Bokelskere.no

Supert! Da tar vi april som leseperiode

Jeg så ikke dette før nå, men kan det hende det er fordi den har byttet norsk tittel til Dune? Det var sånn jeg fant den på bibliotekets ebokapp.

Den leste jeg i 2021, og uten å røpe noe så må jeg si det var en følelse av gjenkjennelse med den situasjonen vi var i da. Det er god litteratur som jeg evnt kan lese på nytt.
Ang Sand/Dune: Jeg har den på engelsk i pcketverdjon og selger den for 40 kr +porto om det er slik at noen ikke får tak i den? Dere får som sagt bestemme om dere vil lese den eller hoppe over.

Jeg har lyst å foreslå klassikeren Pesten av Albert Camus inn i denne rekken også. Det er en fransk roman fra 1947 som visstnok fikk et veldig oppsving da covid kom. Det fikk jeg ikke med meg, men jeg kan tenke å lese den nå :)

Dette kan ikke stemme? Den ble gitt ut på nytt i 2022 av CappellenDamm.

edit: fant den hos både adlibris og haugenbok. Ville være rart hvis ikke ark og norli også hadde den tilgjengelig.

Det er opp til dere andre!

Altfor mange løse tråder! Litt synd.. historien i seg sjøl er veldig bra, men det burde fortelles og utdypes enda mer etter min mening!

Helt greit! Og så kan man jo hoppe inn med forslag om det plutselig dukker opp noe spennende. Jeg leste Dune i sommer, så jeg leser den ikke på nytt men blir med på diskusjon!

Nydelige forslag, takk begge to! Er dere åpen for at vi leser oss gjennom disse fire istedenfor avstemming? Vi kunne startet med Dune f.eks?

Jaaa kanskje Mr W var "jeg"! Det gir mening!

Jeg tenkte også at kapteinen kanskje ikke var menneske. I alle fall i starten. Som Storebror i 1984 eller lederen i filmen Equilibrium 😊

Ellers høres det ut som vi hadde en ganske lik leseopplevelse 😊

Jeg foreslår her for å få det i samme tråd:
- Veien av Cormac McCarthy
- Fluenes herre av William Golding
- Dødslekene av Collins

Nå har jeg lest ferdig. Forsåvidt godt skrevet og et spennende univers, men som Ajiniakra bemerker så får man aldri helt landa før man er videre til noe annet. Man forstår etterhvert at Ben må ha blitt en opprører, men det tar tid å finne ut det av seg selv. Det hoppa rett fra at det begynte å bli uroligheter og protester, til at Ben og de andre på dekk-nivå 104 hadde vært arbeidere der nede lenge. Vi får vel aldri helt vite hva Ben har gjort som fortjener å sendes ned dit? I alle fall oppdaga ikke jeg det.
Min mening er at denne historien hadde fortjent minst et par hundre sider til. Forfatteren vil ha med så mye, så mange år, på så få sider, at man føler at det hoppes over viktige deler av historien. Og hva med de andre personene i boka? Nei, her mangler det mye. Jeg antar at den voksne personen han ser i sofaen i leiligheten er Mia. Og jeg antar at han så datteren sin og ikke bare klær, i senga i leiligheten. Eller var Marianne den voksne personen der?
Jeg tror at jeg-personen som dukket opp innimellom er Mr W. Han skriver mye og har tilgang på skrivesaker. Han var jo en del sammen med Marianne, så hvorfor visste ikke han mer. Og hvorfor blir Ben fornærma for at Mr W ikke fortalte hvem han virkelig var før de kom opp i skipet? Han forsto jo sikkert at dette var en Marianne var en del sammen med? Veldig mange løse tråder i denne boka.

Bare jeg som tenkte at kapteinen ikke var menneske?

Hvis jeg skal gjette hva forfatteren ønsker å formidle, så er det at mennesker klarer å ødelegge for seg selv uansett hvor de er. Og at naturen vokser mest på egne premisser. Men vet ikke om jeg tolker riktig..
Min konklusjon: Historien i seg selv hadde potensial, men burde fått enda større plass (flere sider og/eller serie/trilogi). Og spørsmålene er for mange til at det oppleves som en bra avslutning.

Helt enig. Jeg avbrøt boka, og det er noe jeg ikke gjør ofte.

Nei, ikke ennå. Kom gjerne med forslag i denne tråden! Noen ganger bytter vi på å bestemme, mens andre ganger har vi avstemming.

Hei! Nå kom jeg inn her for å si fra at boka er påstarta men at jeg ikke er ferdig. Vært mye jobb og annet. Men satser på å få lest den ila et par dager nå.

Kanskje det er fordi jeg leste litt fort, men jeg klarte ikke helt å lande i boken. Hver gang jeg kom inn i stemningen og miljøet så forandret alt seg. Klarte heller ikke å se for meg skipet. Skulle gjerne hatt bedre tid i hver fase, det ble nesten litt oppramsende for meg. Ikke fulltreffer her, selv om jeg er glad vi leste den.

Jeg merket ikke den følelsen av oversettelse du nevner, har du noen eksempler?
Ellers er jeg enig.

Har også tenkt mye på opplegget på skipet. Hvorfor er det med kriminelle? Hvorfor tar det så kort tid før ingen ting fungerer? Og hvor er samfunnsbyggingen på skipet? Folk virker helt overlatt til seg selv. Man vet mye om psyke i isolasjon, og jeg tror de gjør alt feil for å skape et bærekraftig samfunn. Jeg ventet et opprør ganske tidlig.

Jeg har blitt litt forsinket i lesingen, men er litt over halvveis nå. Er spent på hva som skjer videre, for hittil har leseopplevelsen og stemningen endret seg mye for meg i hver del.

Ja, jeg leser og lurer på når den litt sære tittelen får sin forklaring. Også lurer jeg på hvem denne jeg-personen som dukker opp innimellom er. Synes dystopien er bra og at forfatteren skriver svært så medrivende, og har drøyet boka for å få den til å vare hele leseperioden.

I denne boken blir du tatt med inn i hodet og tankene til Arnhild. Jeg syns hun formidler det indre kaoset på en god måte, med god, mener jeg at det til en viss grad er mulig å forstå sykdommen og dens kompleksitet uten å ha erfart den.
Det som festet seg best etter å ha lest historien hennes, er hvor vanskelig det er å få riktig hjelp. Dette gjelder nok ikke bare denne diagnosen. Det er opprørende å høre om at hun ikke blir sett som seg, men blir møtt med fordommer og stigmatiseringen knyttet til diagnosen, som så åpenbart ikke er lik hos alle.
Det gjorde særlig inntrykk at hun faktisk måtte bruke diagnosen for å få det som hun ønsket. Hun fikk for eksempel ikke dusje bare fordi hun følte behov for det, men om «kapteinen» befalte det, var det ok.
Det som gjør at boken ikke bare blir sørgelig, er at Arnhild er sterk og klok og hun vet hva hun trenger, hun gir aldri opp, og hun finner de rette som kan hjelpe henne når hun ikke evner å hjelpe seg selv helt og holdent. Hun klarer det utrolige fordi noen er der og ser henne, tror på henne og løfter henne.
Dette er en gripende og svært personlig beretning.