Bokelskere.no

Vi er en liten gjeng som holder på, og du er så velkommen med! 😊 Akkurat nå leser vi en bok som heter 104. Her er tråden med mer informasjon: https://bokelskere.no/tekst/372123/

104 av Christopher F-B Grøndahl er innkjøpt og lastet ned på Kindlen. Begynner på den i dag - gleder meg til denne :-)

Bok 35 i dystopisk lesesirkel er klar, og det er den norske sci-fi romanen 104.
Leseperiode er februar 2023.

Velkommen med på felles lesing og diskusjon! Det er ingen påmelding, du er velkommen til å bli med om du vil, og velger om du vil slenge inn en kommentar i diskusjonen, eller å gå mer i dybden. You do you!

Lurer du på hva vi har lest hittil? Se nettsiden for oversikt: https://dystopisklesesirkel.wordpress.com/

Ikke den helt store leseropplevelse.

Det er 1942, og den andre verdenskrig er i gang. En dag banker det på døra hos familien Meller, der står det noen fra statspolitiet, og vil at datteren, Livi skal komme å jobbe for tyskerne. Du kan vel tenke deg hva som skjer.. det blir tog til Auschwitz.

Boka er basert på en sann historie, som er både fin og veldig følelsesrik. Denne boka bør leses!

Les hele omtalen

Takk for tips! Har sett tittelen, men ikke kjøpt/lånt den enda, så kanskje jeg legger den på ventelista mi :)

Slutten på historien heter denne siste boka i en serie på ti, og det er like greit.
Serien begynte fantastisk med boka brobygger. De neste bøkene var også veldig bra, så ble det mye dårlig, og kulminerte med denne siste boka som bar både kjedelig og langdryg. Den begynte forsåvidt ok, og lovende men så ble det bare kjedeligere og kjedeligere.

Kanskje nyttig for en adferdsforsker eller kanskje dersom du skal ansette et team for en bestemt oppgave, men til daglig bruk for alle oss andre så har dette bare en mindre akademisk interesse.

En vond historie å høre. Grusomhetene er hjerteskjærende, men fortellingen gir hele tiden et håp, som gjør at man orker å høre hele historien. En bok som alle burde lese/høre slik at vi ikke glemmer.

Tausheten etter krigen
En klok og innsiktsfull bok om hvordan overlevende familiemedlemmer mestret traumaet etter den norske versjonen av nazistenes jødeforfølelser under 2. verdenskrig. Boka er lettlest og engasjerende. Den er samtidig preget av at forfatteren har gjort et grundig arbeid gjennom intervjuer og arkivstudier. Det gjør framstillingen både troverdig og uhyggelig presis. Tausheten i boktittelen omfattet ikke bare de overlevende, men også det norske storsamfunnet like etter krigen.

Interessant og troverdig! Anbefales til alle som er interessert i å nyansere synet på barnevernet i Norge.

En fint Nye Testamente man kan ta meg seg hvor mann enn går i tillegg til at den innholder Salmenes bok og Salomos Ordsrpåk. De to sistnevnte er 1978/85 oversettelsen som jeg ikke er så stor fan av og innholder noen litt fremmede ord og uttrykk, men den er bedre enn ingenting.

Det pågår en krig fra russisk side mot vesten. En hybridkrig der det avfyres mot vesten desinformasjonsraketter, påvirkningsbomber og det foregå digital overvåkning. Det pågår hacking av datamaskiner. Det er opprettet store trollfabrikker hvor hundrevis av russiske talentfulle ungdommer er ansatt av myndighetene for å spre falske nyheter og konspirasjonsteorier på internett og sosiale media i vestlige land. Det er en krig mot vesten for å destabilisere, forvirre og skape splittelse og frykt. Og selvsagt fremme russiske interesser i vestlige land.
Boken tar grundig for seg disse tingene og tegner også et bilde av Putin som paranoid konspirasjonsteoretiker med vesten som fiendebilde. Mye av dette forklarer for eksempel dagens invasjon av Ukraina
Man får virkelig hakeslipp av mye av det man leser her. Boken er spennende som en thriller og vanskelig å legge fra seg når man først har begynt å lese på den. Den er en "pageturner". Samtidig er den lettlest og velskrevet av en forfatter som er russlandsekspert, hatt over 100 reiser til Russland og skrevet flere bøker om emnet.
Så hvis man ønsker god og forståelig informasjon om hvorfor og hvordan Putin og Russland opptrer som de gjør, kan denne boken anbefales på det varmeste. Forfatteren har jobbet i mange år som utenriksreporter for TV2

I denne boken skriver Joralf Gjerstad, også kjent som "Snåsamannen" sin egen histore om livet som helbreder. Som kristen så er jeg skeptisk til mye av helbredelsestjenester der ute, spesielt de som har penger som en ingrediens. Det som skiller Snåsamannen fra mange av disse er at han aldri tar betalt, eller inngangspenger for å helbrede. Snåsamannen virker også å være ydmyk og å ha en enkel tillitt til Gud som helbrederen, selvom han kaller det for "Den god kraften", litt mystiskt, men allikevel mer tillitesvekkende enn mange av de andre der ute. De fleste andre som bærer kristennavnet holder til i kontroversielle karismatiske miljøer, mens Joralf selv kommer fra de enkle benkrader i Den norske kirke. Selvom DNK er på god vei vekk fra Bibelen som fundament, så vet jeg ikke hvor Joralf sto teologisk, men jeg håper og tror at han tilhørte en av de bedre menigheter i DNK. Selve boken er helt grei og gir et fint og livnært bilde av Joralf. Jeg savner allikevel litt tydeligere kristne termer i boken, og hvor mye plass evangeliet fikk i virksomheten hans.

Takk, ja jeg setter alltid pris på engasjement og tiltak 😊

Skilsmisse og gjengifte har vært en omstridt og kontroversielt tema i kristenheten. Jeg har lest rundt litt forskjellige syn og det jeg anser som nærmest det bibelske er synet som kortfattet går under "Except for fornication". Det har David Pawson bl.a. skrevet en bok om. Denne, som er skrevet av en annen David, nemlig Inston-Brewer tar for seg et mer liberalt syn, det motsatte av Pawson. Når alle brikker kommer på plass så kan man teoretisk sett si at Inston-Brewer tilatter alle skilte å gifte seg på nytt, selvom nåløyet er noe trangere i noen tilfeller. Pawson er derimot på den andre siden av skalaen. Og jeg holder dessverre mest med Pawson. Inston-Brewer ser ut til å ha studert dette ganske nøye, med tanke på det historiske materiellet fra gammeltestamentlig og Jesu tid, og det kan synes, men det kan også bære en fare med seg at man setter for mye lit til de historiske kilder sammenlignet med bibelens kilder og Jesu klare utsagn. Inston-Brewer er ikke så nøye med å utbrodere Jesu ord imot skilsmisse og gjengifte i Markus, som er den samme hendelsen som i Matteus, og at grunnen heller er at Markus talte til hedninger og Matteus til jøder, og ordbruken om "hor" som "moichao" og "porneia" må tas i betraktning, der "porneia" er seksuell synd i ugift stand og "moicheo" i gift stand. Matteus bruker "moichao" og Markus "porneia". Derfor kan det se ut som Jesus tillater gjengifte i Matteu og ikke i Markus, siden Markus bruker ordet "porneia". Det virker som han ikke har sett helt at denne distinksjonen på Jesu tid, i Bibelen og i litteraturen rundt den tiden så og si alltid (har enda ikke kommet over et unntak) blir brukt, ikke om hverandre slik noen mener, men som hor i ugift stand og hor i gift stand. Dette er hovedfeilen som boken gjør, noe jeg anser som en vesentlig feil. Selvom han er inne på noe lignende, bl.a. i et svar på et leserbrev der han påstår at noen mener at "porneia" bare står for utroskap under en forlovelse, noe som er helt feil. Som nevnt, så er betydningen all seksuell synd utenfor ekteskapet, mens moichao er det motsatte, nemlig all seskuell synd utenfor ekteskapet.
Jeg kunne skrevet mye mer, men da er jeg redd dette hadde blitt en avhandling. Men kan kort nevne noen problemer. Det virker som han legger altfor stor vekt på Moseloven som var gitt til Israel som nasjon og ser ut til å kunne "cherry picke" hva som gjelder i dag og hva ikke, og at innholdet i skilsmissebrevet dermed gjelder i dagens samfunn blandt kristne. Ellers bygger han mye av sin lære på uklare utsagn fra Bibelen fremfor Jesu og Bibelens klare lære imot gjengifte.
Han sammenligner også ting Jesus sier som ikke er sammenlignbare, som f.eks. prekenretorikken om å kappe av seg hånden hvis man blir fristet til hor med det som står som forbud mot gjengifte, at Jesus egentlig ikke mente det bokstavelig. Dette er en altfor lettvint tolkning som gir meg litt hakeslep at er mulig. Mye mer kunne vært nevnt, så jeg stopper opp der.

Huff, dette var dårlig. Umulig å ha tiltro til hovedpersonen som terapeut (refererer stadig tilbake til egen erfaring som pasient, noe som ser ut til å være den enste erfaringen han har med terapi. Resten av teamet på klinikken er også lite troverdige). Hadde det ikke vært for at jeg misliker å gi opp bøker jeg har begynt på, hadde jeg lagt den vekk ganske tidlig. Spenningen tar seg noe opp rundt halvveis, og den er i det minste lettlest, så jeg fortsatte. En uventet vri mot slutten fikk meg til å tenke at boka likevel kan holde mål, men selv dette skusles vekk i pjatt.

Applebaum leverer igjen. Hun kan sin CCCP. Anbefales å ha litt forhåndskunnskaper om både russisk litteratur og historie for å få best mulig utbytte av boka.