Bokelskere.no

Jeg har nå lest begge bøkene til Tove Braathen, og jeg må si at hun fortjener mange lesere. Denne boka har ikke så mye ytre handling, men er en mesterlig skildring av mellommenneskelige forhold og en treffende beskrivelser av miljøer, det være seg østkant - vestkant eller som her skolemiljø sett fra en lærers ståsted. Her er såre, gode møter mellom helt forskjellige mennesker og jeg lar meg fenge.

Eleanor mener selv at hun har det helt fint, selv om kollegene ler av henne, moren skremmer henne, og det sosiale livet hennes er fraværende.
Hun bruker alltid de samme klærne på jobb. Skoene har borrelås. Lunsjen er alltid den samme, og hver helg konsumerer hun to flasker vodka.
Etterhvert får vi innblikk i hva som har skjedd med Eleanor. Det er dypt tragisk, men hun har det jo helt fint. Hun tror til og med at hun har funnet mannen i sitt liv.

Både fornøyelig, trist, og nydelig. Anbefales!

Tante Ulrikkes vei. Zeshan Shakar.

Denne boka har blitt svært mye omtalt over alt, og jeg har inntrykk av at den også er veldig godt mottatt av dem som har lest den.
Vi følger to unge gutter fra et invandrerperspektiv på Stovner. Det virker svært personlig og autentisk, da ramma er at de skal skrive om sin hverdag til en forsker. Den ene, som er en "flinkis", med resurser, ambisjoner og med støtte og forventninger hjemmefra, skriver om sitt liv. Den andre, ikke så skolesterk, med mor og søsken som sliter, han leser inn på en opptaker. Fint grep for å skille fortellerstemmene fra hverandre.
Boka tar oss gjennom utenforskapets og de dobbelkulturelles utfordringer og forventninger. Vi blir mest kjent med disse to guttene, men også med noen andre, og som ofte i bøker krysser livslinjene til karakterene hverandre.
Synes boka var bra, virket ærlig og autentisk.

Boka er omtalt her, så jeg skal ikke gå i detalj, men anbefaler alle å lese denne boka. Kanskje du kan få et nytt syn på ting, bli kvitt noen fordommer. Denne boka kommer til å følge meg lenge. Det er ikke en bok som man bare legger fra seg og glemmer. Den er engasjerende, der er mye å reflektere over og diskutere. Den er samfunnskritisk - den er dyp.

Det er flott at vi opplever litteraturen forskjellig!
...og gjett om eg skulle gjerne ha gjort det same! Altså reist til eit sydleg land, og sett meg ned med boka mi og verkeleg kosa meg på ein fortauskafé!
Men - sidan det regna så innmari her i vest i dag, så gjekk eg på bokhandelen og gjorde eit trøystekjøp:

Noe fremmed i mitt sinn av Orhan Pamuk og
Der fire veier møtes av Tommi Kinnunen

Trur eg skal få nokre fine timar i selskap med dei!
Var også innom ein brukthandel på jakt etter noko anna, men det vart no kanskje eit par bokskattar der med! :-)

Søt bok, men veldig kort. Få ord på hver side og mange ledige sider og sider med tegninger. Ble nesten som en slags barnebok.

I 180 sider kjedet jeg meg. Jeg irriterte meg. Veldig. Syntes teksten var rotete, usammenhengende, til tider var det utfordrende å se hva som var nå-tid og hva som var fortid. Det største "problemet" for min del var, og er, gjentakelsene. Kanskje er det et bevisst hjelpemiddel (?), men for min del ble det rett og slett slitsomt. Utallige ganger tar jeg meg selv i å lure på om jeg leser samme side igjen - men neida, det står bare akkurat det samme som for to-tre sider siden.

Etter disse cirka 180 sidene tar boka seg opp. Og jeg liker den godt. Dog må jeg si at å "holde ut" 180 sider for å like 120 sider ikke er verdt det. Vanligvis ville jeg avbrutt etter 100 sider, men siden jeg har likt mange av hennes tidligere bøker, og fordi denne boka har fått så vanvittig mye positiv respons, fortsatte jeg å lese.

Jeg biter meg også merke i at flere av scenene, hendelsene, og personlighetstrekkene er meget like de man finner i hennes andre roman "Tredje person entall". Som om det hun skrev da er en "innpakket" og sensurert utgave av det hun endelig våge å si her. Hovedpersonen Bergliot har mange likhetstrekk med "Tredje person entall" sin hovedperson Hulda. Enda mer identisk er moren til disse to. Scenen med graviditetstest kunne vært kopiert fra den ene boka til den andre. Kanskje er dette også bevisst fra forfatterens side (sannsynligvis er det det, kan ikke tro det er et "uhell"). For meg trekker ikke dette opp leseropplevelsen, heller det motsatte da leser boka og gang på gang tenker at; dette har jeg jo lest før.

Tematikk i stikkord: arveoppgjør, familieforhold, overgrep, familiekonflikter, skyld, skam, ansvar.

Denne, folkens, denne skal dere lese. Jeg fikk den i hendene tett opptil nyttår, hvor jeg skulle lage jålemat til tolv personer. Maten ble bedre enn jeg fortjente ut fra oppmerksomheten jeg viet den. Hodet mitt var nemlig stort sett inni denne boka.

Middelaldrende ekteskap på rutine blir utfordret når ung kvinne får den grånende mannens oppmerksomhet. Dette er et helt klassisk trekantdrama, lagt til Oslo i vår tid. Nina Lykke er et nytt bekjentskap for meg, men jeg kommer til å lese mer av henne. Hun skriver fram disse tre hovedpersonene overbevisende, og i sum tenker de mye av det samme som meg (og deg). Boka er full av slående enlinjere og resonnementer som ligner på mine egne, bare mye bedre fullført og formidlet.

En latere forfatter ville brukt handlingen til å skape komikk på figurenes vegne, for eksempel når tekstmeldingene mellom gamle Jan og unge Hanne pendler mellom håp, desperasjon og trygling. Nina Lykke går ikke for de billige poengene, men fikk meg til å kjenne sympati for både den kyniske lektoren Ingrid, den selvbevisste eksteskapsbryteren Jan og ikke minst 34 år gamle Hanne. Nina Lykke skriver ikke bare ekstremt medrivende, historien tar også overraskende vendinger.

Hvis folk i framtiden vil forstå hvordan ressurssterke middelklassefolk i Norge tenkte (og strevde, vi snakker om i-landsproblemer av første klasse her), må de lese denne. Scenen med Jan hos psykologen er noe av det morsomste og mest presise jeg leste i 2016 og første dag av 2017.

Sterkt anbefalt!

Denne krever en omstilling i hodet før man begynner å lese;
dette er en novelle, som i England ble gitt ut som en quick-read - altså en novelle i bokform. Forlaget her i Norge har gjort det litt annerledes, og valgte å gi den ut som en roman. Men det funker jo ikke å strekke en kort novelle ut i en stor bok, det å gi den større skrift og legge til bilder gjør jo ikke historien noe lengre.

Når det er sagt er historien søt, men man må altså ikke gå i fellen å tro at man skal lese en hel roman. Hovedpersonen er søt og hyggelig, og hun rekker å gå gjennom en liten indre transformasjon i løpet av boken. En fin time i sofaen med denne i fanget, men en bommert av forlaget å utgi denne i det formatet de har valgt synes jeg.

Seks søstre, en adoptivfar og et stjernetegn. Når faren plutselig dør begynner en av døtrene hans å lete etter sin opprinnelse. Det hun finner på veien er kjærlighet, gamle minner og en familiehistorie som etterlater oss lesere med like mange spørsmål som svar. Jeg mistenker at det vil komme seks bøker til om denne jenteflokken.

Jeg lærte også litt historie av denne boka. Blant annet om Paris på 1920-tallet og om Corcovado fjellet og Cristo Redentor, verdens mest berømte Jesus-statue, i Rio De Janeiro.
Bestemor anbefalte meg den og jeg anbefaler den videre til de som liker bøker om eksotiske, kjente steder med en god porsjon kjærlighet.