Bokelskere.no

Mitt forslag til Nv3:

Sjansespill av Paul Auster (no.: Paul Auster).

På omslaget til min utgave (Aschehoug, 1992) leser jeg:

"Auster har denne gang laget en slags litterær 'road-movie', hvor han raffinert blander sammen eventyr og poesi med sine europeiske helter Beckett, Kafka og Hamsun og legger til litt av erkeamerikaneren Hawthorne. Endelig føyer han til sitt svært personlige engasjement og sin språklige originalitet. Resultatet er på alle måter rikt og dypt betagende."

Jan Kornum Hansen i Weekend Bladet

Prosjekt:
Lesing av innledningene til de enkelte skuespillene i Hundreårsutgaven (HU)
av Ibsen Samlede Verker.

Når jeg ser på omslagsbilde så ser jeg i front moren i boken. Som den anonyme personen hun føler seg som ser vi henne uten ansikt. Rundt henne er det folk som klapper og det blir for meg et bilde på hvordan hun skulle ønske at folk kunne anerkjenne henne.

I boken blir vi jo kjent med en usikker kvinne som ikke er helt fornøyd med hvordan livet hennes er.

Tittelen på boka underbygger dette syntes jeg. Moren tenker på hva hun betyr for sønnen sin, hun er opptatt av hvordan folk oppfatter henne og hun virker ensom. At hun har tanker om hva som er hennes rolle og hva hun betyr for andre er nok noe hun reflekterer over.

Vel dette er mine tanker når jeg vurderer omslagsbilde og tittelen på boka. Syntes forøvrig at både omslagsbildet og tittelen er flott og passende.

Jeg har ikke deltatt i felleslesningen, men fulgt litt med i denne tråden fra sidelinjen, og dere har gitt meg lyst til å lese boken! Såvidt jeg kan se, er det ingen i tråden som har nevnt forfatteren Dag Johan Haugeruds film-meritter - og de kan kanskje også kaste litt lys over forfatterskapet?

Her er et intervju med filmregissøren Haugerud om "lang-kortfilmen" Det er meg du vil ha -
men han har også sanket Amandapriser (ja, hele tre!: beste filmmanus, beste regi og beste norske kinofilm) for sin langfilmdebut "Som du ser meg" - der var vel alle hovedrollene fylt av kvinnelige skuespillere. Her er en artikkel om Haugerud og om langfilmen på filmnettstedet Rushprint.

Det kan synes som om det er tematiske koblinger mellom filmene hans og i alle fall denne boken? (Og slektskap mellom titlene også, synes nå jeg.)

ETA: og jeg så lenger nede i tråden at det leses Maigret i boken? I "Som du ser meg" heter en av hovedpersonene Grete Maigret, ser jeg av ovennevnte artikkel.... ;)

Det er nok moren tror jeg, det ser ut som om personen har kjole, ser leggene stikker frem.
Det som er litt interessant er oppslagstavlen på baksiden av boken, de oppslagene er ikke tilfeldige! Ett er om yoga og et om pianotimer, altså noe som moren var ute etter, noe nytt, forandring i livet. Men den mest interessante er den om foreldre kommunikasjon, noe som kaller seg familielabdagene. www.famlab.no. Lurer på om det eksisterer, skal prøve å sjekke det ut.
Godt spørsmål gretemor, veldig gøy med bildetolkninger, akkurat som tekster, kommer an på øyet som ser !

At tittelen henspeiler på moren, tror jeg også. Hun er veldig opptatt av hva hun betyr, ikke bare for andre, men også i egne øyne, tenker jeg.
Den ansiktsløse personen på omslaget trodde jeg først var sønnen, hendene ser kanskje litt mandige ut, og kvinnen som sitter og klapper, er muligens moren, men det er ikke godt å si, nå er jeg usikker. Forfatteren har ønsket å si noe med både tittelen og bildet, det er jeg sikker på.

Vel å skrive mi vurdering her, sidan eg er svært enig i det du skriv...er også enig med fleire av dei andre, kanskje spesielt med Karin Jensen.
Det er nokre dagar sidan eg fullførte, og gemalen leverte den tilbake til biblioteket. Har vore forhindra for å skrive mi meining før no.
Eg likte boka, spesielt det språklege. Likevel så vart eg både irritert og provosert over den tafatte mora. Det som kanskje irriterte meg mest, var alle repetisjonane av kor usikker og handlingslamma ho var, synest det fekk litt for mykje fokus, vart litt lei av å lese om det.

Eg sat med nokre spørsmål til meg sjølv då boka var ferdiglesen, ma så trur eg ikkje eg oppfatta kva som var "bodskapen", kva forfattaren eigentleg ville sei, anna enn at det var for mykje usagt mellom personane, og at det får konsekvensar??
Trur kanskje at det ikkje er ei bok eg kjem til å huske lenge, dessverre.

En flott anmeldelse.
Nesten så jeg fikk lyst til å lese Redaktør Lynge på nytt, men det får vente ettersom jeg leser en faksimile av førsteutgaven av Sult akkurat nå.

I starten av kapittel 17, som er minst ein dag etter handlinga i kapittel 15, driv framleis mora med å registrere boka "Gjøre godt", denne gangen er det tittelen som er nemnt. Dette får meg til å tru at forfattaren her på ein litt skjult måte peikar på nølinga og somlinga i det mora tek seg til med. Ho kjem liksom ingen veg med nokon ting.

Eller er bodskapet rett og slett at det er ein veldig langsom prosess for henne å "gjere godt"?

Jeg klarte ikke å legge fra meg boka, så leste den ferdig før påske. Har tygd litt på den en stund nå og har lest kommentarene som er skrevet her. Jeg syns boka var svært god på den måten at den engasjerte meg veldig, jeg ble trist og irritert opptil flere ganger. Det er en bok som det gjorde litt vondt å lese rett og slett. En tankevekkende bok om mellommenneskelige forhold og hvor vanskelig kommunikasjon kan være. Nå sitter jeg igjen med flere spørsmål enn svar.... Hva ligger bak, hva er det forfatteren ikke forteller, hvor er faren og hvordan går det videre.......??? Det er enn bok jeg aldri ville ha lest hadde det ikke vært for lesesirkelen og forfatteren var helt ukjent for meg før han kom opp her. Jeg er veldig glad for å ha lest den og syns det er fint at den får litt oppmerksomhet, det fortjener den:-)

Jeg antar at det er ei god bok jeg har lest, siden jeg stadig fant noe å gruble på mens jeg leste. Fremdeles grubler jeg. Forfatteren beskriver et forhold mellom en navnløs mor og hennes sønn, og et parallelt forhold mellom en navngitt mor og hennes datter (Irene og Linn). Noen vesentlige bakgrunnsopplysninger gir han oss ikke. Har det noen gang vært fedre inne i disse to hjemmene, eller har mødrene (den ene eller begge) alltid vært aleine med barna og stort sett holdt seg inne i "boblene" sine? Har det skjedd noe tidligere i oppveksten som har utløst denne tafattheten hos mødrene?

Begge barna er avvikere på forskjellig vis. Jeg-personen ser på overflaten ut til å akseptere sønnens homofili, mens Irene - også på overflaten - stikker hodet i sanden når det gjelder datterens spiseforstyrrelser. Skjuler de sine egentlige følelser for hverandre (og for leserne)?

Den eneste erfaringen jeg har når det gjelder mor-barn-forhold, er at jeg har vært datter sjøl. Og i en periode var jeg svært så bestemt på at foreldre ikke skulle blande seg for mye inn i barnas voksenliv. Måten jeg-personen i denne romanen syr puter under armene på sønnen sin, gir meg en ekkel følelse. Gutten er voksen, han skryter av jobben sin og gir inntrykk av å være vel bevandret i filmfaget, men så snart han bakker ut på avtalen om bryllupsfilming, stiller mor opp. Trasser angst og tafatthet og ukyndighet og gjør jobben.

Hva er det med denne moren jeg ikke får til å stemme? Hun har en forholdsvis ansvarsfull stilling der hun stadig møter folk. Hun er såpass reservert overfor sine medmennesker at hun knapt nok veksler noen ord med naboen. Men å kjøre bil til Oslo for å møte sønnen er greit. Parkere midt i byen er greit. Og i lett vinrus er det også greit å gå på homsebar med sønnen og kameratene.

Dette dragshow-besøket virker forresten nokså planlagt i mine øyne. Der dukker kameratene opp som bestilt og får med seg både mor og sønn på vorspiel og forestilling. Er det sønnen som vil vise mor noe? For eksempel at det er hun som må løsrive seg, og ikke han? Aner vi mot slutten av boka at hun faktisk er i ferd med å slå seg ut av boblen?

Jeg ser at noen mener det er spesielt at en mannlig forfatter skriver så bra fra en kvinnelig synsvinkel. Tja -. Forfatteren er sønn av en mor. Mange barn, både sønner og døtre, sanser ganske mye av det som rører seg under overflaten hos foreldrene gjennom en uendelig lang barndom. Noen setter ord på det i moden alder, og Haugerud har vært dyktig med ordvalget. Språket i romanen er prikkfritt så langt jeg har vært i stand til å se, og velsignet fritt for klisjeer og patos.

Men terningkast? Jeg ser det litt an, tror jeg.

Ble ferdig med boka for et par dager siden, og er litt usikker på hva jeg synes om den. Jeg synes boka er lettlest og har et godt driv men kanskje tidvis litt kjedelig. Jeg må si jeg ikke liker verken moren eller sønnen i denne boka spesielt godt. Moren plumper ut med ting uten å tenke seg om, spesielt overfor sønnen sin og Irene, to personer som kanskje er ekstra sårbare for hennes kommentarer? Irene har jo mer enn nok å stri med, med en datter som sliter med anoreksi. Jeg savner en bedre dialog mellom de to, siden det jo virker som om de kjenner hverandre noe mer enn som bare kollegaer. Tenker dette fordi jeg-personen i boka kjenner Linn såpass godt.

Overfor sønnen synes jeg hun er masete og knotete i måten hun snakker med han på. Og her kunne jeg godt ha tenkt meg å visst mer om forholdet deres fra tidligere, for å bedre kunne forstå hvorfor kommunikasjonen virker tung og anstrengt. Mulig jeg tar feil her altså, men moren kom vel med en litt brå kommentar når han fortalte henne at han var homofil? Jeg finner ikke igjen siden hvor jeg tror jeg leste dette.. Ellers i boken føler jeg jo hun virkelig prøver å bli kjent med sønnen, men at hun samtidig kvier seg litt for å bli bedre kjent med han? Synes for øvrig kameraten hans, Christoffer, var ekkel mot jeg-personen når han viste henne de bildene av sønnen hennes.. Og tidvis synes jeg forholdet mellom mor og sønn er for intimt, i forhold til kommunikasjonen mellom de ellers.

Reaksjonen til moren når hun ser bryllupsvideoen synes jeg også er litt dum. Hun har klart å fange opp flotte reaksjoner og scener fra bryllupet, men jeg mener samtidig hun bør forstå hva som er forventet av en bryllupsvideo, og at materialet hun har filmet ikke samsvarer med dette? Det virker som om hun er veldig sta og lite mottakelig for kritikk når hun først har bestemt seg for noe. Samtidig er jo sønnen veldig lite interessert i å høre hva moren mener når det gjelder filming. Likevel blir resultatet de skaper sammen noe veldig bra - det er fascinerende!

Sønnen er egentlig et lite mysterium for meg, for han bytter veldig mellom å være hyggelig med moren og å være uinteressert og bortskjemt. Handlingen mot slutten overrasker meg derfor ikke, i forhold til det inntrykket jeg har fått av han underveis. Personen jeg likte best, Linn, kunne jeg godt tenkt meg å lese mer om. Synes hun er for viktig til ikke å være mer involvert i boken.
Helge synes jeg heller ikke virker spesielt sympatisk, og jeg lurer litt på hva som er greia med han.

Sjelden jeg leser en bok hvor det er så mange karakterer jeg ikke liker, samtidig som jeg sitter igjen med å like boken ganske godt :) Mulig jeg er helt på jordet her, men dette er følelsene jeg sitter igjen med - foreløpig i alle fall :)

Har snart lest hele boka.
Lettlest, godt driv i handlingen.
Spennende personer. Linn er et interessant bekjentskap.
Er litt usikker på hvordan jeg skal vurdere romanen. Har lite å sammenligne med, ettersom jeg for det meste leser eldre litteratur.
Kan Hva jeg betyr bli en klassiker?
Nei.

Så morsomt at du likte lista, Lillevi!

Det er ikke alle bøkene her som har gjort like stort inntrykk. På plussiden vil jeg trekke fram både "Mønstreret rakner" og "En halv gul sol". Begge fra Nigeria, men fra forskjellige tidsepoker. Den siste omhandler hendelsene rundt Biafra-krigen, og er en av de bøkene jeg har lest som ikke så lett blir glemt. Gode og troverdige beskrivelser av "hele mennesker" med både gode og mindre gode sider, samtidig som den gir litt mer forståelse av hva som skjedde bak TV-bildene av "Biafra-barna".

Så vil jeg også anbefale En søndag ved bassenget i Kigali som jeg nettopp har lest ut. Ei bok jeg hadde gruet meg litt til å lese, siden den handler om folkemordet i Rwanda. Det er en grusom historie, men han skriver også på en måte som vitner om kjærlighet både til landet og folket, og han prøver å forstå hvorfor dette kunne skje. Det var mange aktører med ulike agendaer inne i bildet, også blant de som skulle hjelpe. Ved siden av grusomhetene, finner han plass også til poetiske skildringer (og her balanserer han hårfint - et par steder bikker han kanskje litt over...), og det er nok dette som gjør at det blir mulig å ta dette inn over seg. Hadde vært morsomt å høre din mening om denne, Lillevi.

I tillegg vil jeg trekke fram Comedia infantil av Henning Mankell. Den handler om bakeren José Antonio Maria Vaz som forteller gategutten Nelios historie. Hvordan han unngikk å bli barnesoldat og siden ble leder for en gruppe av gategutter i en østafrikansk by. I ni netter forteller Nelio sin historie før han dør, og José tar deretter på seg oppgaven å bringe Nelios historie videre. Dette er ikke en krim-bok, men en rørende historie fra en forfatter som kjenner Afrika godt.

Og så vil jeg trekke fram Vanære av Coetzee. Denne boka leste vi i lesesirkelen, og det var svært delte meninger om den. Jeg tilhørte mindretallet som likte den godt. Uansett hva man mener om den, så er det mye som egner seg til diskusjon i den - utmerket lesesirkel-stoff!

Doris Lessing leste jeg en del av, uten at jeg noen gang ble overbegeistret. Bøkene var antakelig bokklubb-bøker, og da leste jeg det som kom i postkassen uansett... Tror jeg likte "Det synger i gresset" og "Den gode terrorist" best, men det er så lenge siden at jeg ikke husker noe særlig fra disse.

Av Mahfouz har jeg Kairo-trilogien liggende på vent. "Middaqq-smuget" var jeg sånn middels fornøyd med.

Har notert "Nilen, historiens elv" som ei bok jeg bør se etter. Jeg så deler av en TV-serie om Nilen for ikke så lenge siden. Denne boka er kanskje bakgrunnen for den serien?

Edit: Anbefaler også Morten Strøksnes' bok fra Kongo. Synes han skriver veldig godt, og han forsøker å nøste opp i hva som skjedde - noe som ikke er så enkelt i et gjennomkorrupt system.

Kapittel 11: Mora ser eit bilete av to alvorlege menn hand i hand i ein åker, med ein høygaffel, og synest det var eit morosamt bilete. Eg forstod med ein gang, før sonen forklarte det, at det måtte vere ein variasjon over motivet i dette maleriet,

American Gothic (sjølv om eg ikkje hugsa namnet), og tykte også at det var ein morosam vri.

Men det blir etter kvart klart at mora ikkje kjenner til det opphavelege maleriet, og då er det litt mindre klart for meg kvifor ho tykte det var morosamt. Enno rarare tykkjer eg det er at sonen, som kjenner det opphavelege maleriet, IKKJE synest det er morosamt. Merkelege folk, desse to, eg forstår meg ikkje heilt på dei.

Forresten så har eg prøvd å google fotografiet som skildrast i boka, men har så langt ikkje klart å finne noko som passar heilt. Er det nokon som veit om biletet faktisk finnest, eller om det er eit produkt av Haugerud sin fantasi?

Syntes faktisk litt synd på denne mammaen som strever så med sitt forhold til sønnen.

I sin streben etter sønnens anerkjennelse og oppmerksomhet kommuniserer hun ofte sine tanker og ideer galt ut. Hun er en dame som ofte snakker før hun tenker samtidig som hun alt for ofte kommer med synspunkter som hun nok burde ha holdt for seg selv.
Til tross for sine skarpe kommentarer så virker det som hun er veldig usikker og redd for å ikke gjøre ting riktig.
Ikke rart sønnen blir litt oppgitt innimellom, men han kunne godt ha vært mer overbærende og følsom ovenfor moren sin.

Bokens historie så langt viser at kommuniksjon mellom mennesker kan være vanskelig, vondt, sårende og ha rom for mye misforståelser.

Er heilt enig! Eg vart nesten provosert av den bortskjemde guten, på veremåten hans overfor ei usikker mor med dårleg sjølvkjensle, ei mor som verka sjølvutslettande og nesten litt redd sonen sin? Kan verke oppkonstruert, ja.
Forholdet mellom mor Irene og dotter Linn er heller ikkje det beste - og det same kan ein vel sei om forholdet mellom dei to søstrene Irene og Elisabeth...
Alt i alt verkar det anstrengt og usikkert mellom dei fleste eg har møtt til no i boka. Den einaste som verkar bestemt og handlekraftig er kanskje Elisabeth....
Og så er det videokameraet - det spelar ei større og større rolle, ser det ut til. Eg skal til på kap 7

Vel – jeg trykket på lagringsknappen kl. 23.58 fredag 20. mars... Så jada, jeg postet på Ibsens fødselsdag, samme dato som du skrev innlegget ditt. (Ikke nok med det, jeg postet fra Ibsens fødeby, og her skal de feire tri heile dager til ende, sier de.)

Men hvor leste du at prisen utdeles nå? Kan det være tale om flere Ibsenpriser? (Her i byen er de skrekkelig glad i å strø om seg med Ibsennavnet, vi har Ibsenhuset (et kulturhus fra 1970-tallet), Ibsenparken, Teater Ibsen (teaterensemblet for Telemark og Vestfold – her skriver de om Ibsenprisen), Ibsen parkeringshus... Det fantes et Hotell Ibsen også, på slutten av forrige årtusen, men det gikk dukken.) Kanskje de har noe på gang i Grimstad? Du gjorde meg litt nysgjerrig...

Godt forslag.
Vi kan jo f.eks. vente med å kommentere del 2 til etter påske (2. påskedag er 6. april)