Bokelskere.no

Harlequin er mye mer i dag enn da jeg var i tenårene og leste dem og drømte meg bort. Jeg har lenge vært skeptisk til de bøkene helt fram til jeg fikk en gratis prøvepakke med to bøker i thrillergenren, og fant ut at de faktisk var ganske ok. Også har de jo fått inn urban fantasy, så flere av de bøkene jeg har lest å engelsk har de nå utgitt på norsk via harlequin. Jeg liker fremdeles ikke de klisseklass seriene dems, men det er en smakssak mer enn noe annet.

Og en annen ting, folk ser ned på Margit Sandemo også. Mener å ha lest at hun ikke får være med i forfatterklubber og sånt. Men hun er da jammen meg Norges mestselgende forfatter. Så hvorfor tenke på hva andre måtte mene? Det viktige er at du har en historie du ønsker å fortelle.

vart så betatt av storyen at jeg dro til britsh museum i london, og i fotoalbumet har jeg et bilde av en liten statue av Senmut, og så meg da :)

Lysfenomener er bare helt vanlige lys, eller?

Barndomsvennene Jonesy, Beaver, Henry og Pete har holdt sammen hele livet. En gang i året møtes de for å dra på jakt og overnatter i hytta de kaller Hole in the Wall. (I den hytta henger det en Drømmefanger som blir viktig i handlingen. ) Jonesey har nettopp hatt et hardt år etter at han havnet i en alvorlig bilulykke og det kostet ham en dårlig hofte. Mens de andre gutta er på jakt, tilbringer han litt tid oppe i et tre. Mens han sitter der og leser i en bok blir han var over en lyd. Først tror han det er et dyr som kommer, men i stedet er det en fremmed mann. Mannen ser litt forvirret ut, og det viser seg at han har gått seg vill i den kalde skogen. Jonesy tar ham med inn i hytta, og han tar seg av ham mens han venter på at de andre skal komme tilbake til hytta. Men Jonesy er av en eller annen grunn usikker på denne fyren. Det er noe ved ham som skurrer. Før han vet ordet av det, starter marerittet.

Dette er den første utgivelsen etter at Stephen King ble påkjørt av en van som nesten kostet ham livet. Men heldigvis så overlevde han, og han fortsatte denne påbegynte boken selv om han hadde store smerter etter ulykken.

Denne boka har lenge stått ulest i hylla (minst 7-8 år) og hvorfor er for meg et mysterium. Av og til bare glemmer jeg hvilke bøker jeg har. Har jo så mange og noen bøker står gjemt bak noen andre. Men nok om det. Lenge har jeg hatt lyst til å se filmen selv om jeg har hørt at de fleste syns den er meget dårlig selv om fantastiske Morgan Freeman er med. Men før jeg ser filmen, må jeg lese boka! Det er riktig rekkefølge for meg.

Lysfenomener var i alle fall det som gjorde meg veldig nysgjerrig når det gjaldt Dreamcatcher. Lysfenomener er noe jeg alltid har vært interessert i, og på 90-tallet var jeg (og fremdeles er) ihuga fan av X-files. Så derfor hadde jeg store forhåpninger til denne boka, men dessverre ble forventingene litt for stor denne gang. Som de fleste vet, så er jeg en stor fan av Stephen King, han er min forfatterhelt, men følte ikke at denne boka var hans beste. Jeg ville like denne boka, men endte opp med at jeg bare likte den delvis. Begynnelsen var veldig drivende god og holdt spenningen virkelig midtveis, men midten av boka ble jeg litt lost og motivasjonen var ikke helt på topp. Det ble ikke helt som jeg hadde tenkt meg og da ble jeg dessverre litt skuffa.

Dreamcatcher svarte ikke helt til forventingene mine, og på et eller annet sted dalte spenningen og boka opplevdes som litt rotete. Og enkelte deler i boka blir litt vel barnslig. Gjennom rap, fis og bæsj blir vi tatt med i en sprø og surrealistisk verden som er litt vanskelig å forklare med ord. Selv om Dreamcatcher ble til tider litt barnslig og noe overdrevent, var begynnelsen og slutten veldig, veldig spennende. Bare synd at midtdelen ble litt laber i forhold. Ikke den beste boka av King, men likevel kjekk å få med seg.

Det jeg selvsagt skulle si var at iom at prisøkningen på førsteutgaver kan være såpass stor som den er kan det være verdt å ta seg bryet med å sjekke hvis du likevel skal kjøpe en ny bok. De fleste nå til dags har i tillegg til at det står 1. utgave (og av og til 1. opplag) en rekke tall lenger ned på siden som ser ca slik ut:

1 3 5 7 9 10 8 6 4 2

Den skal da helst være komplett, dvs. ha med 1-tallet, siden man fjerner ett tall ved senere opplag/trykkinger.

Påd en annen side, jeg har da slett ikke tenkt å selge mitt eksemplar av Harry Potter and the Deathly Hallows, selv om jeg skulle kunne få 400 dollar for den, så jeg er ikke helt sikker på formålet med å være opphengt i førsteutgaver... ;)

Jeg, meg, du eller vi. Tredje person, første eller annen person. Det spiller overhode ingen rolle for mitt vedkommende så lenge det er et godt språk, troverdige personskildringer og en bra historie :D

må bare få si at eg ønsker ikke å bli rik, men muligheten til å ha skrivingen som jobb. må nok kombinere skriving med en redusert stilling...vanskelig dette:)

Jeg har aldri tenkt på at terningkastene sier noe om en bok er lest eller ikke.
Noen bøker gir jeg terningkast, noen er det så lenge siden jeg har lest at jeg ikke kan gi dem en "rettferdig dom". Atter andre egner seg rett og slett ikke for den slags.

sf-fantasi-humor blir ikke bedre enn dette. ferdig arbeid.

de blå småtassene EIER. Vanvittig bra, både oversatt og på originalspråket.

Off topic, men jeg så noe morsomt i dag: På Norli i Sandvika storsenter hadde de en hylle som het noe slikt som "Våre venner de utenomjordiske". :) Von Däniken og slikt var representert. Det synes jeg var sjarmerende. :)

Stå på! Kikk litt i norsk utgåve om nødvendig, sjå filmen - i alle fall: konsentrer deg om det som du skjønner i staden for å tenkje for mykje på det som du ikkje skjønner!

Min generasjons syn på urinnbyggjarane i Amerika vart for ein stor del forma av teikneseriar (favoritten min var Texas) og filmar i 1950- og 1960-åra. Seinare vart denne oppfatninga noko modifisert, heldigvis.

I 1994 kjøpte eg boka The Native Americans. An Illustrated History på eit reservat i New Mexico. Ho er redigert av Betty Ballantine og Ian Ballantine og er ein koloss på 480 digre sider, spekka med historia til dei som fyrst kom til det amerikanske kontinentet. Målet med boka er “to help bridge, if not end, the communication gap of misunderstandings and false images that have so plagued Indian-white relations” (s. 20). Kor godt utgivarane har lykkast er vanskeleg å seie, men innsatsen er I alle fall upåklageleg!

I innleiinga går Alvin M. Josephy jr. tidleg ut mot den utbreidde eurosentriske oppfatninga av urinnbyggjarane –

an ingrained conviction on the part of those who first came to the Americas from Europe, as well as by their American descendants, that their cultures, values, religions, lifeways, abilities, and achievements were more advanced and of a higher order than those of the Indians. It followed, therefore, that they deemed the Indians to be inferior peoples–uncivilized Stone Age savages, perhaps even subhuman–and their cultures irrelevant or barbaric and dangerous to civilized mankind.

(s. 16). Då dei spanske og portugisiske erobrarane kom til kontinentet, seier han, var det femti millionar urinnbyggjarar der; nokre hundreår seinare vart taler redusert til 250 000. Og han viser korleis kulturen og verdiane deira systematisk har vorte øydelagde som følgje av tanken om at dei var underlegne og mindreverdige.

Framstillinga begynner med at dei fyrste innvandrarane kom frå Asia til Amerika, dei som etter kvart “developed sophisticated forms of art, elaborate political and social structures, intricate intellectual patterns, mathematics, handicrafts, agriculture, writing, complex religious and belief systems, imaginative architecture” (s. 25). Jo, det er nok rett når det står “Native American architecture matched anything Columbus had seen in his travels” (s. 26). Ho går vidare med ulike sider ved historie og kultur og viser m.a. at lærebøker fram til utgivinga hadde teke feil ved å seie at det berre var tre område i det området som svarar til fagens USA der innbyggjarane dreiv jordbruk. Det siste låg i nordaust. Etter kvart blir livet på prærien og i skogane presenterte, saman med m.a. religion og språk, historia om Pocahontas, handverk, jordbruk, jakt, bruken av hest (hesten kom opphavleg frå Amerika, vandra til Asia og kom så tilbake med europearane), det tragiske møtet med alkoholen, deltakinga i Borgarkrigen, livet på reservata (president Grant ville bruke reservata for å gjere «indianarane» til «kvite»), Geronimo, massakren ved Wounded Knee og arbeidet for å bli fullverdige medborgarar.

Så kjem urbefolkninga – «Against all odds» (s. 383) – inn i 1900-talet. Vi får sjå korleis representantar tok del i arbeidslivet i storsamfunnet, så då dei var med på å byggje bruer i New York City, slik eg kan hugse at ein utvandra onkel fortalde meg tidleg i 1960-åra. Ein jernarbeidar frå Mohawk-stammen sa det forresten slik (s. 389):

A good ironworker is afraid of high places. I don’t want to work with no fool who’s not a little bit afraid of being up so high. It’s the fear that gives you the edge, that keeps you alert. … No, a Mohawk is afraid of heights just like the next guy. The difference is, the Mohawk is willing to deal with it.

Den siste delen handlar om dei kompliserte forholda på 1900-talet, m.a. deltakinga i andre verdskrigen, korleis den føderale regjeringa kjøpte opp jorda og korleis kampen arta seg vidare.

Framstillinga er altså stort sett avgrensa til dagens USA og litt om Canada, og vi får følgje den spanske erobringa av denne delen av kontinentet, med grundig behandling av ekspedisjonen til de Soto, og forsøka på opprør mot erobrarane. For meg er det spesielt interessant å lese om korleis spaniarane øydela landsbyen Acoma i det noverande New Mexico (illustrasjonen er «Acoma Pueblo» av Lloyd Townsend; eg har besøkt byen, som speler ei rolle i bakgrunnshistoria for Lesli M. Silkos novelle “Tony’s Story” (skjønnlitteraturen kunne forresten ha vore grundigare behandla i boka). Seinare blir opprør mot den nye republikken og krig mot nybyggjarane behandla, heile tida med relevante sitat i margen og store og småe illustrasjonar. Ei av margtekstene tek føre seg «California Genocide»:

Of all Indian regions in America, California, with its medley of different native groups peopling diverse ecoregions, suffered the most after the United States won the these lands from Mexico. In village after village, rampant brutality became commonplace as gold miners, ranchers, and townsfolk swarmed into river valleys throughout the northern half of the state.
It was not uncommon for the government to effectively reward the ‘volunteer armies’ who cleared out unprotected Indian villages. In one year, 1851–52, California authorized over one million dollars to reimburse vouchers submitted by loosely organized miners and new settlers for expenses incurred during their terrorizing raids. The Sinkyone Indians were one group stunned by these assaults.
Before the gold rush there were over four thousand in the Humboldt County villages; then, as one victim from Needle Rock later remembered, they were ruthlessly set upon, ‘About ten o’clock in the morning, some white men came. They killed my grandfather and my mother and my father. I saw them do it. I was a big girl at that time. Then they killed my baby sister and cut her heart out and threw it in the brush where I ran and hid. …. I didn’t know what to do. I was so scared that I guess I just hid there a long time with my little sister’s heart in my hands.’ At the close of the 1860s all that was left of the Sinkyone was a handful of survivors with ghastly memories of what had happened.
In the period between 1855 and 1870, such brutality was the rule rather than the exception. By 1865 the Wintu, for instance, numbering over fourteen thousand a quarter century earlier, were reduced to fewer than one thousand weakened, who disoriented survivors. The story was repeated throughout the foothills, as community after community experienced the same nightmare.

“Vår kultur er høy og rik!” seier Jens Bjørneboe (jo da, massakrar på europearar blir òg nemnde, som i kapitlet der John Vanderlyns «The Death of Jane McCrea» er ein av illustrasjonane: sinne lyser ut av auga på dei to som skal avrette og skalpere ei kvit kvinne …).

Boka er illustrert med fotografi og kopi av måleri, stikk og teikningar, som f.eks. “Arrival of Hendrick Hudson in the Bay of New York, September 12, 1609” av Frederic A. Chapman frå 1868 (eit godt eksempel på ei tolking av det som sikkert var stemninga då urinnbyggjarane oppdaga europearane), “Discovery of the Hudson River” av Alfred Bierstadt (1874), «Buffalo Hunt» av George Catlin og Frank C. McCarthys «The Buffalo Runners». Størst intrykk gjer vel «The Trail of Tears» av Robert Lindneux, som viser deportasjonen av Cherokee-folket. Alfred Jacob Millers «The Trapper’s Bride» (1850) viser at forholda mellom europearar og urinnbyggjarar kunne vere mangesidige …

Eg har ikkje bakgrunnskunnskap nok til å gå inn I kjeldene og kontrollere korleis forfattarane har brukt dei. Men alt i alt vitnar boka om grundig arbeid for å dokumentere eigen identitet og menneskeverd. “There is,” har ein urinnbyggjar sagt, “no ‘better’ or ‘worse’, only different. That difference has to be respected whether it’s skin color, way of life, or ideas.* (s. 21).

Jeg har ikke noe forhold til bokhøsten, jeg. Bortsett fra å lese anmeldelsene, men siden jeg nesten aldri kjøper innbundne bøker, har jeg ofte glemt omtalen når boka kommer i paperback... Har en slags aversjon mot å kjøpe EN innbundet bok når jeg kunne fått tre paperbacks for samme pris! Dessuten er innbundne bøker ofte for store eller tunge å ha med i veska, og jeg MÅ ha med bøkene rundt omkring for å få lest dem. Og sist men ikke minst tar de jo mye mer plass! Men man har jo så klart biblioteket....

Jeg har slettet Sandra Doo's konto. Bra du sa fra om dette!

Vi er flere som i dag har mottatt private meldinger fra en person som kaller seg Sandra Do. Selv ble jeg mistenksom da personen ba om informasjon om meg, uten å si noe om seg selv. Hva denne personens motivasjon er, er ikke godt å vite. En årvåken bokelsker har gjort litt reseach; resultatet gir grunn til skepsis.
Se også tråden "Sletting av meldinger".

Som en generell regel:
Ikke svar på meldinger som virker mistenkelige!

Det finnes mange "kreative" sjeler der ute som prøver å "spre dritt", svindle til seg informasjon, penger mm gjennom nettet.

Då er det vel kanskje mogeleg at vedkommande blir sletta? Eg var ikkje primært ute etter meldingar frå "beautiful, young girls" då eg registrerte meg her :)

ah! Dette minner meg om den jula då eg fekk ei gullspraya bok, kunstferdig pynta med tørka blomar...Det i seg sjølv var ille - verre var det at boka som var brukt var Ronja Røverdatter. Tenkje seg til å øydelegge gode bøker på den måten. Hadde det no enda vore ei bok i "Tuppen og lillemor-serien"

Selvfølgelig kan og skal vi stille spørsmål!
Men jeg blir litt i stuss over enkelte synspunkter. Tar derfor sjansen på å gjenta meg selv - eller rettere sagt Inge Eidsvåg, leder for Nansenskolen. I Aftenposten søndag 10. juli skriver han blant annet:

Jeg har møtt mange mennesker som knapt har lest en bok i hele sitt voksne liv, og som ikke har spesielt dype tanker om fiolosofiske spørsmål, men som i praksis viser både klokskap og medmenneskelighet. De har hjertets dannelse. Lesing er viktig, kunnskap om kultur er viktig, filosofi er viktig. Men dette må aldri brukes til å rangere individer etter "hvilket nivå de har som mennesker". En slik rangering gir meg ubehagelige assosiasjoner.