det handler om en kultur som er svært langt fra den er en del av. Det er vel det som kalles skrivekunst. Og hvordan ordspill og eventyr flettes inn var helt nydelig. Det har gitt meg mersmak på afrikansk litteratur som jeg til nå ikke har hatt noe forhold til. En halv gul sol skal nok leses om ikke så lenge. I tillegg har jeg en bok som heter Trekket mot nord stående på vent, mener å huske at den også er fra Afrika uten at jeg husker noe mer enn det.

Tusen takk for hyggelige hilsner fra deg, Bjørg, Wolfcat m.fl.!
Flere fristende titler, så nå har jeg stemt og håper det beste.

Ellers er jeg enig med den som sa at det er mer krevende å finne forslag til bøker nå når tidsgrensen er flyttet opp til 1975. Hadde jeg vært sikker på at jeg kunne delta, ville jeg foreslått noe av Kjell Askildsen. Men det får bli en annen gang. Satser på at lesesirkelen er kommet for å bli.

Ok.
Jeg synes du kan bestemme selv om du vil stemme og/eller være med på felleslesningen.
Jeg regner med at de andre deltakerne er enige, og dersom de vil si fra, kan de jo trykke på "Godt sagt" på dette innlegget.

Storbonden Knut Storby har bak sin kones rygg kausjonert for en sambygding som går konkurs. Storby kvier seg for å innrømme for kona at han nok en gang har kausjonert. Hun har imidlertid hørt om konkursen, og forteller ham at den konkursrammede har påstått at han har Storbyens underskrift på en kausjonserklæring. Bonden er ille tilmote, og unnlater å kommentere konas beretning. Det oppfatter hun som at historien om underskriften er løgn, og så begynner sneballen å rulle. Bojer beskriver hvordan Knut Storby stadig utsetter å rydde opp i misforståelsen, og hvordan mannen som han har kausjonert for, innbitt kjemper for å få sin ære gjenopprettet. Vi følger de to motpartenes kamp mot reelle og innbilte fiender, og ser hvordan de begge gradvis omdefinerer virkeligheten for å styrke sitt eget selvbilde.

FOR en bok!

Patti Smith (f. 1946) er en amerikansk musiker, låtskriver og poet. Hun anses som en meget betydningsfull person innenfor rocken. For dem som ikke visste det fra før av, kommer hun til Norge for å spille i forbindelse med Norwegian Wood 12. juni. Jeg har selvsagt sikret meg billetter til konserten!

Det er nok først og fremst som musiker Patti Smith er kjent, i alle fall i Norge. Hun debuterte med punkrock-albumet "Horses" i 1975, og har siden utgitt 10-15 album/CD´er. Selv har jeg et dypt kjærlighetsforhold til LP´en "Easter" (1978), som jeg har hatt i platesamlingen min siden begynnelsen av 1980-tallet. Det er rett og slett et av de aller beste musikk-albumene som noen gang er laget! Bibliografien hennes viser for øvrig 16 bokutgivelser, og det er som poet hun har sine fremste talenter. At hun også kan skrive stor litteratur, viser hun i "Just kids". Boka utkom i USA i 2010 og på norsk i 2012.

"Just kids" handler om den unge Patti Smith og hennes møte med voksenverdenen, der hun fremfor alt ønsket å bli poet. Så sterkt var dette ønsket at hun var villig til å ofre det meste for å få dette til. Hun reiste hjemmefra på lykke og fromme, og regnet med at det ville være en smal sak å få seg en jobb. Mange var imidlertid ute i samme ærende, og hun måtte i begynnelsen friste en tilværelse som uteligger. Innledningsvis får vi noen glimt fra hennes barndom.

"Eg var eit drøyamnde, søvngjengaraktig barn. Eg irriterte lærarane mine med den bråmodne leseevna kombinert med manglande evne til å bruke den til noko dei såg praktisk nytte i. Ein etter ein skreiv dei i meldingsboka mi at eg dagdrøymde altfor mykje, alltid var ein annan stad. Kor dette ein annan stad var anar eg ikkje, men det førte ofte til at eg fekk på meg ein kjegleforma papirhatt og blei plassert på ein høg krakk i skammekroken, der alle kunne sjå meg." (side 19)

Tilfeldigheter førte til at hun møtte Robert Michael Mapplethorpe (f. 1946 d. 1989) i 1967. Patti hadde fått seg jobb i en bokhandel og en dag sto han foran henne og ville kjøpe et persisk halsbånd, et flott et som hun selv lenge hadde hatt lyst på, men ikke hadde råd til å kjøpe. Idet hun pakket det inn til ham, datt det ut av henne: "Ikkje gi det til noka anna jente enn meg." Det lovet han, og slik ble det.

Forholdet mellom Patti og Robert varte i mange år, og dette står sentralt i boka "Just kids", også etter at Patti giftet seg med Fred "Sonic" Smith. Forholdet ble underveis komplisert av at Robert etter hvert ble tiltrukket av menn, inntil han erkjente at det var homofil han var. Begge gikk gjennom mange prøvelser for kunsten sin, og de lovet hverandre tidlig å støtte hverandre i tykt og tynt. Begge tegnet, men etter hvert var det fotokunsten som appellerte mest til Robert, mens Patti utviklet seg til å bli poet. Tilfeldigheter førte henne senere inn i musikken.

"Vi hadde arbeidet vårt og kvarandre. Vi hadde ikkje pengar til å gå på konsertar eller kino eller til å kjøpe nye plater, men vi spela dei vi hadde, om og om igjen.

... Vi var på veg mot fontena som låg i sentrum for all aktiviteten, da eit eldre par stoppa og glodde openlyst på oss. Robert likte å bli lagt merke til, så han klemde handa mi ømt.

"Å, ta bilde av dei," sa kvinna til den lattermilde ektemannen. "Eg trur dei må være kunstnarar."

"Å, gi deg," sa han og trekte på skuldrene. "Dei er berre unge. Just kids." (side 58)

Livet de levde var full av usikkerhet, og ofte visste de ikke hvor de skulle få penger til neste måltid. Boforholdene var elendige, og selv litt "uskyldig" tannverk var under disse forholdene nærmest livstruende når det ikke var penger til annet enn det aller nødvendigste, og knapt nok det. Likevel drømte ingen av dem om å gi avkall på ambisjonene om bli kunstnere. Mens Robert dopet seg, styrte Patti unna. Om det var sprøyteskrekken hennes som reddet henne, vites ikke, men hun var aldri fristet til å flykte fra virkeligheten.

Etter at de flyttet fra Brooklyn til Chelsea Hotel på Manhattan, kom de i nærkontakt med mange av de største rockemusikerne som noen gang har levd. Jimi Henrix, Janis Joplin, Jim Morrison - rockere som etter hvert døde som fluer, enten av overdose av narkotika eller under mystiske omstendigheter, hvor det har vært spekulert i om det var selvmord eller mord. Senere var det AIDS´en som skulle ta liv ...

"Chelsea var som eit dokkehus i The Twilight Zone, med hundre rom, kvart av dei eit lite univers. Eg vandra rundt i korridorane og søkte etter åndene der, døde eller levande. ... Eg elska denne staden, den lurvete elegansen og historia som ble så godt ivaretatt. ... Så mange hadde skrive, samtalt og strevd i desse viktorianske dokkehusromma. Så mange skjørt hadde slept over desse nedslitne marmortrappene. Så mange flyktige sjeler hadde uttrykt seg, laga avtrykk, og gått under her ... " (side 132)

Etter hvert som de begynte å få mer fast grunn under beina, og etablerte seg som kunstnere, økte også behovet for mer kontakt med omverdenen. Fremdeles var det tidlig 1970-tall, og mange av menneskene de kom i kontakt med, er navn som senere har fått stor betydning innenfor kunsten.

"Han (Richard - min kommentar) begynte å få innpass i høgsosieteten. På ein måte var den sosiale overgangen hans vanskelegare å godta enn den seksuelle overgangen. Når det gjaldt den, var det berre snakk om at eg måtte forstå og akseptere det doble i seksualiteten hans. Men skulle eg klare å vere på høgd med han sosialt, måtte eg ha endra heile veremåten min." (side 198)

Det forhold at Patti Smith møtte Lenny Kaye og en rekke andre tilfeldigheter førte til at hun på midten av 1970-tallet dannet et rockeband.

"I løpet av dei vekene vi heldt til på CBGB, blei det openbert for oss alle at vi på eigne vilkår heldt på å utvikle oss til eit rockeband. Den 1. mai tilbaud Clive Davis meg ein platekontrakt med Arista Records, og den 7. skreiv eg under. Vi hadde ikkje eigentleg sett ord på det, men under radiosendinga for WBAI kunne vi kjenne at det oppstod eit momentum. Under den improviserte slutten på "Gloria" hadde vi falda oss ut.

Lenny og eg kombinerte rytme og språk. Richard stod for underlaget, og Ivan hadde styrkt sounden vår. Det var tid for neste trinn. Vi måtte finne ein til av same slag, ein som ikkje ville endre oss men drive oss vidaere, som ville bli ein av oss." (side 275)

Historien vi får høre i "Just kids" er ikke bare uhyre interessant. I tillegg er dette stor litteratur! Med en observasjonsevne av de sjeldne fanger hun øyeblikkene i et intenst og fortettet språk, som på sitt beste er poesi. Vi blir vitne til mange av de store øyeblikkene i New Yorks kulturelites historie på begynnelsen av 1970-tallet. Det handler om mennesker som levde høyt og som tok store sjanser både innenfor kunsten og med sin helse. Patti Smith var til stede under ikke helt få historiske øyeblikk, uten at hun egentlig skjønte hvor stort det var ... ikke før etterpå. Manges karrierer - også Roberts - kræsjlandet etter hvert pga. AIDS´en ...

Etter å ha lest boka må jeg si at jeg er full av beundring for Patti Smith og hennes målbevisste reise helt fra bunnen, i dypeste fattigdom, og til toppen - uten noen gang å svikte kunsten. Hennes kjærlighet til Robert, som hun til slutt måtte gi opp som kjæreste på grunn av hans legning, holdt helt til det siste da hun var vitne til at han visnet bort på sykehuset, kjempende mot følger av HIV-viruset ... Hun er nådeløst ærlig i sin fremstilling av livet hun har levd, og som leser fikk jeg en følelse av at hun ikke dekket til noe. Det hele er rått, brutalt og nådeløst - fra begynnelse til slutt - og samtidig med noe uskyldsrent over seg. Kanskje fordi det er så ekte, så gjennomført og så fullt av integritet. Aldri, aldri ga hun opp å ville jobbe med noe kreativt og kunstnerisk! Og selv om hun noen ganger tvilte på eget talent, endte hun opp med å bli den største av dem alle.

Boka er nydelig oversatt av Brit Bildøen.

Denne boka kommer jeg aldri til å glemme! Den har gjort et uutslettelig inntrykk på meg! Måtte mange lesere finne frem til Patti Smith og hennes litteratur! Og selv fikk jeg lyst til å finne frem alle mine gamle LP-plater og CD´er av Patti Smith!

Unnskyld, Min innblanding, Jostein (og Lillevi i svaret til deg). Men hvorfor ikke
:Tingene faller fra hverandre ? Liketil og rett fram. For det er vel det som skjer, men en slik tittel er muligens mindre poetisk? Men, er ikke boken også en skolebok, i den forstand at Aschebe også vil lære sitt folk (når de forhåpentlig leser boken hans) å forstå seg selv bedre ved å bli klar over sin historiske bakgrunn. For idéen om at forfatteren er leserens lærer er dypt rotfestet på denne tiden. Men det blir vel " en annen skål " som en tørst nabo sa en gang i tiden, hans gange avslørte tydelig at ordet skål for ham allerede var misforstått i en slik setting. (Dagens digresjon, i alle fall den første, Jostein. Måtte andre gjøre din søndag bedre!

Lillevi, jeg sa kanskje mentalt syk. Egentlig kan jeg ikke komme med en bedømmelse av ham sånn sett før jeg har lest hele boken. (Har ennå ikke fullført første del, helt). Dessuten har jeg heller ikke noe medisinsk innsikt, utdannelse nok til å gi en slik diagnose, ikke til å gi noen form for diagnose, men en som vitterlig skyter med skarpt på sin kone (1), selv om han har tre av dem, kan ikke få så mye sympati fra meg, uansett. Dette med de forsonende trekk får eventuelt komme ham tilgode når jeg har lest hele boken. Og det kan godt hende den ender med høyt terningkast fra meg, men det lar jeg aldri en boks hovedperson og dennes oppførsel avgjøre. Boken framstår for meg så langt som meget god. Men det gjør altså- så langt- ikke hovedpersonen. Dvergen har jeg gitt omtale av samt terningkast tidligere, du kan jo kikke på dette dersom tiden tillater det, for jeg tror dette har mindre betydning for vurderingen av "Mønsteret rakner" uansett. Jeg tar det som en ære at jeg i det hele tatt merkes og nevnes av deg i denne debatten! Så atter igjen må jeg få takke deg, Lillevi! Ha en utmerket kveld videre!

Jeg forstår ikke hvorfor du ikke vil ha følgere. Det er det som gjør dette morsomt, å ha følgere som setter pris på det jeg sier og gjør, gir stjerner til noe jeg skriver. Det kan være sitater eller omtale av bøker. Hvis jeg ikke vil være synlig, kan jeg ikke være med på sosiale medier, så enkelt er det!

Kapittel 10, egwugwuar ...

... egna seg nok godt til å skreme ungar med.

Dette var en bok etter min smak.Masse historie om Frankrike generelt og Paris spesielt.Og så var det ganske så interessante menneskehistorier som var diktet inn i det hele.De fleste historiene var fine,noen kanskje litt tamme. Men gir boka en femmer,det synes jeg den fortjener,kolossen på 1066 sider.

En av de bedre avsporinger vi har hatt, dette her! - jeg leste boken i fjor, men neimen om jeg hadde åndsnærværelse til å vandre ut på dette jordet underveis! :D Men nå måtte jeg jo ut å sjekke litt, da. Og kjell k er visst på rett spor: Bioforsk.no snakker om setteknoller når det dreier seg om jordskokk - skulle tro at dét er folk man kan feste en viss lit til? Og at hvis vi først har med knoller å gjøre, så blir det setteknoller av dem okkesom - enten de vokser opp til jordskokk eller yams eller manioc (som vel er det samme som kassava? - jada, sier Bama Og portugiserne bragte kassavaen fra Sør-Amerika til Vest-Afrika - der tilberedes den i ulike varianter, som du blant annet får som tilbehør til "street food".... (det med portugiserne lærte jeg her, nå, men kassava i form av foufou og attiéké kjente jeg fra før).

Men ytterligere terminologisk innsikt finnes i høyremenyen på Bioforsk-siden: der snakkes det om Salg av frøknoller (setteknoller), så da er vel dét to synonymer, da. Nå er vi snart klare til å gå ut i verden og bløffe oss til street cred på Landbrukshøgskolen, dere? ;P

Eg vart bittelitt skuffa over Nadine Gordimer sitt forord i Verdensbibliotek-utgåva av boka. Ho seier jo egentlig ganske lite, bortsett frå å gjengi hovudtrekka i handlinga, og det attpåtil på ein måte som nærmar seg "spoiler" (eg burde vel lese boka først før eg skuldar henne for dette). Eg hadde håpt at ho ville bruke meir plass på å gjere greie for Achebe sin forfattarskap, kva betydning denne boka eventuelt har hatt for afrikansk litteratur, samt å setje dei samfunnsendringane som eg forstår blir skildra i boka inn i ein større samanheng.

Hos meg landet terningen på en treer. Det er nok ikke bare Naipauls skyld. Han har interessante skildringer av møter med muslimer, og tanker omkring islam som er vel verd å reflektere over. Det var lett å finne paralleller til dagens situasjon på verdensbasis. Det finnes åpenbart like mange varianter av islam som av kristendom, og ikke alle troende er helt bevisste på hvilke "sannheter" de baserer troen sin på.
Jeg synes fortellingen til tider er usammenhengende og klønete komponert, men framfor alt ble jeg frustrert over den norske oversettelsen. Antakelig burde jeg visst at Geir Uthaug er riksmålsmann, men det visste jeg ikke. Og han har oversatt denne boka til et så utpreget alderdommelig riksmål, at jeg ble helt overveldet. Jeg hadde ikke forestilt meg at noen på 1980-tallet fremdeles brukte nu, efter, sprog, videnskap, venninde etc. I tillegg er boka full av stavefeil, grammatikkfeil og trykkfeil. Disse svakhetene kan man selvsagt ikke klandre forfatteren for, men både forlag og oversetter har gjort en slurvete jobb.