Bokelskere.no

Denne romanen fenget meg ikke. Det er dårlig oversettelse. Noen ganger direkte fra engelsk til norsk og det blir ikke alltid korrekt. Det er også noen ganger feil ordstilling. Fortellingen er rotete, med mye fram og tilbake i tid. Har ikke lest noen andre bøker av forfatteren, så jeg kan ikke sammenligne med noen andre foreløpig.

Aktuell, god og viktig dokumentarbok om norske utfordringer i utrygge og krevende tider. Anbefales!

Dette er ei fin bok om autisme, skrevet for barn i barnehagealder og første klasse.

Jeg lot meg friste til å lese boken siden den har fått litt blest i forbindelse med filmatisering, men ble veldig skuffet. Synes hverken den var vittig eller god.

Disse notatene bærer preg av å være litt sammenrasket, - men likevel, satt sammen danner de en helhet og gir et inntrykk av det livet «damene» (som de omtales som i boken) levde på denne «yderste nøgne ø», - Klovharun i den finske skjærgården.
En del av notatene i begynnelsen av boken er også gjort av byggmesteren, - det er korte, konkrete notater knyttet til det praktiske arbeidet rundt det å få satt opp hytta. Men det er en god start som gir et visst inntrykk av strevet knyttet til virkeliggjørelsen av «damenes» drøm. Deretter overtar Toves notater knyttet til naturobservasjoner og deres enkle liv, illustrert med Tootis (Tuulikkis) laveringer og akvatinter, - som går i brunt og fremstår som nokså dystre. Men det gjør ikke livet der ute, - Tove skildrer det med en lett og tørr saklighet.
Det er også ganske imponerende at de satte i gang dette prosjektet da de var rundt femti år, og at de så ble boende der i tretti år, - i sommerhalvåret virker det som. Boken slutter med at de rundt åtti år gamle skjønner at de ikke kan bo der lenger, og så tar avskjed med hytta.

Ble terningkast 6 fra meg. Har sett serien, men gikk fint å lese boken etterpå. Språket er så godt, så det er ikke bare handlingen som er gjeldende.

Eg fekk ikkje heilt taket på denne romanen. Fyrste gong det skjer med ei Sundstøl -bok. Eg las til endes, men eg kan berre sånn delvis gjere greie for innhaldet. Framsida består av to krusedullar i ulike fargar. Ein svart og ein raud, vikla inn i kvarandre, men likevel adskilte. Ein svart prikk og ein rud. Ganske forvirrande. Eg har fått med meg at det handlar om ein forfattar med skrivesperre, den slitne kona hans og eit barn med utfordringar. Det siste las eg eigentleg på baksida. Hullet han krøp ut av er lettlesen og velskriven, men samtidig så til dei grader kunstnarisk at boka gjekk meg over hovudet. Kan vere at eg er ute av stand til å bedømme den kunstnariske kvaliteten.

Et grotesk sammensurium av tekster i ulike sjangre og formater med ulik stil og innhold. Hagerup prøver visstnok med dette å "diskutere forholdet mellom litteraturen og det monstrøse". Noenlunde ambisiøst, men i utgangspunktet spennende. Han begynner i så fall med å greie ut om begrepet "monster". Så tar han for seg zombologien (altså studiet av zombier). Det mest interessante ved boken er disse innledende tekstene om monstre og zombier, og det var hovedgrunnen til at jeg ville lese den; det er nesten ingen norske forfattere som har skrevet noe om zombier tidligere, og da måtte jeg bare undersøke hva han hadde å si. Enda færre har skrevet om Lovecraft, så jeg satte stor pris på at Hagerup – om en kort – skrev om han. Siden jeg har lest flere bøker tidligere som kun handler om zombier, var det ikke mye nytt for meg å hente der, men han introduserer i det minste zombologien på en konsis og lettfattet måte.

Dessuten strør han på med noen interessante betraktninger av det monstrøse i form av dikt/prosadikt, sitater og lignende korte uttrykk. Det syns jeg var gøy. Spesielt diktet som handler om, og som er utformet som et sammenvokst tvillingpar, imponerte meg. Dessuten var essayet om monstre godt undersøkt, godt forklart, lærerikt og fascinerende. Han forteller om teratologi (vitenskapen om genetiske avvik) og belyser monstret fra flere sider, både fra historisk, sosiologisk, psykologisk, moralsk, biologisk og filosofisk perspektiv. De to temaene blir behandlet såpass godt at jeg velger å beholde boken slik at jeg kan lese de første tekstene igjen. Men de var dessverre også det eneste jeg likte her. Alt annet som plutselig handler om leserbrev, litteraturkritikk, kurbitsmalere i Falun, kjønn, Gud, Moby Dick osv. er bare uleselig vrøvl. Hvorfor så mange fotnoter og digresjoner og fraværet av logiske slutninger? Og hva var greia med det tyskskrevne diktet om Hitler? Bevare meg vel!

Jeg har ikke lest noe annet av Hagerup tidligere, men ser at han har vært forfatter, oversetter og kritiker i mange år. Før jeg har lest noe annet av han, kan jeg jo ikke uten videre betvile at han er en kløktig kar med evne til å si noe meningsfullt og til å fortelle gode historier, men her har han av eller annen grunn fått lov til å utgi en tilfeldig bunke skriblerier blant alle de uferdige, utydelige og rotete kladdearkene i det dypeste og mest muggbefengte delen av loftet sitt. Hele boken fremstår for meg som en slags overtenkende og pretensiøs litterær søppelfylling i direkte avsporing av fornuft og innsikt.

Hagerup lykkes derfor, kanskje, i sin søken etter "en form for disproporsjon", for boken er forvirrende og provoserende i sin formløshet, retningsløshet og uforutsigbarhet. Sammensuriet må i all henseende kunne sies å være et monster i seg selv - det som han innledningsvis definerer slik:

monsterets form er uhørt, sjokkerende, forbløffende – et brudd mot de
godtatte morfologiske eller etiske kategoriene […] noe utenkelig, som
allikevel finnes; noe vi (føler at vi) ikke burde være i stand til å
se; noe som på ingen måte gjør rede for seg (17)

Nei dette ble kjedelig og langtekkelig altså... har hørt den på lydbok og mesteparten her er rein sovemedisin som jeg har duppa av etter å ha hørt på... Lite nytt... det er jo dette mobilbeviset som blir diskutert opp og ned i mente sammen med DNA beviset som forfatteren bruker halve boka til å diskutere.... Ble ikke særlig klokere av denne boka, det meste vet vi jo fra nyhetene fra før, det som er bra er jo å høre om den positive utviklingen Viggo har hatt i fengselet og at han fått psykologisk hjelp som har gjort han til en voksen og moden mann mens han satt inne...
En bok for spesielt interesserte som ønsker hver minste detalj av hva som har skjedd i saken...

Veldig kort, kjapp og lettlest om sosiale medier, selvmord og utenforskap. Litt usikker på om jeg kjenner at denne kan trigge mye mer enn den kan hjelpe om den treffer noen som kjenner på det samme som hovedpersonen her gjør.

Sterk og gripende fortelling om "Daniella" som bare 13 år gammel ble tvangsgiftet vekk til en fetter i en leilighet i Oslo, hvor det ventet flere år med juling og voldtekt. Hun gikk gjennom ting som ingen tenåring burde oppleve. Velskrevet og viktig bok som anbefales sterkt!

Dette er en veldig inspirerende bok om livet i, med og for Kristus. Boken er levende skrevet med utgangspunkt med hvordan det gamle testamentets historie fra påskelammet til Kanaans land er en eneste historie om Kristus, og Witness Lee får dette klart fram i boken, på en klarere måte enn jeg noensinne har lest før.

Ja, boken kan til tider virke noe overåndelig, og at Lee kanskje til tider legger noe mer i det enn det som er ment, men i det store og hele så er dette godt og oppbyggelig å lese. Forfatteren gir en steg for steg oppskrift til hvordan vi kan oppleve Jesus mer og mer i våre liv med begynnelse i påskelammet som ble slaktet ved Israelittenes utvandring fra Egypt og veien via vannkilden, mannaen i ørkenen, presteskapet, offrene og mer helt til man får oppleve den altomfattende Kristus i det lovede landet, og da sikter ikke Lee til himmelen når vi dør som mange kan ha en tendens til å gjøre, men til overflodslivet vi kan få i Kristus.
Som påpekt, til tider kanskje noe overdrevet, men allikevel meget oppbyggelig lesing.

Fantastisk lærerik bok om Bellarus

En noe under middels selvhjelpsbok om å prioritere riktig og ta rette valg og dermed spare tid og få tid til mer av det som er av verdi. Thunem-Saanum kommer med flere gode og velmenende råd, men mange av disse kan man lese seg til andre steder også og de fleste er ganske logiske. På en måte er det greit å ha de samlet i en bok som denne, men på en annen måte føles det som repetisjon av ting man har hørt og lest før. Selvfølgelig har boken noen idér som ikke har vært så langt i pannebrasken som de burde. På den andre siden ser jeg for meg at boken gjelder mest for de som leter etter suksessoppskriften i jobb og bedriftsammenhenger, samtidig som den også berører noen generelle områder på hjemmebane.

I tillegg ser jeg at boken kanskje ikke er like relevant for meg som for mange andre som kanksje stresser seg gjennom dagen for å rekke alt mer enn meg selvom jeg har nok å gjøre. Den har allikevel noen gode tips som jeg godt kan implementere i mitt liv, men det hele blir lagt fram på en ganske alminnelig og til tider kjedelig selvhjelpsstil.
Tittelen på boken (Tid til alt) er også missvisende og du får absolutt ikke tid til alt etter å ha lest boken, kanskje tid til litt mer av det som betyr noe men ikke så mye mer. Jeg har trua på at forfatterens foredrag kunne fenget noe mer enn boken, en bok som med fordel kunne vært kortet ned en del. Ta deg heller et vinterbad og les den nyere boken hennes om vinterbading, kanskje det gir dagen din mer engeri og fokus og tid til mer?

Innrømmer at jeg ikke fant tonen med denne

Ingeborg Solbrekkens Jøden og jorden er en sterk, gripende og nødvendig dokumentar som kaster lys over en ofte underkommunisert del av norsk krigshistorie. Boken forteller den hjerteskjærende historien om Hans Salomon og hans familie, som ble offer for nazismen og dens sympatisører i Norge under andre verdenskrig. Solbrekken har gjort et imponerende stykke arbeid med å hente frem detaljer gjennom grundig research, kombinert med personlig engasjement. Historien om Salomon-familiens kamp for overlevelse og deres tilknytning til jorden og gårdsdriften gir boken en dyp menneskelig dimensjon. Leseren blir konfrontert med vanskelige spørsmål om moral og ansvar: Hvordan kunne noen av deres norske naboer og landsmenn aktivt bidra til deres ulykke, mens andre tok store risikoer for å hjelpe?
Forfatterens grundige forskning gir et unikt og innsiktsfullt bilde av hvordan norsk antisemitisme og økonomiske motiver spilte en rolle i å frata jødene deres jord og eiendom. Dette er en viktig og rørende lesning som burde finne veien til mange lesere – spesielt de som ønsker å forstå mer om Norges historie og de mørkere sidene av andre verdenskrig.

Meget interessant innblikk i et område og en historie som er ukjent for de fleste av oss. Fantastisk å bli med på Erika Fatlands reise ...

Boken gir et lite historisk tilbakeblikk på medisinens historie, både rundt de etiske sidene, kunnskaps og omsorgssidene. Trond Berg Eriksen nevner stadig Hippokrates, den moderne legekunstens far, samt Aristoteles og Platon. Han holder heller ikke skjult den rolle kristendommen har spilt når det kommer til medisin og det å ta vare på de syke og skrøpelige i samfunnet. Forfatteren gir også noen små glimt i hvordan ting til tider gikk galt og hva f.eks. væromslag ble ansett å kunne gjøre med helsen.

Berg Eriksen ser ut til å være ganske positiv, i hvert fall noe nøytral til kristendommen, men når han kanskje er på det mest positive så kan det plutselig se ut som en liten vending til at han kaller Det nye testamentet for myter, samt at han sidestiller en av Jesu lignelser som en myte. Han kan bl.a. nevne slikt som: ”Den kristne mytologien trekker mennesket ut av seg selv og inn i en stor verden. Kristendommens fortellinger og bilder gjorde verden større og mer forunderlig.”(s.190) Hva han nå enn mener med det. Berg Eriksen er også inne i filosofiske, abstrakte og tvetydige tankebaner som gir lite mening for meg som leser, men så kan det plutselig snu og interessante fenomener dukker opp, slik som hans kritikk mot Sigmund Freud. Boken tar også interessant frem hvilke forhold romere og grekere hadde ovenfor de svake og vanskapte i samfunnet, dvs. et rimelig dårlig forhold, der kristendommen kom inn som et friskt og hjelpende pust med menneskeverd i bagasjen. Grekere og romere var heller ikke barmhjertige når det kom til uønskede barn.

I tillegg til å mytologisere det kristne verdensbildet og ha en forkjærlighet for Dantes fortellinger, selv om forfatteren trekker fram de positive sidene ved det kristne verdensbildet med tanke på moral og medisin, kan jeg heller ikke si meg enig i det boken bl.a. formidler om at de aller fleste sykdommer og ulykker rammer blindt. Det kan stemme for dem som ikke har innsikt i hva som forårsaker eller kan forårsake forskjellige sykdommer, men det kommer sjelden som en overraskelse hos dem som er noe belest rundt områder som har med helhetlig helse å gjøre. Det med ulykker kan selvfølgelig noe oftere ramme blindt, spesielt hvis man ikke er forsiktig.

Alt i alt en helt middels bok som kanskje er best egnet for dem med omsorgsyrker, men en bok som kunne vært enda mer spennende, tydeligere og interessant formidlet og skrevet. Boken har heller ikke noen konkrete kildehenvisninger å komme med, så leseren må nesten ta noe med en klype salt, men samtidig er mye av det Berg Eriksen skriver, hans egne betraktninger rundt emnet. Boken blir en slags essaysamling, noe som heller ikke er helt min favorittsjanger. Berg Eriksen er professor i idèhistorie så han kan ha en viss faglig tyngde på flere av områdene han skriver om, men skriveriene kunne vært litt mer forståelig fremstilt. Noen ganger må man stoppe opp og tenke; hva mener han egentlig?

Dette er ei grundig bok, som viser en virkelighet i Midtøsten-konflikten som alt for sjelden kommer fram i media. Den har et stort og grundig kildetilfang, med kilder som til dels har vært utilgjengelige fram til 2002, da forfatteren skrev boka. Den viser spillet i kulissene, diplomati, kontakt mellom statsledere og rådslagninger opp mot selve krigen. I omfang er forspillet viet mest plass, bortimot 200 av de 360 tekstsidene går med til dette. En fyldig gjennomgang av selve krigshandlingene er også selvsagt med.

Hadde flere nordmenn lest bøker som dette, i stedet for å basere meningene sine på medias kortversjoner av svært komplekse og ganske så motsetningsfulle forhold, hadde diskusjonen om Midtøsten her i landet vært betydelig bedre. Etter min mening!

Det er nok skrevet en del bøker om ordene Jesus uttalte fra korset siden denne boken ble skrevet. Edvard Kjelle skriver om dette på en god og oppmuntrende måte til ettertanke. Innimellom kan lutheranere være ganske sneversynte med tanke på hvem de velger å sitere, når det som regel går i lutheranere, men her kan Kjelle nevne bl.a. C.H. Spurgeon, J.C. Ryle og William Booth. Han får også frem historier fra virkeligheten, samt ordenes dypere betydning, og hvordan alle ordene hadde en profetisk kilde i det gamle testamentet. Forfatteren gjør også flid i å ikke overåndeliggjøre Jesu Ord, samtidig som han også tar frem det rent åndelige fokuset, som mye av Jesu ord også hadde. En oppmuntrende bok om Jesu siste timer på korset.