Tekst som har fått en stjerne av Carl-Erik Kopseng:

Viser 1 til 20 av 29:

Hyttebok frå Helvete.

Jeg klikka feil, og kjøpte lydbok i stedet for ebok. Jeg har problemer med å holde fokus når jeg leser lydbøker - men ikke med denne. Are leser sjøl. Denne rolige stemma har fulgt meg i ca 30 år. 30 år er en mannsalder. Når sant skal sies, og det skal det, så er det vel jeg som har fulgt stemma. Are går som regel sine egne veier - på sin måte. Bare ikke i denne boka. I denne boka prøver han å gå i andres fotspor for å virkelig prøve å forstå hvorfor han har mistet så mange venner til naturen. Gode morsomme venner, som først mister håret, så humoren - og så ender de ute i naturen et sted.
Are får med seg en dokumentasjonsansvarlig, på sin søken etter å forstå dette fenomenet om at alle på død og liv må gå fra hytte til hytte. Han gjør som andre; kjøper seg dyre klær i rare farger, med for mange lommer med glidlås, og legger ut på tur - bort fra alt det urbane som han er så glad i.
Dette er ei god humre bok, på Kalvøs vis. Den er preget av sannheter, merkeligheter og noen lett nedlatende kommentarer - god krydret med anekdoter.
Artig bok, som jeg valgte å høre på ca 1 time hver dag, for det kan bli litt for mye inni mellom også, sånn at man ikke får med seg alle snertene.

Godt sagt! (7) Varsle Svar

Tankevekkende oppvekstroman fra Stovner

Zeshan Shakar (f. 1982) er oppvokst på Stovner, i en av blokkene i Tante Ulrikkes vei. Han er utdannet statsviter, og har også økonomiutdannelse fra BI. "Tante Ulrikkes vei" er hans debutbok. Shakar har norskpakistansk bakgrunn.

Vi befinner oss på begynnelsen av 2000-tallet. Lars Bakken er seniorforsker i NOVA. Han er i gang med et forskningsprosjekt der han over en femårsperiode skal kartlegge hverdagen til unge mennesker i Groruddalen. Han begynner med nokså mange respondenter, og i "Tante Ulrikkes vei" følger vi to av disse. Den ene er vellykkede og skoleflinke Mo, som egentlig heter Mohammed, og den andre er Jamal, som befinner seg helt i den andre enden av skalaen. Gjennom dette fortellergrepet får vi innblikk i hvor utrolig forskjellig innvandrerungdom i dette området kan ha det. Forhåpentligvis er dette et grep som kan ta ned en hel del forutinntatte holdninger blant folk i vårt land, både innenfor og utenfor dette miljøet.

Jamal er ikke så flink til å uttrykke seg skriftlig, og han får derfor sende inn lydfiler, mens Mo skriver eposter. Der Mo er velartikulert, er Jamal muntlig i stilen og har en rekke ord og uttrykk som er typisk for "kebabnorsk". Han bøyer ikke verb og substantiv korrekt, og mange av uttrykkene må man vite hva betyr for å forstå innholdet. Faren hans, som var voldelig, stakk av for mange år siden, og moren er psykisk syk. Hun klarer ikke å følge opp sønnene sine. Beskrivelsen av hvordan særlig lillebroren Suli får lide for dette, er hjerteskjærende. Hjerteskjærende er også beskrivelsen av hvordan skolen følger dette opp med stadige pålegg som bare ytterligere forsterker opplevelsen av å være tapere, som aldri har en reell sjanse i det norske samfunnet.

Sulis klær er skitne, han lukter urin, matpakkene hans er fattigslige og han sier absolutt ingenting i skoletimene, understimulert som han er fra hjemmet. Moren orker ikke å følge opp når hun blir innkalt til samtaler på skolen, så Jamal stiller opp i stedet. Han er opptatt av å holde barnevernet på armelengs avstand. Jamal gjør så godt han kan, og slutter på skolen for å begynne å jobbe. På den måten kan han bidra med hardt tiltrengte penger hjemme, og han tar noen dårlig betalte jobber her og der. Etter hvert stiger frustrasjonen over det meste.

Mo er en vellykket norsk-pakistaner som lykkes i skolevesenet. Så flink er han at statsministeren kommer på besøk til skolen hans. Etter videregående studerer han samfunnsøkonomi. Hjemmet hans er preget av en kjærlig oppfølgning fra oppegående foreldre, og alt ligger til rette for et godt og vellykket liv.

En dag møter Mo norske Maria, og de blir kjærester. Vi skjønner at Marias foreldre ikke er overbegeistret for forholdet, men at de aksepterer det med en slags avmålt skepsis. Gjennom skildringen av dette forholdet får forfatteren frem hvordan det er å være annen generasjons innvandrer, som aldri riktig kan komme inn i varmen i det norske samfunnet. Det er alltid et "men", og det er lite som skal til før vi rykker tilbake til "vi" og "dem".

Underveis opplever guttene 11. september, karikaturtegningene i Jyllandposten og æresdrap. Jamal får også pengestøtte fra moskeen for å gå videre på skole, og han oppsøker Mo, som han vet hvem er, for å få leksehjelp. Gjennom disse hendelsene blir vi kjent med hvor ulikt Jamal og Mo forholder seg til de samme hendelsene. Der Jamal er sint (både berettiget og uberettiget), er Mo forsonende og har et verdisyn som er godt gjenkjennelig i det etnisk norske samfunnet. Fortellergrepet får oss til å tenke grundig over hvorfor det er så viktig med nyanserte holdninger til innvandrermiljøer i Norge og andre steder. Variasjonene innad i miljøene er som regel mye større enn ulikhetene mellom nordmenn og innvandrere generelt. Når man vet dette, møter man også enkeltindividene med større grad av genuin nysgjerrighet - i stedet for å skjære alle over en kam på grunn av negative nyhetsoppslag i media.

Jeg anbefaler "Tante Ulrikkes vei" sterkt! Og så håper jeg at det kommer flere bøker fra denne forfatteren! Jeg valgte lydbokutgaven, der Mo, Jamal og seniorforsker Lars har fått tre ulike oppleserstemmer. Det fungerte svært fint! Spesielt en honnør til Tohid Akhtar som hadde den mest krevende oppleserrollen!

Godt sagt! (18) Varsle Svar

Må bekjenne at dette er den første boka jeg har lest av V. H.
Grep fatt i den da flere av mine Facebook venner hevdet de absolutt IKKE skulle lese en slik «sladre historie».. Sånt trigger imidlertid meg.

Og takk for det, for dette er en fantastisk bra bok.
Ikke bare er det en medrivende og faktisk ganske spennende historie. Hun har dertil et godt og levende språk, litt sånn som Solstad (på sitt beste) innimellom, halvt fritatt for gjengse grammatiske kjøre regler, men forklarende og presist. Og litt poetisk vakkert.

Boka har jo en grunnfortelling, men spretter litt fram og tilbake i tid, og noen ganger litt til siden. Skjønner at noen finner dette forstyrrende, men jeg opplevde det heller omvendt. Fordypende liksom, som om forfatteren trinn for trinn åpner døra til Bergljot sitt indre, slik at vi etter hvert får en slags forklaring på hva hun sliter med og hvorfor selv ikke den velmenende søsteren lykkes i å skape forsoning mellom «Bergljot» og den øvrige familien.

Vigdis serverer her en uhyre sterk fortelling. Så sterk og så troverdig fortalt, at det nesten gjør vondt innimellom når Bergljot blottlegger sine innerste tanker og følelser i den opprivende familie-kampen.

Arv og Miljø er en meget god tittel, for det er nettopp dette det handler om.
Arvestriden er sentral og fordeling av hytter både knytter og splitter søsknene, men tjener også som en katalysator for at Bergljot skal opparbeide det mot som kreves for at hun skal stå åpent fram med sin historie og bli trodd. Hennes oppvekst var ikke som de andres, noe vi langsomt får ta del i.

Fortellingen er mye mer enn en beretning om incest og et arveoppgjør. Den berører barns rolle modeller generelt og hvor forskjellig de enkelte i en barneflokk kan oppleve miljøet i det som i utgangspunktet burde være helt likt. Og hvordan dette er med på å forme personlighetene videre i livet. Mange vil nok kjenne igjen større eller mindre elementer fra egen oppvekst, forhold til foreldre og egne søsken eller kanskje et arveoppgjør som ikke tilgodeså alle på en rettferdig måte.
Ofte tenker man, dette skjer bare med meg. Kun i min familie.
Fasadene rundt oss skinner, og beskyttes.

Her er mye å lære faktisk, mye klokskap i en både spennende og realistisk fortelling.
Og det mener jeg, helt uavhengig av om den egentlig er en selvbiografi eller en roman.

Godt sagt! (9) Varsle Svar

Jeg kan norsk da, jeg skjønner liksom nesten all norsk dem sier til meg. Jeg bare loker litt med orda. Det er ikke det som er problemen. Norsk 2 liksom. Det var bare svartinger der og fucka opplegg. En gang, jeg sverger, vi brukte sånn tre måneder på å snakke om hva gjorde du på sommerferien. Helt skada greier.

Godt sagt! (9) Varsle Svar

Å lese boken Veien ut: en mann, en skog, ett år, ingen plan av Bjørn Gabrielsen fikk meg i godt humør. Jeg har humret meg gjennom store deler av boken. Den var interessant og lettlest. Skal jeg trekke ned på noe, fant jeg en del språkfeil. Det er synd. Men i og med at jeg likte boken av andre årsaker, har jeg ikke hengt meg opp i dem. Formen han har valgt minnet meg om boken jeg har lest av Bill Bryson:

Bill Bryson: Hjemme. En kort historie om de nære ting

Boken ble utgitt i 2006 og var helt ukjent for meg for meg før jeg ble tipset om den som en kommentar til dette blogginnlegget:

Henry D. Thoreau: Walden Livet i Skogene

Om i hvor stor grad Bjørn Gabrielsen ble inspirert av Thoreau til året i skogen er uklart for meg. Men han nevner Thoreaus bok flere ganger, som her:

«På mange plan var Thoreau en pirkete og selvhøytidelig kødd. Walden er full av klapp på egen skulder, som der han filosoferer over hvor bra det er å ikke ha noe mat å tilby gjester, for da står i stedet samtalen i sentrum. Men på sitt beste er Thoreau enormt inspirerende, et oppkomme av både dyster sannsigelse om utviklingen i vestlige samfunn, og av observasjoner av både naturen og menneskesinnet. Thoreau flyttet ut 4. juli, på den amerikanske grunnlovsdagen. Datoen var selvfølgelig ikke tilfeldig, et mål med prosjektet var å feire sin egen uavhengighet, i en tid der han mente at sambygdingene og medamerikanere hadde gjort seg til slaver.»

Over er et bilde av Bjørn Gabrielsen (f. 1967), kilde Dagbladet.no. Gabrielsen er i tillegg til å være forfatter næringslivsjournalist og litteraturkritikker

Kagge forlag beskriver innholdet i boken slik:

«17. mai 2005 feirer Bjørn Gabrielsen sin egen uavhengighet ved å flytte inn i en spartansk hytte i Nordmarka utenfor Oslo. Uten husleie eller strømregning (og i og for seg uten strøm) og andredistraherende elementer fra storsamfunnet sikter han mot en mest mulig uavhengig tilværelse i skogen. Han rydder seg en potetåker mellom trærne, han hogger ved til vinteren, han stopper sokkene, han bruker bikkjene til transport av parafin, vann og byggematerialer. Valper fødes, et svalepar bygger reir i mønene under verkstedet og hønene verper. Men bakom synger sosiale forpliktelser, gamle løfter og de ubetalte regningene.»

En feil; hønene verper ikke fordi det ikke ble noen høner. Årsaken til dette kan en lese i boken. Men boken inneholder så mye mer. Det er Gabrielsens betraktninger og skråblikk på mange temaer som gjør denne boken interessant for meg å lese.

Årsaken til at han valgte å flytte ut i skogen:

«Jeg har fatt nok av å ikke vite hvor noe av maten min kommer fra, av ikke å kunne reparere tingene som omgir meg, av følelsen av ikke å kunne skille mellom det som er viktig og det som bare er tull. Når jeg ser tilbake på mitt liv, kan jeg virkelig ikke tro all den tiden jeg har brukt på å koble meg til internett eller konfigurere printere. Jeg vil leve rent og nært.
Jeg har ingen planer om å bli en eremitt, for jeg har ikke fått nok av familie eller venner. Jeg kommer til å beholde jobben fordi jeg, i teorien, synes man skal betale sine regninger. Og det synes, i praksis, også mine kreditorer. Jeg kommer til å bruke moderne teknologi og hjelpemidler der det passer seg. Det er ingenting skittent i kunnskap eller fikse løsninger.
Det jeg vil prøve, er å finne en vei ut, men uten å melde meg ut. Alle kan ikke bruke en million på å pusse opp et småbruk og leve det gode liv. Alle kan ikke tømme sparebøssa og leve tredve år på seilbåt. Jeg har en skeiv liten bu i skogen utenfor byen, tre sykler, noen bikkjer, litt lån og noen gamle regninger. Det er startgrunnlag bra som noe.»

Gabrielsen flytter også ut på grunnlovsdagen, og etter noen betraktninger om 17. mai skriver han om hans grunnlov for det neste året, der § 7 er slik:

«Å bruke minst mulig av verdens ressurser, men samtidig oppføre meg noenlunde normalt sammen med andre.»

I § 8, den siste, står det at dersom det blir konflikt mellom paragrafene 1-7, gjelder til enhver tid § 7.

Så er han i gang:

«Hva pleier man å si når man holder 17. mai-tale? Noe om krigen, gjerne. Og om hvor heldige vi er. Nordmenn vet at de ikke egentlig står i sentrum for verdens oppmerksomhet, det gjør den voldsomme feiringen litt rar. Jeg kikker bort på hundene. Pastor logrer ivrig med halen, han tror alltid det skal skje noe artig når jeg ser på ham. Jeg løfter ølboksen.
«Skål,» sier jeg. «Nå er det oss.»

Om hyttelivet:

«Her er noe av hovedpoenget med den gammeldagse form for hytte: Man vinges til å reflektere over hvordan i huleste ens forfedre overlevde. Det er lett å le av tradisjonelt norsk hytteliv, hø hø, folk bruker tid og penger og krefter på å gå på utedo når de har tipp topp OBOS-leilighet og så videre, men egentlig er det reinspikka forfedredyrking. Å hogge sin egen ved er en anerkjennelse av at ens gener er blitt ført gjennom historien ikke bare takket være ren flaks, men gjennom ufattelig blodslit.
Generasjonen som nå sitter og myser gjennom sykehjemmenes persienner, er de siste deltakerne i det ultimate realityprogrammet. De er de siste med minne i egne bein og muskler fra en tid der det å «unne seg noe» en dag kunne bety katastrofe neste onsdag. De fikk seg aldri til å dusje hver dag selv etter at de fikk varmtvannsbereder, fordi instinktet til å spare på varmtvannet aldri forsvant. De klarer ikke å ringe etter drosje, selv om de vet at de har råd.»

Gabrielsen reflekter over amishfolket som ønsker å være uavhengige av storsamfunnet og avslutter kapittelet slik:

«Motvilje mot det å la egne barn få en sekulær utdannelse, kombinert med en villighet til å nyte godt av moderne vitenskap, er en av de tristeste selvmotsigelsene i samfunn som forfekter «atskillelse» fra storsamfunnet. I den arabiske verdenen, med tre hundre millioner mennesker, store oljerikdommer og dessuten vuggen til legevitenskapen, publiseres færre forskningsrapporter enn i Israel, som har seks millioner innbyggere. Og Israels prestasjon skyldes ikke hjelp fra landets ultraortodokse, som foretrekker at kvinnene lager mat og føder barn mens mennene studerer religiøse tekster. Men i det øyeblikk prostataen begynner å bli vanskelig, er brått storsamfunnets tilbud helt ok, både for emirer og hasider. La de vantro ta opp lån for å gjøre ungene til kirurger, så kan de lappe oss sammen når det passer oss, for de selv drar til helvete.»

I kapitlet om lesing og skriving, skriver han bl a dette:

«Jeg har jo som jobb å lese. Jeg leser og leser, og så skriver jeg i en næringslivsavis litt om hva bøkene handler om, og om de er noe særlig å spare på. En sjelden gang hender det at jeg i ettertid skjønner at jeg tok helt feil. Det handler ganske sjelden om at bøker jeg trodde var gode, viser seg å være helt idiotiske. Som oftest går det den andre veien, bøker jeg syntes virket uviktig, lever videre og durer og murrer inne i hodet.»

Jeg innser at jeg gjennom dette innlegget ikke har fått frem hva jeg syntes var så morsomt i boken. Men det er nå en gang slik at det ikke er en setning, men noe som kommer forut som gjør at nettopp en setning eller avsnitt fikk meg til å humre. Dessuten er det jeg synes er morsomt nødvendigvis ikke det andre trekker på smilebåndet av.

Uansett, som jeg skriver innledningsvis: til tross for en del språklige blemmer likte jeg denne boken veldig godt. Absolutt en bok jeg kommer til å huske at jeg har lest. Boken er på 254 sider og jeg lånte den av biblioteket.

Omtalen er kopiert fra min blogg her

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Den som bærer sin moral som finstas, burde heller gå naken.

Godt sagt! (10) Varsle Svar

Tja. Det kommer vel an på hva slags definisjonsgrunnlag lista har blitt satt sammen på. Dersom det er sånn at de mener at store mainstream-suksesser mister kultstatusen når de blir mainstream (til tross for at de beholder den harde kjerne følgere), vil jo både Ringenes Herre og Twilight kunne utelukkes. :)

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Jeg har flere ganger lest boka, og bla brukt deler av den i taler etc. Men den riktig store "leseropplevelsen" fikk jeg da jeg hørte den! Selveste Ole Paus leste seg slepent gjennom, mens Ketil Bjørnstad spilte! Dessverre ikke live og bare for meg, men lydboka er vidunderlig! Ketil Bjørnstads musikk er så flott, og tekst, stemme og musikk hever teksten til...ja, den flotteste lydbok jeg har hatt gleden av å høre!

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Denne var virkelig sterk, åpen og rørende!
For en nydelig og sterk person Laila Lanes må være!
Anbefales alle som vil vite mer om alzheimers og samtidig få en kjempe kjærlighets historie på kjøpet :)

Godt sagt! (3) Varsle Svar

"Harens år", Arto Paasilinna

"Hehe.

Ja. Nei!

Jaja - haha.

Så Googlet jeg litt. Hvem er denne Arto? Hvor mange bøker han gitt ut. Å!? den også? Ja, den har jeg hørt om. Jøss. Hehe."

Ja, det var et lite handlingsreferat om meg de siste dagene. Sett fra min iPhone eller iPad, for denne boka leste jeg som E-bok, og det funka kjempefint. Vekslet mellom enhetene, alt etter tid og sted – og det er jo så fint med E-bøker; at når man setter bokmerke i en enhet, finner man det igjen på den andre.

Det var litt om formatet. Når det gjelder innholdet, så var jo det veldig fornøyelig, som med sine korte avsnitt passet supert på iPhone. Lettlest morsom bok i fint og ujålete språk - godt, varmt, brutalt og humoristisk fortalt.

Hva boka handlet om? Jo, den handlet om en, eller helt først, to menn, en journalist og en fotograf, som kjørte bil gjennom de finske dype skoger, og var så uheldig ved at de kjørte på en hare. Eller det vil si; den ene av dem, fotografen, var uheldig, for han mistet sin gifte, bedratte, desillusjonerte kollega, med begynnende magesår og andre bekymringer, ved at journalisten hoppet ut av bilen, og dermed også ut av sitt vanlige liv, og startet et nytt liv uten journalisttittel, men med en ny bestevenn, livsledsager, samtaleparter og reisefølge; haren, som han ville ta vare på – selv om han ikke viste så mye om harer, og at akkurat denne haren fikk en skade – eller kanskje nettopp derfor.

De sies at enkelte mennesker får sterkere tilknytning til dyr enn til mennesker. Vel, Vatanen var en slik person, og haren fulgte ham, og ofte omvendt, på en lang reise - både fysisk, mentalt og metaforisk.

Rart, men så utrolig fint for meg, at jeg har ikke lest flere bøker av denne forfatteren, for jeg har jo hørt om bøkene både titt og ofte. Nå skal jeg lese flere - på iPhone. Passer bra å lese litt morsomme bøker på ca 150 – 200 sider innimellom. Erlend Loe har helt sikkert lest alle, Han har sikkert klistret dem fulle med post-it lapper også. Det har sikker han som skrev "Hundreåringen" også. Har forresten en følelse av at alle har lest dem. Men for dere som ikke har det: sett i gang.

Godt sagt! (8) Varsle Svar

Enig.
Og ingenting av det jeg har skrevet her (eller andre steder) bør oppfattes som en jobbsøknad.
Jeg ville ikke rørt moderatorjobben om jeg fikk betalt for det.

Men når gamle travere forsvinner og nye ikke forsøker, så tilsier sunn fornuft at man forsøker å gjøre noe.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Takk for respons. Tre dager er ingenting i et hektisk og forhåpentligvis langt liv :) "Som man roper i skogen får man svar". Jeg er jo helt enig i det og vet jeg sitter i glasshus. Det er bare noe med summen av alt. Når det bikker for mye i en retning gir en til slutt litt opp og blir passiv tilskuer. Jeg holder fast ved at det først og fremst er det som ikke skrives jeg er ute etter, ikke det som skrives.

Jeg synes for eksempel diskusjonen som pågår/ har pågått i Aftenposten, Klassekampen og Morgenbladet om den svenske versus den norske nasjonale identiteten er spennende. Og jeg lurer på om dette gjenspeiler seg i litteraturen? Om det er så store systematiske forskjeller i svensk og norsk litteratur at det i det hele tatt gir mening å diskutere dette? Når jeg leser Ekmans Hendelser ved vann, Tunströms Juleoratoriet eller Fredrikssons Simon og eiketrærne så tenker jeg at vi er nå ganske like i vår framstilling av det rurale, som har vært trukket frem som et område vi skiller oss i fra hverandre osv osv

Lang digresjon der altså. Hva jeg forsøker å si med den er jeg sannelig ikke sikker på, men tror det er noe i retning av: hvorfor har vi ikke flere "sånne" diskusjoner? Haha! Nå tenker halvparten sikkert.....gjesp....så kjedelig det går an å bli ;) Poenget mitt er bare at det også burde ha sin plass og ikke skytes ned eller la være å bli postet av hensyn til den ydmyke tone der det meste er utenfor vårt kompetansenivå, "dette tør jeg sannelig ikke begi meg utpå" eller dette kan sikkert en forsker svare på . Hvis vi bare kasta tråder ut på litt dypt vann inne mellom så kunne det jo til og med hende at noen med ekspertise gadd svare oss.....

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Du er absolutt inne på noe her, Strindin! Jeg fikk selv så hatten passet for en tid tilbake, da jeg tok diskusjonen om lenker til blogger istedenfor tekst i omtale-feltene på min egen blogg, i et forsøk på å gjøre bloggere oppmerksomme på at det faktisk eksisterer en misnøye om slike "lekkasjer", ikke bare på bokelskere, men på fora generelt. Det ble nokså hett i kommentarfeltet (av det slaget du nok gjerne skulle sett mer av her), og en annen blogger svarte med å skrive et eget innlegg. Der skrev han blant annet at jeg personlig, og tilsvarende brukere, ødelegger gleden ved slike nettsamfunn. Les hele selv, slik at jeg ikke feilrepresenterer ham, men her er et par sitater:

Jeg er ingen stor og aktiv bruker av hverken Bokelskere eller Goodreads, mye grunnet at jeg til stadighet møter på brukere som har kuppet disse stedene med sine svært lange omtaler.

og...

Jeg mener, helt oppriktig, at det er ganske navlebeskuende å tro at
brukere av slike nettsteder er så interessert i å lese lange
anmeldelser.

Han mener altså etter det jeg kan forstå at lange omtaler ikke gjør seg her, og at jeg (og tilsvarende brukere) gjør et forsøk på å "kuppe" bokelskere når vi skriver "lange omtaler", og at det er det som er dårlig nettikette (og ikke lekkasjene jeg opprinnelig tok opp). Først tenkte jeg at han bare siktet til et teknisk brukervennlighetsproblem (f.eks. mangel på en kollaps tekst-knapp på lengre tekster), men det gjorde han visst ikke. Jeg er navlebeskuende når jeg tar meg tid til å skrive til jeg er ferdig, aka "langt". Om det er et rådende syn her inne, så synes jeg vel at det tar knekken på de gode analysene (uten at jeg skal påstå at jeg selv kommer med "de gode analysene"). Jeg hevet i allefall øyenbrynene da jeg så dette synspunktet. Jeg har jo tross alt ikke lyst til å ødelegge bokelskere for resten av brukerne (stakkars folk som må lese alt det jeg skriver?). Når det er sagt, så legger jeg fortsatt ut omtaler av samme type som før...

Jeg synes vel at det mest konstruktive er å sørge for at terskelen skal være lav, men at taket skal være høyt... Det bør være mulig å "koseprate" her og der uten at de gode analysene skvises ut. Jeg ser i allefall ikke selv hvordan den ene utelukke den andre (med mindre "kosepraterne" aktivt skyter det ned, som du selv kommer med eksempler på). Jeg synes selv at begrunnede omtaler er mer spennende enn enkeltsetning-omtaler (og det er ofte lettere å diskutere utifra litt fyldige tekster), men innser at mange liker de som er korte. Ja takk, begge deler, blir vel konklusjonen der. Det sier du jo i grunn selv, også. :)

Godt sagt! (9) Varsle Svar

Jeg synes vel ikke du valgte en spesielt elegant inngang, men må likevel si meg enig med deg. Forumet er om ikke kjedelig, så kjedeligere enn det kunne ha vært. For de som har vært aktive lenge, så har jeg skrevet varianter over dette innlegget mange ganger før. Tilgi meg ;) Jeg må si det igjen...

Jeg tror forumet hadde blir mindre kjedelig om mangfoldet hadde vært større. En gang skrev jeg at det eksisterte et omvendt snobberi på bokelskere. Det var 2 år siden. Da var det temperatur i diskusjonene. Nå har forumet blitt et tilnærmet homogent koseforum der konsensus er en felles tone og form, som ikke er uttalt selvfølgelig, men likevel ikke til å misforstå. Det omvendte snobberiet vant. Hva mener jeg så med det?

Jo de overmodige litteraturstudentene har ikke lenger et forum der de kan prøve ut sine umodne teorier og forsøk på analyser. Vi helt vanlig dødelig har ikke et forum der vi kan forsøke å strekke oss litt nærmere det vi selv ikke helt forstår og innimellom dumpe utpå med sterke påstander uten tilstrekkelig belegg.

Bokelskere er ikke et lekent forum for diskusjoner for eksempel om den norske litteraturkritikken, slik Dagbladet var i agurktida for unge forfattere fulle av seg selv en gang på 1990- tallet: Her er artiklene jeg sikter til For de som orker å titte på mitt eksempel, valgte jeg det som en illustrasjon på at også forfatterne trenger kritiske lesere som røsker litt i de av og til. Som våger utbrodere sitt syn.

Ingenting er uten unntak selvfølgelig, men et raskt søk i gamle tråder vil vise at det ble gjort oftere før og dessuten kan det ligge mye potensial i det som ikke er skrevet:) Ingenting er sort/ hvitt, Avas tråd om artikler om litteratur, bragte for eksempel verden litt inn på bokelskere igjen.

Hvorfor sier jeg at mangfoldet er for lite? Fordi jeg mener det over tid har utviklet seg en konsensus om at det ikke er hyggelig å ha en kritisk/ analytisk tilnærming, en skal skrive så alle forstår, en skal tenke på andres alle tenkelige følelser og en skal for all del ikke "tro en er noe". Derfor er det regnet som god skikk og for eksempel ta forbehold om at en "ikke tørr å begi seg utpå en grundigere analyse" eller at "dette er ikke ment som en grundig bokanmeldelse, det får anmelderne ta seg av." Og "Wannabe anmelderi" har jeg sett blitt nevnt som noe vi ikke vil ha. Summen av meningsytringer har gjort at det ikke er det enkle som har blitt jaget i fra bokelskere, men det kompliserte. Bare å skrive en setning som denne siste er problematisk fordi den tillegger noe en verdi, og påstander om bra/ dårlig, kvalitet eller ikke kvalitet, høyt eller lavt, ja det skytes enkelt ned med "smaken er som baken....".

Knausgård sier det godt i en sammenligning i mellom Norge og Sverige i lørdagens Klassekampen:

"....en iøynefallende forskjell i mellom Sverige og Norge er at det folkelige er veldig viktig i Norge, at det ikke skal være forskjell på folk, slik at det elitistiske underspilles fullstendig. I Sverige er det omvendt, der underspilles det folkelige, og det elitistiske dyrkes."

Jeg er tilhenger av den norske folkeligheten, men vi må passe oss så vi ikke kaster ungen ut med badevannet. Det er jo nettopp kombinasjonen av egalitære forhold og idealet om at kunnskap skal nå alle, grundtvigianismen (folkeopplysning) om du vil, som har gitt oss en nasjon der mange kan delta i demokratiet. Denne store fordelen vil forvitre dersom alt som er litt høyere enn gjennomsnittets nesetipp skal forvises til egne diskusjonskamre, som i overklassens gamle røkesalonger eller i dagens Morgenbladet. I et slikt samfunn øker igjen forskjellene i mellom folk uten at folk flest merker det, antagelig fordi vi ikke har kunnskapen som skal til for å avdekke hvorfor det skjer.

Bokelskere må derfor etter min mening dyrke kunnskapsidealet framfor Jante og la alle krefter slippe til. Vi har jo blitt tildelt en helt fantastisk demokratisk og gratis diskusjonsflate, og burde sørge for at den tilhørte et mangfold av tilnærminger. Til slutt: misforstå meg rett! Jeg har stor glede av bokelskere og mener veldig mye av det som postes er både klokt og viktig. Jeg synes bare det ville blitt ennå morsommere om mangfoldet i måten folk ytrer seg på var større. At alle, både gamle og nye aktive, kan våge å slippe seg løs.

Godt sagt! (31) Varsle Svar

Jeg er ikke enig med deg i det hele tatt, kjenner at jeg faktisk blir litt lettere irritert når du skriver at dette forumet er kjedelig. Selv er jeg en stor fan og aktiv bruker at bokelskere.no. Du klager over at det tar timesvis, ofte dagevis før du får kommentarer på innleggene dine. Hmm, kanskje det har noe å gjøre med innleggene du legger ut? Nå skal jeg innrømme at jeg ikke har sjekket innleggene du har lagt ut, men hvis man legger ut innlegg om bøker og temaer som interesserer andre så får man som regel en rekke svar her inne. Jeg må også si meg enig i det andre har svart her, at vi som er bokelskere ikke sitter konstant på denne nettsiden, men at vi også bruker mye av vår tid på å lese bøker.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Jeg ble så glad når jeg leste innlegget ditt. For sånn har jeg det også til tider. Jeg har ikke så mange bokelskere blant mine nærmeste venner og har tenkt at det er litt sært å ha det sånn, og da er det godt å vite at man ikke er alene.

Men mange kloke ord fra flere av innleggene her har fått meg til å se på denne ettehvert lange listen som en ressurs/idebank og det har hjulpet på stress-/pliktfølelsen min. Vi er jo tross alt bokelskere og man skal jo kose seg med bøkene, glemme tid og sted og tas med inn i forfatterens univers.

Takk for at du tok opp temaet og takk for kloke svar fra andre bokelskere.

Godt sagt! (6) Varsle Svar

Kanskje en av de mest levende bøkene jeg noen gang har lest. Den skriker mani og livslyst og underliggende identitetsproblemer som utrykker seg gjennom et rasende livstempo. En god bok å lese om vinteren. Gjør en varm og glad og trist samtidig.

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Jeg var veldig spent på hvor fæl, og skitten, og grusom, og makaber denne boken skulle være. Den overasket meg. Dette er en fortelling. Brutal ja, men et godt stykke unna den "skitne og grufulle pornografiske" historien den har vært omtalt som. Det var mye mer ubehagelig å lese Fifty Shades enn Historien om O.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Hvis du ikke har muligheten til å oppleve Tom Lindstrøm live, så kan du likevel få et lite stykke herlig sarkasme og nydelig ironi, fint innpakket i en god haug matematikk.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Det var bakende varmt og stille og ensomt. Huset krøp sammen som et langt, flatt dyr, og over huset fløy svarte svaler med gnislende skrik, de var som kniver i luften.

Godt sagt! (8) Varsle Svar

Annonsér hos bokelskere.no


Sist sett

Randi Annie FramnesMerethe SolstadTove Obrestad WøienAlice NordliSilje HvalstadIngunn ØvrebøLibraritas vAnne Berit GrønbechTonesen81TralteThomas Heie H.Tine SundalHarald KTrygve JakobsenPirelliJulie StensethIngeborg GRoger MartinsenLinn-Joan SharplesHanne MidtsundMartineSyntaksfeilAnne-Stine Ruud HusevågPrunellaCaroline Ekornes JohannessenNina BallerinaStian DalbergIdaRolf IngemundsenAndreas BokleserLisbeth Kingsrud KvistenKaroline in WonderSteinar JøsokLeseberta_23Astrid Terese Bjorland SkjeggerudTorill Elisabeth RevheimHelena EFrode Øglænd  MalminMarit Aamdalsvarteper