Bokelskere.no

Tvang meg selv til å sette av tid til å komme videre og til slutt fullføre denne boken. Vi ble aldri fortrolige...

samme her. Har en følelse av at denne boka ikke har tålt tidens tann. Var ikke Nobelprisen inne i bildet også?

Denne boken har SÅ ABSOLUTT tålt tidens tann! Så lenge det finnes ondskap her i verden, vil denne boken være høyaktuell. Dette er en vond bok, men en gnistrende godt skrevet bok. Pär Lagerkvist har til fulle fortjent sin Nobelpris. Jeg har ikke lest noe av ham før, men etter Dvärgen er jeg ikke i tvil: neste gang jeg finner en bok av ham, blir den med meg hjem.

I Dvärgen utforsker Lagerkvist hvordan et alldeles forkvaklet menneskesinn benytter enhver anledning til å trampe på alt som er godt (kjærlighet, fred, broderlig samhandling...). Han blir ekstatisk av krig, drap, fornedrelser (så lenge de rammer "fiender" - og fiender kan enhver bli definert som). Det er nok Hitlers skrekkregime som var den direkte foranledningen til at Lagerkvist skrev boken i 1944, men våre dager har dessverre sett nok av krigsforbrytelser, terrorhandlinger, massedrap, kynisk utnyttelse av og vold mot uskyldige mennesker - til at boken er sørgelig aktuell enn i dag.

Jeg slutter meg til AnjaE, Strindin, Bjørg L. og Karin Jensen i tråden her: dette er en bok man har stort utbytte av å lese, selv om det er vondt å følge råskapen og ondskapen på nært hold slik forfatteren lar oss gjøre her. For øvrig en genistrek å la den onde hovedpersonen selv fortelle oss hva som skjer og hva han tenker og føler!

Har nå lest Dvergen som du anbefalte og ble ferdig for et par dager siden, men har ikke klart å skrive noe om boken før nå. Den satte meg rett og slett litt ut og gjorde meg ordløs.
En veldig god bok som er godt skrevet. Det er en liten bok, men du verden hvor stor den er allikevel. Den rommer så veldig mye mer enn de sidene man har lest.
Det er skrevet så mye bra om boken her inne og jeg er fullstendig enig med deg, Lillevi, Bjørg L, Karin og Stindin.

Historien er tankevekkende, den er skremmende og trist. Dette fordi denne ondskapen er en virkelighet som vi vet finnes.
Jeg leser også historien som at dvergen er et "bilde" på denne ondskapen. Dvergen forakter alt det gode hos menneskene, han ser ned på dem, hater når dem ler og morer seg. Samtidig ser han på seg selv som den med de riktige verdier og som den klokeste av dem alle.

Glad jeg leste denne boken, den gjorde sterkt inntrykk.

Slik jeg leser Dvergen oppfatter jeg ikke at den handler om ”den onde dvergen”, men om dvergen som en personifisering av verdens ondskap, et bilde på det onde. Ja, dvergen er nedrig og liten i alt sitt vesen, men hvilken rolle spiller han egentlig. De grufulle og blodige slagene, de intrikate drapsmaskinene, grådigheten på bekostning av folkets behov – alt dette er fyrstenes og herskernes verk. Ondskapen sitter i samfunnsstrukturene og i menneskene. Dvergen applauderer lidelsene, prøver å gi sitt besyv med i laget, men i det store spillet er han en ubetydelig person. Hundset med, latterliggjort og ydmyket. Utnyttet på det simpleste av den fyrsten han så nesegrus beundrer. Til slutt blir han blir gjort til syndebukk for de lidelsene fyrsten påfører sitt hus og sitt folk. Boken siste setning leser som et klart uttrykk for at dvergen representerer det onde i verden.

Annelingua skriver i en annen tråd at Dvergen blant annet handler om ensomhet. Det er jeg enig i. Og det leder til neste spørsmål: Hva er ondskapens rot og opphav?

Denne boken har mange lag, og kan leses på flere måter. Det er ubehagelig og rystende lesing, og dessverre i høyeste grad aktuelt. Bør leses - for å prøve å forstå.

Jeg er selvfølgelig enig med deg, Lillevi: "den onde dvergen" representerer noe annet og større enn én enkeltperson. Han personifiserer "det ondes problem", rett og slett. Denne boken har så mange lag - og jeg blir ikke ferdig med den (nåja, det har bare gått noen dager siden jeg ble ferdig med den, men like fullt...). Jeg grunner blant annet over hvordan hans forhold til fyrsten veksler mellom beundring og forakt, alt ettersom han observerer og tolker fyrstens handlinger. Men forresten så er jeg ikke hundre prosent sikker på om dvergen blir "utnyttet på det simpleste av fyrsten" - ja og nei. Han blir selvfølgelig brukt som et nyttig redskap - men dvergen bruker såmenn sine omgivelser også, og med stort hell. Jo, man kan velge å si at dvergen har lært slike knep (og slik tankegang) av sin herre og mester - men blir ikke det litt lettvint? Blir ikke dvergen tatt litt for lett på, om man velger å unnskylde ham (i alle fall et stykke på vei) som et offer for andres ondskap? Jeg har hatt noen heftige debatter (ikke minst det siste året) om begrepene "ond" og "gal/syk" - og denne boken minner meg også om de forsøkene på grenseoppgang. Vanskelig.

Noe litt annet som AnjaE var inne på lenger nede i tråden:

(ADVARSEL: HER RØPER JEG NOE AV INNHOLDET I BOKEN:)

Jeg leser absolutt bokens "mester Bernardo" som en representasjon av virkelighetens Leonardo da Vinci. Og når Lagerkvist gir denne bifiguren så stor plass som han gjør, så får det meg til å lure på hvorfor? Kan det være at Lagerkvist vil ha oss til å tenke over at en mann som var så talentfull, ja genial, og som var i stand til å frembringe den vidunderligste kunst - også brukte sine evner til å klekke ut de avsindigste krigsmaskiner? Bernardo/Leonardo deltok riktignok ikke selv i krigens råskap, det er sant - men fratar det ham noe ansvar? Og hvis vi ser ham som ansvarlig for "onde gjerninger" - hva skal vi da tenke om kunstverkene han skapte? Hmmm... (Og brått begynte jeg nå å grunne over Hamsun... Som jeg mener man skal bedømme "i to spor": forfatterverket og "alt det andre" - man skal absolutt få lese og nyte sin Hamsun uten at forfatterens Hitler-beundring skal komme i veien. Men....)

Og du oppsummerer veldig flott, Lillevi: "Bør leses - for å prøve å forstå."

Her er vi inne på noen av de store spørsmålene i livet: Hvilket ansvar har hver enkelt av oss for våre handlinger? Hva bestemmer våre valg? Og selvfølgelig, hva er ondskap, og hva skyldes den? Dette har, som du er inne på, fylt den offentlige (og private) debatten her i landet i nærmere et år. Spørsmål som aldri finner sine endelige svar.

Jeg tenker at dvergen både er ansvarlig for sine onde handlinger og et produkt av sin samtid og kultur. Vår tid har sine onde "dverger". Min mening er IKKE å unnskylde han, men å trekke disse perspektivene litt tydeligere frem. Ondskapen oppstår i de mellommenneskelige relasjonene. Hvilke relasjoner/mekanismer avler den frem? Dvergen er ond, la det ikke være tvil om det, og han bruker, som du sier, menneskene omkring seg til sine egne formål.

At dvergen veksler mellom beundring og forakt for fyrsten, må jeg tenkte mer over. Også hans forunderlige, ambivalente forhold til fyrstinnen... Hva skjer egentlig mellom de to?

Det du skriver om kunstneren/geniet Bernando har opptatt meg også. Utfordrer Lagerkvist oss ytterligere her - evnen til å skape det mest vidunderlige, og det grusomste, i én og samme person...

Jo mer vi diskuterer, jo viktigere og mer aktuell fremstår denne boken fra 1944 for meg. Tusen takk til dere som "trakk meg opp" til å lese den.

(Ps, jeg synes ikke du behøver spoiler på hele innlegget ditt, annelingua, slik det nå kommer opp.)

Jeg synes du utdyper veldig godt tematikken i boken, Lillevi. Dessuten setter du fingeren på noe veldig sentralt: at det går an BÅDE å være ansvarlig for sine egne (onde) handlinger, OG at man kan begå disse handlingene fordi man er et produkt av sine omgivelser.

(Ad spoileren: jeg satte spoileren midt i innlegget mitt, for det var bare ett avsnitt jeg tenkte det kunne være ønskelig å skjerme - men så ble hele innlegget skjermet. Skal forsøke å finne en lurere formatering nå...)

Takk skal du ha. Dvergen er en bok å komme tilbake til.

Dette er virkelig ei bok som man ikke så lett glemmer! Etter at jeg for et år siden leste den og skrev i tråden her, leste jeg Ragnhild Fearnleys bok om Lagerkvist. Jeg siterer litt av det hun skriver om "Dvergen":
Pär Lagerkvist synes å mene at alle mennesker på en eller annen måte har en dverg, noe forkrøplet inne i seg. Hvis det ikke var tilfellet, hvis vi virkelig var frie mennesker, ville vi reagere friere og rakere og ikke så lett bli bytte for aggresjon og ondskap. Og hun skriver litt senere: Pär Lagerkvist mener øyensynlig at som vi alle ved vår hardhet og tankeløshet er medskyldige i bøddelens gjerning i blant oss, er det menneskene selv som ved sin mangel på kjærlighet og omtanke avler dvergene, d.v.s. de åndelig forkrøplete menneskene, og derved opprettholder ondskapen i verden.

Hun skriver også:Dette dype synet på lidelsens lutrende evne, på det onde som bare er en dimensjon av det gode får oss igjen til å tenke på Dostojevskij. Det er påfallende hvor nære humanisten Pär Lagerkvist gjennom sitt dype innblikk i menneskesinnet er kommet til å stå Russlands store religiøse forkynner. Dostojevskij lærte at forbryteren sto Gud nærmere enn oss andre fordi han hadde påtatt seg en større skyld å sone. Pär Lagerkvist synes på en tilsvarende måte å mene at vi må ha kjent det onde for å kunne nå det virkelig gode.

Jeg grublet også på forholdet dvergen hadde til fyrsten og til fyrstinnen. Hvis han elsket fyrstinnen, visste han vel at det var en håpløs kjærlighet, og hvis han heller ikke var i stand til å uttrykke sin kjærlighet (fordi han aldri selv er blitt møtt med det?), er det ikke da nærliggende for ham å reagere motsatt? Hat og ødeleggelse er jo de områdene hvor han føler seg hjemme... Fyrsten blir et nyttig verktøy for dvergen når han skal gjennomføre sine ødeleggelser, og omvendt - fyrsten kan skjule seg bak at dvergen er ond.

Bernardo synes jeg blir et ypperlig bilde på at også den som er god kan bidra til det onde, alle må være seg sitt ansvar bevisst.

Mye å spinne videre på etter denne boka...

Tusen takk for interessante opplysninger og synspunkter, Bjørg og dere andre! Dere har bidratt til at jeg har fått enda mer ut av denne særegneog tankevekkende boken.
For å gjenta meg selv; Dvergen av Pär Lagerkvist bør leses av alle som ønsker å prøve å forstå mer av mennesket og den verden vi lever i.

Grepet av debatten her i går kveld, og at jeg oppdaget at jeg faktisk har boken, ble min leseplan for sommeren raskt fraveket...

Dvergen er en ubehagelig bok. Den gir meg noe av samme følelse som Bestialitetens historie av Bjørneboe, men likevel på en annen måte. Selv om jeg fortsatt har noen sider igjen, slutter jeg meg til det du og dere andre har skrevet om den. Tusen takk for gode omtaler!

Oj - du kastet deg virkelig over dvergen, du? Hvilken resolutt leseinnsats!

Siden jeg postet om boken i går, har jeg tenkt en del på hvor aktuell den boken dessverre er fortsatt. Et viktig skjønnlitterært supplement til alle nyhetssendingers rapporter om krig, terror og elendighet...

Jeg synes denne boka er høyaktuell, men jeg må innrømme at jeg fikk ubehagelige frysninger mens jeg leste den. Lagerkvist skriver vel her om ondskap og ondskapens problem. Her har vi hovedpersonens tro på at han er hevet over alle andre som et slags overmenneske (selv om han neppe ville gi seg selv en karakteristikk som innebar at han var et menneske). Det er en fullstendig mangel på empati, og en ufattelig evne til å utføre grusomheter uten noen form for anger. Han forteller med et uforstilt hat, men mellom linjene leser jeg også et savn og en sorg over urett mot dvergen. Det er samtidig en dualisme og et avhengighetsforhold i samspillet mellom fyrsten, fyrstinnen og hans dverg.

Boka ble første gang utgitt i 1944, og den gir meg assosiasjoner til fascismen. Slutten tolker jeg som en advarsel om at ondskapen ligger på lur og kan bli tilkalt på nytt.

Vet ikke helt hvorfor jeg fattet interesse for denne boka, men da jeg først hadde åpnet den forsto jeg at dette var litteratur for meg. Pär Lagerkvists dverg er i tjeneste hos en fyrste. Dvergen ser ned på alt og alle, med unntak av kanskje fyrsten selv. Han (dvergen) mener at han er noe annet og mer enn et vanlig menneske. Gjennom dvergens øyne følger vi hoffliv, kriger som utkjempes og beleiring, selvsagt sett fra hans ståsted.

Dvergen skjønner seg ikke på menneskene, deres kjærlighet og åndsliv, han mener det er noe nedrig ved disse følelsene menneskene synes å inneha. Selv forakter han de fleste, ser bare opp til sin mester fyrsten og enkelte soldater – han mener det riktigste er å krige og bekjempe andre. Dvergen har et storslått inntrykk av seg selv, sin fortreffelighet og intelligens. Samtidig skjønner en som leser at dvergen blir utnyttet av fyrsten; dvergen står bak nedrige handlinger som fyrsten selv kan vaske sine hender rene for… Dvergen mener å skjønne alt, samtidig går det etter hvert opp for leseren hvor lite dvergen egentlig forstår av omgivelsene og menneskene rundt ham.

Uten å røpe for mye, vil jeg påstå at dvergen på en måte er fyrstens vrangbilde, samtidig som han er fyrstens våpen. Han gjennomfører de mest avskyelige handlinger fordi han tror det er nettopp dette fyrsten ønsker. Dvergen fungerer som fyrstens onde side, dette billedgjøres gjennom at han alltid er ved fyrstens side, kledd som ham…

Hovedpersonen er et lite menneske, både av størrelse, tanker og handling. Jeg som leser synes nesten til tider synd på ham og hans manglende livsforståelse, samtidig er det absolutt noe frastøtende både ved hans vesen og hans handlinger. Jeg synes denne korte boka er såpass kompleks at jeg ikke forundres over at litterære priser har vært nevnt for å belønne forfatteren!

De som måtte være interesserte i å lese denne lille perlen, kan finne den her

SPOILER (kanskje.....)

Lett å lede på nye veier, så denne helga ble Dvergens etter å ha lest din beskrivelse:)

Første gang jeg leser NBs digitale bøker via i-pad. Litt slitsomt fordi det er lett å berøre feil sted og vips bli ledet til feil side. Bøkene er antagelig enklere å lese fra PC.

Til romanen: har ikke så mye å legge til, mye er alt skrevet i tråden. Dvergens vesen ga meg assosiasjoner til alle historiene om vonde oppvekster som skaper tyranner. Noen blir bare kuet, andre blir rasende. Romanen beskriver det som langt fra enkelt å være dverg i middelalderen. Fremmedgjøring og ensomhet kan i en mulig tolkning av romanen framprovosere grufulle handlinger. Skal en dra paralellen til nasjoner og Nazi-Tyskland, som det også gjøres om denne romanen, er det jo vanlig å se ydmykelsen av Tyskland etter 1. verdenskrig som sentral for å forstå oppslutningen om nazismen. Dvergens syn på seg selv som et overmenneske leder jo også tankene i mot rasetenkning.

Om dvergen er fyrstens onde side blir det mer komplekst og gir leseren mye å tygge på om det ondes vesen. Ligger ondskapen latent i alle? Skaper onde tider og samfunn onde mennesker osv? Og som nevnt i et annet innlegg, Dvergen har mange medskyldige i sin ondskap. Han lever i en tid da menneskene er onde mot hverandre.

Jeg synes slutten er det sterkeste ved denne romanen og gjør at den med sine små 139 sider inviterer til å gruble videre.

Så bra at du også lot deg fenge av Dvergen!

Når det gjelder nb.no, har jeg bare erfaring med å lese tekster på pc. Det går helt greit, men jeg vet ikke helt om jeg hadde orket å lese et storverk på denne måten.

Ja, det er kanskje ikke så rart at dvergen blir ond, livssituasjonen hans tatt i betraktning. Han ble vel mer sett på som et objekt, til og med et leketøy, enn som et menneske. Han holder til i dvergtårnet sitt og skuer ned på verden, en verden han ikke har mulighet til fullt ut å delta i… Det er ikke til å undres over at han er bitter og full av forakt! Jeg hadde faktisk ikke tenkt på parallellen til nazismen og Tyskland, men du selvsagt helt rett. Det burde jeg også kommet fram til, spesielt siden boka ble utgitt i 1944… Bra at du kom med denne tolkningen!

Selv om jeg har lest flere bøker etter denne, vil den liksom ikke slippe taket i meg. Tror dette er ei bok jeg kommer til å huske og reflektere over lenge!

SPOILER

Det er tydelig at dvergen blir utnyttet av fyrsten, spesielt under festen for fredstraktaten. Likevel tar jeg meg i å undres over i hvor stor grad ting er uttalt dem imellom, hva som er underforstått (er ikke fyrsten seg helt bevisst sin egen ondskap?)og hva som er misforstått. Dvergen har jo sin helt særegne måte å oppleve verden på, og han sier jo selv jeg gjetter meg til ønskene hans allerede før de er uttalt, kanskje lenge før han selv har ant dem, og utfører på den måten som en del av ham endog hans mest lavmælte befalinger. Det er utmerket å ha en slik liten bravo som utfører en del ting for en.
Jeg oppfatter at det i boka også ligger en kritikk mot andre medspillere, som for eksempel kunstneren/vitenskapsmannen Bernardo (Leonardo da Vinci?) som tegnet
...de grufulleste krigsmaskiner, beregnet på å spre død og redsel blant fienden...
Portrettet Bernardo maler av fyrstinnen får meg til å tenke på Mona Lisa når Dvergen beskriver det:
...det hemmelighetsfulle, gåtefulle smilet som hvilte om leppene hennes.
Og som en skjebnens ironi har den onde dvergen bidratt til å skape helgenglorien rundt sin fyrstinne!
Dette er ei bok som gir en mye "å tygge på" etter at den er ferdiglest.

Spoiler!

Må si meg enig med det du sier her. Det er vanskelig å vite om dvergen tolker fyrsten rett eller ikke. Samtidig synes jeg det virker som om dvergen er et bilde på fyrsten selv, altså den ondsinnede (ja, smålige!) siden hans. Fyrsten straffer dvergen når han går over streken tidlig i historien, men det virker som om denne straffen bare er for syns skyld. Straks gjestene har reist, frigis dvergen igjen. Når dvergen så får sin endelige straff, står det for meg at fyrsten er så preget av anger og skamfullhet over de handlinger han selv har satt i gang, at bare den strengeste straff er god nok for hans nattside…

Så artig at du leste Mona Lisa og da Vinci inn i teksten – det samme gjorde jeg. Samtidig som dvergen hater fyrstinnen, nærer han også andre følelser for henne:

Ville jeg i det hele tatt kunne elske noen? Jeg vet ikke. Det ville vel i tilfellet vært fyrstinnen. Men henne hater jeg jo isteden. Og likevel føler jeg at hun er den eneste jeg kanskje ville ha kunnet elske. Hvorledes det kan forholde seg slik, forstår jeg absolutt ikke, det er meg aldeles ubegripelig. Kjærligheten er virkelig noe man ikke vet noe om.

Det ser ut til at dvergen i all sin ondsinnethet og nedrighet har en slags utvikling gjennom stykket. Først er det fyrsten han ser opp til, senere andre krigere. Til slutt ser han mer eller mindre ned på fyrsten, mens han på sett og vis innrømmer sine følelser for den tidligere så forhatte fyrstinnen. Kanskje dette hatet har sitt utsprang i hennes seksuelle frivolhet og hans egen evnukktilværelse i dvergleiligheten? Noen romantiske følelser er det jo aldri snakk om at han kan leve ut, dverg som han er…

Rart gitt, denne boka har jeg gått forbi og latt få stå i fred å ro i bokhylla mi en tid. Har i grunnen ikke følt for å lese den, men etter det du skriver her blir jeg litt i tvil. Har hatt på følelsen at det er en ufyselig bok men kanskje det er noe med den alikevel som appelerer til leserne.
Denne mannen har mottatt Nobelprisen i litteratur men for det er det slett ikke sikkert at alle faller pladask for bøkene hans. Jeg skjønner jeg må prøve en dag.....

Ja, dette er nok ei temmelig ufyselig bok, så jeg skjønner din skepsis. Tror neppe boka passer alle (hvilken bok gjør i grunnen det?), men for meg var den givende. Synes det er interessant å dukke ned i slike forstyrrede sinn som det dvergen her representerer.. Boka er rimelig kort, så det skader vel ikke å gi den en sjanse? Hadde vært spennende å vite hva du synes om den ;)

Jeg synest denne boka var god og faktisk så likte jeg den. Kan ikke forstå hvorfor jeg har vegret meg for å lese den,men men.
Dvergens dagbok er en forunderlig historie, kan liksom ikke helt bestemme meg hva bokas signaler er. Men..... Dvergen viser vel på en måte eller speiler noe av det alle menneskene har i seg av ondskap, stygge tanker og gjerninger. Vi er intrigemakere og ondskapsfulle, sjalu og hatske, vi kriger og sloss, lurer og bedrar, osv. Så vi er vel alle i besittelse av noen av Dvergens tanker og gjerninger i forhold til andre mennesker. Dvergen fremstår som en djevel.
Dette er en interessant liten bok som forteller mye om det å være menneske.
Denne boka vil jeg anbefale flere å lese.

Så bra at du likte boka! Det ante meg, siden du setter pris på kjellermenneskene i russiske verker ;)

Jeg er enig med deg i at dvergen speiler oss mennesker. Det var i grunnen ekkelt å bli påminnet om mine dålige sider. Det bor en dverg i oss alle! Synes forøvrig symbolikken rundt det at dvergen både er liten i størrelse og personlighet, er interessant.

Enig; denne boka bør leses av flere ;)

I dag fant jeg ei gammel bok fra 1950 litt bortgjemt nede i kjelleren. Det er en biografi hvor Ragnhild Fearnley skriver om Për Lagerkvist. Jeg synes jeg har funnet en skatt! Her forteller hun om hans diktning, og det er tydelig at han har jobbet med temaet fra Dvergen i flere verk. Fikk veldig lyst til å lese en novelle han har skrevet som heter "Bøddelen". Boka har også en interessant analyse av "Dvergen".

Takk for tipset! Både biografien og novellen høres skikkelig spennede ut. Prøvde å finne biografien på nb.no, men greide det ikke... Hva heter den?

Kos deg med skatten din ;)

Den heter "Për Lagerkvist". Jeg søkte etter den her på Bokelskere, men fant bare et eksemplar som heter "Për Lagerkvist With portraits" da jeg søkte på Ragnhild Fearnley. Er slett ikke sikker på om det er riktig bok, men den kan kjøpes på amazon.co.uk. Ellers kan det vel være vanskelig å få tak i så gamle bøker som fra 1950. Mitt eksemplar er utgitt på Gyldendal.

På tittelbladet har den dette sitatet fra PL: "Jag tror på människan och på de segrande, befriande kräfterna i det stora underbara som vi kallar kultur."

Ja, jeg gir boka en sjanse snart. Har lest litt av hvert så det skal vel gå greit. Men det har vært litt rart å ha unngått den, ignorert den på en måte. Men snart skal den til pers og jeg skal nok komme med mine kommentarer, på godt og vondt.
Takk for din anmeldelse,:) det er nok derfor jeg etterhvert gyver løs på den tynne boka.

Har akkurat klart å lese ferdig denne boka.Vet ikke hva jeg skal si om den, merkelig, absurd og fortår ikke helt hva budskapet er.(hvis det er noe, da).Egentlig ganske ekkel bok.