Jeg vil forsvinne i stor skala, sa han, som dinosaurene
When we don´t trust the truth, we don´t have compassion for ourselves
The earth has limits, but people's stupidity is boundless.
(Gustave Flaubert)
Ikke lev trygt, lev sant.
Hvis du skal kunne lyse opp verden, må du først gjøre deg selv lykkelig.
Den som studerer en ørliten glede
i mikroskop
kan få store overraskelser.
Det lille rusket i øyet
som fjerner tannpinen og angsten for i morgen.
I was neat, clean, shaved and sober, and I didn't care who knew it.
Jeg vet ikke hvorfor suksess gjør oss mer mismodig enn nederlag, men jeg vet det er slik.
– Forresten så slår du som ei jente, freser han og spring inn på campingplassen med illsinte steg.
– Eg er ei jente! gauler Tonje rasande etter han.
A universe without purpose or guidance may seem, for some, to make life itself meaningless. For others, including me, such a universe is invigorating. It makes the fact of our existence even more amazing, and it motivates us to draw meaning from our own actions and to make the most of our brief existence in the sun, simply because we are here, blessed with consciousness and with the opportunity to do so.
Til å være en moderne Don Quijote er du slett ikke så gal, sa han. - Du stormer vindmøller på en flott og heroisk måte som virkelig avtvinger respekt.
Det som gjør en by til det den er, er like mye interiørene og baksiden av fasadene som det ytre utseendet, heter det, men det må utenlandske reisende spesielt glemme i Istanbul.
Hvad skal der komme? Hvad skal Fremtiden bringe? Jeg veed det ikke, jeg ahner Intet. Naar en Edderkop fra et fast Punkt styrter sig ned i sine Conseqventser, da seer den bestandig et tomt Rum foran seg, hvori den ikke kan finde Fodfæste, hvormeget den end sprætter.
Charlie, we accept the love we think we deserve.
Han spøkte endatl med at å få samlet hele familien i helgene, om det så bare var for å dra til svømmebassenget i Forty - fifth Street, var som å prøve å få en flokk aper til å sette seg ned og drikke te med hverandre.
Den var ille, vinteren 1933. Da jeg vassa hjem den kvelden gjennom flammende snø, med tærne i brann, sviende ører og snøen svirrende rundt meg som en flokk iltre nonner, stoppa jeg brått i mine egne spor. Tida var kommet for å gjøre opp regnskap. Pent eller dårlig vær, det var visse krefter der ute i sving med å ødelegge meg.
Livet er faktisk uten garantier!
JOHAN CULLBERG
Ser at enkelte har skrevet at de mener Ned til hundene er for stillestående, men jeg opplevde boka som annerledes enn annet jeg har lest. En elegant sammenfletting av det eksistensielle og det trivielle. Den la seg som steiner i magen, sikkert fordi mye er så gjenkjennelig, og fordi Helle Helle klarte å fortelle meg veldig mye kun ved å vise det.
Sitat fra boka "Hamsun i Paris. 8 foredrag fra Hamsun-dagene i Paris 1994":
"I Hamsuns biografi er Pan knytt til opphaldet i Paris frå april 1893 til mai/juni 1895. Stundom blir det jamvel hevda at Hamsun skreiv Pan i dei to vesle romma i Rue de Vaugirard nr. 8, der han budde storparten av tida. Det er ikkje heilt rett. Dersom Hamsun hadde fortalt oss historia om desse åra som på mange måtar er nokså gåtefulle, ville han kanskje ha gitt eit av kapitla tittelen "Korleis eg ikkje greidde å skrive ei av bøkene mine". Saka er nemleg at Hamsun måtte vende tilbake til Norge for å fullføre meisterverket sitt - denne merkelege historia om kjærleiken mellom løytnant Thomas Glahn og den unge Edvarda. Det dreier seg på mange måtar om ei sentimental historie, i den meininga Friedrich Schiller har gitt dette adjektivet: Boka fortel ikkje berre om draumen om eit autentisk liv i Naturen, men også om kor umogleg ein slik draum er. Altfor ofte vert denne dimensjonen i romanen gløymd; difor er det viktig å understreke den med det same: Meir enn ein lyrisk song til Naturen, Ungdomen og Kjærleiken, er Pan ei desillusjonert forteljing om eit nederlag, ein slags rapport om ei tragisk livserfaring."
(Atle Kittang)
I 1994 var det 100 år siden "Pan" ble utgitt for første gang. Jeg siterer også det første avsnittet i Kittangs foredrag:
"Det som samler oss her i Paris denne novemberveka 1994, er hundreårsminnet for utgjevinga av ein roman - skriven av ein norsk forfattar og publisert i København. Ei heil veke med seminarføredrag og diskusjonar, men også med musikk, biletkunst og litteratur - kort sagt: ei brei mønstring av norsk samtidskunst. Og alt dette for å feire utgjevinga av ein roman... Somme vil kanskje meine at det er i meste laget. Men så dreier det seg på den andre sida om ein roman som høyrer med blant høgdepunkta i moderne europeisk prosakunst i det heile. Og trass i alt det forfattaren sjølv gjorde mot slutten av sitt liv for å gjere seg fortent til gløymsle og taushet, er det ingen tvil om at Knut Hamsuns verk i dag opplever ein stadig aukande popularitet verda over. Så kvifor ikkje markere på skikkeleg vis hundreårsjubiléet for Pan?"
Tiltredes!
Hun var den livredde ensomhet
som ingen befridde
Hun var det bitreste lengsel
som ingen stillet
Hun møtte den dødelige kulde
og gikk under
Gunvor Hofmo