Bokelskere.no

Adorno kritiserer både idealiseringa av kunsten (at kunsten er ein opphøgd veg til innsikt i det sanne og det gode) og det marxistiske kunstsynet (at kunsten ikkje seier nokonting om kva som er sant, men bare gjenspeglar klasseskilnadar). Samtidig kritiserer han det dialektiske historiesynet til Hegel, som er ei forståing av at historien stadig utvikler seg mot noko betre.

Adorno var aktiv på 30-talet og han såg Hitlertyskland vokse. På den eine sida, kan ein seie at Hitler framstod som den perfekte leidar. Han fekk samfunnet til å vokse, fekk sysselsakt folk, det var ei enorm vekst osv. Nazismen var også eit system som overlot tenkinga til dei som styrte og oppløyste grensene mellom politikk og privatliv. Det var ikkje nokon grunn til å tenke sjølv, for systemet tok seg av dette. Dette kan altså vere det perfekte system. Men på den andre sida har dette perfekte systemet ei enorm skyggeside: alle dei som ikkje passar inn, blir reinska bort, anten det er jødar, homoseksuelle eller systemkritiske kunstnarar. Dette bruker Adorno som eit eksempel på det han kallar "den negative dialektikk" (i motsetnad til Hegel sin utviklingsoptimistiske dialektikk). Jakta på det gode samfunn, fører til barbari, og Hitlertyskland er stadfestinga av dette. Det er ei gjensidig avhengigheit mellom individ og samfunn, den einskilde eksisterer i kraft av samfunnet han er ein del av, og samfunnet eksisterer i kraft av dei individa som det består av.

Den negative dialektikken blir ikkje bare brukt om synet på historisk utvikling, men også om tenkinga. For gjennom filosofihistoria har det vore ein tendens til å identifisere begrep med sak og sak med begrep (på samme måten som foholdet mellom individ og samfunn). Filosofihistoria vil ha tingen og begrepet om tingen til å vere identiske. Dette avviser Adorno. Tingen er tingen og begrepet er eit begrep. Dei to er ikkje identiske. Dermed etablerer han begrepet om ikke-identitet, noko som har vore veldig sentralt for utviklinga av seinare, postmoderne teoriar.

For å redde det ikke-identiske, vender Adorno seg mot kunsten (musikk, litteratur og biletkuns), som er ei utfolding av sanninga. Kunsten er ifølgje Adorno formidla gjennom samfunnet og samtidig eit produkt av dei samfunnsmessige konflikane som er aktuelle. Dermed er også kunsten eit sentralt objekt for analyse av samfunnet. Sidan kunsten i seg sjølv ikkje har eit praktisk formål, er han ein ikkje-begrepsleg storleik og dermed er også kunsten den viktigaste kritiske instansen.

Adorno si tenking har vore veldig sentral for vidare tenking og utviklinga av seinare, postmoderne teoriar. Blant litteraturvitskapeleg nerdar, er Adorno (saman med Derrida) ein filosof det er "kult" å kunne namedroppe over ein lunsj, ein gong i ny og ne. Det er liksom som om det å trekke inn Adorno i tide og utide gir ein viss status. Det er eit slikt namn ein kan bruke, for å lire av seg meir eller mindre gjennomtenkte flosklar, og dersom dei rundt ein ikkje forstår kva som blir sagt, våger dei ikkje spørre, fordi dei kjenner seg dumme.

Når eg les om Jarle Klepp i Charlotte Isabell Hansen og om Adorno-fotoet på arbeidsrommet, les eg dette som ei ironisering over den nerdete flinkis-litt.vit.studenten. Fordi Adorno har vore så viktig gjennom siste halvdel av 1900-talet, blir Jarle Klepp si opphenging i han (for meg) eit slags jag etter status og aksept i universitetsmiljøet, på same måte som iveren etter å få trykka bokmeldinga si i Morgenbladet representerer den same strebinga etter aksept i eit miljø. Eg les Jarle som den middelmådige studenten, som så inderleg gjerne vil vere noko meir enn han er, også bruker han Adorno for å forsøke å oppnå ei viss anerkjenning og status frå folk rundt seg. (Eg veit ikkje om dette er ei riktig lesing, men han minner meg om nokre "typer" eg har møtt på Blindern, og det er dette som gir desse assoisiasjonane). Dermed les eg bruken Adorno som ei ironisering over ein stereotyp (og relativt usjølvstendig) litteraturstudent-type.

Jeg aksepterer posten som undervisnings- og livssynsminister! Er for tiden på hemmelig Ragnhild-oppdrag på Verdal, der jeg lærer hvordan Ragnhild-indoktrineringen kan nå ut til massene gjennom kunstnerisk formidling. Jeg er derfor nødt til å fatte meg i korthet!

Ser dere er nysgjerrige på språket. Her kommer litt informasjon om Ragnhildsk 101:

• Språket er sterkt preget av gutturale lyder. For å mestre det fullt og helt, bør man ha vært storrøyker i minst 60 år og drukket mer enn en flaske billig rødvin hver eneste dag i samme periode. Her må det hardtrening til! Røyken kan eventuelt byttes bort mot en ubehandlet kronisk halsbetennelse, rødvinen er det dessverre/heldigvis (stryk det som ikke passer) noen vei utenom.
  
• Heldigvis slipper vi unna alt for mange kasus! Vel, vi slipper unna det meste av grammatikk, faktisk, siden de fleste setningene bare består av enstavelsesord (50% nei, 1% ja, 8,3% hva, 25,7% vin, 15% røyk). Alle ordene kan selvsagt settes sammen med ett eller flere (selvsagt helst flere) banneord; litt likt trøndersk, altså.
  
• Unntak fra enstavelsesordregelen gjelder kun når man snakker om yngre medlemmer av kongefamilien, spesielt MM. Da er det påkrevd å komme med så mange nedsettende karakteristikker som mulig. Disse kan utføres på enten a) riksmål, b) britisk-engelsk eller c) svært gebrokkent portugisisk.

Språket er altså vårt minste problem! Da består heller utfordringen av å bli en ekte Prinsesse Ragnhilder. Denne informasjonen kan jeg dessverre ikke gå videre med før innflytning, strengt hemmelig som den er ;)

PS: Papirdukkene har fremdeles hodene festet til papirkroppen sin!

Jeg våknet en natt av en underlig drøm,
det var som en stemme talte til meg,
fjern som en underjordisk strøm -
og jeg reiste meg opp: Hva er det du vil meg?
- Du må ikke sove! Du må ikke sove!
Du må ikke tro, at du bare har drømt!

Igår ble jeg dømt
I natt har de reist skafottet i gården.
De henter meg klokken fem imorgen!

Hele kjelleren her er full.
og alle kaserner har kjeller ved kjeller.
Vi ligger og venter i stenkolde celler,
vi ligger og råtner i mørke hull!

Vi vet ikke, hva vi ligger og venter,
og hvem der kan bli den neste, de henter.
Vi stønner, vi skriker - men kan dere høre?
Kan dere absolutt ingenting gjøre?

Ingen får se oss.
Ingen får vite, hva der skal skje oss.
Ennu mer:
Ingen kan tro, hva her daglig skjer!

Du mener, det kan ikke være sant,
så onde kan ikke mennesker være.
Der finnes da vel skikkelig folk iblant?
Bror, du har ennu meget å lære!

Man sa: Du skal gi ditt liv, om det kreves.
Og nu har vi gitt det - forgjeves, forgjeves!
Verden har glemt oss! Vi er bedratt!
Du må ikke sove mer i natt!

Du må ikke gå til ditt kjøpmannsskap
og tenke på hva der gir vinning og tap!
Du må ikke skylde på aker og fe
og at du har mer enn nok med det!

Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer deg selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der å glemme!

Tilgi dem ikke; de vet hva de gjør!
De puster på hatets og ondskapens glør!
De liker å drepe, de frydes ved jammer,
de ønsker å se vår verden i flammer!
De ønsker å drukne oss alle i blod!
Tror du det ikke? Du vet det jo!

Du vet jo, at skolebarn er soldater,
som stimer med sang over torv og gater,
og oppglødd av mødrenes fromme svik,
vil verge sitt land og vil gå i krig!

Du kjenner det nedrige folkebedrag
med heltemot og med tro og ære -
du vet, at en helt, det vil barnet være.
du vet, han vil vifte med sabel og flagg!

Og så skal han ut i en skur av stål
og henge igjen i en piggtrådvase
og råtne for Hitlers ariske rase!
Du vet, det er menneskets mening og mål!

Jeg skjønte det ikke. Nu er det for sent.
Min dom er rettferdig. Min straff er fortjent.
Jeg trodde på fremgang, jeg trodde på fred,
på arbeid, på samhold, på kjærlighet!
Men den som ikke vil dø i flokk
får prøve alene, på bøddelens blokk!

Jeg roper i mørket - å, kunne du høre!
Der er en eneste ting å gjøre:
Verg deg, mens du har frie hender!
Frels dine barn! Europa brenner!

Jeg skaket av frost. Jeg fikk på meg klær.
Ute var glitrende stjernevær.

Bare en ulmende stripe i øst
varslet det samme som drømmens røst:
Dagen bakenom jordens rand
steg med et skjær av blod og brann,
steg med en angst så åndeløs,
at det var som om selve stjernene frøs!

Jeg tenkte: Nu er det noget som hender. -
Vår tid er forbi - Europa Brenner!

Jeg unner dere alle å høre Øverlands opplesning av dette diktet - stemmen hans er så full av kraft og patos at tilhøreren ikke har annet valg enn å la seg rive med! Lykke til med 1.mai-feiringen, alle sammen ;)

Siden denne tråden ikke lenger dreier seg om bøker, vil jeg gjerne benytte anledningen til å forklare hvor jeg har gjemt meg i det siste. Den kjedelige versjonen (kall den gjerne under cover-virksomhet!) er at jeg har hatt mye å gjøre på jobb. Den virkelig sanne superhelt-sannheten er derimot denne: jeg er medlem av et hemmelig søsterskap som ærer prinsesse Ragnhild – altså den sureste og minst omgjengelige prinsessen som eksisterer. Mine medsøstre og jeg har de siste ukene jobbet for at hennes ånd skulle være til stede under helgens festivitas i England. Vi snakker bakgrunnslitteratur forfattet av Se og Hør-journalister, uekte edle stener, et sammensurium av tradisjoner, lite smakfulle kjoler og hatter, tax free champagne og full on fornedring.. Det var hardt arbeid, men det er som med alt annet: someone’s got to do it!

I kveld kan jeg puste lettet ut etter a job well done og på nytt ta del i mer (og ganske ofte mindre, heldigvis!) intellektuelle diskusjoner om bøker og det å lese ;) Om jeg får æren av å være med i kollektivet, kan jeg bidra med 2500+ bøker, en stor samling av frimerker, glansbilder, viskelær, ukebladsutklipp som omhandler tv-serien Dynastiet, sko (i kjempestørrelsen 40-41!!!!), øl-korker, papirdukker, klistremerker, tegneserier, såper, kjøleskapsmagneter, bokmerker, penner… osv. Med andre ord; jeg tror jeg kunne blitt den perfekte room mate – så lenge dere takler at jeg på fritiden er en prinsesse Ragnhild-superhelt, med dertilhørende oppdrag ;)

Eg kjøpte 1001 bøker.. for ein del år sidan. Synes boka har vore ei glimrande hjelp til å navigere innan litteraturens verd. Det er slett ikkje slik at eg les bøker ut i frå denne boka, men det kjennes som eit klapp på skuldra når eg kvart år (eller enkelte gonger kvart halvår) blar gjennom ho og markerer kva for bøker som er lest.. Det er med bøker som med alt anna; nokon av dei er rett og slett betre (vel, i alle fall meir velansett) enn andre!

Eg er ein veldig impulsiv lesar, med det meiner eg at eg les akkurat det eg vil til ei kvar tid. Eg kunne aldri greidd å berre lese bøker som blir sett på som klassikarar eller som er nemnt i ei liste/bok… Samstundes er eg eit utprega konkurransemenneske, og tar gjerne utfordringa det inneber å lese bøker saman med andre (er redd for å gå glipp av noko!). Lista du linkar til, viser at eg har lest 125 bøker frå den engelske utgåva. Eit heilt ok resultat, sidan eg har nokon år på baken. Denne lista er, som fleire har påpekt, temmelig ufullstendig. For meg dreier det seg ikkje nødvendigvis om at Shakespeare/drama eller barnebøker delvis manglar, heller dreier det seg om litteratur før 1800-tallet berre er representert med nokon få verker… Mon tro kven som bestemte at Historien om Pi eller The Curious Incident.... er viktigare enn Rolandskvadet eller Lysistrata??!!

Sidan dei fleste bøkene som nemnes i boka du linkar til er å finne på nettsidene gutenberg-prosjektet og nb.no og difor er lett å få tak i, er eg gjerne med på samlesing ;) Litteratur er på mange måtar ferskvare for meg. Enkelte bøker blir sjølvsagt med meg livet ut, men dei aller fleste bøkene har eg berre eit nært forhold til i kort tid. Sånn er det kanskje å vere bokelskar; enkelte bøker gir varig inntrykk, medan andre berre forsvinn ut av medvitet.. Slik skal det vel vere? Uansett: det er verdt å lytte til erfarne lesarar når ein skal gje seg ut på djupt vatn innanfor litteraturen. Med anna ord: det er ein grunn til at denne boka (både i norsk og engelsk versjon) har blitt så populær;)

Og; eg har fått med meg at denne tråden har utarta litt; artig! Eg er glad i bøker, sko, mat og vin (mor mi kalla meg ein bok- og skofetisjist allereie da eg var tenåing) , og skjøner at de har hatt det veldig artig dei siste dagane ;) Er i grunn litt skuffa over at eg ikkje er medlem av kollektivet dykkar…Sukk…

Enig! Boka er veldig morsom og jeg tror alle som en gang har studert kan kjenne seg igjen i den (jeg studerte på 90-tallet). Enkelte ting forandrer seg aldri! Samtidig har boka den såre undertonen jeg liker; protagonisten er på en reise og lar oss lesere være med. Utviklingen han har underveis er gjenkjennbar; det handler om å vokse og å bli voksen, samtidig som man forsøker å ikke miste seg selv underveis.. Ei herlig bok, rett og slett ;)

He he, her var det sannelig mange godbiter som ga meg en god latter! Mon tro om Kafkas Prosessen hadde hatt den samme posisjon den har i dag, om den hadde hatt tittelen Do you really want to hurt me (med Culture Clubs soundtrack på loop i bakgrunnen)…

Her er noen av mine favoritter fra lista:

• My dad is cooler than your dad – Harper Lee. Så klart; Atticus må bare være den beste faren noensinne!
  
• Just kill yourself already – Goethe. Nå har jeg til gode å lese om den unge Werther.. Men boka ligger klar og skal leses før teaterbesøk til høsten..
  
• How I met your mother – Sophocles. Vel.. Kanskje det ikke er til å unngå at unge gutter blir forelsket i sin mor??!! Hva vet jeg..
  
• Tittelen jeg likevel lo mest av, var: Still not worse than child touching – Dan Browns Da Vinci-koden - he he, say no more ;)
  

Ja, det er nok riktig at både Hamsun og Ibsen tok i bruk flere ord enn Shakespeare. Jeg mener at norsk er et svært rikt språk, siden vi tar bruk mange dialektuttrykk både i dagligtale og i skriftspråk. Dette er jeg svært stolt av! Likevel må jeg (selvsagt) ta mester S. litt i forsvar… Til tross for at han ikke brukte like mange ord som I. og H. gjorde, framstår han likevel som en språklig mester. Utrolig mange ord, fraser og ordtak stammer fra Shakespeare, så alle vi som er interesserte i språk bør være ham evig takknemlig!

Så morsomt! Jeg har tenkt akkurat det motsatte i det siste: Erik Fosnes Hansen er en forfatter jeg virkelig setter pris på, men samtidig kunne det aldri falt meg inn å ta han med på restaurant, ei heller by ham på hjemmelaget mat (skrekk og gru!).. Tror jeg skal nyte hans bøker i ensomhet og heller ta en livlig og morsom middag sammen med andre, litt mindre kravstore og mer omgjengelige forfattere ;)

Vel.. Fluene dukker stadig opp i Aliides liv. De ødelegger kjøttet, de gjør henne kvalm utenfor kjøttforhandleren, hun serverer kjøtt som fluene har vært borti til andre... Kanskje kan det ha noe med hennes skyldfølelse å gjøre; kanskje hun føler seg like bedervet som fluene gjør maten?? Ikke vet jeg ;)

Muligens er dette en spoiler ;)

Bøker fra tiden like etter/rundt Sovjetunionens fall er spesielt interessante for meg. Grunnen er temmelig enkel; i løpet av 1989/90 fullførte jeg min grunnskoleutdanning og mye av samfunnsfagspensumet skaptes i løpet av vårmånedene jeg gikk i avgangsklassen. Jeg lot meg tidlig fascinere av kommunismen og dens budskap: den naive Anja våknet flere ganger av mareritt som fortalte henne at hun aldri ville få besøke Sovjetunionen.. Det var veldig spesielt og spennende å oppleve jernteppets fall på denne måten; vi følte alle at vi der og da var en del av historien- og; disse hendelsene var med på å gjøre meg veldig interessert i historiefaget!

Den voksne Anja har fått besøkt både Russland og Latvia. Mitt romantiske syn på den tidligere kommunistiske republikken er borte. Selv for en vestlig person som meg er det klart at det, mer enn 20 år siden murens og unionens fall, fremdeles i stor grad er kynismen som råder. De baltiske statene har fått lide i mangfold, siden de på mange måter var som en buffer mot vesten å regne.

Nettopp derfor var de ulike tidsperiodene i boka interessante for meg. Her får vi, gjennom karakterene, oppleve Estlands historie i historisk viktige bolker. Vi leser om den andre verdenskrig, Sovjetunionens innmarsj og til slutt den begynnende løsrivelsen fra republikken. Jeg skal ikke på noen måte påstå at jeg kjenner Estlands historie godt, likevel mener jeg å tro at historien som skisseres i denne boka er både troverdig og historisk korrekt.

Avslutningen av romanen, som tidligere har vært nevnt i denne tråden, viser leseren hvor korrupt og konspiratorisk samfunnet i Estland virkelig var da de var en del av Sovjetunionen. “Alle” jaktet på “alle”, hverken familiebånd eller tidligere vennskap spilte noen rolle. Her gjaldt det å overleve. Aliides skjebne var kanskje ikke så unik; man gjør det man gjør for å overleve, og ett eller annet sted på veien mister man sine tidligere normer… Skammen kan få mange til å gjøre de mest utrolige ting!

Når det gjelder Zara kan hennes oppvekst ha vært en del av årsaken til at hun handlet som hun gjorde; hun er naiv, samtidig oppviser hun et fantastisk overlevelsesinstinkt; hun ER Zara, ikke Natasha. Må si at Zaras skjebne gikk inn på meg, hennes historie minner meg veldig mye om filmen Lilja 4ever, og det var svært vondt å lese enkelte av passasjene som omhandlet hennes tid bl.a. i Tyskland.

Konklusjon: dette var en utrolig god bok! Den var gripende, men samtidig på en måte usentimental.. Leseren møter karakterenes mørkeste sider, samtidig er det et visst håp å spore. Heldigvis har jeg Stalins kyr liggende, forhåpentligvis vil jeg på nytt la meg imponere av Oksanen!

Selvsagt er det lov å mislike/styre unna en eller flere sjangre! Selv har jeg aldri fått et nært forhold til sci-fi.. Det har absolutt ikke noe med kvaliteten på disse bøkene å gjøre, det dreier seg heller om at jeg foretrekker å lese om det som skjer nå, eller det som har skjedd i nær fortid (les: i løpet av de siste 2000+ år..), på bekostning av det som kanskje kan skje i framtida.

Siden jeg ble medlem her inne har jeg lest en mengde bøker jeg trolig tidligere aldri ville lest. Jovisst har jeg utarbeidet en egen boksmak etter å ha lest mange bøker, samtidig er jeg lysten på å få nye anbefalinger og oppleve/lese noe nytt… Jeg setter faktisk pris på at jeg er så lettpåvirkelig som jeg er. Jeg prøver meg på de aller fleste sjangre, og bokas omfang er intet hinder. Mine antipatier og fordommer blir ofte gjort til skamme – heldigvis.

Jeg er en smule overrasket over din beskrivelse av dine lesevaner (kanskje spesielt siden du er bibliotekar): du leser sjelden krim eller fantasy, du leser ikke serier, klassikere eller andre mursteiner… Mitt spørsmål er som så: hva leser du da?

Og byggverket er betre enn romanen. Eg var der no i april; denne kyrkja som skal vere bygd av og for folket, gjorde eit mektig inntrykk. Ikkje langt frå sjøen og Plaςa Pau og innimellom tronge gater ligg ho, med høge kvelv og jomfru Maria ved alteret. Eg klarte lett å tenkje meg hovudpersonen Arnau her inne i mørkret på 1300-talet. No, på skjertorsdag i 2011, sat nokre medlemmer av eit kor inne ved eit hjørne og song, nesten uhøyrleg, latinske hymnar. Stemningsfullt!

Hett blod har på overflaten både tittel og tematikk som en kioskroman. Likevel, denne korte perlen rommer så meget mer enn en serieroman trolig noensinne kunne gjort (vel, kanskje M. Sandemo kunne sagt det samme, men kun etter 47 bøker…). Da min meget yngre, lite bokinteresserte søster, så boka, dens tittel og den slanke utførelsen, uttalte hun: “la meg låne den, Anja, den i perfekt størrelse til en busstur.. “. Jeg låner selvsagt villig ut bøker, men jeg er slett ikke sikker på at dette boka er for henne. Jeg prøvde å forklare at boka, til tross for lengden, er et mer komplekst verk enn som så.

Språket i den korte romanen er likefremt og enkelt, på den den måten kommer det ikke i veien for selve historien. Det er nettopp den, historien altså, som er så besnærende med boka. Vi lærer å kjenne karakterene gjennom enkelte perioder/episoder i deres liv. Samtidig er vi som lesere vitner til noe universalt, noe som er definerende for alle mennesker: Ungdommens naive lidenskap, alderdommens sobre og kyniske etterpåklokskap…. Alt blir fanget opp i løpet av få sider.

Må innrømme at jeg, siden jeg har lest en del krim, greide å gjette meg til hemmelighetene karakterene bærer på temmelig raskt. Selv om dette slett ikke er en krimroman, bærer den likevel på et slags mysterium, og spenningskurven er deretter. Likevel.. historien er såpass god og troverdig at det slett ikke gjorde noe at jeg (litt for) tidlig skjønte hvor det bar hen.. For meg var karaktertegningene, spesielt av Silvio, noe av det som gjorde boka stor. Hans fortellerstemme er stor og ærlig, og litt etter litt tar de andre karakterene (som på mange måter er som pappfigurer i begynnelsen) form..

Nå svarer jeg på et litt gammelt innlegg, men jeg må bare tilføye: det var ikke Janet Leigh som spilte Scarlett O'Hara i Tatt av Vinden - det var Vivien Leigh. Rett må være rett, og disse to er ikke i nærheten av hverandre ;) (Janet Leigh er hun som blir drept i dusjen i filmen PSYCHO.)

Men jeg er helt enig, både boka og filmen er på lik høyde.

Hvem var noensinne i tvil om at du kom til å komme med den første bokanmeldelsen av denne boka? Igjen: du gjør en fantastisk jobb som bokanmelder, Rose-Marie! Jeg burde egentlig sende regningen for alle nyinnkjøpene mine til deg, så mange bøker som du har fått meg til å kjøpe… Samtidig har du inspirert meg til å lese mange bøker som har vært til stor glede for meg, og dermed gjort meg rikere på leseopplevelser. Derfor; jeg betaler bokregningene med glede og ser fram til enda flere inspirerende anmeldelser fra deg!

Det skulle bare mangle at kravene til litteratur forandrer seg etter som en blir en mer moden, erfaren og kravstor leser. I ungdommen var historien det eneste viktige for meg, nå setter jeg også blant annet krav til språket forfatteren fører. Ofte velger jeg bøker jeg MÅ dvele ved, ikke sluke, for å kunne få med meg flest mulig nyanser. En slik tilnærming til verket vil kanskje gå på bekostning av den altoppslukende begeistringen, eller kanskje mer riktig: feberen jeg tidligere ofte følte? Må si jeg setter pris på å ta skikkelige dypdykk inn i litteraturen, en tilnærming som på en måte er voksen. Jeg har fått mange gode leseopplevelser på grunn av dette, selv om jeg velger å legge boka fra meg og dvele ved den, i stedet for å lese den i ett jafs.

Samtidig.. Jeg er fremdeles en svært entusiastisk og begeistret leser. Enkelte ganger dukker det opp bøker jeg rett og slett ikke greier å legge fra meg. Sist ute for min del var The Book Thief, som en annen bokelsker utfordret meg til å lese. I utgangspunktet tenkte jeg at dette ikke var ei bok for meg, men da jeg endelig kom i gang med lesingen, greide jeg ikke legge boka fra meg. Det endte med at jeg måtte gå på jobb etter en natt fullstendig uten søvn, men en leseopplevelse rikere. Riktignok er ikke boka en av mine favoritter, men skulle jeg vurdert den kun som leseopplevelse, ville den nok kommet opp på topp 20. Det er deilig å legge alt annet til side og bare leve og ånde for boka en har framfor seg.. Den evnen har jeg heldigvis ennå ikke mistet ;)