Bokelskere.no

Det var med en stor dose skepsis denne boka ble med meg hjem fra ARK bokhandelen før ferien. Jeg var på jakt etter sånn passe god og spennende strandlektyre, og en norsk voksenbokdebutant har dessverre (må jeg beskjemmet innrømme) ikke særlig gode odds her i gården.
Okke som, forsiden på bokomslaget, der det ligger en død, eller ganske så sliten bie, fanget oppmerksomheten og .... hjerterota. Derfor ble den med meg hjem og fant plassen sin blant bikinier og lette strandplagg.
Til lyden av middelhavets bølgeslag gav jeg meg i kast med historien om Tao, William og George. Førstnevnte lever i en fremtidsvisjon av Kina i 2098, der biene er borte og menneskene har overtatt deres oppgave som pollinerere for å sikre matproduksjon. Etter en utflukt ved skogen blir Taos sønn akutt syk og døden nær.
William på sin side, er frøhandler i 1850-tallets England. Han våkner opp fra en depresjon og finner inspirasjon i å studere biene og måten kubene deres fungerer på, for om mulig å komme opp med en ny og forbedret versjon. William har også en sønn, som han har problemer med å forstå og omgås.
Birøkter Georges historie utspinner seg i USA etter 2007 og tar for seg den stadig økende kollapsen av biesamfunn som skjer over hele verden. Også George har vansker i sin relasjon til sønnen Tom.
Forfatteren fordeler historien om disse menneskene i relativt korte, overkommelige kapitler, som gir fortellingen driv og spenning. Vi tvinges til å lese videre, om Taos leting etter sønnen som befinner seg på et eller annet sykehus, og hva som forårsaket denne akutte sykdommen etter den koselige familieutflukten surrer og går i hjernebarken etterhvert som sidene slukes.
Videre hungrer vi også etter å få vite mer om Williams begredelige liv, som farges av håp, fremtidsvisjoner og tap. Ikke desto mindre vil vi også vite fortsettelsen om George som får livsgrunnlaget revet bort.
Det hele er ulidelig spennende, samtidig som Lunde gir en grundig og imponerende leksjon i birøkterfaget. Hun har helt tydelig gjort grundig research. Teksten er lettlest, men har dybde for den som tar seg tid til å tolke. Når historiene utover i boka i tillegg nennsomt flettes inn i hverandre, er jeg fortapt, solgt og ikke minst mektig imponert over forfatteren og fortellingen som males utover.
Som leser opplever jeg at boka har så mange lag. Dette går utover fremtidsvisjoner, historien om bier, pollinering og birøkterfag. Jeg tolker teksten dithen at vi mennesker på en måte også er bier, som lever i samfunn, helt avhengige av hverandre. Som nevnt i boka kollapser bifolket om de ikke står samlet, blir utsatt for gifter eller ikke fordeler oppgavene i kuben seg i mellom.
Det får meg til å tenke på vår egen jord, vår egen "kube" og hva vi er i ferd med å gjøre med oss selv og relasjonene til hverandre på makronivå , - akkurat som Tao, William og George må i sin samhandling med sine nære og kjære på sitt mikronivå. Etter mitt syn tar boka også for seg forholdet mellom generasjoner, store verdensproblemer og kommunikasjon, - og alt dette med klangbunn i bifolket og deres verden. Mesterlig!
Kjære Maja Lunde, - hvor i all verden har du vært i hele mitt liv? Det er første gang jeg hører om deg, og leser noe du har skrevet, og jeg vil lese mer, - NÅ!
På en stillferdig sommerkveld ruller terningen inn på en stødig sekser, - boka anbefales på det varmeste til alle!

Herlige ord fra Tor Åge Bringsværd.

Takk for at du delte med oss og GODT NYTT ÅR til deg og alle dere andre!

Takk for at du delte dette - fantastisk!

Jeg kom over dette, da jeg søkte rundt på nettet:

Den svenske lyrikeren Karin Boye tok sitt eget liv i 1941. Hun døde etter først å ha tatt en overdose med sovepiller om kvelden 23. april 1941, for så å gå ut svært tynnkledd og sette seg for å vente på døden. Haldis Moren Vesaas skrev diktet "Karin Boye funnen død".

Karin Boye funnen død

Var der da ikkje ei einaste hand
som rette seg ut etter di
den gang da grunnen under din fot
for alvor tok til å gli - ?
No står vi her tomhendte alle i hop
og ser mot ei attlæst dør.
Vi skulle ha bydd deg all varme vi eig.
Vi skulle ha gjort det litt før.

Den einsame gjekk frå si einsemd til slutt.
Den frosne har frose i hel.
Var der da ikkje på jorda ein
som kunne ha stått di sjel
så nær at han varda deg med sin eld
mot kulda? - Din død gir svar.
Du stod nok og såg deg ikring før du gjekk,
men eld vart du ingen stad vâr.

Så mange blir drivne i døden no
som berre mot livet trår.
Men du var ein døds-friviljug.
Du bøyde deg, trøytt og sår,
mot døden og bad at du måtte bli løyst,
og no har han gjort som du bad.
Eit "takk" var vel siste òm av di røyst
da varsamt han bar deg av stad.

Vi veit det: vi skal ikkje sørgje
for di skuld. Du sjølv har valt.
Det er berre det: no når du er sløkt
sansar òg vi kor kaldt
det kjennest ikring oss. Det var just deg
vi ville hatt med oss i kveld,
og frysande, einsame søker vi inn
mot det du har skapt av eld.

Halldis Moren Vesaas

Dette er boka for deg som er ordentlig fotonerd, ikke bare litt, men sånn helt klin sjuk, uhelbredelig, sprut, sprøyte gal - sånn som jeg. John Sypal har fotografert kameraene til folk i Tokyo, og her er det så mye artig, så mye historie, at du aldri har sett maken. Du trodde verden fotograferte digitalt - vel, tro om igjen!

Forfatteren tar oss med til en lavblokk, eller en bygård om du vil, et eller annet sted. Vi vet ikke årstall, og vi vet ikke by. Det eneste vi vet er at dette ikke er noe sted du ønsker å bo. Blant disse beboerne, midt i mengden av alkoholiserte ungkarer, illegale innvandrere og muggdyrkende gamlinger finner vi en attraktiv, tilsynelatende velfungerende ung mann.

Anton har bodd i samme leilighet, helt siden han var ti år. Da han ble 18 år flyttet faren ut, og siden har han bodd alene.

Gisvold serverer oss en usympatisk hovedperson. Tilsynelatende er han en enkel sjel, men vi ser tidlig at ett eller annet er grunnleggende galt. Han er kontaktsøkende, men ønsker ingen nærhet. Han hjelper sine naboer, men åpenbart kun fordi det er av egen nytte. Han forelsker seg, i alle fall slik han forstår begrepet, men mer i selve forelskelsen enn i sin utkårede.

Og han tar imot sin lillebror, men bare fordi han presser seg på. Hans yngre bror som flyttet ut sammen med deres mor. Moren som forlot Anton da han var guttunge. Lot ham være igjen med en far som stellet mer for sine flasker enn for sin egen sønn.

Så er det kanskje ikke så rart at Anton ikke fungerer helt som han skal i samfunnet. På ett eller annet vis er noe galt.

Skjønt, vi lar oss lure, i alle fall i begynnelsen. Akkurat slik som naboene hans. I alle fall i begynnelsen. Snart kommer alt for en dag, og nettet av løgner og fantasier får hele tilværelsen i den lille blokka til å bryte sammen. Smadres i fillebiter.

Dette er ingen lystig lesing, til tross for vid bruk av humor. Det underfundige er behørig sneket inn i et svært enkelt språk, preget av oppramsende setninger. Naivistisk skrevet, som vel er den korrekte betegnelsen.

Språket og det rolige, men nesten suggerende drivet, passer som hånd i hanske med hovedpersonen. Et enkelt språk og en enkel sjel. I alle fall på overflaten. Leser man Anton litt mer inngående ser man følgelig en forvirret, sykelig person gjemt bak et stakkarslig, men tiltrekkende ytre. Og ser man mer nøye på språket legger man raskt merke til forfatterens finurlige bruk av sanser. Mest av alt: lukten. Vi lukter oss rett inn i det lille samfunnet.

Allerede fra starten av, etter ukevis av intens, beklemmende sommervarme, kjenner vi den sure, gjennomtrengende stanken av svette. Og jo mer alle svetter, jo mer heller de ned med brennevin. Øl. Hjemmebrent. Alkoholsvettestank. Det er ekkelt, det er kvalmende.

Det forsterker det ubehagelige i historien.

Og like plutselig som innsikten endrer vårt bilde av Anton, endres været. Praktisk talt over natten, fra en side til en annen. Indianersommeren er blitt til en iskald, lukket vinter. To ytterpunkter, akkurat som disse misjonærene som stadig banker på Antons dør. Anton lar de komme inn, lar de snakke, men han lar budskapet på ingen måte synke inn. Leseren serveres en liten dose gjemt dramatikk i bokens avslutning, hva nettopp disse misjonærene angår. Akkurat hva ønskes ei å røpes. Poenget er at leseren etterlates spørsmål og øyeblikk med undring som gjør opplevelsen av boken litt større enn man tror den er.

Gjøkungen er ingen historie som egentlig fester seg. Akkurat som at jeg enda ikke har nevnt selve plottet. Om hans nabo som skriver en roman om beboerne i blokken. At Anton får tak i manuset og blir rasende over naboens karakteristikk av seg selv. Tegneseriefiguren Anton med alle sine lyter og uappetittlige sider.

Historien i seg selv fester seg ikke. Men det er mer ved boken enn som så. Den får deg til å stoppe opp. Gruble. Tenke etter. Huske. Fundere. Grøsse litt. Den har en x-faktor.

• En spennende debut!

Boken "skyggespinneren" handler om en mulig fremtid der menneskeheten har spredt seg utover i verdensrommet. Jeg likte boken delvis fordi den hadde en god storyline, men også fordi den var godt skrevet. Jeg likte særlig godt tidslinjen på slutten av boken. Jeg håper det kommer mer. Jeg anbefaler boken til deg som liker å lese sci-fi eller er mellom 10 og 15. Boken er ganske lettlest. Anmeldt av Henrik Knudsen.

Dette var en sterk, interessant og annerledes bok! Det sugde tak i meg helt fra starten og etterpå har jeg bare skullet lese "litt til" og "litt til". Heldigvis gikk jeg tur med hunden før jeg tok fram boka i dag, og bra var det (!) -for etterpå har jeg bare lest, hverken kommet meg i dusjen eller lagd noe mat... Jeg venter spent på de to neste bøkene i trilogien!! Denne får en 6'er på terningen!

Det første som slår meg er at dette var utrolig overfladisk. Hovedpersonen er overfladisk, handlingen er overfladisk (og litt provoserende) og språket er overfladisk. Og det stemmer da virkelig ikke med det bildet som har blitt tegnet av Paulo Coelho, ikke slik jeg har fått det med meg. Jeg har inntrykk av at han nærmest er livsendrende i sin filosofi og sitt menneskesyn – så da er vel moralen i denne boka at hvis du har det veldig godt og trygt, men likevel kjeder deg litt og lurer på om det ikke er noe mer, så er det selvfølgelig helt greit å være litt utro mot mannen din og alt blir fint og flott og perfekt igjen. (Derav min kommentar om litt provoserende handling).
Men det er ikke mer provoserende enn at jeg ristet lett på hodet og kom på at hele historien er så overfladisk at man nærmest ikke kunne forevente noen dypere forklaring på utroskap… de eneste ordene med dybde, er hentet fra andre; forfattere/filosofer/Bibelen…

Jeg har ikke lest mye Coelho tidligere – Alkymisten selvsagt, (som jeg synes var oppskrytt, men med forbehold om at jeg personlig ikke klarte å forstå den dypere meningen), Veronica vil dø (den likte jeg) og Manuskriptet i Accra (som jeg ikke skjønte noen verdens ting av. Er ikke det en bok bare stappet full av forskjellige sitater og moralske historier?)… Ja, også har jeg lest Elleve minutter ser jeg når jeg leser tittelen bak på denne boka, men den husker jeg absolutt ingenting av (hva handlet den om?).

Så nei, denne boken ga meg overhodet ingenting – men lettlest var den heldigvis, så jeg trengte ikke å bruke så innmari lang tid på den.

Denne likte jeg veldig godt, les gjerne hvorfor på bloggen :)

Tja - det er jo mye annet sært med meg også, da vet du - all denne lesingen, for eksempel.;P Men takk for trøsten, okkesom! :D

Denne boka leste jeg første gang ved 15-års alderen og jeg føler jeg aldri blir helt ferdig med den. Det er en bok jeg må vende tilbake til gang på gang.
Det er visstnok for barn, men jeg tror det er en viktigere bok for voksne.
Jeg tror barn er flinkere til å drømme og leke sånn helt av seg selv, når vi blir voksne glemmer vi det litt. I denne bok får jeg lov å leke igjen. Det elsker jeg den for.

I Oslo har man bygd et tempel for litteraturen. Alle andre vil ha et også. Naturligvis er det slik, det er ikke smålighet men noe som nok heller nærmer seg rettferdighet. I Bergen, Trondheim og andre steder diskuteres det hvordan man kan realisere et slikt prosjekt. Men jeg vil heller spørre "hvorfor?" Er et litteraturhus ønskelig for litteraturen, for forfatterne, for produksjonen - ja, endog for leserne? Jeg vil nå, etter noen dagers refleksjon, rope 'nei'! Hvorfor rope? Jo, fordi det er en eiendommelig ting å mene, ikke nødvendigvis populært. Jeg trenger en brodd. "Hva behager?" kan du spørre. "Litteraturhus må da være ensartet bra! Et sted man kan møte likesinnede og diskutere litteratur!" Jo kanskje, men er det ikke rimeligere å spørre seg: "Vil jeg prate noe mer om bøker på et litteraturhus enn jeg ville på en kaffebar? Eller ville jeg også der ha pratet om prisene på bensin og Senterpartiet?" Den gode samtalen kan man ha hvor som helst.

Jeg er, merker jeg, utrolig glad i kafékultur. Når jeg er ute og tar en kopp kaffe eller et glass øl med en god venn, ser jeg ofte for meg meg selv som Strindberg og den andre som . . . mja, kanskje Edvard Munch. En forfengelig drøm, jeg innrømmer det! Men ikke en drøm for dem, for Munch og Strindberg, for dem var det virkelighet. De levde og åndet på mørke kneiper, de levde og åndet for kunsten. Og hva med de store franske, gjorde ikke de det samme, om enn de var rimelig dekadente og avhengige av opium og can-can-dans? Selvsagt kan litteraturhus og kaféer eksistere side om side, det er ikke et enten-eller, men jeg ser ikke hvordan man kan foretrekke noe - som jeg med mine fordommer vil betegne som - upersonlig og kaldt. Det synes meg å være en helt egen sjarm med de grupperinger som oppstår på de enkelte kaféene, en intimitet, en varme, en individualitet. Er det ikke her litteraturen hører hjemme? Hos den enkelte?

Litteraturhus blir (ser jeg for meg i en uidealisert virkelighet) som kirken gjerne er for gudstro, noe som prakkes på folk og enda mer betydelig - tolket. Litteraturhus vil med andre ord gjøre lesning mer utbredt, kan vi tro, men også, ser jeg for meg, fordreid eller "kommersielt" hvis vi kan anvende et kritisk ordforråd. Her taler en med luksusproblemer, ha meg unnskyldt! men se likevel mine poenger. Bøker er ikke noe besteborgerlig, det er en lidenskap. La den løpe sitt eget løp istedet for å stenge den inne i institusjoner. Templer er vel og bra, man dyrker og tilber det som tempelet rommer - mitt tempel blir dog bokhyllen min, min egen, lille bokhylle.

Tove Nilsen kommer til Østre Aker leseforening på nyåret en gang. Der får forfatterne vanligvis en time til disposisjon, så hvis det frister, kan du henge deg på gruppa på Facebook.

Jeg "liker" :-)

Bokelskere.no har fått flott og fyldig omtale i siste nummer av Bok og Bibliotek (.pdf) under tittelen "Nettets Litteraturhus - hvordan jeg ble dratt inn i bokelskere.no"

Sannhetens kår

Mangeårig utenrikskorrespondent for NRK Christian Borc har skrevet en god bok om hvordan vi blir bedratt av skolerte mediefolk som snart regisserer et hvert intervju med personer som får tale fra TV-skjermen. I første kapittel skriver han bl.a.:

"De siste årenene har det grodd fram en uryddig flora av nettaviser,samtidig som avisene overgår hverandre med stadig nye livsstils- og feelgood- og kjendisbilag. Kommersiell radio og fjernsyn pøser underholdning ut i eteren. Rommen fylles med uvesentligheter, avsløringer og imtime betroelser. Vrøvlet markedsføres som viktig og vesentlig for at folk skal kunne konsumere det med god samvittighet. I virkeligheten er det som oftest uten enhver verdi."

Tenke på det når du hver fredag og lørdag kjøper riksavisa med innlagt magasin. Som det som fulgte med VG i dag og som ikke inneholder noenting annet enn masse bilder av det forestående royalistiske bryllup i Sverige, og gjør at VG i dag kosta 20 kroner med sine resirulerte kjærlighetshistorier. Så les nå og kos dere.

Harald Jens Johansen

Hvem var det som sa at mesteparten av dette livet går med til å ta feil? Var det jeg? Det er jeg som sier det nå: Det har hendt igjen. Siden jeg var omlag sytten år, har jeg gått omkring og hevdet at en av de mest overvurderte forfatterne som finnes, er Hemingway. Dette tåpelige utsagnet skyldes at jeg som syyttenåring leste Den gamle mannen og havet og syntes det var en trevlete, tørr og ufattelig kjedelig bok. En gammel mann og masse vann og en teit fisk: Så spennende. Jeg ble provosert av boken. Herregud, sitte der dag og ut dag inn og drive på med den fisken. Stor fisk = stor litteratur! Haha! Jeg har også vært en temmelig ivrig motstander av den knapphetens estetikk som har stått som en glorie omkring Papa H, som om det skulle være så jævla bra å si minst mulig? Nei, har jeg tenkt, det her er et begdrageri.

Og så. Hva skjer. Det kryper en bille omkring i hodet mitt og den hvisker: "Kanskje du tok feil?" Så nå har jeg lest den lille boken hans på ny. Mea culpa, brødre og søstre. Det er saltvasket genialitet. Det er ren humanisme. Det er The Road, det er Bibelen, det er faen så bra. Jeg beklager, Ernest H, skal aldri mer si noe vondt om verken fisken din eller boken din.