Bokelskere.no

Tollak er en mann av få ord. Han er sint, sta, og liker ikke at verden og tiden går framover. I tillegg er han periodedranker, originalen i bygda og full av kjærlighet til kona Ingeborg.
Det er ikkje slik, sa eg, at om eg ikkje seier stort, så er eg ordlaus..
Nå er hans tid kommet, og det er på tide å fortelle. I boka følger vi han mot samtalen han skal ha med ungene før han dør.

Tore Renberg skriver godt, og denne korte boken er både velskrevet, mørk og vakker. Den rommer mye, både sagt og usagt, på noen få sider. Boka kan leses i ett jafs, men les sakte og dvel ved intensiteten og drivet i fortellingen.

Jeg må tenke litt mer på Tollak og Ingeborg før jeg begynner med en ny bok, kjenner jeg. Skulle gjerne hørt Ingeborgs fortelling også, om hvordan det var å være kona til Tollak. Dette er en bok som varer lenge etter den er slutt. Anbefales!

Ca midtveis fikk jeg mer eller mindre lyst til å smake på boka, for den er så søt. Fant ut at jeg måtte lese videre istedet, og godt var vel det, for jeg måtte jo vite hva som skjedde! Boka handler om Lin som finner en magisk, hemmelig verden. Der lever alle dyr som noensinne har blitt elsket av et barn (og elsket barnet tilbake). Selvsagt må Lin gjennom mange farer og oppleve mye skummelt før hun (kanskje) når målet sitt. Veldig godt skrevet, kunne kanskje vært kortet noe ned, men på den annen side ønsket jeg egentlig heller ikke å forlate denne magiske verdenen igjen heller.

Jeg vil ikke spise, ikke drikke, ikke snakke, ikke spille Candy Crush; det eneste jeg ønsker er at sidene aldri tar slutt, at de varer, og jeg kan flytte inn sammen med Allis og Sigurd. #denfølelsen, #leseglede. Helt tilfeldig kom jeg over Agnes Ravatn: Fugletribunalet. ” Kor forbausande lett det er å forlate, tenkte eg. Er folk klar over det? Det burde ikkje kome ut.”

Spennende bok, men denne er som de andre Kepler-bøkene også unødvendig lang. Mange tomme sider og pjatt. Boka starter bra og bygger seg opp på en fin måte, men slutten gjør at boka mister troverdigheten. Kepler har igjen en bra historie som de ikke klarer å følge opp. Morderen er forutsigbar og det hele blir veldig lite logisk. Jeg må også innrømme at jeg ble passe lei av å lese tjue forskjellige versjoner om at øynene til Joona er grå; "Joona ser med de grå øynene sine", "det lysegrå blikket", "lyset får de grå øynene til å se enda lysere ut", "Etterforsken med de grå øynene" - greit, vi har skjønt det nå!! Boka er lettlest og har noen morsomme kommentarer her og der. Denne utmerket seg ikke hos meg, men synes likevel den er bedre enn Paganinikontrakten.

Forfattaren har laga ein nydeleg dedikasjon som introduksjon til denne forteljinga;

Ingen kunne trollbinde sitt publikum mer enn morfar der han satt på
ljugebenken, lett bøyd fram over stokken og med munnen full av snus
- Nei, men … er det sant, morfar? sa vi barnebarn forundret.
- Dem som bare sier det som er sant, ern’te verdt å høre på, svarte morfar.
Denne boken er til ham.

Dermed er premissa for forteljinga lagt. Boka veklser mellom å fortelje historia om hundreåringen Allan som rømer frå gamleheimen, stel ein koffert som viser seg å vere full av pengar og legg ut på flukt frå gangsterar og politi saman med eit aukande knippe medsamansvorne, og å fortleje livshistoria til Allan som på Forrest Gump-aktig vis slumpar til å ta del i mange av dei viktigaste globale hendingane på 1900-talet. Gjennom begge forteljingane klarer Allan med sitt optimistiske sinnelag og omgjengelege veremåte, samt ein skvett brennevin no og då, å snu ubehagelige situasjonar til å bli rett trivelige.

Det kan virke som om forfattaren har god kunnskap om dei aktuelle historiske hendingane Allan tok del i, og fiksjonen og fakta glir godt saman. Sjølv måtte eg ty til Wikipedia ved nokre høve for å finne ut av kva som var oppspinn og kva som var basert på verkelege personar eller hendingar.

Eg har ein mistanke om at god kjennskap til svensk populærkultur kan gi ein ekstra dimensjon til leseopplevinga. Albert Einstein sin fiktive halvbror, Herbert, har ein rolle i boka. Eg kan ikkje forstå anna enn at navnevalet til halvbroren må vere ein referanse til den svenske komiserien «Albert og Herbert» som gjekk på TV for rundt 30 år sidan. Skal tru om der ikkje er fleire referanser av denne typen som eg gjekk glipp av undervegs? Men uansett, boka er triveleg og underhaldande lesing for alt det er verdt.

Spesiell opplevelse. Er på lista over ting jeg må lese igjen.

Så flott å få en slik god respons fra en mann på Siri Hustvedts bøker!
Som hun selv er inne på i denne boka, så har det ikke alltid vært like stuerent for (barske) menn å innrømme at de liker å lese skjønnlitteratur, og slett ikke litteratur skrevet av kvinnelige forfattere...

Som halvt finne som er mye i Finland, kan jeg ikke si at han skaper mye fordommer mot Finland. Jeg synes fyren bare er morsom. Han innehar en humor som er veldig finsk; veldig sort og dyster, og menneskeskildringene hans er svært preget av det. Tror ikke man skal være så høytidelig på slike ting.

Det skal jeg merke meg, prøve The Sorrows of an American nesten gang. Lånt med meg Det jeg elsket fra Hustvedt i feriebunken nå. Jeg synes også hun virker klok og reflektert i bøkene. På en behagelig, ikke-brautende måte, vil jeg si. Eller kanskje er det jeg-personene jeg synes er kloke og reflekterte... Gleder meg til mer, i alle fall.

Jeg savner å kunne legge til bøker i en selvvalgt rekkefølge. Slik at da jeg plutselig kommer på bøker jeg leste som barn ikke får disse bøkene oppført øverst på lista som om jeg skulle ha lest dem nå nylig.

Jeg syns Paul holder seg godt,jeg, dette er slett ingen gammelmanns resignasjon. Har heller ikke tenkt på ungdommelig pågangsmot som typisk særtrekk ved tidligere bøker,men derimot refleksjon og sorg, slik vi også finner i Sunset Park. Har vært hekta på boka til siste side, hovedkonflikten mellom far og sønn er gripende. Men jeg må tenke mer over hvor god jeg egentlig syns helheten er.

Leste denne boka nylig. Ville gjerne gjennom denne og En tid for alt, før jeg forsøkte meg på Min kamp bøkene. Det første som slår meg er hva han kan si i Min Kamp som han ikke allerede har berørt i ute av verden og forsåvidt i En tid for alt? Karl O. Knausgård har uten tvil et problemtisk forhold til sin egen identitet, sin historie. Det kanskje nettopp dette han forsøker å bøte på ved å psykoanalysere seg selv gjennom sin egen skrivning? Sjelden har jeg følt et større ubehag enn når jeg leste denne boka. Dette skyldes jo at Knausgårds historie er så allmenngyldig. Oppveksten han beskriver er faretruende ordinær, og det er nettopp derfor så mange kan kjenne seg igjen i hans selvransakelse. Han berører mange ting i ungdomstiden som man som voksen ønsker å legge i en sekk og glemme for resten av livet. Jeg ser på denne boka nettopp som en forberedelse til Min kamp serien, han aktualiserer sin egen historie først ved å gi den form av fiksjonalisert person, Henrik Vankel, deretter tar han skrittet ut og setter seg selv under den samme lupen. etter alle artiklene om Min Kamp i media føler jeg nesten at jeg har lest bøkene allerede.

Det var en velskrevet bok og det er flott slik hun klarer å flette disse tre generasjonene inn i hverandre. Jeg likte spesielt godt hvordan hun håndterte trettenåringenes mobbing.

Siri Hustvedt underviser i skriving på en psykiatrisk klinikk og har doktorgrad i litteratur. Hun og Paul Auster har en datter som er skuespiller så litt henter hun kanskje fra egen virkelig men det å ikke vite hva som er selvopplevd er også litt av spenningen når man leser bøker.

Jeg er ikke enig. Dette er en av de bedre bøkene jeg har lest. En bok jeg ikke glemmer så lett. Det vare forholdet mellom hovedpersonene, beskrivelsene av hverdagsritualene og naturen, de sterke hendelsene som skjer i bygda. Jeg synes det er følsomt beskrevet. I tillegg er ikke akkurat hovedpersonen noen A4- type akkurat og jeg likte å være med på hans "tanke- og følelsesturer".

Etter at K.O. Knausgård har gitt ut fem av de seks bebudete bindene i sin bokserie Min kamp, er det blitt et skille mellom de som leser bøkene og de som ikke leser dem. Det som overrasker meg er ikke at folk ikke leser bøkene, eller for den saks skyld, bøker generelt, men mengden av svake argumenter for å velge å avstå fra å lese disse romanene. Jeg vil ikke tvinge folk til å lese verken det ene eller det andre, men jeg mener det bør legegs bedre argumenter enn disse til grunn. For eksempel at man ikke har lyst.

1: Boka er for lang. (Og nært beslektet: Det blir for mange sider med seks bøker på 600 sider)

2: Jeg synes Knausgårds prosjekt er for kommersielt

3: Hadde jeg ønsket å lese om onani og for tidlig sædutløsning, kunne jeg lest et pornoblad

4: Jeg leser heller mine egne dagbøker enn Knausgård sine

5: Dette har jeg sikkert lest før, hos Mykle eller Proust

Enig der! Det er mye fint også for oss som både løper og skriver. Og hva er bedre enn å bli motivert til å utøve sine yndlingshobbyer? :-) Man blir veldig bevisst på hvordan de to aktivitetene kan påvirke hverandre. Jeg syns boken var utolig inspirerende der - man vil bare gå ut og løpe en tur eller sette seg ned og skrive noe.

Jeg leser ikke primært denne boka som en tekst om løping, men som en bok om skriving. En aktivitet som også krever trening og struktur. For de av oss som liker å skrive er det mye fint å hente her.

Denne klarte jeg desverre ikke å gjennomføre...

Jeg har endelig formulert en liten tilbakemelding. Merker at jeg har hatt samme opplevelser av boken som mange andre her inne. En grei historie, men til tider litt lettvint med litt for mange historier...

Det tok meg ca en uke å lese ”Aldri Alene”. Jeg leste jevnt og trøtt, og følte hele tiden et behov for å vite hvordan historien skulle ende. Historien holdt på min oppmerksomhet, men kunne nok med positivt resultat blitt kortet ned og strammet opp. Jeg må innrømme at de mange sidesprangene og historiene ble litt for mye i blant – dette førte dessverre til lett skumming av enkelte avsnitt.

Rammen rundt historien, søstrenes situasjon, er vellykket. Fokuset på individene og deres tanker og opplevelser passet meg bra. Jeg likte at selv om historien var om ”jentene”, opplevde jeg at jeg ble kjent med Rose og Ruby hver for seg. Flere ganger tok jeg meg selv i å glemme at de var sammenvokst, nettopp fordi individene kommer så sterkt fram. Historien i seg selv er vanskelig å beskrive, men følte flere ganger at jeg faktisk leste en biografi. I begynnelsen måtte jeg faktisk sjekke at det bare var èn forfatter.

Det kan godt hende at noen vil oppleve elementer i historien som lite troverdige, sammenvokste tvillinger er jo tross alt en veldig fremmed og spesiell ramme å sette en historie i. Men, jeg leste boken med fokus på personenes historie, og lot jentenes situasjon bare være, nettopp en ramme rundt selve historien. Boken kan nok få stempel som ”lettlest” eller ”chick-lit”. Jeg føler ikke at jeg lærte noe, og tror ikke at ”aldri alene” blir skolepensum med det første. Men, jeg hadde en god leseopplevelse.

Jeg tror denne boken er viktig å lese med de rette forventingene.