Bokelskere.no

Visst er dvergen ond. Men denne historien forteller vel så mye om hva som avler ondskap. At hans mor viste avsmak og antipati, og til og med solgte han for en billig penge. At alle han møter "ikke forstår han", ser ned på han og ikke tar han alvorlig. At han derfor bruker sin makt og kløkt på den måten han kan.
Ikke vanskelig å finne paralleller til dette i nyhetene nå om dagen.

Jeg blir ikke klok på denne dvergen. Han har en oppgave ved hoffet, og det var ikke uvanlig i de tider - men hoffdvergene var vanligvis "ansatt" som en slags underholdere, for å more herskapet, og slikt tar vår mann avstand fra. Han tar også avstand fra dverger i sin alminnelighet; vi merker oss at han tydelig understreker at han er velproporsjonert, ikke kortbeint og hjulbeint som andre dverger. Likevel har han lite til felles med mennesker, etter eget utsagn. Han forakter dem - samtidig som han uttrykker beundring for enkelte av dem. Fyrsten er falsk og foraktelig, leiehærens fører er en sviker, fyrstinnen er motbydelig, datteren er stygg og dum, kunstneren er en snik.

Hvor kommer han fra, denne eklingen? Han forteller at han er født av mennesker, men er likevel ikke et menneske. Hvor har han dette fra? Hvordan er han blitt hoffdverg? Var dverger et slags "fritt vilt" som kunne kjøpes eller stjeles, og brukes etter herskapenes forgodtbefinnende? Har han drømt om et annet liv enn det han sitter fast i? Bitterhet finner vi jo til overmål i beretningen hans: lysten til å hevne seg på alt og alle.

Jeg undres hva han vil med dagboka si. Hvem skal lese dette? Prøver han å overbevise sine "nærmeste", eller prøver han å overbevise seg sjøl? For meg er det åpenbart at han elsker både fyrsten, fyrstinnen og datteren, til de grader at han er full av sjalusi og rydder av vegen dem som blir vist hengivenhet fra disse personene.

Jeg håper på flere innspill - nå drar jeg ut i verden og er ikke tilbake før leseperioden er over.

Nei, det er ikke godt å vite hva Dvergen mener med utsagnet sitt. Han er i alle fall stolt over å være i den stillingen han er, men det sier kanskje mer om fyrsten enn om dvergen.

Å være dverg, ja. Jeg antar at det refererer til både kropp(størrelse) og mentalitet/væremåte.

Historien strekker seg fra Narvik i nord til Spania i sør. De sentrale årene er 1939-1942. Vi blir kjent med en rekke originale personligheter, som Franklin Tverrli. Etter å ha jobbet i byssa på båt, har han blitt en kjempe. Han kan løfte biler, og knekke kniver med tennene.
Conrad Tandem, rederiarving, drar på forretningsreise gjennom Europa på tross av krigen som raser.
Tre sterke kvinner er også innblandet, noen er oppdiktede, andre historiske. Felles for dem er at i deres kjølvannet ligger svik, død og fordervelse.

Det er mye humor og spenning i boka, men utrolig mange navn og forholde seg til. Når de fleste av de involverte går under to eller flere navn, blir det til tider uoversiktlig.
Ble ikke helt klok på denne. Ble litt mye ullent for min del.

Hva menes med å være dverg? Han sier så, Dvergen, Jeg er full av stolthet over å være dverg hos en sånn fyrste.

Eg avslutta "Dvergen" i dag....og er glad for å kunne gå over til å lese noko som er meir lystbetont. Boka er god, og eg hadde den på ønskelista mi - trur eg konkluderer med at innhaldet er vondt, rått og godt.!
Sat heile tida med ei kjensle av at det var ein allegori eg hadde i hendene, der både dvergen og alt som hende var eit bilete på noko viktig...same kor uhyggelig det var. Samfunnskritisk, kanskje? Såg ein stad at det vart ymta litt om nazismen.

Visst kunne han skrive, han Lagerkvist!

Etter å ha fulgt med litt i denne tråden har dere gjort meg så nysgjerrig at jeg hiver meg med. Dette er første gang jeg er med i noen form for felleslesning annet enn i klasserommet på skolen for maaange år siden. Jeg fant boka i hylla på biblioteket i dag og regner med å starte på den i morgen. Gleder meg ti å samlese med dere.

Jeg har lånt en bok fra biblioteket som består av Barabbas og Dvergen, den ble gitt ut i 1970 av Den norske bokklubben.Jeg må jo lese begge når boka først er kommet i hus, men først ut er Dvergen.
Jeg synes det utfolder seg en fascinerende form med direkte dagboknotater uten henvisninger til tid og sted. Blant annet sier Dvergen side 23 «For en skam! For en vanære! Aldri noensinne har jeg opplevd en forhånelse som den som er blitt vederfaret meg denne forferdelige dagen. Jeg skal forsøke å skrive ned det som har hendt meg, skjønt jeg aller helst ikke ville minne meg selv om det.»
Eller noen sider senere: «Angelica gikk gjennom salen i kveld.» Jeg opplever den umiddelbare gjengivelsen veldig leseverdig. Tommelen opp så langt.

Nå er det bare noen dager igjen av lesetiden. Hvordan går det med dere?

Jeg begynte på boka, men mitt eksemplar var så vanskelig å lese, og jeg fikk ikke tak i lydbok.

Av det lille jeg leste ble jeg overrasket over hvor mye følelser og tanker det var i boken. Jeg trodde den skulle være mer en kald jakt. Hva tenker dere om det?

Hva var det mektigste i boken for dere?

Jeg er kommet halvveis i boka.
Det er en merkelig jeg-roman med en spesiell forteller, både når det gjelder kropp og sinn.
Dvergen får sagt svært mye om menneskene og deres dårskaper, og selv er han voldsomt engasjert følelsesmessig i nesten alt som foregår.
En rasende liten ekling. Sinnatagg(en).

Og husk:
"Krig er ikke noen fornøyelse, det er blodig alvor."

Nå er vel helga strengt tatt over men hiver på en god natt hilsen her. Jeg har ikke lest så mye de siste par ukene. Har fått elektrisk rullestol og innpakka i oljeregntøy er jeg på lange turer nesten hver dag. Men i dag tok energien slutt og det ble dermed litt mer lesetid. Jeg holder på med En sjøens helt, brennende skip Har hatt denne stående i bokhylla en stund for trengte pause etter de fire foregående. Men nå som siste boka er kommet ut måtte jeg få lest denne. Regner med jeg blir ferdig i løpet av uka så må få besøkt den lokale bokhandelen. God leseuke til dere alle :)

Da har jeg lest litt over 60 sider av "Dvergen" (måtte gjøre ferdig en bok av Murakami først).
Må innrømme at det er spesielt å lese i 1.person når denne er såpass vemmelig som "Dvergen", men boken er begynt å bli interessant nå - ser fram til videre diskusjon av boka.

Vel, alltid er nok å ta for hardt i :-) Vi har spillfestival, Blueshelga Lokst Utøve, Litteratursymposiet, to fotballturneringer og OddArt, som er for kunstinteresserte. Hardanger Musikkfestival i mai har hovedbase på Lofthus, men arrangementene strøs rundt langs Sørfjorden. Litteratursymposiet har etter hvert begynt med det samme :-)

Ja, heldigvis har vi både ytrings- og lesefrihet i dette landet.

Da jeg vokste opp, ønsket min mor at jeg helst ikke leste ukeblader for det kunne ødelegge språket mitt. I stedet foreslo hun Kielland, og jeg leste ... ad de glatte marmortrinn var hun steget opp uten uhell. Alene båret av sin store skjønnhet. (sitert etter hukommelsen)
På en lang togtur på fredag tok jeg frem en bok av Theresa Charles. Ikke akkurat verdens beste språk, og sannsynligvis kun ren underholdning. Men jeg trengte noe avslappende og nøytralt på reisen, og merker meg at T.C. faktisk interesserer meg, med sin ekstreme dyrking av skjønnhet, styrke, feminitet kontra maskulinitet, i det hele tatt sterke kontraster mellom det gode og det vonde. Nesten som god gamle eventyr mellom prinsesser og hekser. Kjærlighet som møter mostand. Selvfølgelig kan det være en litterær taktikk, men jeg forestiller meg hennes personlighet som utpreget romantisk, og de få gangene jeg i løpet av livet finner frem en av hennes bøker, bruker jeg setningene som biter i et puslespill til å forstå mer av hvem hun var.

Du har så rett. Det var under planleggingen av litteraturfestivalen på Lillehammer i 2009, der årets tema var «Sannhet» og Stig Sæterbakken kunstneriske ansvarlig – inntil han som du ganske riktig påpeker trakk seg etter massiv motstand og voldsomt rabalder fra store deler av Kultur-Norge (og andre), fordi han inviterte David Irving. Han argumenterte for at nettopp i en debatt om sannhet, passet det med en mann som løy. Sæterbakken fastholdt hele tiden at tanken ikke var å gi Irving en talestol, men presentere ham som den løgneren og fornekteren han er og gi ham kraftig motstand.

I bunn og grunn handlet det vel om tolkningen av det vanskelig temaet ytringsfrihet. Fant en gammel, svært interessant artikkel om saken i Klassekampen. Bet meg særlig merke i en uttalelse fra daværende generalsekretær i Presseforbundet, Per Edgar Kokkvold:

Som George Orwell har sagt det; ytringsfrihet handler om å si det andre ikke liker. Og er dermed en rettighet primært ment for at opprørere og dissidenter skal komme til orde. Folk som ikke aksepterer de konvensjonelle normer. Det er noe helt annet å benekte at et industrielt folkemord har funnet sted.

Det er ingen sak å være for ytringsfriheten når man er enig i det som ytres, men det kan holde hardt å akseptere den når man er rykende uenig i noe, eller – som her – i møte med løgnere og fornektere. Det er vel heller ingen tvil om det finnes mange flere enn Irving som hyler opp om ytringsfrihet for å fremme ekstreme synspunkter. Et utrolig komplisert, men uhyre interessant tema, synes jeg.

Slo meg også at disputten den gangen peker fram mot/til dagens debatt om «no-platforming».

Jeg er så enig! Dette er, i min mening, den dårligste boka om Harry Hole. Heldigvis er den neste og siste, Tørst, mye bedre og de løse trådene fra Politi tas opp igjen. En ting som irriterte meg med Politi var dessuten skrivemåten mot slutten av boka, de siste hundre siden kanskje. Veldig gjentakende skrivestil. "Han satte seg på stolen. Stolen som .... stolen som blablabla" altså at ordet som avslutter en setning blir det første ordet i neste setning. Noe Nesbø ofte bruker uten at det har plaget meg, men i denne boka, og særlig mot slutten, forekommer denne formuleringen hele tiden !!

Jeg hører på lydbok. Svensk sådan, og liker den godt. Først er det et forord, der det blir pekt på de bildene man ser for seg av Dvergens omgivelser, av mange ufullførte bygninger som Fyrsten har satt gang og så latt være, og hvordan en ferie i Italia preget det han så for seg. Så scenen ble da satt for min del. Når jeg hører Dvergens tanker, er det først og fremst motstand og usikkerhet mht endringer jeg hører, og en porsjon selvopptatthet. har nettopp kjørt over slagmarken, kjørt over døde og sårede soldater uten særlig verdi. De er som tinnsoldater for fyrstene. Det var to av tilsammen syv timer. Jeg har boka også.

Nå er det mindre enn halvparten igjen av helga.