Tekst som har fått en stjerne av Reidun Svensli:
Viser 121 til 140 av 1188:
Jeg kjøpte en bok av en bruktbokselger, og det var plass i postpakka til en bok til, og da valgte jeg romanen til Nevil Shute fordi navnet En by som Alice var kjent. Det angrer jeg ikke på. Selv om romanen bærer preg at den ble utgitt i 1950, likte jeg romanen. Til kun å være på 275 sider er romanen handlingsmettet og jeg ble revet med. Handlingen starter i London etter 2. verdenskrig, tilbakeblikk på brutale opplevelser under krigen i Malaysia og deretter til Australia etter krigen, et kontinent jeg vet veldig lite om. Jeg er derfor ikke like skeptisk til romanen som vedkommende som presenterer den her:
Tiden er løpt fra den tidligere bestselgerforfatter Nevil Shute. Norske forlag jakter på glemte perler à la John Williams Stoner. Nevil Shutes nesten 70 år gamle roman har kun historisk interesse.
Nettopp fordi romanen har historisk interesse synes jeg det er verdt å lese den. Særlig fordi handlingen tar utgangspunkt i en sann og dramatisk del av historien som det er viktig å kjenne til. Krig er bare elendighet uansett når og hvor den foregår. Det trenger vi å bli påminnet om gang på gang.
Romanen er filmatisert i 1956 og det ble laget en TV serie av romanen i 1981. Filmen fra 1956 finner man her på You Tube. Skulle gjerne ha sett TV serien som bilder over er hentet fra.
Eksemplarer jeg har lest var månedens bok i den norske Bokklubben juli 1972, og oversetteren er Anders Hagerup, ektefellen til Inger Hagerup. Romanen presenteres slik:
«I En by Som Alice tar Nevil Shute for første og eneste gang sitt utgangspunkt i en dramatisk historie som virkelig har skjedd. Forfatteren sier selv at han ikke kunne motstå appellen i hendelsen, og at han på dette vis ønsket å hylle den tapreste kvinne han har møtt.
Etter erobringen av Malakka i 1941 innvaderte japanerne Sumatra. En gruppe på 80 hollandske kvinner og barn ble tatt til fange. I to år vandret de på landeveien fordi ingen visste hva som skulle gjøres med dem. På slutten levde bare tredve.
I gruppens sentrum sto den engelske kvinnen Jean Paget. Nevil Shute lar henne møte en australsk krigsfange, Joe Harman, og en nattlig samtale mellom disse to er et av bokens høydepunkter. Kvegoppdretteren fra Australias ødemark forteller om byen Alice — et samfunn hvor alt ser ut til å lykkes, Alice er drømmen, paradiset . . .
Krigen slutter. Jean Paget blir fri, reiser tilbake til England og lever et alminnelig liv. Men hun vender tilbake — hun drar på en pilegrimsreise til Malakka og til Australia for å lete etter Joe. Egentlig skjedde denne historien i Sumatra, men Nevil Shute har lagt handlingen til Malakka, fordi han kjente forholdene der bedre.»
BOKOMTALE: Den savnede søsteren av Lucinda Riley. Leseeksemplar fra Cappelen Damm
Endelig er den her! Vi skal få vite mer om den syvende søsteren i serien. Det dukker opp litt info, og CeCe reiser til en vingård på New Zealand hvor den syvende søsteren muligens er sporet til. De treffer en ung jente som ikke kan hjelpe dem, men kanskje moren, Mary kan? Moren er imidlertid ute på en lang reise. CeCe reiser videre i sporene, men Mary blir alltid borte rett før CeCe rekker fram.
Denne boka har jeg sett fram til i ett år :) Endelig en dag lå den i postkassa mi. Da var det bare å legge vekk andre bøker, og begynne på denne. Jeg liker denne serien, og selv om jeg ikke synes at denne er den beste i serien, er det likevel en god bok.
Dette er en utrolig innholdsrik og medrivende roman. Fantastisk persongalleri og dramatiske levekår som vi kjenner fra historien, men jeg lærte iallfall en god del av å lese denne.
Romanen har mange lag, den blir aldri langtekkelig selv om sideantallet er høyt.
Det er mange ting ved sovjetstaten som på meg virker uforståelig, denne boken gir en del innsikt og vi får det hele servert av en forfatter med georgisk bakgrunn. Hun skriver så bra og jeg var tvunget til å ta noen pauser underveis da stoffet traff meg hardt.
Den er skrevet som en slektssaga, vi følger en fiktiv familie gjennom flere generasjoner i de siste hundre år.
Dette var en meget underholdende og mektig historieleksjon, skjønner godt at denne ble så omtalt og populær da den kom ut.
Det er het sommer i Illinois, og fugleforskeren Jo, har lange dager i felten. Da ei rar jente dukker opp utenfor huset, og nekter å gå, får det store konsekvenser. Jenta sier at hun kommer fra stjernene - en annen galakse. Kroppen er bare et skall av en død jente hun fant. Jenta, som Jo til slutt kaller Ursa, kom i pysj og uten sko. Hun var skitten, og kroppen var full av blåmerker. Det er tydelig at Ursa har blitt mishandlet hjemme, og Jo ser seg nødt til å kontakte politiet. Ursa stikker av, og politiet er ikke nevneverdig hjelpsomme. Jo sjekker nettet for savnede barn, men ingen av de savnede ligner på Ursa.
Den lokale eggselgeren, Gabriel, blir etterhvert dratt inn i Jo og Ursas verden. Jo blir overrasket over hvor godt hun liker ham, men hun skjønner at noe skjuler seg under overflaten. Sammen prøver de å finne ut av hvor Ursa hører til. Jo kan ikke godta at Ursa skal være en såkalt alien, selv om jenta er noe helt for seg selv. Dessuten skal hun hjem til stjernene den dagen hun har sett fem mirakler.
En annerledes og fascinerende historie om forsoning, tilgivelse og å beskytte dem man elsker.
Av og til blir man mørkredd når man ser hvordan unge mennesker kommuniserer med hverandre. De bruker ikke språket. De tror at man er utrivelig hvis man ikke skriver smileys og tre utropstegn. Av og til dropper de ordene helt og sender bare ubegripelige bilder til hverandre. Det virker som det pågår en slags infantilisering av det svenske skriftspråket som man virkelig ikke bare kan legge skylden på tenåringene for ........
BOKOMTALE: Tistelhonning av Sara Paborn. Leseeksemplar fra Gyldendal
Ebba jobber som coach, forfatter og talkshowvert, men etter at hun ble skilt daler populariteten hennes. Hun mister også sin faste spalte i et blad, men får et oppdrag om å intervjue en en eldre dame; Veronica som har vært lykkelig gift i over 60 år. Likevel klarer ikke Veroncia å glemme sin store første kjærlighet fra ungdomstiden, så intervjuet blir ikke helt som planlagt.
Dette er en søt, hyggelig og lettlest historie. Perfekt for deg som liker romantiske historier.
siljehusmor siterer Torsdagsmordklubben av Richard Osman (side 39)
12:15, 22. april 2021 Ingen har det som favoritt.
Det er hans faste smoothie. En kurv bringebær, én håndfull spinat, islandsk yoghurt (eller finsk hvis de er tomme for islandsk), spirulina, hvetegress, pulver av acerolabær, chlorella, tang, acaiekstrakt, kakaobiter, sink, rødbetjuice, chiafrø, mangoskall og ingefær. Det er hans egen oppfinnelse, og han kaller den «Hold det enkelt».
Drapet på kommandanten er en roman i to bind. Min omtale gjelder begge bøkene. Bok en og bok to. Forfatteren er den fabelaktige, geniet! Haruki Murakami.
Vi entusiaster av denne forfatteren vet i store trekk hva vi får når vi leser en ny bok av den godeste Murakami. Også her, mye av tematikken, protagonisten i boka og ting som skjer, er velkjent fra andre romaner av Murakami. Dette med mørke dype hull i bakken, classy kvinner og fokus på kvinnenes bryster, den litt mistilpassede mannlige hovedpersonen og mye annet... du får det her også i kommandanten. Og jeg digger det! Jeg koste meg virkelig med Drapet på kommandanten. Kritikerne er overveiende positive og deler ut terninger med femmere og seksere.
Et godt råd, ikke les kritikkene/omtalene av Drapet på kommandanten før du leser selve romanen. Det blir litt mye Spoiler Alert. Bare kjøp boka og gå i gang med lesingen. Du blir raskt fjetret, sugd inn i romanen. Dette er Murakami kvalitet på hans beste.
Jeg kjøpte kommandanten-bøkene på årets Mammut-salg. Vel anvendte penger.
Norge, Norge. Jeg er fra Norge. Jeg er fra skogsturer med klassen. Jeg er fra pinnebrøddeig og kyllingpølser på bål. Jeg er fra vått regntøy og støvler på gangen. Jeg er fra ull innerst og buffer som klør i halsen. Norge. Jeg er fra bursdagsselskaper med My Little Pony-kopper i plast. Jeg er fra søttendemaitog med nystrøket flagg og kongen som vinker fra slottsbalkongen. Jeg er fra barne-TV klokka seks og godteri bare på lørdager. Norge. Jeg er fra kjendiser på trikken og flykrasj på brødskiva. Jeg er fra Tøyenbadet og bibliotek med utvida åpningstid, jeg er fra ungdomsklubb og vintermørke. Jeg er fra midnattsol og 18 graders badevann. Jeg er fra folkeeventyr og skatten på den andre sida av regnbuen. Jeg er fra Nobels fredspris og ikke noe søppel i gatene, og folk som ikke snakker med hverandre på trikk eller buss, men sitter helt urørlige og stirrer framfor seg med glassøyne, med øyne laga av glass.
"Det regnet fugler" av Jocelyne Saucier er en vakker roman. Den handler om Charlie og Tom, som bor dypt inn i Cannadas skoger. De to er i 80 årene og har bestemt seg for å leve resten av sine liv etter egne regler. Men idyllen blir fort forstyrret av to kvinner. Den ene kvinnen er en fotograf, som er på jakt etter historier fra overlevende etter storbrannene som herjet og raserte Ontario 80 år tilbake. Den andre er en kvinne i 80-årene, som har rømt fra en psykiatrisk klinikk. Denne romanen er en hyllest til naturen, friheten og det dypt menneskelige, kjærligheten, alderdommen og det å få nye sjanser mot slutten av livet.
Man blir i godt humør og varm om hjertet av å lese O'Learys bøker. Terningkast 5 :)
Ellen E. Martol siterer Torsdagsmordklubben av Richard Osman (side 29)
16:51, 27. mars 2021 2 har det som favoritt.
Når man har nådd en viss alder, kan man stort sett gjøre som man selv vil. Det er ingen som setter deg på plass, bortsett fra legen og barna dine.
Hanne Midtsund som svar til Janie Stensrud :
14:28, 13. mars 2021 Diskusjon: Janie Stensrud om Der krepsene synger en roman av Delia Owens av Delia Owens
siljehusmor siterer En flyktig frihet av Joanna Rzadkowska (side 29)
17:24, 9. mars 2021 Ingen har det som favoritt.
Rett før jeg sovner, blar jeg gjennom dagen. Grønne, frodige landskap fulle av sauer, sirklende rovfugler. Så jeg en gåsegribb med brede, brunsvarte vinger og dunkledd, sårbart hode, som på en liten fugleunge? Og en spurvehauk? Å begynne vandringen midt i fjellene, i skyggen. Mørke, så gradvise striper av hvitt, gult, rødt. Morgendisen som ligger i dalen, et luftig, lysegrått teppe og tinder som lager hull i det. Solen som glir nedover, fra toppene, mot dalene, mot meg, på grønnbrune, runde fjell, sovende rygger. Brune fjell med små pletter av grønne jorder, vennlige fjell, kulturlandskap. Fjell som stiger opp og forsvinner, å gå så langt øyet kan se, så langt man orker.
siljehusmor siterer En flyktig frihet av Joanna Rzadkowska (side 21)
17:22, 9. mars 2021 Ingen har det som favoritt.
Soveposene hvisker rundt meg, luften utenfor vinduene er fjellsvart. Jeg er helt alene, men ikke ensom. Nå føler jeg meg trygg, selv om nesten alle på rommet er fremmede, og jeg en ukjent for dem. Tanken er både skremmende og frigjørende. Frigjørende fordi jeg med ett ikke føler meg avhengig av dem der hjemme, at jeg kan få det jeg trenger andre steder, av andre mennesker. At jeg ikke er låst og bundet, klaustrofobisk festet til Norge. På den annen side er det skremmende å stole på folk man ikke kjenner, gi seg hen til søvnen blant dem, man er bare trygg på nåde, under forutsetning av at de oppfører seg. Og man kan aldri være hundre prosent sikker på at folk kommer til å oppføre seg.
Et frodig, fantasirikt eventyr. Selv om det er skrevet i tidligere tider i et snobbete britisk samfunn, som er fremmed for oss nå, fant jeg den underholdende. En del karikerte personer, men mesterlig fortalt og skrevet i en lett og humoristisk tone.
Av typen "Hun var en latterlig gammel kone med begrensede midler og ubegrensede svakheter, .." eller "… kjempet jeg meg gjennom alfabetet som om det var en tornebusk,"
Som klassiker syns jeg likevel "De elendige" er hakket bedre.
Astrid Terese Bjorland Skjeggerud om Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai av Mary Ann Shaffer:
13:05, 28. februar 2021
Dette er en nydelig og koselig bok. En stille roman hvor spenningen ligger i forholdet mellom mennesker og ikke minst i beskrivelsen av et tyskokkupert Guernsey. Jeg lærte mye som jeg ikke visste fra før og jeg koste meg sammen med menneskene i litteratursirkelen. Uten å røpe for mye kan jeg si at boken slutter akkurat slik du håper den skal!
Jeg ble besnæret av baksideteksten og tok boka med meg hjem og etter min smak så innfridde den til fulle! Litt forvirrende en liten stund, men ellers gikk den rett i hjertet på meg! Historien om Charlie og Marie-Desneige var så vakkert og vart beskrevet og jeg leste hele boken i en jafs. For den som liker barske menn, villmark, kjærlighet og dramatikk er denne lille boka midt i blinken!
Hittebarnet er en utrolig spennende historisk roman. Den maler et bilde av London på 1700-tallet, med klesdrakter, oppførsel og ikke minst det enorme gapet mellom fattig og rik. Jeg så for meg de rikes parykker og klær opp mot de fattiges få eiendeler og harde kamp for tilværelsen. Stacy Halls skriver veldig godt og selve historien er til tider helt ulidelig spennende. For selv om en kanskje gjetter seg til noen ting, er det andre ting som er så gjemt i historien at en ikke forstår hvordan forfatteren har tenkt å få det til å henge sammen. Slutten på boken er veldig god, den har en bedre slutt enn jeg tenkte meg. Eller kanskje det var min fantasi som ikke strakk til.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger
Sist sett
