Bokelskere.no

Dette høres ut som en fin fredag, ganske lik min egen.

I kveld er jeg ikke kommet helt i gang med å lese. Hadde lovet meg selv å bli ferdig med arkivering på jobben, og det tok sin tid. Nå er vi ferdig med papirarkiv, og det er slutten på en lang æra. Men jeg sverger til papirbøker og skal lete etter "Dvergen" av Per Lagerkvist litt etterpå. Leser ellers "Tidens larm" av Julian Barnes. "Sorgenfri. Dette er en bok om våre selgere", fortsatt "Silkeveiene" av Peter Frankopan og "Den sjette mannen" av David Baldacci. Disse bøkene har ikke så mange fellesnevnere. Det kan bli lite tid til lesing denne helga også. Vi får se hvordan været blir. God lesehelg til alle som leser.

Tror jeg hadde forstått kampanile gjennom spansk (campaña = klokke, kirkeklokke) - gøy når man kan trekke inn ordkunnskap fra andre språk eller fagområder :)

Ca 20 sider med dvergen sine betraktningar har eg fått med. Han er ikkje så sympatisk at det gjer noko, akkurat- heller vond- vondskapsfull og verkar å vere totalt utan medkjensle.
Eg ser i ei litteraturbok eg har at vondskapen fekk stadig større plass i forfattarskapet til Lagerkvist etter at han kom for seint til gravferda til mor si (1925).

Opplever at dagboksforma gjer innhaldet truverdig, at dvergen ikkje legg skjul på all vondskapen han ber inne i seg.

You're welcome! Men du så at jeg hadde rettet litt i mitt eget innlegg? Jeg fikk frisket opp gammel lærdom selv, nemlig - og avlært litt "vranghusk" samtidig!

Kunsthistorie mellomfag kan brukes til så mangt: en kampanile kaltes ofte "belfrø" på norsk. Vi har importert det ordet, så klart - på fransk heter det (fremdeles) belfroi (uttales bellfroA, sånn omtrent, bare at O-en er mer som en dobbelt-w, så ordet uttales med to stavelser (ikke tre)); på engelsk er ordet belfry (uttales "BELLfrai" - ikke "bellfri"; engelsk uttale er jo helt uforutsigbar i forhold til ortografien, ref. George Bernard Shaw (se bl.a. http://theconversation.com/the-absurdity-of-english-spelling-and-why-were-stuck-with-it-44905)). Og i Norge var det visstnok en del storgårder som hadde en belfrø; jeg innbiller meg at det ordet knytter seg til Gudbrandsdalen særlig, og kanskje Ringerike og Hallingdalen også - men det kan være at jeg tar feil der.

I moderne tid (les: etter 2. verdenskrig) har flere norske kirkebygg fått sine frittstående klokketårn; i farten kom jeg på Manglerud kirke, som stod ferdig i 1963. (Og etterpå fant jeg Steinkjer kirke fra 1965, og Bugården kirke (Vestfold) fra 1980 ser også ut til å ha frittstående klokketårn. Det finnes en rekke andre.)

P.S. jeg prøvde nå å google både "belfrø" og "bellfrø", men fikk ikke treff på at dette betegnet frittstående kirketårn - og oppdager at jeg husket litt feil: det norske ordet er BARFRØ eventuelt BARFRØSTUE. Og det var i Østerdalen at de holdt seg med sånt...

• Wikipedia om barfrø(stue)
• Lorenz Dietrichson: Norges kunsts historie om begrepet barfrø (øverst på s. 29 - manuskriptet ble opprinnelig skrevet på 1890-tallet, men ikke utgitt før i 1993). Dietrichson (= guru i norsk kunsthistorie; den første som ble utnevnt til professor i faget her i Norge) mente ordet barfrø

er intet andet end en fornorsket Form af det tyske Bergfriede, Bellfroi, Beffroi, som jo hine flanderske Vagttaarn het, i hvilke Stormklokkerne hænger.

Her er et litt nyere (og høyere). Om det er en kampanile, veit jeg ikke.

Tenk tilbake på Vargskinnet - der mener jeg vi drøfta ordet støpul, som viste seg å være et frittstående klokketårn. Men som tårn betraktet er de jo ganske lave ...

Jeg har også fått boka via fjernlån. Har lest et par sider og liker stilen.

Etter bare et drøyt titalls sider, der hovedpersonen presenterer seg sjøl og andre sentrale (?) skikkelser, kan man i alle fall konstatere at denne mannen ikke lider av beskjedenhet, verken falsk eller ekte. Hva han ellers lider av, vil kanskje åpenbares etter hvert.

Hei! Då har eg iallfall kome så langt at eg har fått boka i hus. Biblioteket måtte låne den på fjernlån, og den ser ut til å vere svært velbrukt.
Ser fram til å lese...og håper den ikkje er altfor krevjande. :-)

Det demret noe om en roman om en gutt som ikke vil bli bonde da jeg leste Josteins omtale... det demret enda mer da jeg leste din kommentar; "Vesaas" og "Det store spelet"? Jepp: da kom assosiasjonen til Odd Nordstoga og deretter til Brenner. I denne episoden av bokprogrammet Brenners bokhylle har Odd Nordstoga valgt seg ut Det store spelet som en roman-favoritt. Severdig!

Jeg har ikke lest så mye annet av Sigurd Hoel, jeg heller. Syndere i sommersol elsker jeg - særlig åpningen, jeg fryder meg like mye hver gang over replikkvekslingen over krabbene på bryggen. (Etter min forrige kommentar til deg oppdaget jeg (takket være bokelskere.no-biblioteket mitt) at jeg har Veien til verdens ende allerede - så gjelder det bare å lokalisere den, da.) I tillegg har jeg kjøpt - men bare så vidt påbegynt, for lenge siden - en utgave av novellesamlingen Prinsessen på glassberget. Jeg er ganske sikker på at jeg ikke sluttet å lese på grunn av manglende kvaliteter ved novellene - det dukket vel bare opp noe annet som avledet oppmerksomheten, tenker jeg. (Ekorn …)

Vi hadde en lengre og interessant diskusjon om «Dvergen» for noen år siden. Husker vi konkluderte med at boken rommer lag på lag, og kan leses på flere måter. Nå er jeg spendt på om jeg finner nye momenter denne gangen, eller endrer synspunkter.

Det er sikkert lurt å ikke foregripe begivenhetene, men tråden finnes her om noen vil ta en titt etter hvert som vår diskusjon skrider frem.

(Jeg blir bortreist noen dager, men er med straks jeg kommer hjem.)

Jeg kan anbefale "En dag i oktober". Hvor handlingen, som tittelen tilsier, er i løpet av en dag i en bygård i Oslo. Absolutt verdt å lese :-)

Søndag 9. september 2018:

Diskusjonstråd for "Dvergen"

Leseperiode:
Mandag 10. september - søndag 30. september

Velkommen til felleslesing og diskusjon av
Dvergen av Pär Lagerkvist

Lesesirkelens hovedtråd finner dere her

Jeg må visst lese omatt, skjønner jeg. Den har stått urørt i hylla fra tidenes morgen. Mens jeg leste omtalen din, demret det etter hvert for meg at det IKKE handlet om Herman Wildenveys barndomsminner. Det finnes visse likhetstrekk! Deretter kom jeg i tanker om Vesaas og Det store spelet, som handler om en som ikke vil, men SKAL bli bonde.

Jeg er også av dem som elsker oppvekstromaner, trolig fordi det er i oppveksten man blir formet til det mennesket man blir seinere, på godt og vondt.

Enig - gode oppvekstskildringer får sin fortjente plass på pallen hos denne leseren óg! Jeg innbilte meg at jeg hadde lest Veien til verdens ende for lenge-lenge siden (i tenårene en gang) - men når du gjengir brokker av handlingen skjønner jeg at her var det skivebom; det jeg leste var nok Møte ved milepælen - som er atskillig dystrere lektyre. Jeg må visst heller notere meg Veien til --- som en bok å holde utkikk etter. Takk!

Denne boka var jeg spent på å lese, både fordi anmelderne har gitt den fra fullstendig slakt (i Dagens næringsliv) og til terningkast fem (i Dagbladet og VG), men også fordi jeg likte både språk og historien i tre av de fire andre bøkene i denne «serien». Likte godt nok til å ha disse som favorittbøker.

Gert Nygårdshaug er jo også i sine andre bøker en forfatter som kan være litt belærende i formen, men i Zoo Europa tok dette helt av. Midt i katastrofen, med død, vold og økologisk katastrofe på alle kanter, sitter de ulike hovedpersonene og har lange filosofiske utredninger om vitenskaplige temaer. Her forteller de hverandre om nazismen og den brune høyresidens grusomheter og undergang, om kristendommen og andre religioners elendighet og om deres undergang. De forteller om muslimske horder som oversvømte Europa, og om grusomheter på alle sider. Merkelig nok står det lite om grusomheter begått i perioden før den endelige katastrofen av økoterrorister. Heller ikke ekstreme venstrekrefter har noen rolle i undergangen. Slik jeg leser boka er det de brune og de muslimske horder, sammen med øvrige religioner som står bak all elendigheten. En elendighet det altså ikke er mulig å stoppe, uten at mennesket utryddes.

Så dukker redningen opp ved at Mino og Jenso står for det største terrorangrepet i historien og redder kloden og noen få skravlende, kunnskapsrike, pompøse mennesker. Disse kommer gående fra nord, vest, øst og sør og imponerende nok møtes nesten alle til slutt, ved hjelp av trærnes magi. Her dukker det nemlig opp noe pussig i en roman der all religion er av det onde, nemlig en magiker som kan reise over havene, en som jeg ikke kan forstå som noe annet enn en ny religiøs person, og det dukker opp trær som leder folk på rett vei som gjør dem vennlige og snille. De overlevende kan se sine kjære i drømme, så lenge de lever, og er langt nok fra hverandre. Her er alt duket for en ny og vakker naturreligion, og så er vi på’an igjen.

Avslutningsvis, selve historien var bra, men den kunne vært skrevet mye, mye kortere. Det var også imponerende hvordan nesten alle trådene fra de fire foregående bøkene ble samlet inn. Dette kunne jeg gitt en femmer for. Dessverre trakk de lange belærende samtalene og den pompøse stilen hele boka ned til en toer fra meg.
Jeg er veldig spent på hva andre bokelskere mener om denne boka.