Leseperiode:
Mandag 10. september - søndag 30. september
Velkommen til felleslesing og diskusjon av
Dvergen av Pär Lagerkvist
Lesesirkelens hovedtråd finner dere her
Viser 63 svar.
Jeg er også ferdig, med lydboka. For meg er det heller ikke entydig at Dvergen er ond, heller litt stakkarslig. Han får meg til å tenke på det diktet som henger i alle barnehager, hvis du møter kritikk, så lærer du å fordømme. Og på Hannah Arendt og det hun sier om det onde, at ondskap er banalt, som lydighet og byråkrati. Du gjør det fordi det står i manualen. Dvergen er vel ikke helt der, slik som han protesterer, i sitt indre riktig nok. Det er jo ingen som liker ham ved hoffet, unntatt Angelica (?) da hun var liten. Er det forresten tilfeldig hvem som har fått eget navn og ikke? Og er det egentlig den store avstanden mellom dvergens selvbilde og hans person slik andre ser ham, som er årsaken til dette evige sinnet. Han håndterer forakt, men ikke omsorg eller kjærlighet. God bok, men jeg tror jeg vil like den bedre når jeg får den litt på avstand.
Jeg rakk akkurat å komme gjennom før fristen, etter en litt hakkete og ikke helt dedikert lesing.
Formen er som noen påpekte som en dagbok uten tidsangivelser, samtidig som dvergen slik jeg opplever det fremstiller seg for en leser. Jeg opplever absolutt ikke dvergen som et sannferdig vitne til historiens gang, til det er han for opptatt av å posere.
Jeg ser at noen har oppfattet dvergen som det onde. Da blir jeg litt nysgjerrig på hvorfor? Ja, han fremtrer som en krigshisser og en medskyldig til drap. Men også en ærgjerrig tjener for sin fyrste. Siste setning baner kanskje veien for en allegorisk lesning av dvergen som det onde i mennesket? Ellers tenker jeg ham mer som en overivrig kjøter...
La ellers noen merke til at alle som ble beskrevet positive ble beskrevet som høye? Påtakelig fra en dverg som priser dverger som en spesiel art fristilt fra mennesket, men han har bare forakt til overs både for andre dverger og de fleste mennesker.
Vart forsinka med lesinga, men eg hadde lese Dvergen for mange år sidan - utan at ho gjorde det heilt store inntrykket den gongen. Forsåvidt ikkje nå heller; tematikken er jo velkjent i litteraturen: Dostojevskij, Duun, Golding, Camus, Bjørneboe og andre har behandla det vonde minst like godt. Men romanen er eit viktig innlegg - frå borgarleg-humanistisk synsvinkel - mot krig og fascisme. Reint meisterleg er ironien i skildringa av korleis hovudpersonen ivrar for krig og mot fred.
Jeg foreslo å lese Ragnhild-trilogien (Duun), og i første bind (Medmenneske), er jo Didrik Dale så utspekulert og ond at det nesten er ondt å lese. Dvergens ondskap og sinnsbevegelser er på grensen til det komiske. Virker litt påtatt, men kanskje dvergene er sånn.
Tirsdag, 25. september 2018
Jeg leste ut Dvergen for et par dager siden. En bok med et innhold og personer man ikke glemmer så lett. Stor litteratur.
Hovedpersonen, som jobber som dverg hos en fyrste, er først og fremst fylt av hat til svært mange av de andre personene i romanen. Han tenker i svart/hvitt (elsker krigen og fyrstinnen(?)), så det er vanskelig å få et noenlunde riktig inntrykk av de andre personene.
Interessant å følge diskusjon her i tråden. Jeg har også vært innom den gamle tråden. Anbefales.
Nå skal jeg lese en artikkel i dagens Klassekampen: "Kva gjer hatytringer med oss" (Axel Fjeld)
![[ Slettet bruker ]](/static/grafikk/fjes.gif){kind=small}
en fant ikkeno til den Fjeld-artikkelen, har du lenke -
eller ligger den bare i papyrus-utgaven?
Det er vel ikke mulig at den har barrikadert seg bak et så
forretningsmessig kurant handels- og informasjonshinder som
betalsperre / "krever abonnement"?
(tanker skulle være tollfrie, pr sist jeg sjekket gjeldende foruordninger)
Tja, jeg leste artikkelen i papir-utgaven.
Forsøker å legge inn en lenke:
Kva gjer hatytringer med oss?
Lenken funker nok bare for den som har vedk. abonnement -
og de spanderer bare to korte setninger på almuen.
To floskel-artede vulgærprop hatytringer, ikke sant?
Hvis det karakteriserer nivået, så ble jeg ikke akkurat
motivert for å slutte meg til mehenigheten..
"Du når ikkje gjennom til ein rasist med fakta og logikk.
Difor må hatytringar og rasisme handterast på eigne måtar,
skriv Axel Fjeld."
der smøres opp en velbrukt skjellsord-glose, 'rasist'
er aldri ment å defineres forståelig -
vi skal bare forstå at det finnes en totaldum fiende
som ikke skjønner vårses uovertrufne logikk
han må bare handterast på en måte som svarer til den
i ganske korte trekk oppstilte holdningsforbryter.
Men er det fare for at dette ikke er ment som noen
drabelig selvparodi- (men kalkulert for sitt publikum) ?
Skulle vi bare glede oss til RØØDEgardistene marsjerer
i gatene?
Gjentar historien seg?
Ok.
Og dvergen meddelte sitt hat mest til dagboken og leseren, og ikke til dem han hatet.
Klassekampen-artikkelen passet bra å lese nå.
Dvergen er fortsatt en aktuell roman.
Nei, var ikke så enkelt!
Der kom jeg til siste side og klapper igjen Dvergen. Dette var en bok med mange fasetter. Jeg lurer på om alt på et vis var motsatt? Motsatt på den måten at det Dvergen fant avskyelig, det fant hoffets beboere elskelig og vakkert, og det Dvergen fant attraktivt, det ble oppfattet av andre som kaldt og hardt. Jeg er full av beundring for forfatteren som evnet å sette ord i munnen på dette umenneskelige vesenet sånn at jeg kan si at dette var en virkelig god bok.
Visst er dvergen ond. Men denne historien forteller vel så mye om hva som avler ondskap. At hans mor viste avsmak og antipati, og til og med solgte han for en billig penge. At alle han møter "ikke forstår han", ser ned på han og ikke tar han alvorlig. At han derfor bruker sin makt og kløkt på den måten han kan.
Ikke vanskelig å finne paralleller til dette i nyhetene nå om dagen.
Dvergen er også fullstendig ute av stand til å se konsekvensene av sine handlinger i fremtid og fortid. Skulle han mistolke eller mista, er det da visst heller aldri hans feil. Syns jeg stadig møter hans karaktertrekk (i større og mindre grad) i mennesker privat og i det offentlige.
Vi kan vel være enige om at vi har med en upålitelig forteller å gjøre. Han fremstiller seg selv slik han vil bli oppfattet.
Som sagt: "Godt sagt". Og god tur!
Hva menes med å være dverg? Han sier så, Dvergen, Jeg er full av stolthet over å være dverg hos en sånn fyrste.
Eg oppfattar dvergen som ei lekamleggjering av det onde i mennesket. Han nemner vel sjølv ganske tidleg i boka at menneska har dvergesjel inne i seg som kjem til syne av og til, medan han sjølv er uforfalska og reinhekla dverg. Her er det altså ondskapen inne i oss som talar til oss gjennom boksidene. Ser ein bort frå det smått krenkande ved å henge denne bjella på dvergar, så er det et veldig tiltalande litterært grep. Dvergen legg ikkje fingrane imellom, men veltar fram alt grums som kan gøyme seg i eit menneskesinn.
Forøvrig vil eg legge til at eg storkosar meg med boka. Den er betre enn eg hadde våga å håpe på.
Eg var ei stund redd for at eg hadde tenk ein sjølvstendig tanke. Men nei, når eg ser på ein eldre diskusjon om Dvergen, som det også er lenka til eit par andre stadar i denne tråden, så ser eg at fleire har nevnt det same. Eg veit at eg har vært inne og lest i denne tråden for nokre år sidan, så her har nok undermedvitet lagra desse synspunkta. Takk og lov, det skulle tatt seg ut om ein dreiv og tenkte ut noko heilt nytt.
var det "at menneska har dvergesjel inne i seg"
som var summen av den nifst sjølvstendige tanken?
i 2012 lot det seg ymte at det ondes problem sto
sentralt i handlingen, og konkretiseres noe i
dvergens usensurerte bl.a. hovmodige tanker --
dwarf power, nærliggende å tolke beslektet med
nazistisk rase-selvkult
(som igjen kan spores tilbake i oppvarmet
'urhedenskap' )
-dertil nevnes faktoren ensomhet, i bokens miljø
kan vel isolasjonen være grunnet i at det er farlig
å være oppriktig eller ytre seg om "statsordningen
eller enhver annen gjenstand".
Vi kjenner kanskje det spøkelset fra våre egne gater?
-der det foresvever en at Kafka kan ha sine relevante
analysetrekk, som dog kan virke mer svårtolkade..
[ er det en Kafkaner her? ]
"At der er troll i mennesker , vet enhver som har øye
for den slags". Eller dvergesjel - "seg selv nok"..
Boklister på tema 'det ondes essens' / Ondskan skulle
kunne sno seg fram i lyset. -med bidrag også fra
forfattere som har bedt seg fri fra å være filosofer
'egentlig'
Flere steder grupperer C.S.Lewis dvergene i de røde og
de svarte. Ikke uten ref. til hans politiske samtid.
Begge partier prinsippfester "the dwarfs are for the dwarfs"
Akkurat. Det satt boken i et nytt perspektiv for meg. God tanke at det da faktisk går an å legge "dvergen" i lenker, legge han uvirksom. Lover bra for menneskeheten.
Faktisk? ... om det nå lover så bra for menneskeheten hvis den
ganske alment har dvergesjel i seg?
bare å legge de stygt rammede i lenker, vi er så opplyste å
ha lovhjemlet psykiatrisk tvang med helt ulne grenser..
har vi løst så mye av oldtidens problemer og jammer?
De stygt rammede skal jeg ikke gå løs på, men den onde delen av meg selv er det kanskje mulig å kneble.
"For jeg vet at i meg, slik jeg er i meg selv,
bor det ikke noe godt.
Viljen har jeg, men å gjøre det gode makter jeg ikke.
Det gode som jeg vil, gjør jeg ikke, og det onde som jeg ikke vil,
det gjør jeg."
Sa Paulus til romerne.
Han var ikke noen dvergesjel akkurat heller, men hadde lagt bak seg sitt
oppgjør med en destruktiv fanatisk karriere .. ikke med vanlig 'selvhjelp'.
Det hender nok jeg opptrer i "meg selv Nok"-rollen..
Jeg synes også boka er bedre enn forventet, men å si at jeg koser meg med den blir en smule overdrevent. Det er så mye ondt, så kvalme tanker og refleksjoner, at det går tregere å lese selv om boka er kort. Jeg må ha jevnlige pauser rett og slett. Men boka er god, veldig god.
Jeg har hengt meg litt opp i dette med å være dverg. At det å være annerledes gir en rett til å ikke bidra til alles beste. Et menneske er jo et menneske uansett størrelse og utseende. Hva får mennesker til å forlate fellesskapet "oss" og foretrekke "meg mot røkla"? Hva tenkte egentlig Breivik?
Har også tenk litt på Hitler og hans manglende evne til å føle empati og kjærlighet, avstand til eget opphav, ønske om å bestemme og ordne verden slik at verden passer inn i et bilde han synes var pent og riktig. En ganske latterlig liten mann som får store ting til å skje, slik er jo dvergen også, om enn i mindre skala.
Ellers har jeg sett utallige paralleller til saker i media, særlig mennesker som gjerne vil bestemme hva andre skal tenke og gjøre, hvordan de skal se ut, hva de skal lukte. Jeg synes boken beskriver veldig greit hvordan massene brukes av de få på toppen, hvordan de vekselvis kan utnyttes og senere beskyldes for alt som er galt her i verden.
Dvergen blir nok liggende å surre i bakhodet en god stund og må kanskje leses på nytt om ikke alt for lenge.
Dvergen mangler helt opplagt evnen til å føle empati. Han er også stolt av det, og er opptatt av at han er dverg, og ikke et menneske. Menneskene forakter han, de er empatiske. Ei interessant kobling her til ei anna bok som nær parallelt hadde felleslesing i den dystopiske lesesirkelen her inne, "Do androids dream of electric sheep" av Philip K. Dick.
I den boka (som Bladerunnerfilmen(e)er løselig basert på) er også evnen til å føle empati oppe som en forskjell mellom androider og mennesker. De har tester for å avgjøre dette. Men den menneskelige empatien omfatter ikke androider, de blir jakta på og tatt av dage. Så vidt forskjellige bøker i vidt forskjellige sjangre kan ha felles temaer!
Nei, det er ikke godt å vite hva Dvergen mener med utsagnet sitt. Han er i alle fall stolt over å være i den stillingen han er, men det sier kanskje mer om fyrsten enn om dvergen.
Å være dverg, ja. Jeg antar at det refererer til både kropp(størrelse) og mentalitet/væremåte.
Ja, han får det til å høre ut som han er ansatt som dverg, at det er en profesjon. Og han er tilsynelatende stolt av å være dverg, men han tåler likevel ikke andre dverger.
Ja, han er virkelig en fyr med mange fasetter. Men jeg har fortsatt noen timer igjen med lydbok.
Eg avslutta "Dvergen" i dag....og er glad for å kunne gå over til å lese noko som er meir lystbetont. Boka er god, og eg hadde den på ønskelista mi - trur eg konkluderer med at innhaldet er vondt, rått og godt.!
Sat heile tida med ei kjensle av at det var ein allegori eg hadde i hendene, der både dvergen og alt som hende var eit bilete på noko viktig...same kor uhyggelig det var. Samfunnskritisk, kanskje? Såg ein stad at det vart ymta litt om nazismen.
Visst kunne han skrive, han Lagerkvist!
Da har jeg også avsluttet "Dvergen" - fikk uventet fri fra jobb pga strømbrudd, så da ble det litt ekstra lesetid. Enig med deg i innholdet er vondt, rått og godt. Han skriver godt, Lagerkvist.
Ja, jeg tenker også at dette er en allegori, samfunnskritisk ja.
Etter å ha fulgt med litt i denne tråden har dere gjort meg så nysgjerrig at jeg hiver meg med. Dette er første gang jeg er med i noen form for felleslesning annet enn i klasserommet på skolen for maaange år siden. Jeg fant boka i hylla på biblioteket i dag og regner med å starte på den i morgen. Gleder meg ti å samlese med dere.
Jeg har lånt en bok fra biblioteket som består av Barabbas og Dvergen, den ble gitt ut i 1970 av Den norske bokklubben.Jeg må jo lese begge når boka først er kommet i hus, men først ut er Dvergen.
Jeg synes det utfolder seg en fascinerende form med direkte dagboknotater uten henvisninger til tid og sted. Blant annet sier Dvergen side 23 «For en skam! For en vanære! Aldri noensinne har jeg opplevd en forhånelse som den som er blitt vederfaret meg denne forferdelige dagen. Jeg skal forsøke å skrive ned det som har hendt meg, skjønt jeg aller helst ikke ville minne meg selv om det.»
Eller noen sider senere: «Angelica gikk gjennom salen i kveld.» Jeg opplever den umiddelbare gjengivelsen veldig leseverdig. Tommelen opp så langt.
Så ..... har jeg også boken i hende. Biblioteket tok sin tid denne gangen. Skjønner fra betrakningene deres at dette blir en leseropplevelse en ikke glemmer så fort.
Etter 20 sider sitter jeg og undres over hva som fikk Pär Lagekvist til å velge å se verden gjennom øynene til denne bitre, hatefulle mannen. Oppfatter det riktig og ærlig, men det kan ikke ha vært enkelt å komme dvergen under huden.
Er det en måte å skrive om andre verdenskrig, som et bilde på krigen?
Boken ble utgitt i 1944.
Siden jeg kun er halvveis, er det vanskelig å si noe bestemt, men det er uten tvil at dvergen representerer et lite menneske, drevet av ondskap.
Jeg er kommet halvveis i boka.
Det er en merkelig jeg-roman med en spesiell forteller, både når det gjelder kropp og sinn.
Dvergen får sagt svært mye om menneskene og deres dårskaper, og selv er han voldsomt engasjert følelsesmessig i nesten alt som foregår.
En rasende liten ekling. Sinnatagg(en).
Og husk:
"Krig er ikke noen fornøyelse, det er blodig alvor."
Da har jeg lest litt over 60 sider av "Dvergen" (måtte gjøre ferdig en bok av Murakami først).
Må innrømme at det er spesielt å lese i 1.person når denne er såpass vemmelig som "Dvergen", men boken er begynt å bli interessant nå - ser fram til videre diskusjon av boka.
Jeg hører på lydbok. Svensk sådan, og liker den godt. Først er det et forord, der det blir pekt på de bildene man ser for seg av Dvergens omgivelser, av mange ufullførte bygninger som Fyrsten har satt gang og så latt være, og hvordan en ferie i Italia preget det han så for seg. Så scenen ble da satt for min del. Når jeg hører Dvergens tanker, er det først og fremst motstand og usikkerhet mht endringer jeg hører, og en porsjon selvopptatthet. har nettopp kjørt over slagmarken, kjørt over døde og sårede soldater uten særlig verdi. De er som tinnsoldater for fyrstene. Det var to av tilsammen syv timer. Jeg har boka også.
Bernardo nyttar sølvstift når han teiknar. Eg fann ikkje noko om dette på norsk wikipedia, men på engeslk, derimot er det gjort godt greie for denne skrivereiskapen.
På s 45 i mi utgåve av boka kan eg lese følgjande: Jeg var til stede ved møtet mellom fyrsten og kondottieren hans. Kva er ein kondottier? Har prøvd å google, men fann det ikkje ut.
Elles så synest eg framleis at dvergen er ein usympatisk og vondskapsfull mann! Egoistisk og bereknande!
Vet ikke om det passer inn i sammehengen, men jeg fant følgende på Wikipedia (Skrivemåten er riktignok en annen, men går ut fra at kondottier er en fornorskning av ordet):
Condottieri (entall condottiero og condottiere) var ledere av leiesoldater, eller krigsherrer av profesjonelle, frie kompanier som ble leid eller ansatt av de italienske bystatene og pavedømmet[1] fra senmiddelalderen og ut renessansen. I renessansens Italia betydde condottiero «kontraktør» og var synonymt med å være en offiser av leiesoldater. I dagens italiensk har condottiero fått en bredere mening som «militær leder», ikke begrenset til leiesoldat. I italiensk historiografi var leiesoldatoffiserer i renessansen vanligvis kalt for capitani di ventura, bokstavelig «risikokapteiner». […]
Hjarteleg takk til Monica og bokxleser for oppklarande svar! Då lærte eg noko i dag med!
Ca 20 sider med dvergen sine betraktningar har eg fått med. Han er ikkje så sympatisk at det gjer noko, akkurat- heller vond- vondskapsfull og verkar å vere totalt utan medkjensle.
Eg ser i ei litteraturbok eg har at vondskapen fekk stadig større plass i forfattarskapet til Lagerkvist etter at han kom for seint til gravferda til mor si (1925).
Opplever at dagboksforma gjer innhaldet truverdig, at dvergen ikkje legg skjul på all vondskapen han ber inne i seg.
Valde å gjere unna eit par andre bøker som var nær ferdiglest først, men no er eg i gang. Utgåva mi er frå 1957, oversatt av Johanne Grieg Cederblad, 190 sider. Med jevn progresjon så skulle det bli knapt 10 sider pr dag.
Det dukkar sjølvsagt opp nokre ord eg ikkje er heilt fortruleg med, fram med PC'en:
Kondottier finnest korkje på norsk wikipedia eller i bokmåls/nynorskordboka. Men frå engelsk wikipedia får ein vite at dette er ein militær leiar for leigesoldatar.
Ein kampanile er eit frittståande klokketårn. Dette gjeng for såvidt også fram av teksta i boka. Då kom eg brått til å tenke på Søsterkirkene på Gran på Hadeland, som også har eit frittståande klokketårn (om enn ikkje så imponerande høgt). Er det nokon som veit om ordet "kampanile" blir nytta om dette tårnet? Har vi andre kyrkjebygg i landet med frittståande klokketårn? Sjølv kan eg ikkje kome på andre, men så er heller ikkje dette noko eg har tenkt på før no.
Fleire ord ...
Etter litt kriging på ein stad skal det krigast vidare ein annan stad, side 69 "trosset skulle av sted".
Tross er visst det same som ein i mi eittårige militære karriere kalla tren.
Forsyningar altså.
Tror jeg hadde forstått kampanile gjennom spansk (campaña = klokke, kirkeklokke) - gøy når man kan trekke inn ordkunnskap fra andre språk eller fagområder :)
Kunsthistorie mellomfag kan brukes til så mangt: en kampanile kaltes ofte "belfrø" på norsk. Vi har importert det ordet, så klart - på fransk heter det (fremdeles) belfroi (uttales bellfroA, sånn omtrent, bare at O-en er mer som en dobbelt-w, så ordet uttales med to stavelser (ikke tre)); på engelsk er ordet belfry (uttales "BELLfrai" - ikke "bellfri"; engelsk uttale er jo helt uforutsigbar i forhold til ortografien, ref. George Bernard Shaw (se bl.a. http://theconversation.com/the-absurdity-of-english-spelling-and-why-were-stuck-with-it-44905)). Og i Norge var det visstnok en del storgårder som hadde en belfrø; jeg innbiller meg at det ordet knytter seg til Gudbrandsdalen særlig, og kanskje Ringerike og Hallingdalen også - men det kan være at jeg tar feil der.
I moderne tid (les: etter 2. verdenskrig) har flere norske kirkebygg fått sine frittstående klokketårn; i farten kom jeg på Manglerud kirke, som stod ferdig i 1963. (Og etterpå fant jeg Steinkjer kirke fra 1965, og Bugården kirke (Vestfold) fra 1980 ser også ut til å ha frittstående klokketårn. Det finnes en rekke andre.)
P.S. jeg prøvde nå å google både "belfrø" og "bellfrø", men fikk ikke treff på at dette betegnet frittstående kirketårn - og oppdager at jeg husket litt feil: det norske ordet er BARFRØ eventuelt BARFRØSTUE. Og det var i Østerdalen at de holdt seg med sånt...
- Wikipedia om barfrø(stue)
- Lorenz Dietrichson: Norges kunsts historie om begrepet barfrø (øverst på s. 29 - manuskriptet ble opprinnelig skrevet på 1890-tallet, men ikke utgitt før i 1993). Dietrichson (= guru i norsk kunsthistorie; den første som ble utnevnt til professor i faget her i Norge) mente ordet barfrø
er intet andet end en fornorsket Form af det tyske Bergfriede, Bellfroi, Beffroi, som jo hine flanderske Vagttaarn het, i hvilke Stormklokkerne hænger.
Avsporingar er det kjekkaste eg veit. Spesielt når ein kan lære noko av det. Takk!
You're welcome! Men du så at jeg hadde rettet litt i mitt eget innlegg? Jeg fikk frisket opp gammel lærdom selv, nemlig - og avlært litt "vranghusk" samtidig!
Tenk tilbake på Vargskinnet - der mener jeg vi drøfta ordet støpul, som viste seg å være et frittstående klokketårn. Men som tårn betraktet er de jo ganske lave ...
Når eg ser nøyare på wikipedia-oppslager om Søsterkirkene på Gran, så er også klokketårnet der omtalt som "støpul". Då er det vel rimeleg å anta at dette er ordet som blir nytta om dette tårnet.
Her er et litt nyere (og høyere). Om det er en kampanile, veit jeg ikke.
Fann ein støpul i Finnland, eg. Side 169 i Herre min hatt, der dei himmelske passerer støpulen framfor den store trekyrkja i Kerimäki (har Paasilinna vært inne på denne kyrkja i andre bøker, det høyrest så kjent ut ...)
Jeg mener trekirken i Kerimäki er med i den klønete skytsengelen, det er der alle englene utdanner seg!
Etter bare et drøyt titalls sider, der hovedpersonen presenterer seg sjøl og andre sentrale (?) skikkelser, kan man i alle fall konstatere at denne mannen ikke lider av beskjedenhet, verken falsk eller ekte. Hva han ellers lider av, vil kanskje åpenbares etter hvert.
Hei! Då har eg iallfall kome så langt at eg har fått boka i hus. Biblioteket måtte låne den på fjernlån, og den ser ut til å vere svært velbrukt.
Ser fram til å lese...og håper den ikkje er altfor krevjande. :-)
Jeg benytter meg også av bibliotekets fjernlån, men har ennå ikke fått boken i hus. Satser på at det ordner seg denne uken.
Jeg har også fått boka via fjernlån. Har lest et par sider og liker stilen.
Biblioteket i bygda hadde den ikke inne, men fjernlån ordner de! Har nå fått inn en "Århundrets bibliotek"-utgave fra 1995. Samme oversetter (og språklig sett da også den samme regner jeg med) som Jostein R sin utgave fra 1957. Bare 140 sider, så det går vel ikke så mange dager før jeg er ferdig.
Vi hadde en lengre og interessant diskusjon om «Dvergen» for noen år siden. Husker vi konkluderte med at boken rommer lag på lag, og kan leses på flere måter. Nå er jeg spendt på om jeg finner nye momenter denne gangen, eller endrer synspunkter.
Det er sikkert lurt å ikke foregripe begivenhetene, men tråden finnes her om noen vil ta en titt etter hvert som vår diskusjon skrider frem.
(Jeg blir bortreist noen dager, men er med straks jeg kommer hjem.)
Sist sett
