Bokelskere.no

Siden du ikke kan sloss mot tech-selskapene og matvaregigantene alene, kan du like godt hive mobiltelefonen og ipaden, eventuelt spise dem siden de uansett sikkert er sunnere enn de fleste matvarene i butikken. Veldig god analyse av grunnene til at vi mister fokuset.

Dette møtet - møtet med Ekman - var godt! Ekman skriver lavmælt om hva som skjer når livet går mot slutten og valgene våre innhenter oss. Boken kan vel også leses i et større perspektiv om hvordan vi forholder oss til natur og klimakrise.

«Det fins et tjern som er så kaldt og dypt at klekking foregår nesten en måned etter skjema. På folkemunne har det vært sagt at det er bunnløst. Eller at det har dobbel bunn. Det som i hvert fall er sikkert, er at nymfene lever lenger nede i dypet. De blir feitere og større før de klekker, fordi vanntemperaturen forsinker nymfenes modning og ferd mot overflaten. Det ryktes at det ble satt ut fisk der så tidlig som på Bernhard Herres tid. Det sies også at man skal holde seg vekk fra tjernet på torsdagskvelder — uvisst av hvilken grunn.»

Lars Ellings roman Fyrstene av Finntjern er nominert til P2 lytternes romanpris 2022.
Fyrstene av Finntjern er den andre romanen av de nominerte jeg har lest. Jeg synes den er fantastisk. Det gjorde et veldig inntrykk å lese den. Ikke minst fordi den bygger på en sann historie. Det vil overraske meg om den ikke kommer til finalen.

Mer om romanen her i dette blogginnlegget

God, lettlest og kjekk underholdning, men ikke stor litteratur. Som filmversjon ville det blitt klassifisert som «romantisk komedie». Moyes smører godt på med alle mulige virkemidler.

Kan ikke skryte på meg å ha lest mange bøker av Linn Ullmann, for dette er nemlig min første roman av henne.

Jente, 1983 av Linn Ullmann ble utgitt i 2021 Den ble fort veldig synlig. Det er ike ofte jeg leser romaner. Det spørs litt på tematikk og handling. Jeg leste denne fordi jeg ville lese noe av Ullmann, og den tar for seg et viktig tema; nemlig om sårbare jenter.

Forvirret sekstenåring
Den er om en sekstenåring som vil dra til Paris, og hun drar selv om moren hennes ikke vil at hun skal dra. De blir enige om at moren hennes ringer rundt klokka ti om kvelden på hotellet for å forsikre seg om at alt er i orden med datteren. Hun drar fra leiligheten deres i New York til Paris for at hun skal bli fotografert. En kveld går hun seg vill i Paris. Hun husker ikke navnet på hotellet, hvor det ligger, og hun snakker ikke fransk. Det eneste hun har er adressen til er fotografen som hun kaller A gjennom resten av romanen. A er mye eldre enn henne, men de innleder et slags "forhold". Et forhold hun føler seg underkuet i. I bransjen møter hun andre modelljenter som henne, bare at de virker mer "penere" og mer "verdensvante" enn det hun er.

Nå er hun voksen og er selv mor til en sekstenåring. Hun reflekterer seg selv som sektenåring i 1983. Hvor mye kan hun stole på sin egen hukommelse, og har hendelsene påvirket henne noe vis senere?

Troverdig om maktmisbruk
Jente, 1983 er en troverdig oppvekstroman om det å finne seg selv, å gå i en bestemt retning i livet, og følge en slags drøm. Handlingen foregår flere tiår før den kjente metoo bevegelsen, og det var en tid da det ikke var vanlig å skrive eller å snakke om slike ting, som maktmisbruk. Til tross for viktig tema som dessverre er like akutelt i mange bransjer i dag, ble handlingen svært gjentakende, på grensen til det kjedsommelige. Handlingen og karakterene ble en smule monotone. Jeg ble aldri helt dratt inn i handlingen.

Skjønner dog hvorfor mange liker denne, men for min del ble dessverre fortellerstemmen en smule for tørr og gjentakende.

Fra min blogg: I Bokhylla

En bok som har vunnet sine priser og fått gode omtaler av omtrent alle både her og der. Jeg ble dessverre ikke like bergatt som flertallet. Jeg kan fullstendig forstå at den er godt likt med sitt fantastiske språk og at den gir motstand og muligheter for å tenke mellom linjene. Men for meg bød den rett og slett på for mye motstand jeg fikk ikke helt flyten og intensiteten som jeg ønsket.

Etter å ha lest Iver Mysteruds: "Håp ved demens og Alzheimers sykdom" så kastet jeg meg nå over Dale Bredesens "Stopp Alzheimer", boken som Mysterud også bygger mye av sitt marteriale på. Bredesen går sterkt imot dagens paradigme som hevder at det ikke finnes noen kur mot Alzheimers. Bredesen er enig i at det ikke finnes en enkelt pille som kan kurere denne grusomme sykdommen, men Bredesen ber oss også om å se det store bildet, at Alzheimer er så mye mer enn en enkelt sykdom, det er et resultat av det han kaller for mange "hull i taket" (nærmere sagt 36 hull), der hver enkelt bør tettes. Det finnes ingen "one size fits all" løsning, men man må gå grundig til verks og tilpasse hver enkelt pasient veien ut av sykdommen.
Her kommer Bredesens ReCode program inn som løsningen, et program som er skreddersydd for å tette disse hullene, som til og med har vist seg å kunne reversere Alzheimer. Motstanden mot hans fremgangsmåte har heller ikke latt vente på seg, og noe av dette svarer han på i siste del av boken. Forskningen hans er absolutt relevant til vår tid og har allerede gitt håp til flere hundre pasienter, og han viser også til flere pasienthistorier av pasienter som har fått reversert sykdommen eller at de kognitive funksjonene har blitt betraktelig bedre.

Boken er kanskje spesielt rettet mot de som sliter med kognitiv svikt eller alzheimer. Spesielt siste del av boken blir noe detaljert med tanke på kosttilskudd, mengder og lignende, og noe mer irrelevant for en utenforstående som kun ønsker å lese boken for å få et litt bredere kunnskapsbilde av sykdommen. Men dette er absolutt en bok for alle som er interessert i helse og alzheimers. Og lider man ikke av det, så kan man ihvertfal llese denne for å forebygge og bli bevisst symptomene hvis man en gang skulle utviklet sykdommen. Ikke minst er dette en bok man kan anbefale andre som befinner seg i en Alzheimer situasjon. Et godt stykke arbeid dette her.

For en fantastisk dame og for en bok! Christina Koht skriver om tiden når hun var skikkelig syk og lå på sykehus. Det er hjerteskjærende og vond lesing samtidig så er Koht så full av livskraft, og det finnes så mye håp og glede, og ikke minst en god porsjon humor.

En bok jeg anbefaler på det sterkeste!

Enig med deg. Det hadde vært bedre om boka hadde vært kortet ned noen sider.

Ååå, - Kerstin Ekman er en stor forfatter! Det første kapitlet, som skildrer hovedpersonens møte med ulven, minnet meg på «Hunden», - den fantastiske boken hennes hvor hun beskriver verden fra en hunds synspunkt, en hund som har gått seg vill i skogen. Det grep meg så dypt at jeg bestemte meg for å lese boken i langdrag og nyte den! Og det gjorde jeg, men så må jeg nok innrømme at etter en stund var jeg ikke like henført nytende, det ble mer en skildring av en gammel gretten gubbe som bekymret seg over å bli gammel, enn av naturopplevelser. Men det gjorde hun naturligvis også strålende godt, - jeg ble på mange måter minnet litt om Per Petterson og «Mitt Abruzzo». Og etter en stund binder hun naturopplevelsen og den gamle mannen mesterlig sammen, og gir oss til og med en forklaring på den litt merkelige tittelen, - jeg kunne ikke skjønne hvorfor boken ikke het «Løp ulv», men her er det snakk om noe helt annet! Mot slutten får hun også puttet inn litt skikkelig detektivarbeid, som ved siden av hennes kunnskapsrike kommentarer til skogsdrift og hundehold, også er med på å bidra til at jeg uten tvil gir boken terningkast seks og favorittstempel!

En liten, men utrolig vakker og sår roman. Mannen som er hovedpersonen i romanen er over 80 år og har hjemmehjelp 2 ganger i uka, en ung jente med svarte klær og piercinger. En dag får han et brev hvor det står at festetiden på hans hustrus grav er gått ut og at den enten må fornyes eller så blir graven slettet og brukt på nytt.

Dette fører til at han tenker over livet sitt og denne reisen får vi være med på. Ikke at han har levd et utesvevende og spennende liv, for det har han ikke, han har alltid vært en rolig og forsiktig gutt og mann. Men vi får være med gjennom en tøff barndom på gården til onkelen og tanten under krigen, ungdomstiden med moren som ble spyttet etter på gaten fordi hun var sammen med en tysker under krigen og hvordan han møtte sin kone som han ble veldig, veldig glad i med årene.

Ingen store ord og heftige hendelser her, men du verden så vakkert fortalt! For visst har livet fart hardt med både Ingeborg og mannen viser det seg, men mot slutten skjer det noe som lyser opp dagen for ham og han bestemmer seg for å gjøre noe stort, men det blir skjebnesvangert for ham.

Anbefales til alle - en virkelig nydelig liten perle av en bok!

Med få ord klarar forfattaren effektivt å skildre eit adoptivbarn sin motsetningsfylte identitet og oppvekst. Korleis det er å heile livet bli sett på som ein framand, også av seg sjølv og korleis han ønskjer å vera som alle andre. Det er sårt å lese ordet "gjenbruksbarn" og om primært å skulle fylle rolla som odelssønn i foreldra sitt liv. Boka handlar ikkje berre om ein sårande kvardagsrasisme, men også om dei verste utslaga av rasisme me har opplevd i vårt "trygge" Norge - som drapet på Arve Beheim Karlsen.

Jeg har sansen for gravstøttesitatene til hvert kapittel, og jeg kunne
gjerne tenkt meg å drikke te sammen med hovedpersonen og hennes
hjertevenn. Innimellom kjente jeg også en svak trang til å bli
blomstervanner på en avsidesliggende kirkegård. Jeg ble imidlertid ikke grepet av boka. Den var for stillestående og utfordret meg ikke. Jeg kan godt nyte en enkel bok, men da må det være en "page turner", det var ikke denne boken.