Bokelskere.no

Sorgen er som en datter. I begynnelsen var den hos meg hele tiden, klamret seg til meg, lot meg aldri slippe unna, ikke ett sekund. Krevet kroppen min, oppmerksomheten min. Så ble den som en liten pike, som lot meg være flere timer i fred mens hun tok turer andre steder. Nå er sorgen som en tenåringsdatter. En som alltid er der, en jeg aldri glemmer, men som lever et annet liv og lar meg leve mitt, og som en gang iblant stiller de mest urimelige krav.

Hvor Gud er, er mennesket ikke.

Det står for meg som jeg henlever mitt liv på en ganske smal landstrimmel, der jeg er blitt skyllet opp fra et uendelig hav, og der jeg med møye og anstrengelse klynger meg fast, ventende på det eneste som ennå kan hende meg: At det samme hav som har ført meg hit, skal ta meg tilbake igjen, skal skylle meg bort fra mitt lille landfeste og i sitt dyp forunne meg søvnen uten ende.

På en mørk himmel som favner havet, tennes stjernene. De skal skinne på jorden når dagens lys er slokt. Jeg hører det fjerne toget som fortsetter sin ferd, jeg ser himmellysene fortsatt sitte
der de en gang er satt. mennesket med sine forbi-ilende stund av bulder og død er borte, men vann og stjerner er igjen. Ennå.
Og freden senker seg i min sjel: Også din tid er snart forbi. Men ingenting betyr noen ting når også dette som du i kveld hører og ser , en gang er forgått. Deretter finnes det intet som har betydning for deg. Du er ved begynnelsen, du er ved enden. og for deg finnes det ingen begynnelse og ingen ende.
I den forvissningen kan du være trygg.
Her har du din trygghet.

Jeg fortsetter min vandring i kvelden langs stranden, og går med rolige, langsomme skritt over dynene. Like etter meg kommer vannet og fyller gropene etter min fot i sanden.

Jeg mener at man stort sett kan dele drankere opp i to typer. Først har vi den personen vi alle kjenner, snøvlende og dum, våsete og kranglete eller tåpelig sentimental så lenge han kan holde seg på beina. For han ender som regel i rennesteinen. Det er individer av denne typen som risikerer å få se de små blå musene eller lyserøde elefantene, noe som bare er morsomt for andre mennesker, de som leser om det i vittighetsbladene.
Den andre typen dranker har fantasi og vidsyn. Selv om han er temmelig påseilt presterer han å gå rett og støtt. Han hverken sjangler eller faller, og han vet alltid hvor han er og hva han gjør. Det er ikke kroppen, men hjernen hans som er beruset. Han kan være veltalende og formelig bobler av vidd. Han kan være blid og ytterst vennlig stemt. Hans hjerne fostrer ofte selsomme tanker, og han synes å skue alt klarere enn ellers og trekker logiske slutninger av det. Det er når han er i denne tilstanden at han kan skrelle av seg det tynne skallet av sunne forestillinger og hengi seg til dystre betraktninger. I slike stunder er det at alkoholen viser sinn uhyggelige makt. Det er lettvint for den som renner full og sovner i rennesteinen, men det er en hard prøvelse for den som til tross for at han har drukket tett, kan stå støtt på sine to ben uten engang å svaie, og finne ut at det bare finnes en eneste form for frihet for ham i hele universet, nemlig døden. Og han ser fram til den og sysler med tanken på å komme den i forkjøpet. Denne mannen har nådd «den hvite logikks time». Det er de stundene da han vet at han bare øyner tingenes lov, men aldri kan fatte meningen med dem. Når han er kommet til dette stadiet er han i fare. Da tar han kanskje av fra veien og begir seg inn på den stien som fører ham i graven.

tid, som penger, måles i forhold til hvor mye vi har bruk for

Hvis man tenker på samtaler, er det nettopp de som preges av mot som kan få en lettende virkning. Motet til å si det slik det er. Motet til å spørre om det vanskelige. Motet til ikke å trekke seg når den stillheten oppstår som skyldes at det ikke er noe mer å si.

The are a lot of children in Afghanistan, but little childhood.

Jeg er redd for å virkeliggjøre drømmen min, og så ikke ha flere grunner til å fortsette å leve.

Ingen kan se mere av menneskers litenhet oppefra et fjell eller i skogen enn de har tatt med seg i inntrykk nede fra selve livet, -- men synet kan bli klarere ovenfor og - utenfor selve mennesketråkket.

Ove ser på jyplingen slik middelaldrende menn ofte ser på yngre menn som synes å finne opp en egen grammatikk etter hvert som de snakker.

Det er som å gå i begravelser, eller i bryllup, der det i begge tilfeller fordres en viss sinnsstemning, enten det er sorg eller glede, og at man er kledd for anledningen … Man bør ikke le når man følger en kiste til graven, eller gråte idet brudeparet gir hverandre ringene.

Under søvnen dukket de opp og forsvant igjen for Leos indre blikk, disse dystre skikkelsene som bare opptrer ved daggry, i drømmer drømt om morgenen, mens solen skinner og sollyset trenger inn i det uryddige værelset fra alle kanter, slik vann trenger inn i en sprukken båt.

Det finnes neppe noen mer overbevisende hyllest til arbeidet, ja til slitet, enn Knut Hamsuns Markens grøde. Isak Sellanraa er arbeideren, dyrkeren, sliteren, den produktive urkraft. Det er arbeidet som fyller hans liv, og arbeidet gir livet mening. Han tar seg knapt en hvilestund; dagene og livet går med arbeid og søvn. Men det er nok. Arbeidet adler mannen.

Det hender at menneskelige foreldre setter monstre i verden.

Det dominerende synet at tiden er en ustoppelig strøm der alt har sin presise begynnelse og sitt klart definerte forløp, har også satt seg fast i Slütters tenkning; allikevel er det, slik han blir klar over i mangt et lyst øyeblikk, snarere som om slutten nok står fast, men ikke den evigvarende nåtiden som vet å føre en dit. Det perfide, ufattelige nuet beveger seg i meandere, som en ektoplasmisk flagring, ut av alle kriker og kroker og flyter ukontrollerbart som en gass i alle tilværelsens retninger og neglisjerer da det ugjenkallelig enestående ved hvert av sine øyeblikk, også det følgende.

Merkelig, egentlig, at folk som lar sine liv styres av medietrender, overtro, instinkter, sosial tilhørighet eller til og med astrologi, kan synes det er dumt å be.

Sorg har ingen prislapp som gjør den ene lidelsen større enn den andre.

Like most of the failures, he had learned the art of doing nothing at all.