Bokelskere.no

Jeg likte veldig godt de første bøkene i serien, men synes de bare blir tykkere og tykkere og innholdet dårligere. Skal vel godt gjøres at alle bøkene fenger. Denne brukte lang tid på å komme i gang, og er også langdryg innimellom. Spesielt avsnittene om forfedrene til Tiggy - kunne greid seg med halvparten. Likevel er det noen spennende partier - nåtiden (Tiggy) fenger meg mest i denne boka. Håper serien tar seg opp i de siste bøkene. Litt skuffet over denne.

Utrolig at en forfatter kan klare å skrive noe jeg oppfatter som så dårlig, og at jeg allikevel leser boka. Dyktig gjort av Lucinda Riley, å lage et plott som trekker i langdrag, men som allikevel engasjerer meg såpass mye at jeg leser bok etter bok. Jeg angrer på at jeg startet, men må få med meg slutten. Nå håper jeg det kun er to bøker igjen, så skal jeg aldri mer lese noe av denne forfatteren.
Jeg gir boka terningkast 2, men kun for plottet, ellers hadde den fått 0.

Jeg kunne ikke huske at jeg likte den første romanen Maj, Jesper, Stine og de andre så godt som jeg likte fortsettelsen jeg nå har lest i romanen; Byens spor Maj. Derfor måtte jeg lese hva jeg skrev i april 2018 innlegget:

Byens spor av Lars Saabye Christensen

Jeg ble trist av å lese den selv om jeg likte den, skriver jeg der. Det ble jeg definitivt ikke av å lese romanen jeg nå har lest.

Wow; jeg har lest en del bøker av Lars Saabye Christensen og jeg har likt dem alle. Men jeg kan ikke huske å ha hatt en slik leseopplevelse som ved å lese Byens Spor Maj. Det var så lunt og fint å være der selv om det er nok av små og store dramaer som utspiller seg. Han får frem latteren. Det er gode dialoger. Får fremt tidsånden som hersket. Kvinnens plass i samfunnet. Trangboddheten. De unges løsrivelse. Klare karakterer. Og han unngår det depressive sporet som for mange norske forfattere lett går inn i.

Romanen Byens spor Maj ble utgitt i 2018 og er på 540 sider. Mange gode lesetimer har det vært, og jeg synes den fortjener alle de gode anmeldelsene den har fått.

Hyggelig og spennende roman fra Lucinda med historisk bakteppe fra Australia. Handlingen er noe forutsigbar (i søsterserien er dette noe gjentagende syntes jeg) og handlingen går kanskje litt raskt på slutten her. Roser Lucinda for ett "nytt" valg av livspartner for sin karakter i denne boken! Likevel en koselig bok å lese.

God idé. Briljant gjennomført. Hylande morosamt og urovekkjane på samme tid.

Akkurat det samme følte jeg! Fugletribunalet er en av de beste bøkene jeg noensinne har lest, og jeg sitter igjen med lignende følelse nå: At Noe skal skje kryper under huden min og fester seg der.

Godt skrevet, men lite som festet seg

Enig i alt du skriver om boka! Må bare supplere med at lydbokutgaven blir mesterlig lest av Kirsti Grundvig, og hun gjør det med en fantastisk innlevelse - hun ER Maud! Det er sjelden man hører en innlesing der det er så god match mellom fortellerstemmen i boka og den som har lest inn :-) Anbefaler derfor lydbokutgaven på det sterkeste!

Mor og far skilles i en alder av ca 70.
Deres tre barn tar skilsmissen nokså forskjellig og boka gir hver og en av dem en jeg-stemme som forklarer hvordan de opplever, ikke bare skilsmissen, men også hverandres måte å håndtere den nye situasjonen på.
Familien må vel klassifiseres som gjennomgående intellektuell og de legger også stor vekt på å fremstå som sådan. Alle ord og handlinger analyseres og vurderes. Diskusjonene verdsettes tilsynelatende høyt men det synes som om det viktigste for flere av dem er å "vinne" diskusjonene, heller enn å forstå motparten eller ta lærdom av andres synspunkter.
Trass i at "barna" alle er godt voksne, med ektefeller, barn og egne hjem, er de alle sterkt knyttet til mor og far og hverandre. De ferierer alltid sammen på "hytta", og har en rekke faste tradisjoner som ikke må brytes. Egentlig er de vel temmelig konservative alle sammen, selvom de forsøker å fremstå som noe annet.
Når så mor og far skiller seg, rakner det for flere av dem. Helt utrolig!

Mens jeg leser tenker jeg; For en slitsom familie å være i. Alltid å skulle konkurrere med hverandre om stort og smått, skjule reelle problemer, hvem er "best", og hvem besøkte mor sist. Fikk Liv en nyhet fra mor eller far, FØR f.eks. Ellen, må dette analyseres av den som ble den ulykkelige no. 2. Som om informasjons rekkefølgen til enhver tid er synkron med hvem som da står mor eller far nærmest.
For meg fremstår dette mer barnslig enn intellektuelt. I hvert fall umodent. Nesten uvirkelig.
- Er det noen som har det sånn?
Dette blir for meg litt typisk for hele boka. Samtlige personer er tilsynelatende oppegående og skolerte mennesker, men de oppfører seg alle som umodne fjortiser. Lillebroren i flokken er kanskje et unntak, i det han tydeliggjør forventningspresset fra familien (og samfunnet) og forkynner en livsstil fri for tvang og forpliktelser.
Men, det rakner for han også. Knuten til konvensjonene blir for sterk, også for han.
Boka er overtydelig, omstendelig og mangler spenning og drivkraft.
Rett og slett kjedelig.

Vurderte fem for den er til tider veldig morsom. Men også litt sær, og mange unødvendige greier.

Egentlig er den en sakprosa, men jeg la den under humor for den er veldig morsom og underholdende! Handler om en fransk kvinne som flytter til Norge og alt hun opplever i sine forsøk på å bli kjent med nordmenn, norske vaner og det norske lynnet.

En fengslende fortsettelse på serien, men ikke like god som Bienes Historie. Får litt følelsen av å bare lese midt inne i en bok, at den mangler en start og en slutt. Godt og interessant skrevet, jeg vil vite mer! Jeg vil vite hvordan det går med dem!