Bokelskere.no

Liker du dumme litteraturstudiner som møter mr. "jeg ska fortelle alt jeg skal gjøre med deg før jeg gjør det, nå tar jeg av deg trusa og nå ullsokken"-Christian-"vil vel ikke ha en stygg jente som meg?!!"-Grey? En jente som har selvtillit på nivå som en femtenåring, ååå, en jente som meg! Han? Aldri i livet, selv om han hiver seg etter henne. En forfatter som skriver "hun rødmer" på hver jævla side, og om øynene hans som er så grå og intense som hos en med grå stær, og sex og blod på lakenet tihi slå meg slå meg, nå skal jeg slå deg, nå slår jeg deg og egentlig så har han en trist side og selvfølgelig kan han spille piano for han er den nye Robert Pattinson uten hoggtenner, men med pisk whip! Ikke ble jeg kåt av sexen heller, som er noe av det mest usexy jeg har lest. Denne boka duger i beste fall som en felles referansearena der man kan velge og vrake i latterlige fraser, og en uke etter går jeg fremdeles rundt og spør om folk vil være med meg å se på lekerommet mitt, og så vifter jeg fingeren foran ansiktet "biter meg i underleppa som en skitten liten skolepike" (ærlig talt, finnes det noen som faktisk gjør dette shameonyou!) og sier: og nei, det er ikke xboxen min jeg mener. Jeg rødmer.

Jeg står over de resterende tohundre sidene. Åja, og de to neste bøkene.

Om jeg kunne fått en tier for hver gang en av hovedpersonene puster, hvisker eller mumler en setning?
"That's how you feel?" he whispers.
"No." I murmur.
"You hate it that much?" he breathes.
Jeg ble nok ekstra irritert hver gang ordet "breathes" ble brukt, og i og med at ordet brukes opptil flere ganger per side, var jeg irritert mesteparten av boken. En klisjéfylt, dårlig skrevet bok. Jeg anbefaler heller gamle utgaver av bladet Romantikk.

Det er alltid så sørgelig når jeg klapper sammen boka, ferdig lest, og så er jeg igjen alene. Det er som å skulle miste gode venner. Kanskje det er derfor jeg stadig leser flere av Murakamis bøker? For å følge hans karakterer, hovedpersoner, som er de samme gode vennene, men i en annen støpeform. Da er jeg nok evig solgt til hans underfundige verden.

Ein klassikar! Strålende gjensyn med en av de beste seriene ever. Og den har jammen holdt seg!

Som sagt: Fordi du var ute etter en troverdig historie. 'Kafka på stranden' er en fortelling man nesten umiddelbart vet vil ligge igjen like uforklarig og absurd som en feberdrøm. (Jeg elsker imidlertid det at historien fortelles så ordnet, med en så tydelig stemme, som om Murakami anser historieforløpet som verdens mest naturlige ting - og ikke en usammenhengende og rotete narratologi fortellinger som dette tradisjonelt behandles med.)

Når Jack Daniels dreper katter fordi han skal lage en stor fløyte av sjelene deres, og Colonel Sanders disker opp med horer og steiner som skal åpne veien til det hinsidige, slår det en at dette ikke vil kunne sys sammen til et oversiktelig lappeteppe (eller troverdig historie, som du etterlyser). Det trenger du ikke å smugtitte på siste side for å skjønne. For all del, vi har ulik smak, men jeg er glad jeg klarte å sette så stor pris på denne boka som jeg gjør. Ødipuskomplekser, sjelevandringsmytologi, metafysikk, blodige t-skjorter, gjenferd, Alt er nøstet så utrolig delikat sammen, selv om de i sum ikke tilbyr noe oversiktelig bilde over hva det er som faktisk foregår i livet til Kafka Tamura. For hvor opptegnet og sammenhengende er vel egentlig livet til en femtenåring? Det er kaos. Inne i dette kaoset er mønstre, men livet er like fullt forvirrende og kaotisk, druknet i spørsmål, lengsel og skamfølelse.

Er det Dan Brown-krim du trives med er Murakami nærmest en diametral motsetning å regne (tross enkelte elementer av krim): Ingen billige spenningstriks, språkrikdom, tålmodighet og komplekse karakterer.