Bokelskere.no

I forbindelse med sin 60 årsdag opplever bokas jeg-person at elever og kollegaer har utgitt et festskrift for å hedre ham. Det meste av hans meritter innen filologi er med. Til og med hver minste lille bokanmeldelse som er skrevet om hans utgivelser i løpet av den 30 år lange karrieren hans som lærer, har de funnet frem. Det har blitt en imponerende bok! Så hvorfor er han like fullt betenkt? Svaret får vi nokså tidlig i boka:

“Gjennom et helt liv har jeg beskrevet og karakterisert mennesker, vekket til live skikkelser fra forgagne århundrer og gjort dem tilgjengelige for øyeblikkets følelsesmessige opplevelse. Men han som kom meg nærmere enn noen annen - ham har jeg utelatt, ikke tenkt på. Derfor vil jeg - slik skikken var på Homers tid - la denne elskede skygge få drikke mitt eget blod, slik at han som for lengst er gått bort, igjen kan tale til meg og være hos meg i min alderdom. Det som nå offisielt er blitt skrevet, skal suppleres med det som til nå har vært fortiet. Følelsenes skriftemål skal få sin plass ved siden av det lærde verk og meg selv.”

Og videre:

"Alt som står om meg, er jo sant. Det er bare det at det vesentligste ikke er nevnt. I boken blir det skrevet om meg, men jeg blir ikke beskrevet. Den belyser meg bare - uten at jeg blir gjennomlyst."

Hans historie eller biografi, som er inntatt i festskriftet, er ikke fullstendig. Noe helt vesentlig mangler, og det er denne historien han ønsker å fortelle – slik at det hele skal bli komplett.

Det hele starter på et vis med at Roland motstrebende reiser til Berlin for å studere engelsk filologi, slik hans far forlanger. Men i stedet for å bli en seriøs student, hengir han seg til det glade og utsvevende liv, utelukkende fokusert på nytelse. Da faren etter noen måneder kommer på overraskende visitt, kunne han knapt valgt et mer ubeleilig øyeblikk. Roland har knapt åpnet en bok, og i hans seng befinner en av hans siste erobringer seg. Hans skam er så stor pga. avsløringene som hans far blir vitne til at han uten videre finner seg i å bli forflyttet til en bitte liten universitetsby, hvor det knapt skjer noe som helst.

Møtet med en aldrende professor ved universitetet i den lille byen skal vise seg å få avgjørende betydning for vår unge jeg-person. Han innlosjeres på kvistværelset i samme hus som professoren og hans unge kone bor. Grunnet professorens iver og glød for faget, fanges Roland fullstendig av arbeidet. Hans beundring for professoren er hinsides enhver fornuft, og dette får ham til å strekke seg svært langt blant annet for å hjelpe professoren til å ferdigstille i det minste ett av sine mange ufullførte verk. Men jo mer han knytter seg til sin læremester, jo mindre forstår han av ham. Der han forventer å bli møtt med tilsvarende respekt og varme, støtes han gang på gang ut i kulden. Når deres samarbeid er som best, forsvinner professoren like plutselig hver gang, for så å dukke opp igjen etter noen dager.

Roland kommer også tett inn på professorens kone. Så tett at han stiller spørsmål ved hvilket ekteskap hun og professoren egentlig har. Hva er det med professoren som gjør at det er så vanskelig å forstå ham? Og hvorfor denne kulden der man burde kunne forvente varme?

Bare for å ha sagt det først som sist: Denne lille romanen er intet mindre enn mesterlig! Jeg fikk tidvis nesten åndenød av formuleringene i boka, som er så treffende, så presise og så ordknappe. For eksempel når forfatteren på side 48 skriver:

“Intet griper vel et ungt menneske mer enn tungsinn som blir båret med maskulin verdighet: Michelangelos tanker som stirrer ned i sin egen avgrunn, eller Beethovens bitre drag om munnen. Det uferdige sinn blir sterkere grepet av disse tragiske lidelsesmasker enn av Mozarts klokkeklare melodiger og det klingende lys rundt Leonardos skikkelser. Fordi ungdommen selv representerer det vakre, er den ikke så opptatt av skjønnheten. Med et overskudd av livskraft blir de unge trukket mot det tragiske og lar seg - med sin mangel på opplevelse og erfaring - også gjerne fange inn av tungsinnet. Derfor er de unge også alltid parat til å møte farer og til å strekke den lidende en broderlig, hjelpende hånd imøte.”

Uten å røpe for mye av handlingen, kan jeg si så mye som at professorens dilemma er hans homoseksuelle legning. Dette var et tema som da boka kom ut i 1927 utelukkende vakte avsky og forakt hos de fleste. Like fullt oppnådde Zweig å bli respektert for at han tok opp temaet i denne boka, som ble en bestselger. Som det er sitert I forordet I boka, så maktet Zweig med denne romanen å forstå, "for deretter å gjøre det forståtte forståelig for andre". Dette var en viktig ledetråd i hans forfatterskap. Man må jo føle sympati med professoren til slutt! I Hitler-Tyskland snudde dessverre Zweigs suksess seg til det motsatte, idet et hvert forsøk på å forsvare seksuelle avvikere ble slått hardt ned på. Forfatteren tok sitt eget liv i 1942. Det var ikke plass til slike fritenkere som ham i Hitler-Tyskland.

Boka er så gnistrende godt skrevet at det var en opplevelse å lese den! Det er virkelig synd og egentlig litt underlig at det i dag er bortimot umulig å få tak i noen av bøkene hans, rent bortsett fra herværende bok som ble utgitt for noen få år siden. Særlig fordi Zweig betegnes som en av de mest betydningsfulle tyskspråklige forfattere i mellomkrigstiden. Jeg tror jeg må innom biblioteket en av de nærmeste dagene …

Jeg gir toppkarakter til denne boka!

Er enig med deg, jeg synes "drømmehjerte" var helt fantastisk. Jeg elsker bøkene til Samartin, og rangerer bøkene i følgende rekkefølge: 1) Drømmehjerte, 2) Salvadorena 3)Senor Peregrino. Uansett, god lesefornøyelse :)

Jeg har til nå lest 25 sider av denne boka, så jeg skal ikke dømme selve plottet, men jeg liker virkelig ikke måten den er skrevet på.

Det er noe med bøker skrevet i nåtid - kanskje kommer det av min fortid som barneskuespiller (manus er stort sett skrevet i presens) men jeg har faktisk problemer med å lese dem uten å irritere meg i hjel. Ellers synes jeg det ofte er ganske dårlig sammenheng mellom setningene i boka. Jeg er usikker på om jeg orker å lese videre.

Synes det er vanskelig å si om de generelt er det eller ei, men jeg er hvertfall langt fra venstreorientert.
Jeg ser for meg at det er omtrent like stort skille i politisk ståsted mellom lesehester som mellom den vanlige mann i gata fordi det er så forskjellige bokormer. Twilight, Dostojevskij, Erlend Loe, Ibsen, wikipedia (for "de som leser mye" behøver jo ikke være de som leser romaner), dette er jo nesten som forskjellen mellom Kiwiansatt og entreprenør.

Det som fasinerer meg mest ved Ulysses, er at det virker som om det er den eneste boken i verden det gir en viss staus å ikke ha lest ferdig. Jeg har stadig hørt utsagn av typen: En fantastisk bok, men jeg greide aldri å bli ferdig med den. For meg blir det litt som å si: Det er en fantastisk vin, bare synd at den smaker så vondt.

PS. Jeg har lest den, uten at jeg syntes den ga meg noen voldsom leseopplevelse.

Visste med en gang at jeg hadde en god leseopplevelse foran meg:

"Det begynte med at muttern og jeg skulle pusse opp. Det vil si at jeg malte den nederste delen av veggen, ettersom jeg var ganske småvokst, det var et strev, mens hun sto på en kjøkkenstol og konsentrerte seg om det som hørte hjemme oppunder taket. I sann tid tok det flere måneder å få ferdig én vegg. Men en kveld kom fru Syversen inn og så på verket vårt, foldet armene over det veldige kjolebrystet og sa: - Du sku`kke prøve en tapet a, Gerd?"

Vidunderbarn, Roy Jacobsen

For det første er "Redderen i rugen" en veldig bra og riktig oversettelse. Hvis man mener at det er merkelig å kalle seg for en redder i rugen er det fair, men det er like merkelig på engelsk som på norsk. Jeg føler meg rimelig sikker på at Salinger gjorde dette "merkelige" valget med fullt overlegg. Hovedpersonen sammenligner barnas verden med å spille ball i en rugåker. Altså et sted hvor barn, vertikalt utfordrede som de er, ikke ser sine omgivelser klart. Holden er litt eldre enn de andre og har kommet til stedet der åkeren slutter i et stup. Altså: Han er på vei inn i de voksnes verden. En verden av korrupsjon og dårlig moral. Holden føler at han må være redderen som står i rugen, ved stupets kant, for å redde alle de barna som kommer løpende i blinde gjennom rugen og vil komme til å styrte utfor. Altså: Redderen i rugen. Det er fint med velformulerte og oppfinsome oversettelser av totalt uoversettelige orginaltitler, men når den direkte oversettelsen er perfekt, nøyaktig i trå med historien og dessuten essensiell i forhold til forståelsen av verket, vil det hele stille seg ganske annerledes. Jeg mener ikke å være ufin, men må inrømme at jeg er overrasket hvis det forholder seg slik at dere er misfornøyd med en tittel bare fordi den er såpass merkelig at man må tenke litt for å finne mening i den? For meg, som ivrig leser, er det i hvertfall ofte slike grep som skiller det geniale fra det banale innen litteraturen.

For det andre er det min mening at de som tror "Redderen i rugen" er en bok som skal hjelpe ungdom til å forstå seg selv bommer fullstendig. Den er derimot en advarsel til de voksne. Barn faller utfor stupet til sist uansett. Når man blir voksen glemmer man derimot alt for raskt at det er essensielt at vi prøver å forstå de som er barn og ungdom.

P.S Å mene at denne boken har mistet sin aktualitet er forøvrig, etter mitt syn, et varsel om at man kan være en del av den voksenmentaliteten forfatteren advarer mot.

Jeg prøvde å lese Ulysses flere ganger, før jeg endelig greide å komme igjennom den. Hadde aldri greid det uten leseselskapet jeg er medlem av (som forøvrig heter Ulysses). Selskapet ble dannet av en gjeng bekjente som ikke hadde greid å komme gjennom denne boka. Sammen leste vi høyt, analyserte og diskuterte. Vi møttes en gang i måneden i en periode på to år. Hver gang hadde to av medlemmene i oppgave å sette seg godt inn i kapitlet vi skulle lese, slik at vi både kunne diskutere og forstå verket bedre. Hadde helt sikkert ikke fått med meg like mye av det boka handler om, om jeg hadde lest den alene. Forfatterens bruk av blant annet farger, legemsdeler og forskjellige sjangre hadde nok lett gått meg hus forbi om målet bare hadde vært å "komme gjennom" verket. I tillegg var det gøy å få satt boka inn i en historisk og litterær kontekst. Premien vår etter endt dyst var en tur til Dublin i anledning Bloomsday. En herlig kulturell tur med fokus på Joyce og Ulysses.

Leseselskapet Ulysses er fremdeles i full virksomhet og vi har til nå, i tillegg til Ulysses, vært gjennom Don Quijote, Brødrene Karamasov og Den Guddommelige Komedie. Hver gjennomlesning har resultert i en tur, og til høsten reiser vi til Firenze.

Kjenner at jeg blir litt lei av at så mange bøker fra Midt-østen området blir lansert som den nye "Drageløperen", eller i dette tilfellet "Tusen strålende soler". Sett bort i fra dette må jeg si meg totalt uenig. Syntes dette var en fantastisk bok! Hendelsene og karkaterene vokser fram fra sidene og man trår virkelig inn i en totalt forskjellig verden og en helt annen kultur. Jeg opplevde dette som facinerende, oppslukende og lærerik lesning, som langt overgikk mine forventninger.