Bokelskere.no

SJETTE til NIENDE POST

"Jeg er ikke sint, jeg er bare veldig, veldig skuffet."

Tekstproduksjonen min har ikke bare vært null de siste dagene. Den har vært NEGATIV. "Personlige problemer" som ikke gjelder meg, men påvirker meg, har gjort at det har vært vanskelig å sette seg til skrivebordet. (Treningen gikk fløyten samtidig.) I tillegg er det en nagende følelse av at jeg absolutt ikke hadde fått skrevet mer om jeg hadde hatt det "bra", at dette bare er en "veldig grei unnskyldning".

Jeg hater unnskyldninger. Både å gi dem og få dem. Den eneste unnskyldningen jeg har likt å få var han som sa "jeg vet ikke hva det var jeg sa eller gjorde som gikk inn på deg på den måten, men jeg beklager det uansett, for det var ikke meningen". (Om noen lurer, hetrofil mann her, helt platonisk forhold til denne andre mannen, men ) Jeg likte unnskyldningen, for den gikk til KJERNEN av problemet. "Ingenting av det jeg har sagt eller gjort er gjort for at det skal gå ut over deg". Det er selvfølgelig også mulig å lese "du overreagerer på noe" inn i den unnskyldningen, men den ryddet opp i vårt vennskapsforhold med øyeblikkelig virkning.

Min "jeg har ikke skrevet fordi det har vært litt vanskelig å være meg" er absolutt ingen god unnskyldning i det hele tatt. Det smaker mer av en bortforklaring.

Jeg elsker å skrive. Jeg kunne egentlig tenke meg en jobb hvor jeg fikk lov til å skrive. (Ok, jeg har faktisk HATT en jobb hvor jeg fikk skrive, men det ER noe annet å skrive fiksjon til myndighetene enn det er å skrive fiksjon for faktiske LESERE). Og jeg har altså ikke klart å produsere en linje på nesten en uke, og jeg har en veldig god bortforklaring.

Dette var selvfølgelig det jeg var redd for da jeg begynte på denne tråden her. Jeg skriver ikke, og jeg har veldig god "unnskyldning" for ikke å skrive. BORTFORKLARING!!! Det likner ikke meg. Eller kanskje det er akkurat det det gjør.

Jeg har også kommet til at jeg skal omarbeide den første teksten min en gang til, sånn at den passer bedre med "del to" som begynner å falle på plass. Derfor "negativ" skriving.

På plussiden så har jeg altså gjort noe tenkearbeid, men absolutt ikke nok til å forsvare alle dagene borte fra tastaturet.

Begynner å se tøft ut å rekke fristen, også.

Åh gud, jeg hater hvordan vampyrer har blitt så totalt ødelagt med disse bøkene her. Hva er det som får folk til å tenke at vampyrer er romantiske førsteelskere med mulighet for å være snille??? Kan noen forklare meg det?? Også det der at de liksom er "veganvampyrer" som kan VELGE å ikke drikke menneskeblod????? Unnskyld meg, men HVA??? Det er jo hele greia med vampyrer er at de MÅ HA menneskeblod. Det er ikke noe valg, det er det de lever av. INSTIKT!!! Hørt om det ordet, Meyer?? INSTINKT! Akkurat som mennesker må ha vann for å overleve, må vampyrer ha menneskeblod!

Og jeg kunne sikkert skrevet en kjempelang avhandling om Bella Swans og Sookie Stackhouses funksjoner som grusomme og elendige forbilder for ungjenter. Men jeg orker ikke nå. Jeg blir bare så sint.

Jeg rett og slett elsker de små tegnefilmene på youtube fra han. Har ikke lest boka, visste ikke engang at den fantes. Men ååå som jeg kjenner igjen de tre pelsballene mine i tegnefilmene. Ler så tårene triller her når jeg ser dem.

Et Star Wars-eventyr på det jevne, mest for oss fansen. På den annen side, både handlingsmettet og godt fortalt.

Du verden, så lykkelig jeg er over å være pensjonist og slippe å lese flere bøker av denne typen! All min tid er langsom tid ...

ANDRE POST

Gjennomlesing av novellen min har gitt meg... angst. Den er ikke god nok! Ideen er godt, men gjennomføringen er absolutt ikke bra nok. Jeg har setninger som er for dårlige (men kan skrives om), jeg har ideer som blir for dårlig kommunisert (og MÅ skrives om).

Løsningen:

Jeg skifter navn på hovedpersonen!

Ok, jeg gjør mer enn det, men det er faktisk en begynnelse. "Helene" fungerer ikke, og jeg må bryte ut av det mønsteret jeg har plassert henne i. Så min nye hovedperson heter... Det kommer jeg faktisk ikke til å si, siden dette er en tekst til en konkurranse. Jeg vil ikke havne i den situasjonen at teksten er "publisert før". Men jeg får altså en ny hovedperson som kanskje fungerer bedre i den oppgraderte handlingen.

Den gamle historien var skrevet i Word. Nå har jeg sittet med word-historien på den ene siden av skjermen, og Scrivener-programmet på den andre, og skrevet tekst.

Strukturen på den nye historien er klar. Lagt ut i Scrivener som tre forskjellige deler. Den omarbeidede historien blir første kapittel. (Jeg bruker malen for "historie i flere deler", og deler hver enkelt DEL i flere kapitler.)

Første oppgave er å lage mer "direkte tale". Gjennomlesing av novellen viser at ALL tale er indirekte, og det gjør at historien... vel, den blir iallefall ikke sånn jeg vil ha den.

Det kan hevdes at det ikke er det smarteste å ha "originalhistorien" ved siden av seg når man skriver om så drastisk. At det beste hadde vært å lest et "kapittel" og så skrevet dette om uten å se mer på den gamle tekten. Det er absolutt en løsning, men jeg liker å ha den gamle teksten der, og så lenge dette blir en ganske FULLSTENDIG omskrivning, så tror jeg ikke det gjør noe særlig. Men jeg kan ta feil (det har visstnok skjedd før).

Midt i det hele så slår det meg...

Manuskriptet skal være MINST 50 sider. Men hva i allverden ER 50 sider idag? Enkel linjeavstand? Dobbel? 10 pkt tekst? 12 pkt? Brede marger som de normalt ber om i manuskript?

Det hadde vært ganske smart om et forlag idag faktisk fortalte hvor mange ORD de ville ha manuskriptet på. DET er mye enklere å måle, for ordene blir ikke annerledes om man skriver dem med store bokstaver.

En ting til på blokken for imorgen. "Kjære forlag. Jeg vil være med i konkurransen deres, men trenger litt mer informasjon om hvor mye 50 sider er".

Lurer på om jeg skal bruke en "ekstra" epostadresse for den der. For på trykk ser spørsmålet ikke særlig smart ut. Vi får se, jeg MÅ ha et svar, iallefall.

Tilbake til skrivebordet!

Takk.

Oppdateringer om fremgangsmåte mm følger etter hvert. Hovedgrunnen til at jeg forsøker meg på et slikt mageplask i full offentlighet er at jeg har innsett at uten et slikt press, så blir det bare med tanken. Nå er jeg lei av tanker, jeg vil ha handling!

:D

Og jeg har stresset rundt så mye at jeg ikke så ironien i det før du sa det!

Jeg har to forskjellige grunner til å lese bøker om igjen. Den ene - og "respektable";) - er at jeg synes boken er så god at jeg gjerne vil lese den en gang til på et senere tidspunkt i livet, for å se om den gir meg like mye da, - eventuelt kanskje noe nytt og mer. "Kristin Lavransdatter" har jeg lest i hvert fall tre ganger, og har da nettopp opplevd at jeg ser andre ting ved den enn ved første gangs lesing. Samtidig har det nok også i den forbindelse vært et ønske om å gå inn i en verden jeg har trivdes i;)

Den andre grunnen til gjenlesing, er når jeg ønsker meg en lettvint, trivelig og kjent flukt fra hverdagen, - når verden har gått meg i mot. Da har jeg tydd til "Vi som går kjøkkenveien" av Sigrid Boo som innledes med den inspirerende setningen i eplekjekk 1920-tallsstil: Ærlig talt - jeg var i et elendig humør. Det var ikke så ofte jeg tillot mig selv å være det, kjære, man hadde da lært å leve livet leende. At livet var en jammerdal, det var et faktum som man ikke måtte ta for tungt. ;)

For øyeblikket driver jeg med gjenlesing av den mer seriøse sorten. Som 18-åring var jeg oppslukt av Dostojevskijs "Forbrytelse og straff", så nå mente jeg det var på tide å finne den frem igjen. Resultat: Jeg synes den er veldig god nå også, og jeg skjønner kanskje mer, - men jeg leser den nok med litt andre øyne og er ikke like trollbundet. Sånn er livet;)

Noen bøker er verdt å lese om igjen. Noen av de bøkene jeg nevnte i mitt innlegg, ble for første gang lest i veldig ung alder. Og når jeg har tatt de opp i en mer voksen utgave av meg selv, har bøkene fått en ny betydning. Fordi jeg har endret meg og fått en annen livserfaring. Jeg leser bøkene med andre øyne pga mine nyerververvede referanserammer.

Jeg har også lagt inn en bestilling. På bokrean får man faktisk billige bøker, i motsetning til på Mammut...

Alder, preferanser og forventninger er viktig. Det finnes fantasy som har alver og dverger og gandalfer, det finnes fantasy hvor alle banner i hver setning, det finnes kontemporær "urban" fantasy, det finnes fantasy som kritiserer, det finnes fantasy som tar opp "store spørsmål"; det finnes fantasy som ligner på sci-fi, det finnes fantasy med tusen sider og hundre sider, det finnes fantasy med skumle vampyrer, det finnes fantasy med glitrende vampyrer, osv osv osv.

Sjangeren er rett og slett så omfattende at man i det minste må vite om man henvender seg til noen som vil ha alver og dverger, eller noen som vil se hva annet som finnes i disse bokhyllene.

Men du nevner spesielt lengde som problematisk, så noen eksempler på kortere fantasy-fortellinger (googlet kjapt for lister over akkurat dette, her er ganske ymse innenfor sjangeren):

Neil Gaiman, "Stardust"

H.P. Lovecraft, "At the mountain of madness"

Ray Bradbury, "Something wicked this way comes"

Terry Pratchett, "The colour of magic" (flere av de tidlige discworld-bøkene er ganske korte)

Jim Butcher, "Storm front"

Ursula Le Guin, "Earthsea" (flere korte romaner)

På norsk finner man også en del fantasy av Jon Bing og/eller Tor Åge Bringsværd som ikke er av murstein-størrelse.

Hvis boka er spennende, kan jeg lese stående, sittende, liggende, syklende, sovende...? Ellers liker jeg å sitte med tunge bøker i fanget og ta med de hyggelige og lettleste bøkene på sengen. Av bokmerker bruker jeg det mest anvendelige av det jeg finner innen en armlengdes avstand. Tannpirker, dopapir, teskjeer osv... Grensen går ved ansjos - det har jeg aldri prøvd :-))) Lurer litt på om jeg ønsker meg lesebrett eller ikke.... hmm..

"Forbi, forbi, og slik blive alle Historier" eller åssen det sitatet gikk igjen...

Kanskje det var klassiker du hadde lyst til å bruke om de bøkene? Skulle jeg bare gitt et svar uten å slå opp noe sted, ville jeg sagt at det begynner (sett ut i fra nåtid) akkurat så langt tilbake at et nålevende menneske ikke var født enda, og tilbake til beviselige historiske tider, dvs førstehåndskilder som kan forklare hva som har foregått på et bestemt tidspunkt... Mens forhistorisk godt kan ha gitt oss fornminner, ruiner og andre fysiske bevis på ting, så vet vi likevel ikke 100% hva som har foregått på et gitt sted eller navnene på de som har levd der.

Er det flere enn meg som liker å lage sine egne leksikonsvar?? hehe

Dog er Store Norske et utmerket verk...

I tilfelle det er andre enn meg som tilfeldigvis er i London 11. mars (eller som er villig til å ta seg en svipptur), kan jeg jo tipse om dette arrangementet som jeg akkurat har kjøpt billett til:

http://douglasadamstheparty.com/

Jeg mener: Det må jo være skjebnen. Hvor ofte er jeg tilfeldigvis i London, liksom (svar: Ca. 2 netter hver annet år, eller deromkring).

Jeg gleder meg som en unge.

Minst en hånd til å holde boken og en nesetipp å henge brillene på. Alt annet blir frynsegoder.

Fordi det setter deg i en meditativ tilstand. Du får inspirasjon og påfyll av energi, du blir klokere.

En bok til å bli klok av.

Vel, jeg har ingen siriusamaryll i min bokhylle, men kom til å tenke på"Silmarrillion" som kom ut i 1977. Den er skrevet av J.R. Tolkien - forfatteren av Ringenes herre. (Et skudd i mørke, men utifra det lille du har oppgitt er det vel bedre enn ingenting?) :-D

"Ingen bokelsker leser på den måten vel?" - Tja.

For meg har boka alltid først og fremst vært tekst, ikke objekt. Ikke pyntegjenstand, ikke utstilling, ikke samleobjekt; En forbruksvare, rett og slett. Så joda! Mine bøker har ødelagte rygger og eselører og kanskje en dekorativ tomatsaus-flekk her og der, eller sider som er krøllete av fukt etter at jeg gikk og leste i regnet. Jeg har dog alltid passet på at det er mine bøker jeg utsetter for min forbruksvare-holdning - biblioteksbøker og andre låneobjekter skal selvsagt returneres i sin opprinnelige tilstand.

De siste årene har jeg jo eliminert hele "problemet" ved å lese på kindle-lesebrett og dermed fått slippe å forholde meg til papir-forgjengelighet i det hele tatt.