Bokelskere.no

På engelsk wikipedias side om Laxness står det bl.a.:

In 1953, Laxness was awarded the Soviet-sponsored World Peace Council Literary Prize.

Og hvis vi følger lenken til World Peace Council, får vi bl.a. vite at

It was founded in 1950, emerging from the policy of the Communist Party of the Soviet Union to promote peace campaigns around the world in order to oppose "warmongering" by the USA.

Laxness reiste visst mye i Sovjetunionen, og fransk Wikipedia kan fortelle at

Au cours de ses voyages en URSS, Laxness prend conscience des erreurs du stalinisme et se détourne du communisme. (Under sine reiser i Sovjetunionen ble Laxness klar over stalinismens feiltrinn og vendte seg bort fra kommunismen.)

Men av min raske hopping rundt på Wikipedia-sider på ulike språk, ser jeg ikke helt om disse reisene og denne omvendelsen (eller dette frafallet, som vel en gammel-stalinist ville sagt) skjedde mens stalinismen var i full blomst, eller etter Stalins død i 1953...

Okkesom.

I fare for å starte en politisk diskusjon (hvilket jeg ikke ønsker), må jeg likevel si at hverken historie- eller leksikonskriving er upolitisk. Generelt sett har jeg større tillit til Store norske leksikon enn til Wikipedia. Men jeg har, faktisk flere ganger, funnet at Store norske ikke er så nøytralt som ønskelig, men at deres fakta er tilpasset den rådende, offisielle historien. At Laxness har fått en Stalinpris passer vel ikke helt inn i bildet.

Jeg har lett som deg, Karin og funnet mye av det samme som du har funnet.

Jeg fikk mitt eksemplar av verdensbiblioteket sin utgave i posten i dag. Stolte på deg at det ikke var noen "spoilere" i essayet, så leste det nettopp, kjempeglad for det!
Essayet begynner med et dikt som heter Halldòr Laxness, og det er skrevet av broren til Einar Màr Gudmundson, han som har skrevet essayet. Han het Pàlmi, og hadde psykiske problemer. Han og en kamerat som også hadde samme problemer gikk på besøk til Halldòr. De satt lenge og pratet, og de andre i hjemmet undret seg over hvor nært forhold forfatteren hadde til gjestene. Det skrives videre at få forfattere har beskrevet mennesker utenfor samfunnets hovedgate med større følsomhet enn nettopp Halldòr Laxness.
Jeg synes dette fortalte meg veldig mye om forfatteren,det var en flott måte å starte et nytt bekjentskap på! Gjengir noen strofer av diktet, slik at dere også kan få hilse på Laxness;-)

                     Halldòr Laxness

               I Gljùfrastein bor han
               den veneste av menn
               den store poeten
               jaja sann
               tenk det ja

              Hjem til ham jeg gikk
              med min venn
              i 14 graders frost

              Inn ble vi bedt
              slo av en prat
              jaja sann
              tenk det ja

              Bedre menneske
              finner man ei
              den gode dikter

              Ga oss kaffe
              sigarer og kaker
              smilte så blidt
              og fortalte historier
              jaja sann
              tenk det ja

Lykke til med lesingen alle sammen, tror vi får en god fornøyelse;-)

Hvem har skrevet dette forordet, kjell? Sånt liker jeg å vite...

Jeg er veldig glad i HKL - har ikke lest denne, men jeg rekker ikke å bli med på samlesingen denne gangen heller, dessverre. Men det gikk et lys opp for meg da Karin Jensen opplyste (innlegg nedenfor i denne tråden) at boken først het "Frie menn" på norsk - den romantittelen har jeg forholdt meg til før. Og jeg kan ærlig talt ikke se den helt store grunnen til å skifte norsk tittel, selv om det (antagelig) dreier seg om en nyoversettelse!

Her er for øvrig bind I av "Frie menn" fritt tilgjengelig på bokhylla.no - oversatt av Wilhelm Kaurin, utgitt i 1954. Bind II ligger selvfølgelig også der.

Jeg skal lese Verdensbibliotekets utgave av Sin egen herre. Jeg har allerede lest det innledende essayet, og jeg mener at det gir en fin introduksjon til forfatteren og romanen. Jeg kan ikke se at essayet røper noe om innhold og handling i romanen. I alle fall ikke nok til at det kan kalles spoilere.
Jeg har forstått det slik at flere av dere har VBs utgave, men jeg siterer likevel noen avsnitt fra essayet som fikk meg til å se fram til å lese denne romanen. Essayet er skrevet av den islandske forfatteren Einar Már Gudmundsson:

Folk trenger verken titler eller uniformer for at deres indre menneske skal komme i lys. Hvor de bor og hvor mange penger de har, er heller ingen målestokk på hvordan folk er.
Det er mange slike strenger i Sin egen herre. Medlidenhet er et av bokens hovedmotiver, og lengselen etter skjønnhet ligger der som en rød tråd, selv om scenen er rå på overflaten og det er denne virkeligheten som er fremtredende i verket. Samtidig har få fortellinger blitt et slikt speil på et lands eget sjelsliv som nettopp Sin egen herre.
(s. VI)

Hva skjer når en nasjon forvandler seg til et enkeltindivid som aldri gir seg, samme hva som dukker opp i form av motvind og uansett hvor lite fornuftig det er? Jo, i situasjonen finnes alltid muligheten for at David seirer over Goliat. Et eller annet sted dypt nede i sjelen lovpriser vi denne bonden som driver gården uten hjelp, og når vi går våre egne veier, sammenligner vi oss med Bjartur i Sumarhús. Det er dessuten også blitt sagt at Bjartur er den eneste islendingen som alle forstår, for han finnes i alle land.
(s. VII)

"Romanforfattere er krønikeskrivere i sitt hjerte og eventyrsmeder av ferdighet," skriver Halldór Laxness i sitt essay Personlige erindringsskrifter om romaner og skuespill. "For dem er sannhet et begrep fra metafysikken. Ordet sannhet inneholder i seg selv ubehagelige ortodokse begreper, som krever anerkjennelse en gang for alle i form av en slags monopolisering. I de tilfellene der sannhet ikke betegner en myte om kjensgjerninger, betegner den en myte uten kjensgjerninger. Begreper i det hele tatt, og da særlig ferdiggjorte definisjoner, er for gode romanforfattere lite maktpåliggende."
(s. VIII)

Bjartur i Sumarhús er ofte blitt sammenlignet med Don Quijote som person, selv om Gerpla er det verket av Halldór Laxness som er mest beslektet med tankegangen i Don Quijote.
(s. IX)

Men når jeg nå skriver om Halldór Laxness' fortellinger, må jeg også nevne at hans eget liv ikke var så ulikt er fortelling. Et eventyr. Sønn av en bonde og veiinspektør, og hans hustru, oppfostret ved sin bestemors fotskammel, en gutt som verken festet seg ved utdannelse eller jobb, men dro ung ut i verden, flakket rundt blant krigsruiner i et oppløst Europa, inntil han slo seg ned hos munker, konverterte til katolsk tro og tok helgennavnet Kiljan, skrev noen verk i denne troens ånd før han tok tak i den i et moderne oppgjør og skrev - da han var bosatt på Sicilia - Den store veveren fra Kashmir, som kom ut i 1927 og ofte regnes som en markering av starten på den islandske samtidslitteraturen, tilbrakte nesten to år i Hollywood med det for øye å rydde seg plass i filmbransjen, men vendte så hjem derfra som sosialist, og startet sin omflakkende reise rundt på Island, tok så en avstikker til Sovjet og gikk dem til hånde, som er så viden kjent, men det lyktes ham aldri å følge denne rettroenheten i romanene sine, til det var han altfor mye forfatter.
(s. XI)

I alle disse verkene er Halldór Laxness i uavbrutt samtale med verdenslitteraturen, og i Sin egen herre utfordrer han et bestemt verdensbilde, mest det som finnes i Knut Hamsuns Markens grøde. Bjartur er et sidestykke til Isak, hovedpersonen i Markens grøde, men uten forskjønningen av landlivet og antipatien mot framskrittet som kjennetegner Hamsuns begrepsverden.
(s. XII f.)

Den bibelske landnåmsscenen er riktignok den samme hos Halldór Laxness og Knut Hamsun, men den peker også fremover mot verk som Hundre års ensomhet av Gabriel García Marques.
[ . . . ]
Det skal ha vært Hamsun som var den første forfatteren som kledde denne myten i nåtidsdrakt og fikk den ned på jorden i en roman, da han ledet sitt folk over fjell og heier på jakt etter markens grøde i et eller annet nybrott. Senere reiste det seg et lite bruk på dette forjettede landet, noen sommerhus som legges øde etter oppgangstider og blodskam og syndefloder i menneskenes sjeler. Diverse forfattere har gjentatt dett temaet fra Det gamle testamente med utallige variasjoner og ujevnt resultat. Fortellertemaet har vært spesielt kjært for land som en gang var en ny verden, men som nå er blitt fordervet. Dette er familiehistorier fylt med ren luthersk ånd eller kommunisme, som på spesielt, degenerert vis fikler med synden og på samme tid har som mål å være et nasjonalt symbol, et ris bak speilet og en kjærlighetserklæring til fedrelandet. De mest kjente forfatterne av slike kjærlighet-hat-historier er Hamsun, Faulkner, Laxness, Rulfo og García Marques.
(s. XIII)

Jeg vil nå gjøre en lang historie kort og fortelle at med de tre romanene som her nevnes, som sagt Salka Valka, Sin egen herre og Olafur Karason, starter Halldór Laxness sin inntreden i det store fortellertradisjonens kloster. Han som på en måte begynte sin forfatterbane med å gjøre opprør mot , banket nå på dets dør, rede til å legge seg på kne for de gamle mestere, men uten å glemme sin egen samtid. Modernismen føyer seg sammen med sin episke sammenheng eller den episke sammenhengen sluker modernismen.
Eller - det må man også spørre seg - var tradisjonen så sterk at den slukte opprøret og passet det inn etter sine behov? I dag leser vi Halldór Laxness' romaner som en fornyelse av en fortellertradisjon istedenfor et forsøk på å bryte den ned. Tradisjon og fornyelse er noe som må gå hånd i hånd, og de verkene av Halldór Laxness som han hadde til gode å skrive, og som jeg ikke har nevnt her, slike som Islandsklokke, Gerpla, Land til salgs, Brekkukotkrønike, Det gjenfunne paradis, Kristenrøkt under jøkel, Bygdekrønike og Guds gode gaver, beveger seg ikke mindre i den retning.
(s. XV)

Gabriel García Marques har beskrevet hvordan han gikk deprimert rundt i gatene i byen Bogotá. Da han leste Forvandlingen av Franz Kafka, den første setningen, der Gregor Samsa våkner som en bille, tenkte han: Det er mulig.
For samtidens islandske forfattere er Halldór Laxness et slikt eksempel: Det er mulig. Ingenting behøver å være til hinder: ikke språket, ikke det lave folketallet og fortellertemaene, de befinner seg i luften, eller du kan grave dem opp med en ordspade, i evig lære, i evig søken.
(s. XVI)

Takk for innlegget ditt og lenken -- interessant og motiverende begge deler. Boken er bestilt. Noterer meg også Gudmundssons Universets engler.

Romanen ble avsluttet i helgen og det har vært mer slitsomt enn forventet å fullføre dette leseprosjektet.
Etter å ha lest gjennom innlegg og omtaler som er fulle av begeistring så blir jeg nesten litt lei meg over at jeg ikke klarer å være like positiv.

Dette var mitt første møte med forfatteren og jeg syntes han skriver utrolig godt. Elsker hvordan han har bygget opp fortellingen og hvordan han lar historien veksle mellom hovedpersonene. Humoren i boken er fantastisk.

At boken ikke ble noen favoritt hos meg er nok at jeg fant den lite spennende og med alt for mye tekst i forhold til handling, samt at jeg aldri klarte å like Florentino Ariza helt.
Gir allikevel boken terningkast 4 fordi jeg likte, historien, språket, humoren og personskildringene.

Jeg har lånt filmen på biblioteket og gleder meg til å se den.

Eg las visst berre to bøker i mai, Døde sjeler av Nikolaj Gogol og Kjærlighet i koleraens tid av Gabriel García Márquez. Bra bøker begge to, men det var nok Døde sjeler eg likte best.

«Jeg hadde lest mye om krigen i Stillehavet. Det var ikke for å trene tankevirksomheten eller skaffe meg kunnskaper, ikke engang for å få vite hva min far hadde foretatt seg de siste dagene han levde. Jeg leste og leste i en slags hypnotisk tilstand, fascinert av stedsnavn, av krigens og marinens terminologi, av tall, kart, fotografier. Men denne boken, som var skrevet i jeg-form av en ung mann på knapt atten år, den slukte jeg, det vil si jeg fortærte den, det vil at jeg ikke lenger hadde den foran meg, men i meg, jeg trengte ikke å åpne den for å se hva som sto i den[…]Den knyttet sammen alle mine evner, logikk og fantasi. Den samlet meg til en enhet omkring seg.» Jageren Zero

Fordi Europa var krigens største åsted under andre verdenskrig, er det ikke ofte vi hører om eller leser om kampene i Stillehavet. De få gangene vi gjør det, er sannsynligheten stor for at informasjonen vi får kommer fra en tv-serie eller film, og det er nærmest garantert at perspektivet vi får er den til amerikanerne. Vi tar det for gitt at det bør være slik, siden amerikanerne jo var heltene i den historien.

For min del er de mest interessante historiene om andre verdenskrig ikke ideologiene til partene, men menneskene som ble forført av dem, drepte og døde i deres navn og under deres fane. Hvem var de? Hva var det som motiverte dem til å se på verden sånn som de gjorde? Og hvordan levde de med seg selv etter at avgjørelsen var tatt?

En gruppe som har interessert meg lenge er kamikazesoldatene Japan sendte mot de amerikanske krigsskipene – særlig hangarskipene som sto i front i invasjonen mot keiserriket. Spesialangrepsenheten, kalt «tokkotai, ble stiftet i 1944 av Ōnishi Takijirō, en røslig, standhaftig og desperat viseadmiral med sterk lojalitet og lite å stanse overmakten med.

Hans desperate forslag om å sende flygere i døden møtte liten entusiasme hos offiserene; ingen av dem ville melde seg frivillig til en misjon som tvang dem til å akseptere å fly jagere med en enveisbillett til døden. Dermed måtte rekruttene komme fra et annet sted, og det gjorde de: De fire tusen soldatene som man anslår tjente i enheten, besto av unge menn i slutten av tenårene og begynnelsen av tjueårene. Brorparten av enhetens medlemmer var rekrutter, og så mange som en fjerdedel var universitetsstudenter som hadde hatt planer om å studere filosofi, geografi, fysikk osv.

En av disse var Tsurukawa Oshi, forfatteren av «Jeg skal dø ved Okinawa». Både forfatteren og noen av spørsmålene over hjemsøker Laura Carlson, hovedpersonen og fortelleren i Pascale Rozes debutroman, «Jageren Zero».

Laura er bare barnet når faren dør i Stillehavskrigen. Offer for et kamikazeangrep. Tragedien tvinger Lauras mor til å vende hjem til Frankrike, til huset der hun vokste opp som enebarnet til en veteran fra første verdenskrig med skrantende helse og en religiøs og dominerende mor.

Mormorens insistering på at bortgangen til Lauras far bør glemmes så fort som mulig og morens manglende evne til å stå opp mot henne eller takle dødsfallet på en sunn måte, preger hele familiens liv og psyke i årene som følger. Morfaren blir en taus statue. Moren stenger seg inne på rommet sitt og kommer bare ut for å spise eller for å gå ut på byen for å bli skjenket full av menn med uhederlige hensikter. Mormoren styrer med jernhånd og er den eneste som ser ut til å være tilfreds. Og Laura blir enten skjent eller stengt på et kott når hun maser for mye om farens liv og fravær.

Så kommer redningen. Det skjer når Nathalie braser inn i hennes liv og endevender Lauras liv fullstendig. Laura faller for henne. Mens hun selv aldri har sett verden, har Nathalie vokst opp i Casablanca. Hun er språkmektig, sofistikert og drømmer om å bryte med det forventede ved å bli danser. Det er også hun som insisterer på at Laura skal grave, med klørne om nødvendig, etter sannheten om faren. Inspirert av venninnens pågangsmot presser hun en del informasjon ut av morfaren: faren hennes tjenestegjorde på hangarskipet Maryland.

Om informasjonen morfaren sitter med er frustrerende begrenset, er det ikke noe å si på Lauras vilje til å ringene rundt farens tragiske død. Med hjelp fra Nathalie kjøper hun alle bøker hun kan finne om krigen i Japan. En av disse er Tsurukawa Oshis «Jeg skal dø ved Okinawa»; dagboka til den da knapt atten år gamle japaneren og kamikazesoldaten.

Men Laura leser ikke bare boken. Hun fortærer den. Og som resultat, fortærer den henne. Den hjemsøker hennes drømmer og de mest intime øyeblikkene i hennes liv. Kan hun finne en måte å kjempe imot før den ødelegger hennes studieliv, kjærlighetslivet med musikkomponisten Bruno og hennes sinnsliv?

«Jageren zero» er en kort men stor- og her snakker vi stor med stor s- roman om tap, sorg og evnen til å overkomme ens demoner. Den er så velkomponert, så godt skrevet og særegen at jeg først tvilte sterkt på at dette var en debutroman. Men det er den. Det er til å miste pusten av.

Anbefales på det varmeste!

Torsdag 28. mai 2015, kl. 21.02:

Da er sesongens siste avstemning unnagjort, med et uhyre jevnt resultat.

Boken vi skal lese sammen i løpet av juni er:

Halldór Kiljan Laxness: Sin egen herre (1934-35).

Gratulerer til vinneren.

Skal komme tilbake med forslag til leseopplegg i morgen.

Som Vibeke H blir jeg nok også i fortsettelsen en mer sporadisk deltaker. Leser noen av bøkene (og gir noen innspill en sjelden gang, er ikke av de mest ordrike!), deltar i noen av avstemningene og vil kanskje til og med foreslå ei bok i ny og ne.

Håper det ikke kreves noe mer enn det?

Jeg vil gjerne være med videre :) Synes dette er veldig interessant, selv om jeg føler jeg ikke bidrar meg så mye vettugt selv. Kanskje det er en treningssak, og at det blir mer etter hvert! ;) Det er i alle fall flott å få lest bøker jeg ellers kanskje ikke ville oppdaget.

Det eneste jeg har tenkt på at vi på, er om vi på en eller måte klarer å lage en felles konklusjon av de ferdigleste bøkene, samle kommentarene litt og kanskje gi et gjennomsnitt terningkast. Litt greit at avslutningen blir felles, noe å se tilbake senere. også hvis en annen lesesirkelen leser den samme boka, kan de sammenligne inntrykkene. Har ikke vært noen skikkelig avslutning til nå, noen skriver en omtale, men savner en felles, selv om alle har delte meninger, så gjør det ingenting, blir bare en spennende omtale!

Jeg har lenge hatt lyst til å lese Sin egen herre og nominerer derfor den. Den har fått veldig gode kritikker, og jeg synes det ville vært spennende å lese en bondefortelling fra Island :)

Jeg kom meg gjennom romanen til slutt, uten at den fenget på noe vis. Språket er jo godt, men ellers var det kjedelig lesing.

Mitt forslag til En3 er rett og slett

Pan (1894) av Knut Hamsun.

Jeg ser at det har vært noen diskusjoner om denne romanen tidligere, men når jeg leser gjennom trådene virker det som diskusjonene handler mye om Pan er en god eller dårlig bok (interessant det også), og lite om innhold, personer og stil i romanen.

Så det kunne vært fint å lese og diskutere denne prosalyriske, psykologiske (og modernistiske) romanen ("Mesterens mesterverk") sammen som en avslutning på lesesesongen 2014/2015.

Dette er ein bokskatt som no endeleg fekk plass i ei av mine overfylte bokhyller.
Ja, eg har lese boka før, men når eg no kom over ei flott utgåve til ein svært god pris, så kunne eg ikkje la vere....
Ser fram til å lese den ein fin, varm sommardag! :-)
Kjekt å ha noko godt å sjå fram til!

17. mai 1940

I dag står flaggstangen naken
blant Eidsvolls grønnende trær.
Men nettopp i denne timen
vet vi hva frihet er.
Der stiger en sang over landet,
seirende i sitt språk,
skjønt hvisket med lukkede leber
under de fremmedes åk.

Der fødtes i oss en visshet,
frihet og liv er ett,
så enkelt, så uundværlig
som menneskets åndedrett.
Vi følte da trelldommen truet
at lungene gispet i nød
som i en sunken u-båt ...
vi vil ikke dø slik død.

Verre enn brennende byer
er den krig som ingen kan se,
som legger et giftig slimslør
på bjørker og jord og sne.
Med angiverangst og terror
besmittet de våre hjem,
Vi hadde andre drømmer
og vi kan ikke glemme dem.

Langsomt ble landet vårt eget,
med grøde av hav og jord,
og slitet skapte en ømhet
en svakhet for liv som gror.
Vi fulgte ikke med tiden,
vi bygde på fred, som i tross,
og de hvis dåd er ruiner
har grunn til å håne oss.

Nå slåss vi for rett til å puste
vi vet det må demre en dag
da nordmenn forenes i samme
befriende åndedrag.
Vi skiltes fra våre sydpå,
fra bleke utslitte menn.
Til dere er gitt et løfte;
at vi skal komme igjen.

Her skal vi minnes de døde
som ga sitt liv for vår fred,
soldaten i blod på sneen,
sjømannen som gikk ned.
Vi er så få her i landet,
hver fallen er bror og ven.
Vi har de døde med oss
den dag vi kommer igjen.

Nordahl Grieg
Lest i radioen fra Nord-Norge 17. mai 1940.

Jeg er klar over at det er VELDIG sært av meg å engasjere meg i et så sært spørsmål som bruken av aluminium på 1880-tallet, særlig når jeg ikke en gang er med på denne felleslesningen. Men jeg gjør det likevel! For sånne spørsmål gjør meg så nysgjerrig... Jeg gjorde et søk, og fant blant annet dette:

MHM03510 Syringe set: metal case with syringe, 2 needles and 6 tubes of tablets
Inside lid, "PAT'D SEP. 26 1883". On barrel of syringe, "PARKE DAVIS & CO." Labels on tube indicate contents and manufacturer (Parke Davis & Co.). On end of case, "PARKE DAVIS & CO./CASE NO. 1".
Brief description:
Aluminum case containing steel syringe with two needles and six tubes of small pills.

Dette kom opp på nettsiden en nettside fra et medisinsk museum – iPaden min vil ikke lime inn URLen i kveld, men cluet var å søke på aluminum + instrument + medical + history. For jeg tenkte at dyre materialer? Ikke sikkert at det var til hinder for bruk i medisinske instrumenter.... Og som du ser, ble dette sprøytesettet patentert tre år FØR de fant opp elektrolysemetoden du nevner. Så kanskje Marquez har sine ord i behold, likevel?

Og på nettstedet out-on-a-limb.org står det at legen August Gustav Hermann fra Praha allerede i 1868 gikk inn for å lage ben-proteser av aluminium i stedet for av stål. Så – Marquez KAN ha hatt litt peiling på medisinsk historie, som sagt.

Mye bedre enn filmen, dette er en personlig memoarbok og ikke en fjollete gutt/jente-historie i fotballinnpakning. Selv en Tottenham-fan som meg håpet etter hvert at den plagede hovedpersonen skulle få noen flere lyse stunder med sitt kjære Arsenal.