Det begynner å bli en stund siden jeg leste denne boken, men den har ikke helt sluppet taket enda. Den fikk meg til å tenke spesielt på mobbing og hvordan barn/ungdom oppfører seg mot hverandre. Det er helt forferdelig at det kan gå så langt som det gjorde i denne boken, og like ille for dem som får sine liv ødelagt pga liknende opplevelser.
Konklusjon; en tankevekkende bok.
(...) mine erfaringer har lært meg at det ikke finnes noen "de" eller "oss". Vi er alle bare mennesker. Alle er vi forskjellige. Og alle er vi grunnleggende like.
Hadde det ikke vært for at jeg skriver ned alle bøker jeg har lest, hadde jeg ikke husket denne. Jeg leste den på et par timer (kanskje mindre, husker ikke helt), og den forsvant like fort ut av min litterære sjel. Jeg husker knapt hva den handler om, bortsett fra at det er en fyr som mister hukommelsen og mennesker med rare sexpreferanser. Jeg skjønner liksom ikke helt hvorfor jeg skal lese dette. Hvorfor er dette noe jeg skal bry meg om? Hva er det Bjørn Esben Almaas vil? Jeg føler meg snytt for tid, lurt av en tittel som jeg tilfeldigvis kastet blikket mitt over på biblioteket, jeg som alltid lar meg fange av at ordet 'kjærlighet' finnes i tittelen, teit, jeg må slutte med det.
De fleste har vel det å "have a nice time" som hovedmotivasjon for å lese. Og da er oppskriften å lese det man har lyst på til enhver tid - så får ettertiden vise om man endte opp med bare en sjanger eller litt mer ymse.
Ein utvider vel horisonten ved å lese nye bøker, uansett kva sjanger dei har. Og når ein ikkje har tid til alt, og må velje bort noko, er det naturleg å prioritere det ein er minst usikker på og som ein i størst grad trur ein vil like.
Jeg er mest forundret over hvor lite som skal til for å få utgitt bøker i Norge. "Kristian klausen" er jo nødt til å være ett eller annet kunstprosjekt av en eller annen gruppe skribenter; jeg er helt fengslet av at novelledebuten (den skrekkelige thomas bernard "kopien" Måltidet i Emmaus) liksom skal være skrevet av samme forfatter som denne boken her (ett helt sprøtt forsøk på å legge claude simon til norsk samtid, seriøst, jeg har aldri vært vitne til maken til språk/rytme/bilde stjeling), og selv om boken har glimt av kreativitet, fremstår jo dette som venstrehåndsarbeid, eller "slurvete" arbeid av langt dyktigere skribenter. Er det fritt frem å bare stjele andre forfatteres klær, og så blir man utgitt? Er dette ett kunstnerprosjekt som vil sette søkelyset på norske redaktører?
Helt enig! Kunne ikke ha sagt det bedre selv. Alice Munro har virkelig noe helt spesielt. Noen ganger føler jeg at novellene hennes inneholder like mye som hele romaner, ikke handlingssmessig, men innholdsmessig. Noen av novellene hennes blir hos meg lenger enn mange mursteiner jeg har lest, og rører meg dypere.
De tok jo feil, alle sammen. Hun var verken feig eller medgjørlig eller ren eller et naturbarn. Og etter et menneskes død - da var det selvsagt ikke annet igjen av personen enn andre menneskers feiloppfatninger.
Jeg skal passe på deg, sier jeg. Og jeg skal passe på deg, sier han.
Akkurat som at han ikke forstår at han ikke kommer til å bli her lenge nok til å passe på meg når jeg blir gammel. Jeg vet ikke, kanskje er det ironi. Jeg tør ikke spørre.
Jeg har aldri før vært klar over i hvilken grad et sykehus drives av sykepleierne.
Ei perfekt bok for unge mennesker som ikke helt har finni sin plass i livet. Du veit, når du er midt mellom dine egne drømmer, og de drømmene foreldrene dine har for deg.
Jeg er generelt glad i Marian Keys sine bøker og liker hvordan hun pleier å mikse lettbent jentelitteratur med alvorlige emner. Hun gjør et forsøk i denne boken også, men denne gangen ble jeg aldri engasjert. Vi følger beboerne i Star Street ner 66 i Dublin gjennoom noen måneder, og det er duket for nye og brutte forhold, intriger og avsløringer. Problemet er at ingen av figurene blir levende for meg. Selv i de dramatiske hendelsene på slutten er jeg null og niks engasjert i hvordang det går, jeg leser bare for å bli ferdig.
Normalt leser jeg ut en bok på 1-2 uker, denne bel forvist til do-bok og har tatt meg et halvt år å komme igjennom.
Det har jeg aldri prøvd før, så det tror jeg sikkert at jeg kan klare.
Hvis du tror det er stille på landet, har du aldri vært der. Tre frosker er nok til at man ønsker seg øreklokker.
Takk for en virkelig super tjeneste! Jeg liker bokelskere.no bedre og bedre for hver dag som går.
En liten ting savner jeg dog: Når jeg har lest en bok, skriver jeg en kort oppsummering og mening om den i bokbloggen min. Det har jeg gjort lenge, og det har jeg ikke lyst til å slutte med.
Samtidig vil jeg gjerne omtale boken her på bokelskere også. Så derfor lurer jeg på: Hva om jeg istedet for å bare kunne skrive om boken i et tekstfelt, kunne legge inn en link til bloggen min hvor jeg har skrevet om boken? Jeg er helt sikker på at det er flere av de bokgærne folka her på bokelskere som også har blogger der de synser og mener om bøkene de leser.
Så kunne det enkelt og greit dukket opp en liste over "Disse blogger om denne boka". Eventuelt også med et utdrag eller lignende fra bloggen.
Jeg har tenkt på om jeg bare skal lime inn det jeg skriver på bloggen i "jeg synes"-feltet på hver bok her på bokelskere.no, men det føles litt teit.
Hvis bokelskere.no teknisk tillater det, kan jo også blogginnlegget pinges, sånn at man på min blogg får en link tilbake til bokelskere.no så snart linken dukker opp på sidene.
Takk igjen for en bra tjeneste. God helg :)
Ah, nydelig; noen bøker er bare bedre enn andre. Helt enkelt.
Jeg synes det er irriterende at de nyeste innleggene er øverst i diskusjonene. Da må jeg bla helt til bunnen og lese oppover, og når et enkelt innlegg har blitt svart på fl ganger blir det bare forvirrende. Jeg vet at det går an å sortere slik at de eldste innleggene kommer først, men dette må vi jo gjøre i hver eneste diskusjon, hver eneste gang. Går det ikke an å lage en slags funksjon der vi kan velge sortering av innlegg i ALLE diskusjoner selv?
Han ser ut som en baby, og jeg aner ikke hvor mye han veier. Omtrent det samme som en stor pose mel, antar jeg.
Livet er stort og komplisert og sammensatt, og det finnes ingen fasit. Fasiter passer i mattestykker, ikke i virkeligheten.
Det er ikke alltid slik at man blir klok av skade, av og til blir man bare skadet.