Tekst som har fått en stjerne av Cathrine Pedersen:
Viser 1 til 20 av 635:
Å preke om Zapffe.
Jeg føler det er en mer dekkende tittel enn ‘Å tenke med Zapffe’.
Etter å ha lest denne boka ‘fort og gæli’ i vinterferien har jeg fått en introduksjon til Zapffe. Hessen forklarer HVA Zapffe mener, i korte trekk - men ikke hvorfor han mener dette. Så jeg sitter litt utilfredsstilt tilbake. Hessen har sitt på det tørre; han sier innledningsvis at boka hverken er en biografi eller en dyp analyse av Zapffes filosofi. Jeg må nok lese Zapffes egne bøker for å forstå filosofien.
I utgangspunktet gledet jeg meg til å lese denne boka. Jeg visste ikke noe om Zapffe fra før. Jeg gav meg en gang i kast med Arne Næss, men slengte boka fra meg da det gikk fram at han var utro der borte i Uniten, mens hustruen satt i Norge som en annen Ibsensk Solveig. Nei, gi meg foregangsmenn (og -damer) med ryggrad!
Så da denne boka om Zapffe dukket opp øynet jeg et håp om en mer skikkelig type. Og det kan jeg si med en gang; ryggrad har Zapffe mer enn nok av. Han står som en påle. Men det blir for meget av det gode. Zapffe ser ikke noe mening hverken med eller i livet, og helst burde menneskene bare slutte å å få barn og forsvinne fra kloden?
Jeg får lyst til å riste Zapffe og stappe i ham to Zoloft og be ham gå til psykolog og bli kvitt barndomstraumene sine. Kanskje ville ikke eksistensialismekrisen hos Zapffe vært så stor da. Han er unnskyldt; han er født i 1899, og hører til den stille generasjonen som gjorde sin plikt, og holdt sine psykiske problemer for seg selv. To verdenskriger måtte han også gjennomleve. Eksistensialisme uten glede over kjærlighet er triste greier. Sannsynligvis hadde han hatt godt av å få barn, tenker jeg, for å komme seg ut av hengemyra han gravde seg ned i. (og så enkelt å sitte og være filosof og virkelighetsfjern når man har en hustru som lager mat og ordner det praktiske, da gitt. Ja, han var gift).
Zapffe har imidlertid rett i en del saker også da. Han kritiserte forbruksvanene i samfunnet allerede på 1930-tallet og var klarsynt med tanke på utviklingen her.
Så savner jeg avslutningsvis i boka en vei videre for den humane biosofien og økofilosofien. Hessen burde gjerne gått litt mer inn på det. Hvilke filosofer har i dag latt seg inspirere av Zapffe? Eller er det biologene som har overtatt? Hessen trekker linjene opp til sitt eget arbeid, bl.a. med innføring av økosystemtjenester som begrep og som et politisk virkemiddel. Men jeg lurer på om ikke filosofien til Zapffe og Næss også har ført til utvikling av klimapsykologien? Vil klimapsykologien vise veien videre? Dersom Hessen hadde samarbeidet med en filosof om boka ville den blitt enda sterkere, tror jeg. Men jeg takker for en innføring i Zapffes filosofi!
Det nye året startet med et smell. Neida. Bare tulla ...
Etterlengtet gjensyn
Elise, også kalt Lise møter vennene sine på et unikt hotell og de har ikke sett hverandre på en god stund. De bor langt unna hverandre og en av dem, Julia var savnet i to år. Etter at hun kom tilbake, hevder hun at hun ikke husker noe. Elise og de andre vennene legger merke til at hun er noe annerledes. Hun er normal, men noen ganger lukter hun og oppfører seg rart. Hva har skjedd henne?
Det er en kort bok på under tre hundre sider, men den virket lang fordi handlingen startet veldig sakte. For meg føltes dette ut mer som drama enn horror. Det var noen horrorelementer mot slutten, men jeg ble aldri helt interessert i handlingen.
Noen tar mer plass enn andre
Og Elises bakgrunnshistorie om at hun hadde en affære med en gift mann føltes litt malplassert, fordi jeg ble ikke godt nok kjent med de andre karakterene på grunn av det. Elise tok mest plass. Og det ble for mye drama mellom kvinnene i denne venninnegjengen.
Jeg er skuffet siden baksideteksten vekket nysgjerrigheten min, men jeg endte opp med å ikke bry meg så mye om handlingen eller karakterene.
Fra min blogg: I Bokhylla
Det eneste positive med denne boken, er at den har driv. Ser for meg at den kan passe for solsenga på ei sydligere strand. Dersom man har lyst på noe veldig enkelt, som er overfladisk, fullt av floskler, og har et kjedelig språk.
Selv om Stolthet og fordom har ikoniske karakterer og en klassisk kjærlighetshistorie, opplevde jeg den som langsom og forutsigbar. Karakterene tilbringer mye tid med å diskutere de samme temaene – ekteskap, penger og sosiale rangeringer til det kjedsommelige. I tillegg er enkelte av karakterene så karikerte at de mister dybde. Mrs. Bennet er nærmest en parodi på en hysterisk mor, og Mr. Collins’ selvtilfredshet og dumhet er nesten for overdreven til å være troverdig. De samme poengene om klasseforskjeller, ekteskap og kvinners begrensede valg blir understreket flere ganger gjennom ulike karakterer, noe som gjorde den litt kjedelig.
Lang og kjedelig.
Ikke særlig barnevennlig.
Ikke særlig leservennlig.
Hørte den på lydbok. Den er full av intriger og konspirasjonsteorier. Det var alt for mye samfunnskritikk og konspirasjonsteorier til at jeg kan mene sen bør leses av andre.
Historien om Marit og Beate vandrer videre, og denne boken er i og for seg veldig fin - men det som trekker ned, og det som forvirrer meg, er tidsaspektet hvor Beate i oktober rømmer til Trondheim og etter hvert til Oslo, og rekker å bli avhengig av tunge narkotiske stoffer, men er likevel clean når det er jul og Marit og Beate reiser hjem. Dette er vel en tidslinje som ikke helt lar seg gjøre, eller blir troverdig, Utover det er det fine trekk i historien, men som sagt, dette ødela noe.
For en vannvittig bok. Her har forfatteren latt fantasien løpe løpsk. Boken var Hysterisk morsom til tider,men ble litt kjedelig på slutten,men den holdt godt til en 5'er.
Kvinnen er desperat for å komme seg ut av det kvinneundertrykkende Iran. Den eneste måten er å rømme,men mannen og familien vokter på henne. Hun drar ikke fra datteren,men hvor mye må hun ofre for å komme seg ut av landet Iran som også er i konflikt med Irak,der bombeflyene skjærer gjennom gatestøyen. Det var lett å komme seg inn i boken og historien holdt hele veien.
Jeg har faktisk lest den to ganger og er en av mine favoritter.
Den siste romanen som Paul Auster (1947-2024) skrev handler om en aldrende mann i New York. Men det er ikke en bok om døden. Det er en bok om å leve. Sy Baumgartner prøver å lappe sammen en okei tilværelse i 70-årene, etter at kona døde for flere år siden i en ulykke.
Romanen ser bakover på Baumgartners historie, men jeg opplevde den mest som en feiring av livet. Hver dag er en ny sjanse til å gjøre noe meningsfullt, og verden er full av bra folk å bli kjent med. Sy Baumgartner er en ambassadør for tanken om å bruke energien på livet. Døden kan klare seg selv.
Takk for bøkene, Paul Auster.
En god kristen bok om det kristne livet og hvordan et normalt kristenliv bør se ut sett i bibelsk lys. Boken er både utfordrende og trøstende, med håp for den som føler at vedkommende ikke strekker til, og bibelske perspektiver satt i et lett forståelig lys av forfatteren. Boken gir innsikt i hva vi egentlig har og eier i Kristus og hvordan livet vårt bør være et liv i konstant seier. Så fort vi i tro griper dette og ser at vi i oss selv ikke duger til noe når det kommer til å behage Gud, men er fullt avhengige av hans nåde og liv som kraft til seier, så er vi på god vei. Watchman Nee gir god innsikt i et viktig budskap og område som har blitt forsømt i mange kristne kretser i dag.
En bok om hvordan klimaendringene påvirker livet på Svalbard. Boken starter med en dramatisk beskrivelse av et snøskred i 2015 i Longyearbyen, der to personer mistet livet, og fortsetter med å dokumentere de påfølgende klimarelaterte hendelsene som har rammet området. Boken er en blanding av personlig beretning, journalistisk granskning og vitenskapelig informasjon. En viktig stemme i diskusjonen om klimaendringer, spesielt fordi den gir et tydelig bilde av hvordan disse endringene allerede har påvirket et sårbart område som Svalbard.
Syltynn intrige som blir dratt ut i det kjedsommelige.
Boka fekk terningkast 6 i ei avis, og prisen Beste Svenske Krim 2023. Min dom: kjedeleg, lite engasjerende og heilt middelmådig som krim. Velskriven, ok, men det hjelper ingen ting her.
Dette var en ganske skuffende bok om KI. To tredjedeler av denne korte boken er viet evolusjonen og hvordan man antar at vi har utviklet hjernen vår. Man forkaster en Skaper som står bak intelligensen vår og gir all ære til evolusjonen. Er man interessert i evolusjonshistorie så synes jeg man bør ty til andre bøker. Useriøsiteten når man tror på evolusjon uten å vise til empirisk fakta, noe som heller ikke finnes, kommer når Wissnes bl.a. skriver: "Det er bare noe evolusjonen har tryllet fram gjennom prøving og feiling i tusener av generasjoner."
Selvom noe av KI handler om hvordan hjernen fungerer, noe også forfatteren er inne på gir forskningsmessig mening, så kan man også lese noe om dette i andre KI bøker. Bjørn Wissnes kunne hatt mer fokus på denne delen som faktisk er mer håndgripelig.
Evolusjonsdelen kunne utgått, KI delen er grei, men da hadde boken blitt altfor kort hvis den bare hadde innholdt det.
Amalie Skram skuffar ikkje. Heile vegen må eg slå opp framandord i Det norske akademis ordbok. Til stor glede. Det arkaiske språket er vakkert og flyt lett, trass i at Fru Ines kom ut i 1891.
Ei av dei beste eg har lese. Iallefall den beste eg har lese ut i dag. Som berre er denne eine. Altså uttrykk for at eg likte boka veldig godt. Virkar som Amalie Skram sette Fru Ines aller høgast. Har likt alle Skram-bøkene eg har lese. Fru Ines minte meg ved eit høve om Stormfulle høgder, på grunn av det skjebnesvangre i den grenselause, men umulege kjærleiken. Språket til Skram er eineståande, og mennneskeskjebnane er uråd å ikkje bli berørt av.
Sist sett
