Bokelskere.no

Er du en sånn flink pike som er selvkritisk, selvsensurerende, selvsentrert og full av selvforakt? Sånn som alltid skulle-burde-måtte og aldri føler du er bra nok? Da er ”Tankevirus” en bok for deg.

På seksti fornøyelige sider går Hanne H. Brorson de destruktive og depressive tankene våre etter i sømmene. Jeg har sansen for den ujålete framstillingen og det skjønnlitterære grepet med en dag i ”Annas” liv. Den forløper forskjellig avhengig av om den fiktive 38åring lar de virusbefengte tankene styre sine handlinger, eller om hun avslører dem på et tidlig stadium og dermed stogger dem.

Innledningen ”Det psykologiske immunforsvar” handler om vår persepsjon av verden og hva som styrer vår oppfatning av oss selv og omgivelsene. Den er svært pedagogisk, men litt vel enkel. Gjennomgangen av virusene i del 2 derimot er herlig. Spesielt koser jeg meg med beskrivelsene av jeg-er-verdens-navle- og tankeleservirusene. Javisst handler alt om meg, helst på en negativ måte, og jeg vet nok hva dere andre tenker om meg, dere tenker dritt. Høres det kjent ut? Selvfølgelig, for det er slik flest av oss er, det er bl.a. noe som gjør oss nedtrykt og ulykkelig. Men det finnes håp: vitaminer man kan ta for å styrke det mentale immunforsvaret. I del 3 gjennomgår Brorson de mentale ”vitaminene”, grep som får oss ut av onde tankesirkler. Ved å flytte blikket ut av oss selv og fokusere på omgivelsene, andre mennesker, unngår vi å grave oss ned i selvkritikk og slipper å synes synd på oss selv. Som en elegant selvhjelpssak må også ”Tankevirus” ha en happy ending. Og den er glimrende, for Borson lar poeten i seg fabulere fram en koselig hverdag for Anne og Oliver samtidig som hun ikke slipper ”virusene” ut av syne.

Brorsons bildespråk og metaforer går rett hjem og skjeler til den sjukeliggjørende diskursen som vi møter i tabloidenes råd om et bedre samliv, en dypere søvn og mer lykke. Fordelen med ”Tankevirus” er at Broson skriver med en god porsjon ironi, ikke mot leseren, men mot den bastante framstillingen av psykiske lidelser og depresjon i media. Jeg tror ”Tankevirus” er midt i blinken for alle som kjenner seg igjen i flink-pike-syndromet, ikke minst fjortiser. Jeg hadde nok vært en triveligere ungdom om jeg hadde noen mentale vitaminer på lager da mine virus herjet som verst om kapp med hormonene.

Har du en dings du må ha for å lese?
Briller!

Jeg opplever at noen tror at jeg er en boksnobb, bare fordi jeg har sterke meninger om hva jeg synes er god litteratur. Det er et tema som interesserer og engasjerer meg veldig, og nei, kioskbøker og bestselgerromaner vinner sjelden de største prisene hos meg. Likevel finnes det hederlige unntak, og jeg leter da stadig etter dem også.

Jeg tenkte f.eks. jeg skulle prøve True Blood-bøkene i håp om lett underholdning som var bedre enn Twilight, men selv om den første boka ser ut til å være mye bedre enn Meyers makkverk på mange måter, er det fortsatt noen logiske brister i historien som irriterer meg. Det er ikke fordi jeg er en snobb, det er bare fordi jeg ikke liker logiske brister i bøker.

En som hørte at jeg studerer litteratur sa "Åja, da er du en sånn som bare snakker dritt om Knausgård og annen populær litteratur, da?". Jeg svarte at jeg synes Knausgård skriver helt utmerket. Men det gikk ham visst hus forbi, for når bøker kommer på tale finner han det liksom alltid nødvendig å si ting som "Kom nå ikke her og si at Knausgård ikke kan skrive!!!". Hallo, jeg prøvde jo å si at jeg liker Knausern! Men blir man først sett på som snobb, så er man visst en snobb i enkeltes øyne uansett hva.

Velkommen i klubben Martin :) Tror det er veldig mange av oss her inne :O) Et kjennetegn på mange Aspergere er at de liker å "sette ting i system" og Bokelskere gir en mulighet til å holde orden på og systematisere boksamlingen og leseopplevelsene våre :O) For meg har det økt motivasjonen til å lese, fordi det hjelper meg å holde styr på en liten del av det tankemessige kaoset som bor i meg :) Jeg fikk diagnose via nevropsykologiske undersøkelser i voksen alder etter å ha vært feildiagnostisert. Diagnosen ble inngangsporten til å forstå meg selv, hvorfor jeg alltid hadde vært så annerledes og slitt med ting som virket helt ukomplisert for andre mennesker. Og først da følte jeg at jeg så hvem jeg var, hva som var meg bak alt det rare. Det er også enkelte ting ved meg som ikke er helt autisme-typiske, som at jeg er ganske ekstrovert, men det er lett å glemme at Aspergers ikke er noe en er, men noe en har. En har også sin egen personlighet i tillegg til de nevropsykologiske forstyrrelsene ;-) Så en gruppe med 10 Aspergere er 10 helt forskjellige personer, men som gjerne sliter litt med de samme tingene :)

Kjenner meg igjen i det du sier ang. det å ikke like feil generelt. Tror at Aspergere i tillegg til å være detaljfikserte er veldig opptatt av orden og av rettferdighet. Ihvertfall de Aspergere jeg kjenner er veldig "rett skal være rett"-personer :D Og når ting ikke fungerer i omgivelsene mine, eks. når jeg støter på folk som generaliserer og stigmatiserer eller kverulerer i diskusjoner som ikke er basert på fakta, da må jeg trekke meg unna og stramme mutterne mine. . .Hehe

Koselig at du delte :O)

Foreløpig absolutt bunnivå i denne debatten:)! Det samme kunne i tilfellet sies om idrettsupportere, konsertgjengere eller museumsgjengere. Patetisk utspill mettet med kvinneforakt. Rart nesten at dette får trykkplass. Noen andre innlegg i debatten mener jeg har vært konstruktive. De beste har pekt på noe jeg synes er samfunnsmessig viktig og som jeg synes det er synd om folk lar seg såre av.

Jeg anbefaler Kristine Toftes blogginnlegg om temaet. Interessant vinkling om ikke annet.

http://haustljos.wordpress.com/

FAKTAFEIL HELE VEIEN! I forordet skriver Brown at det er et "faktum" at Sions Priorat er et "hemmelig forbund stiftet i 1099", og "en virkelig organisasjon". Tvert om ble Sions Priorat stiftet i juni 1956. I det offentlige tinglysningsbladet fra juli 1956 fremkommer foreningens formål, nemlig å fremme medlemmenes studier. Foreningens hovedvirke var utgivelsen av det lille bladet Circuit om forhold som berørte folk i kommunale utleieboliger, som asfaltering av sidegater og problemer med vannmålingsapparatene i noen leiegårder i Annemasse.

Navnet Sion refererer ikke til Jerusalem, men til en høyde utenfor St-Julien-en-Genevoise. I kapittel 4 påstår Brown at glasspyramiden i Louvre-muséet på presidents Mitterrands uttrykkelige forlangende skulle bestå av "nøyaktig 666 glassplater", dvs "Satans tall". Muséets pressetjeneste opplyser derimot at pyramiden består av 673 glassplater (603 romber og 70 trekanter). Browns påstander om Leonardo da Vinci, fremført i kapittel 8, er enda grovere: Leonardo skal ha "gravd opp lik for å studere menneskets anatomi", og ført "mystiske dagbøker i uleselig, speilvendt skrift". Leonardo gravde da aldri opp døde, men deltok i disseksjoner ved medisinske fakulteter, slik de også foretas i dag, og siden han var kjevhendt, kan det ha vært mer naturlig for ham å skrive fra høyre mot venstre. I kapittel 26 påstår Brown at det er likhet mellom Mona Lisas og Leonardos egne ansiktstrekk ved sammenligning av maleriet Mona Lisa og hans etterlatte selvportretter, men Leonardo har ikke etterlatt noe kjent selvportrett. Videre skal "Mona Lisa" ifølge Brown leses som "Amon l'Isa", der "l'Isa" betyr Isis. Amon og Isis utligner hverandre som mannlig og kvinnelig prinsipp. Imidlertid satte ikke Leonardo navn på verkene sine, så "Mona Lisa"-navnet kom først etter hans død, på italiensk "Monna Lisa", der "monna" (en sammentrekning av "madonna") har betydningen "frue", altså "fru Lisa". I kapittel 30 beskriver Brown hvordan Sophia truer med å ødelegge da Vincis maleri "Madonna i grotten" ved å presse kneet mot baksiden av det, så "lerretet buler". Men "Madonna i grotten" er malt på tykt treverk, ikke på lerret. I kapittel 37 påstår Brown at "sang real" (= kongelig blod) ble feillest som "san gral" (= hellig kar). Det stemmer ikke, for på middelalderfransk het "blod" ikke "sang", men "sanc", uttalt med k-lyd.

I kapittel 55 påstås at "Bibelen som vi kjenner den i dag, ble satt sammen av den hedenske romerske keiser Konstantin den store." Konstantin drev aldri med noen redigering av Bibelen. Bibelen som vi kjenner den i dag, ble endelig fastlagt i konsilet i Kartago i år 397, da Johannes' åpenbaring ble tilføyd. "I år 325 bestemte han seg for å samle Romerriket under én religion - kristendommen." Feil igjen. Kristendommen ble stats- og ene-religion, ikke under Konstantin, men under den senere keiser Theodosius den store (år 392).

I epilogen skriver Brown om de 135 bronsemedaljene som er nedfelt i en linje gjennom Paris, og omtaler den som en "hellig sti" - uten å nevne at den ble lagd i 1994 av den nederlandske kunstneren Jean Dibbets til minne om astronomen François Arago og hans oppmålingsarbeider. Med sin lengde på 17 km er Arago-meridianen det største monumentet i Paris, men noe "hellig" er det ikke ved den. Det uærlige i Browns prosjekt er at han plasserer Louvre, Saint Sulpice-kirken og Rosslyn-kapellet ved Edinburgh på den samme meridianen, som han kaller "rose-linjen", og som skulle være opphav til navnet "Rosslyn". Louvre ligger riktignok på Paris-meridianen, men Saint Sulpice gjør det ikke, og Rosslyn-kapellet ligger på en helt annen meridian. Dessuten har begrepet "rose-linjen" aldri eksistert, heller ikke i esoterisk litteratur.

Brown konkluderer med at den hellige gral i virkeligheten var Maria Magdalena, og at kirken har prøvd å holde hennes ekteskap med Jesus skjult. Et argument har vært at voksne menn i det jødiske samfunnet alltid var gift. Men på Jesu tid var mange godt voksne, religiøse personer ugifte, og hadde sølibat som et ideal for religiøse ledere. F.eks var Johannes Døperen ugift, og Paulus gjorde et poeng ut av å være ugift.

Endelig dom: EN DRITTBOK DE LUXE!!!

hehe ja jeg så visst noe skjevt da jeg skrev innlegget.

Noen gang ønsker en å si noe om en bok uten å delta i en diskusjon. Personlig kan jeg ikke se noe problematisk i at en bok(side) har 10 separate kommentarer. Ved å legge sin kommentar i en annen persons tråd vil bli automatisk oppfattet som om en henvender seg direkte til den personen uten at en ønsker det. Jeg synes det bør være rom for både å skrive sin egen separate kommentar til en bok, og å ytre sin mening om en bok både i kortform og "lang"form. Det er ikke alle som føler de har like god formuleringsevne, og bare ønsker å kommentere at dette var en god bok som gav de en godfølelse uten å streve med å utbrodere mer.

Synes folk kan få lov til å velge selv hvilken måte de ønsker å delta her inne på. Vi må ha litt takhøyde og la være å henge oss opp i meningsløse bagateller.