Bokelskere.no

Jeg gikk nok til denne boken med litt for store forventninger, - jeg har vært veldig begeistret for de senere bøkene til Mytting. Men jeg må innrømme at etter hvert dalte interessen her, - det var nok litt for mye av en «guttebok». Jeg koste meg med skildringene av miljøet i Gudbrandsdalen, og Mytting imponerer forsåvidt også her med sine detaljkunnskaper, - det er bare det at det nå er kunnskaper om et område jeg har null kjennskap til eller interesse for, - militærliv, våpen og biler! Det ligger en sterk menneskelig historie i bunnen av fortellingen, men all spesialkunnskapen på disse områdene kjedet meg, og da det etterhvert også ble i overkant blodig etter min smak, sank begeistringen fra terningskast fem til fire!

Enkel og koselig julebok

Denne var helt herlig

I Warwickshire vokser den navnløse hovedpersonen opp som eldste sønn. Selv om navnet ikke er nevnt, er det den verdenskjente William Shakespeare det er snakk om. Han har et problematisk forhold til sin temperamentsfulle far, og i slutten av tenårene, må han gjøre opp noe av farens gjeld. To gutter skal lære seg latin, og han skal være læreren, tydeligvis på ubestemt tid.
Så møter han Agnes, og verden ser med et lysere ut. De får ettehvert tre barn, men er fremdeles tett på hans foreldre.
Hamnet, den eneste sønnen, og tvilling med Judith prøver å redde søsteren. Han må få tak i en voksen, og helst legen, for Judith har plutselig blitt syk.
Ikke lenge etter dør Hamnet, mest sannsynlig av byllepest, og faren skriver sitt mest berømte teaterstykke - Hamlet, oppkalt etter sønnen.

Det er fiksjon basert på de få historiske kildene som finnes fra 1596. Handlingen veksler mellom fortid og nåtid, og er velskrevet og fengende.
Boka vant «The Women’s Prize for fiction» i 2020.

Jeg gikk løs på denne boka med all mulig velvilje: En kritikerrost sakprosabok med ny viten om vikingene, jeg luktet en innertier. Det er for så vidt ikke noe feil med denne boka, men entusiasmen min var mer avmålt da jeg var ferdig.

Journalisten i meg blir alltid litt irritert når bøker bruker lang tid på å komme til poenget, og denne tar seg virkelig god tid med å komme i gang. Men etter hvert sjøsettes historien om skandinavenes reiser østover, og hvilke funn vi har etter dem i Øst-Europa, Tyrkia og Midtøsten. Cat Jarman er arkeolog, og forklarer hvordan ny teknologi kan dra mer og mer informasjon ut av selv de minste levninger.

Problemet er rett og slett at boka er litt kjedelig fortalt. Cat Jarman er ingen Øystein Morten, en historiker som kan skape faglig betinget dramatikk av selv de minste historiske spor. Men med denne boka bak seg er det lov å håpe at den neste boka til Cat Jarman får litt mer luft under vingene.

I møte med noen bøker blir ord så fattige, - det gjelder her, som med de andre bøkene til Stefansson. Her tar han oss med på svimlende tankesprang mellom tid og sted og generasjoner og mellom liv og død, - og vi får en følelse av hvordan alt henger sammen med alt, og verden utvides. Han fanger det storslagne ved våre liv og ved kjærligheten gjennom de små hendelser og åpenbarer dette for meg, her jeg sitter i sofaen en grå novemberdag. Det er gjennom oppbyggingen av fortellingen, det særegne språket og «stilla mellom orda» (jfr. Helge Torvund i Klassekampen 05.11.2021) han klarer dette, - som f.eks. i tittelen! Jeg gir en sekser og et favorittbok-stempel, uten å kludre den mere til med mine ord!

Fantastisk fortelling😊

En av Agatha Christies mest kjente bøker er Mord på Orientekspressen som ble utgitt i 1934 og er en av bøkene jeg har kjøpt og lest i mitt Agatha Christie-prosjekt. Når man leser brevet og det Janet Morgan forteller om Agathas tidligere reiser med Orientekspressen, er det ingen tvil om at hun hentet inspirasjon til romanen fra disse reisene. Handlingen i boken er også basert på en virkelig hendelse. I 1932 ble sønnen til piloten Charles Lindbergh kidnappet og drept.

Hercule Poirot er kalt tilbake til England fra Istanbul. Han reiser med Orientekspressen. Calais-vognen er full av ulike mennesker fra prinsesser til handelsreisende. Om bord møter han amerikaneren Mr. Ratchett, som trenger beskyttelse. Ratchett har mottatt drapstrusler, men Poirot avslår oppdraget.

Ratchett blir drept med mange knivstikk. Toget må stoppe på grunn av snø. Ingen kommer seg vekk.. Alle passasjerene får alibi av minst en av de andre passasjerene. En forbløffende løsning på mysteriet som gir Poirot et dilemma. Jeg har sett boken filmatisert flere ganger. Men husket ikke handlingen. Litt av en historie hun har skrevet, ikke underlig at den er filmatisert flere ganger.

Omtale er kopiert fra et blogginnlegg

Liten bok om store emner, vittig skrevet.

Første del med tittelen «Bilder» omfatter fortellinger av det underfundige slaget, men også gode karakterbeskrivelser. Annen del, «Ublide betraktninger,» består av midt-i-blinken essays om kunst, litteratur og forstvesen (!). Særlig treffende er kapitlet om minnesmerker, som vi glemmer og overser omtrent med én gang de blir satt opp. Musils betraktninger om kitsch, turisme, populærforfattere og gjennomsivilisert natur er også verdt å få med seg. Tredje del, «Historier som ikke er det,» inneholder en glitrende satire om mannssjåvinismens siste krampetrekninger ca. 1927.

5+ til denne! Fasinerende innblikk i Shakespears samtid. Utrolig gode og komplekse personbeskrivelser - personene blir så realistiske og levende! Veldig innsikt i menneskenes psykologi. Høy kvalitet språklig.

Denne boken naglet meg til lesestolen, historien er full av dagligdagse situasjoner fra 1500-tallet, store følelser, men absolutt ikke av det romantiske slaget.

«James Williams heter en mann som tidligere var sjefingeniør her på Googles campus. En dag i 2017 sa han opp, og bestemte seg for å studere filosofi. Han hadde følt seg svimmel, ute av kurs. Williams sa at medieteknologien hadde gjort ham distrahert. Og distraksjonen var ikke normal, han var dypdistrahert. I boken Stand Out of Our Light (2018) hevder han at medieteknologien gradvis tar fra oss alt lys. Han skriver om teknologiens virkning på sansene, hjernen og samfunnet. Først vil søkelyset vårt ryke, skriver han, evnen til konsentrasjon. Så vil dagslyset vårt bli svekket, evnen til å se klart og lyse opp samfunnsmessige beslutninger. Og til slutt vil stiernelyset forsvinne, det lyset vi ser opp mot for å finne håp og retning og som kan gi livet mening.
Williams sluttet i Google for å finne igjen oppmerksomhetens lys.
Det er en motstandsbevegelse på gang nå.»

Boken til Lena Lindgren Ekko - ett essay om algoritmer og begjær som sitatet over er hentet fra, har vært tema i flere program på NRK radio, og det var så interessant å høre på at jeg har lånt den på biblioteket. Aller helst skulle jeg kjøpt boken som ble utgitt i 2021. Omtalen er kopi fra dette innlegget på bloggen min

Forlaget beskriver den interessante og tankevekkende boken som «Et forsøk på å skildre menneskehetens blind date med kunstig intelligens.":

«Ekko var nymfen som snakket for mye. For dette ble hun dømt til en skjebne hvor hun bare kunne gjenta andre.
På 2000-tallet møter vi Ekko i medieteknologien; i virale memer, skittstormer, hekseprosesser og ekkokamre. Den som får algoritmene på sin side, vinner oppmerksomhetsøkonomiens høyeste trofé: å bli sett. Og Ekkos store kjærlighet var Narcissus, han som druknet i sitt eget speilbilde.
I dette essayet fletter Lena Lindgren politikk, mytologi, psykologi og vitenskap sammen med scener fra Silicon Valley. Ekko er en samtidsdiagnose og en høyttenkning rundt noen av de mest avgjørende spørsmålene i vår tid.»

Denne uka var det flere nyhetsoppslag om Facebooks nye storsatsning, bl. a her:
Bekymret over Facebooks storsatsing: – Har altfor mye makt og innflytelse

«Facebook har satt i gang arbeidet med å skape et såkalt «metaverse». Det kan skape utfordringer både for personvernet og ytringsfriheten, mener eksperter."

Lena Lindgren skriver om satsningen i boken:
«Den materielle virkeligheten synes å gå gjennom et markant statusfall for tiden. Ta den nye smartbrillen til Mark Zuckerberg, som ventelig skal lanseres i 2021. Da han presenterte den, ba han oss om å se for oss en virkelighet med to lag, der «den virtuelle ligger på toppen av den virkelige». Mye av poenget for Zuckerberg er å la oss slippe å snuble rundt i irriterende hardware. «Tenk deg at du har lyst til å spille sjakk», sa han. Istedenfor å måtte gjøre den krevende jobben med å sette opp et fysisk sjakkbrett på et bord, kan vi bare stille inn kontaktlinsene og spille et slag virtuelt. Går vi på gaten i Roma, kan vi få en virtuell guide, og slippe å forholde oss til en fysisk person. VR kan avlaste den fysiske virkeligheten enormt, erklærte han, med barnslig iver. «Tenk på hvor mange ting i livene våre som faktisk ikke trenger å være fysiske. De kan være virtuelle. Tenk hvor mye bedre, rimeligere og mer tilgjengelige de blir da.»

Prosjektet virker skremmende på meg. Samtidig er det vi mennesker som er fienden i slike prosjekter som Lena Lindgren skriver:
«Som oftest når vi vanlige mennesker forestiller Oss hva som kan gå galt med kunstig intelligens, henter vi scenarioer fra science fiction-filmer. Vi kan se for oss en allmektig, ond intelligens som overtar verdensherredømmet. Eller en hær av rødøyde roboter, terminators. Vi tenker at kunstig intelligens plutselig vil få egen vilje til makt, at den skal vende seg mot oss. Men det er ingen ytre trussel vi møter når vi møter kunstig intelligens. Vi møter istedenfor verdens eldste fiende: oss selv.»

England 1806:

Det er hundrevis av år siden magien har vært sentral i landet. Det finnes mange teoretiske magikere i England, men kun en praktiserende.
Herr Norrell bor tilbaketrukket i Hurtfew Abbey, med et imponerende bibliotek. Etter å ha blitt utfordret av magikere i York, utfører han spektakulær magi, og flytter deretter til London. Regjeringen vil ha hjelp i krigen mot Napoleon.
Det skjer ikke mye i begynnelsen, men så klarer Norrell å vekke en død kvinne til live, og nå er navnet hans på alles lepper.
Da Jonathan Strange også dukker opp i hovedstaden, blir Norrell fascinert, og han tilbyr Strange å bli hans lærling.
De to magikerne er veldig ulike, men de fungerer tilsynelatende bra sammen. Tiden går, og samarbeidet blir til rivalisering. Denne skal etterhvert overgå den pågående krigen.

Ganske treg og omstendelig start, men den tok seg heldigvis opp. Litt langdryg innimellom, og digresjonene kan av og til virke forstyrrende.

Har falt for Matres måte å formulere seg på. Enkelt språk, men med finurlige beskrivelser. Spennende historie, men en skremmende beskrivelse om hva som kan røre seg iinenfor naboens vegger.