Tekst som har fått en stjerne av Hilde I. Hermansen Frankum:
Viser 181 til 189 av 189:
Anne Kjendsheim siterer På vegne av venner av Kristopher Schau (side 72)
21:23, 4. februar 2010 2 har det som favoritt.
Til sammen tre timer ute i vinterkulda. Resultat: gnagsår, lett astma og akutt influensa. Det er først i dag jeg er i noe som ligner en form til å rable ned hvorfor jeg ikke har skrevet noe i det siste. Tre begravelser har jeg gått glipp av. Ikke bra i det hele tatt, og jeg lover å skjerpe meg. Dårlig samvittighet har jeg òg. Var jeg egentlig dårlig nok til ikke å gå på den som var i dag, eller benyttet jeg meg av sjansen til å skulke når jeg først hadde den? Tror ikke jeg har skulka, altså; og jeg har faktisk abnormt dårlig samvittighet. Det alene er i hvert fall grunn nok til ikke å avbryte ennå. Jeg bryr meg. Jeg gjør det.
Føler at boken ble litt ødelagt av slutten på den og hele tiden det snakket om graviditeten til journalisten. Men det er en bok som satt spor og en hjerteskjærende fortelling om hva som skjedde i Paris 1942.
Lotte siterer Idas dans av Gunnhild Corwin (side 179)
20:13, 20. januar 2010 8 har det som favoritt.
Vi ser oss ikke som "ofre for en urettferdighet". Det er ingen urett som er begått mot oss. Kreft finnes, det er et faktum som vi er nødt til å erkjenne. Det er ingenting som tilsier at jeg og mine skal skånes. Vi er ikke i noen særstilling, selv om vi ønsker at dette er noe som bare skjer andre. Sykdom er en del av livet. Å leve er også å risikere sykdom, sorg, smerte, gråt og død - og kjærlighet, skjønnhet, glede, latter, varme og liv!
Jeg likte forsåvidt, men synes likevel det var noe som skurret. Jeg synes det ble for dumt at Julia (hovedpersonen) på en måte brukte Saras historie for å forstå hva hun ville med livet sitt. Det Julia går i gjennom i løpet av boka kan jo overhodet ikke sammenlignes med Saras historie! Dessuten irriterte jeg meg litt over slutten, det hele stoppet liksom midt inni noe. Argh. Men bortsett fra dette likte jeg boka. Språket var så som så - kanskje det var oversettelsen?
Sterk kost
Disse bøkene fikk munnvikene til å klø, skuldrene til å riste og latterboblene opp gjennom halsen.
Jeg vet ikke om det er forfatteren eller oversetteren som er knakende god, men språket ga meg gåsehud fra første setning.
Spennende og konstruktivt om hvordan samfunnet kan angripe kulturelle utfordringer knyttet til innvandring og integrering. I debatt om kulturelle problemer, er det ofte en utfordring å ta stilling til hvem som har "rett". Kan vi si at vi har rett i hva som er godt? Hege Storhaug setter Menneskerettighetene og det demokratiske prinsipp som mal for ufravikelige prinsipper for hva som er "godt", og vurderer ulike temaer opp mot dette. Boken ga meg et rammeverk som jeg opplever som nyttig - og ga meg mye å tenke på. Litt trekk for at hun tar litt lett på fakta/ressonementer i enkelte sammenhenger.
Washington Times har flere tips om dette, blant annet en enkel formel: Trekk først alderen din fra tallet hundre, og les så mange sider av boka før du gir den opp.
Sist sett
