For å møte skjebnen med verdighet og smerten med ynde er ikke bare å tåle og lide. Det er en aktiv bedrift, en positiv triumf.
Det blir bare en kort tur, tenkte han. Måtte den vare evig!
Selv følte jeg meg som jeg hadde en birolle i et skuespill jeg ikke ville betalt for å se.
Åpenhet kan være en belastning for de voksne, men mangel på åpenhet kan være en større belastning for barna (Bøckmann og Kjellevold 2010).
Boken kan leses rett gjennom, men det går også fint an å dykke ned litt her og der. Da gjør den kanskje mer nytte. Overhoppingens kunst er undervurdert.
Det var grenser for hvor mye ålpuré en rotte klarte å få i seg, og Sylvester hadde nådd den grensen for lengst.
The most insidious effect of Roman slavery, however, is that through Roman law, it has come to play havoc with our idea of human freedom. The meaning of the Roman word libertas itself changed dramatically over time. As everywhere in the ancient world, to be "free" meant, first and foremost not to be a slave. Since slavery means above all the annihilation of social ties and the ability to form them, freedom meant the capacity to make and maintain moral commitments to others. The English word for "free" for instance, is derived from a German root meaning "friend", since to be free meant to be able to make friends, to keep promises, to live within a community of equals. This is why freed slaves in Rome became citizens: to be free, by definition meant to be anchored in a civic community, with all the rights and responsibilities that this entailed. By the second century AD, however, this had begun to change. The jurists gradually redefined libertas until it became almost indistinguishable from the power of the master. It was the right to do absolutely anything, with the exception, again, of all those things one could not do.
Poets are always taking the weather so personally. They're always sticking their emotions in things that have no emotions.
Bøker. Sant å si bruker jeg dem nesten ikke mer enn de som ikke kjenner dem. Jeg nyter bøkene som de gjerrige nyter sine rikdommer, tanken på at de står til min rådighet, er nok for meg.
Det er ikke bare vår innstilling til andre mennesker som viser hva som er våre dypeste verdier og høyeste prioriteringer i livet. Det gjelder også vårt forhold til alt annet som lever. Jeg tror det som former alt liv er viktigere enn det som skiller.
Onkelen min hadde astmaspray i den ene hånden og sigarett i den andre.Bena hans var tynne strenger, og magem var kjempestor. han suget på sigaretten,hostet og satte så astmasprayen for munnen og hev etter pusten.
Irritert på Murakami! For de som ser dette og mister lysten til å lese 1Q84: den er absolutt leseverdig! Jeg likte å lese den, men jeg har lest mange bøker av ham nå, og dette var boken som gjorde at jeg ble irritert gang på gang. Den er både fin, spennende, tankevekkende og mye annet positivt. Aomame er en interessant romanfigur, og jeg lo godt flere ganger av ting som stod om henne; grimasene (tok av), hennes indignasjoner og til tider rørende sider. Problemet mitt med Murakami denne gang, eller det som har toppet seg litt, er:
Hans mannlige hovedpersoner. Tengo er i likhet med Kafka, Toru-ene (N. Wood og Trekkoppfulgen) og han i Wild Sheep Chase, veldig like i det at de liksom er så trauste og blodfattige. Jeg skjønner at forfatteren vil få frem hvor dyp grunn stille vann kan ha, og det er fint dét; man minnes på at selv den mest anonymes liv kan være verdt en stor roman. Men jeg skulle ønske han en gang skrev om en mannlig hovedperson som skilte seg litt fra "alle de andre" han har skrevet om. Jeg elsket Komatsu! Skikkelig festlig fyr. Håper han en dag velger en slik hovedperson.
Menstruajon... Jeg er ganske sikker på at han nevner mensen minst én gang per bok, og det bare byr meg litt i mot, da jeg får inntrykk av at han er fascinert av det, og det synes jeg er blæh.
Fukaeri. Hun høres riktignok ut som mange menns drøm utseendemessig, med sine bedårende trekk, vakre øyne, fine ører, slanke kropp og selvsagt de STOOORE puppene som attpåtil har PERFEKT form og bla bla. Mange lesere synes kanskje også det er besnærende at hun virker så mystisk og rar. Men jeg ble bare irritert. Hun virker som en robot, og det at hun ikke svarer og at hun snakker på den spesielle, tonløse måten, knapt nok har temperament eller viser følelser; det gir meg en uro fordi jeg mistenker Murakami for å digge slike damer. Selv om den langt mer artige Aomame er mer av en hovedperson enn Fukaeri med store pupper, så får jeg på følelsen at Fukaeri er Murakamis muse i denne romanen, og det gjør at jeg tenker litt stygge tanker om ham.
Derfor ble jeg irritert på Murakami under lesningen av 1Q84. Jeg gleder meg likevel selvfølgelig til å lese bok 3 og alt annet han gir ut i fremtiden :)
Ja, pusten er viktigere enn mange tror og tenker. Puster vi overflatisk får ikke blodet/kroppen det oksygenet det trenger for å fungere godt.
Og vi skal være skapende blant alt det skapte!
Det er ingen liten kunst å sove: Man er nødt til å holde seg våken hele dagen for å få det til.
Dette er pusten din:
Pusten angår hele deg.
Pusten er gratis.
Pusten krever intet utstyr.
Pusten legger du ikke igjen hjemme når du går ut.
Pusten gir nye sjanser.
Med ett eneste langt innpust er du samlet og til stede.
Puste er det første vi kan - og noe av det første vi glemmer.
Dette var siste boka eg orka å lesa om Harry Hole. Nok er nok.
Gulrot smaker for faen ikkje det same som sjokolade.
De liker å snakke med lengsel om fortiden, men ingen av dem vil tilbake til den. Det vil han. Han ønsker at alt skal være slik det var i fortiden.