Bokelskere.no

Og hensikten helliger ikke midlene, snarere avslører midlene sannheten om hvem du er.

Det er noe med det nordiske lyset. Det er så grotesk å bli myrdet når alt skinner av glede over livet.

No matter how vulgar a hotel is, the bar is always nice.

Nå er jeg lei, hva slags arbeid er dette ? . Vi (politiet) er nødt til å være hos folk under de verste omstendigheter, være vitne til all mulig slags elendighet. De vil ha oss der når det er slåsskamp, svindel, mord forbrytelser og drap. Det er aldri noen som tilkaller politiet ved gleder og fornøyelser i livet.

A war doesn't merely kill off a few thousand or a few hundred thousand young men. It kills off something in a people that can never be brought back.

Sist, men ikke minst er ekte egenkjærlighet fleksibel og forankret i virkeligheten.

Disse avgjørende kriteriene - fleksibilitet, åpenhet og realisme - er alle fraværende i mesteparten av den positive indre dialogen som foreskrives av selvhjelpsindustrien. Og uten disse essensielle ingrediensene sklir den positive indre dialogen fort over i kald narsissisme som hindrer deg i å knytte helende kontakt med andre mennesker. Den bedøver deg til å tro at mens du har fått ditt eget liv på stell, er det absolutt ikke tilfelle for de fleste andre, og de er derfor knapt nok verdt å kaste bort tiden på. Selvgodhet kan hindre deg i å bli din egen beste venn.

Eg kjenner deg, – eg kjenner deg
som ikkje vann! –
Eg saag din Strid, eg veit din Veg
i Skugge-Land.

Eg røynde sjølv den striden stygg
i mange Aar
med ville Mot, med bøygde Rygg
med svære Saar.

Du um meg sviv, du hjå meg sit
du arme Aand!
I meg du enno riv og slit
i dine Baand.

Eg veit det væl; dei sterke Troll
den Vilje rik.
Ein Baat i Foss, eit Kvad i Moll
sløkkt i eit Skrik.

Arne Garborg

Turnips. There comes a time when turnips must be considered, along with literary style, personal integrity, and universal meaning. The greens of turnips stewed [...] have a flavor that is so deeply satisfying that one is at a loss to understand how such a simple member of the vegetable family can mean so much to the soul in the body. [...] I feel rare salts and minerals of mystic power charging through the liquids of the body and making everything else stand up and cheer. [...] It is necessary to consider, to the end of time and life, the other things, the big things, but now and then one must remember at least for a moment or two turnips and their greens.

Menn av hans generasjon var kanskje ikke blitt forberedt nok på en verden der alle bare snakket om å gjøre ting, men der det ikke syntes å bli lagt noen vekt på faktisk å gjøre dem.

Fuglene stemte i med sin morgensang, og nok en gang falt det meg inn hvor mye stillere en by er uten ildgivningen fra luftvernkanonene.

Folk flest sitter ved gardinene sine og venter spent på at noen skal komme og ordne opp i alt sammen, en gang for alle, enten det blir Joralf eller Jesus eller Jensen, eller hvem som helst i grunnen

"You can say everything in one look, and yet you can always deny the look, for it cannot be quoted word for word."
(Stendhal)

Jo mer man higer etter nytelse, jo mindre sjanse har man til å oppnå den. Det er med andre ord selve jakten på lykken som hindrer oppnåelsen.

Det er stadig flere som klager over en følelse av tomhet og meningsløshet, og jeg har inntrykk av at denne følelsen bunner i to kjensgjerninger: I motsetning til dyrene, forteller ikke menneskets innstinkter ham hva han må gjøre. Og i motsetning til tidligere tiders mennesker, forteller ikke tradisjonene ham lenger hva han bør gjøre. Ofte vet han ikke engang hva han dypest sett ønsker å gjøre.

Hvis [myten om Sisyfos] er tragisk, er det fordi dens helt er bevisst. Hva skulle hans lidelse bestå i hvis han for hvert skritt han tok, ble holdt oppe av håpet om å lykkes? Vår tids arbeider sliter hver eneste dag i sitt liv med de samme oppgaver, og denne skjebne er ikke mindre absurd.

I det siste har jeg begynt å undre på om det er mulig å leve et helt liv uten å ta del i det. Og livet ditt står der , som et par sko i hallen, og blir aldri brukt til noe.

I think there should be a rule that everyone in the world should get a standing ovation at least once in their lives.

Der sitter vi da likesom paa randen av jorden og peker ut i det blaa med stangen, vi to bitte smaa mennesker, som har haket os fast i hverandre og holder isammen for selskaps skyld. Vi sitter med ryggen til verden og ser ut i det endeløse og hører paa vinden, som stryker forbi, og bølgen, klingrer op efter fjeldet. Og alle slags tanker dukker op, tanker vi trodde var kommet bort og som hverdagslivet hadde slitt av os, tanker vi tenker som smaa barn...