Bokelskere.no

Jeg lurer på hvor drømmene jeg ikke husker tar veien.

They were a ritual in Albion Street, these Sunday breakfasts, served up with appropriate solemnity on plain white utility crokery: one piece of bread, as thick as a hymn book, dunked in fat and fried, with two spoonfuls of powdered egg, scrambled and slopped on top, the whole mass sliding freely on a rainbow film of grease.

Og med ett (...) ble han fylt av en voldsom lengsel etter henne. (...) Han hadde alltid tenkt seg kjærligheten som en stormende følelse av lykke som forvandlet hele verden til en brusende vår, han hadde ventet seg ekstatisk lykke. Men han var ikke lykkelig. Kjærligheten var sjelekval, pinefull lengsel og bitter angst. Han prøvde huske når den først var kommet til ham. Han greide ikke det. Han husket bare at han hadde kjent en iling av smerte inni seg hver gang han kom inn i den lille restauranten. Han husket at han ble underlig åndeløs hver gang hun snakket til ham. Når hun gikk ble han ulykkelig, når hun kom ble han fortvilet. (...) Han lurte på hvordan han skulle greie å holde ut den ustanselige verkingen i sjelen.

Han fattet sympati for Philip som tydeligvis mestret den vanskelige kunsten å snakke akkurat passe meget så det lignet samtale, men ikke så meget at det hindret en monolog.

Jeg har ikke lest Platon, men jeg har lest mange artikler som henviser til ham, følgelig har jeg et feilaktig inntrykk av å kjenne ham, på samme måte som jeg tror jeg kjenner de bøkene jeg har hatt i lang tid, men aldri åpnet.

"Jeg undrer om du ikke er overfølsom når det gjelder din ulykke. Har det aldri falt deg inn å takke Gud for den? [...] Så lenge du finner deg i det med opprørsk sinn, kan det bare volde deg skam og lidelser. Men hvis du betrakter din lyte som et kors som er lagt på skuldrene dine fordi de er sterke nok til å bære det, som et tegn på Guds velbehag, da vil det bli en kilde til glede for deg, istedenfor en kilde til sorg og fortvilelse"

De har vært så vennlig mot meg, og vennlighet er den beste gaven man kan gi et menneske man slett ikke kjenner.

"Hva er det de sier om at det alltid er lys i enden av tunnelen?"
"Ikke tro på dem," sa Drake. "De aner ikke hva de snakker om."

Even if life had no meaning except for its moments of beauty, that would be enough; this plodding through the rain, or fighting the wind, or tramping the snow under the sun, or watching the twilight turn into night, is reason a-plenty for loving life. Let death come; meanwhile I have seen the purple hills of South Dakota, and one point of a star taking its place quietly in the evening sky.

Det var en verden der man ble utdatert før man ble utslitt

• Den er sikkert full av ekle sykdommer og rabies og alt mulig!
  Ove tar en titt på katten. Og en titt på meheet. Nikker.
• Det er sikkert du også. Men vi kaster ikke stein på deg for det.

"Enkelte av disse kvinnene er så åpenbart intelligente og ressurssterke at det er til å gråte over at de ikke har fått mer utdanneise", sa hun lavt. "Iblant tenker jeg at jeg sitter der med mediokre intelligens, men utmerkede utdannelse, mens jeg har et geni som Marie Curie eller Hillary Clinton foran meg, bare at hun er kledd i filler, mangler tenner og kan ikke lese. De har ingen valgmuligheter overhodet. Hvis de skal slippe å bli steinet eller fryst ut av landsbyfellesskapet, finnes det bare én vei å gå. Gift deg, adlyd mannen din, fød barn, forsørg dem, dø."

Jeg har en mørk og skrekkelig hemmelighet. Jeg skriver dikt. Det er pinlig for et voksent menneske å bekjenne noe sånt. Winston Churchill og Noel Coward malte i sine ledige stunder. Når Albert Einstein skulle more seg og slappe av, spilte han fiolin. Hemingway gikk på jakt, Agatha Christie stelte i hagen, James Joyce sang arier og Nabokov fanget sommerfugler. Men dikt? Jeg har en venn som trommer på loftet, en annen har holdt på i årevis med å bygge en båt. Jeg kjenner en skuespiller som er mer stolt av sine attenhundretalls duellpistolkopier som han lager i et lite verksted, enn av sin ridderverdighet. Storbritannia er en nasjon av hobbyister – eksentriske ama- tører, deltidstalenter, selvhøytidelige keramikere og dedikerte autodidakte innenfor hele det menneskelige felt. Men dikt?"

Inntil for noen få år siden så jeg ikke gamle mennesker. De var ingen steder der jeg var. De ytret aldri noe som angikk meg. Om en gammel person streifet radiusen min, synsfeltet mitt, følte jeg muligens irritasjon. Kanskje nedlatenhet. De var så betydningsløse. Omstendelige foran meg i kassakøen. Langsomme. Smilte så unnskyldende. Ubehagelig kontaktsøkende med den påtrengende, skrøpelige kroppsligheten de samtidig forsøkte å skjule. Jeg så det nok. Dette har endret seg. Når jeg møter gamle mennesker nå: Medfølelse. Gjenkjennelse. Anerkjennelse. Jeg vet det nok. Snart er det min tur.

For å kunne skrive må jeg være den jeg er. For å kunne skrive må jeg være en annen enn den jeg er. Og det er når jeg får disse to til å møtes, og bare da - og da bare kanskje - at det oppstår, som jeg i ettertid, på avstand betraktet, kan velge å kalle litteratur.

Jeg elsker å forsvinne. Idet jeg åpner en bok, er jeg tilbake i barnet: jeg visste ingenting bedre enn å gjemme meg, sette meg bak døren, krype inn i klesskapet, klatre opp i trærne og sitte helt stille til det ikke lenger er mulig å skille denne glemselen fra naturens egen. Eller opphøre bak døren, forsvinne i triangelet av dørkarm, linoleum og skygge. Vi sier: han forsvant i en bok, ble oppslukt av historien. Men like bedøvende som det å forsvinne, er ritualene som er forbundet med det å lese. Du setter deg i stolen, tenner lyset og forsvinner. Du legger deg i sofaen, åpner boken, kjenner lukten av papir og forsvinner.
Forsvinner hvor?

Djevelen sine augneblinkar blanda seg med Gud sine minutt, og på denne måten gjekk klokka vekselvis mot fortapelsen min og mot frelsa mi.

Jean Guy Beauvoir befant seg i konstant krig med seg selv, i dyp konflikt mellom behovet for å iføre seg klær som viste frem den slanke, atletiske kroppsbygningen, og behovet for å ikke fryse den stramme ræva av seg.

Jeg gikk på fylla i 30 år. 30 år. Det forundrer meg den dag i dag. Jeg signerte kontrakter, hadde utpakninger, kjørte bil, fløy, ledet møter og var pussa nesten hele tiden.
Jeg mistet tre koner, ni jobber, fire hus, to barn og et ben. Det eneste jeg ikke mistet var selvrespekten, og det skyldtes at jeg ikke hadde noen.

I virkeligheten fant han hunden mer oppmerksom enn mange i menigheten. På den annen side var det ingen i menigheten som åpenlyst begynte å klø seg med stor iver i andres påsyn.