Bokelskere.no

En bok alle burde lese. For meg har «brukerperspektivet» fått en helt ny betydning.

Hei, fint med flere bøker på en gang. Jeg leser denne helgen den siste boken i trilogien en måtte nok ha vært der av Thomas Korsgaard. Spent på hvordan den blir. Håper alle får en god helg med en god bok!

God helg!

Hei krira!
Jeg leser en krim fra sør-Afrika/Cape town av Deon Meyer: «13 timer», fant den i et utendørs bokskap... Den er jo spennende og har vel alt som en god krim skal ha men jeg blir så sliten og egentlig lei også, hehe,så da er det godt og ha «Jeg skal ha revansje og andre noveller» av Torborg Nedreaas å dykke ned i…den gir så mye mer!
Og nå etter å ha lest Laila sitt svar fikk jeg så lyst til å endelig få lest Mengeles zoo og om den faller i smak hele Mino-serien. Bestilt den allerede…jeg må allikevel bort på bibben for yndlingsbokmerket mitt lå igjen i en bok jeg leverte for noen dager siden, skikkelig krise! :)
God helg til alle lesehester!

Vil bare vennlig gjøre deg oppmerksom på at det er to bøker til etter Afrodites basseng (som forøvrig er min favoritt), så du har mye å glede deg til. God bedring og god helg!

Lars Svendsen er virkelig en produktiv filosof når det gjelder å utgi bøker! Om hans tidligere bokutgivelser var noe for deg, så vil jeg tro at den jeg nevnte kan falle i smak. Jeg har snakket litt med han noen ganger, in person, men det er mange år siden. Et stort pluss ved han er at han som fagfilosof skriver slik at folk flest kan få noe ut av det. Rene fagfilosofiske tidsskrifter eller artikler ville vært svært langt fra best-sellers, hehe.

Lier Horst har jeg ikke lest. Går mer i psykologiske thrillere på lydbok (Audible). Om jeg skulle lese Lier Horst - hvilken bok starter jeg med?

Har ikke helt startet med å lese denne helgen, vært litt opptatt med andre runde av covid. Her i Østfold har været vært vilt i dag, med masse vind, regn og springflo. På planen står boka som lesesirkelen nå skal starte på, Swanns kjærleik, av Marcel Proust. Jeg har ikke lest noe av ham tidligere, så det blir interessant. Jeg har også planer om å starte på den siste boka i Mino-trilogien, Afrodites basseng, av Gert Nygårsdhaug. Den gleder jeg meg til. Den første boka, Mengele Zoo, er en av mine favoritter. Ønsker alle bokelskere en fin helg!

Lesehelgen er i gang for noen, andre venter kanskje til lørdag eller søndag med å lese. Regnværet, i alle fall på Østlandet, innbyr kanskje til lesing?

Jeg leser flere bøker på en gang - litt etter smak og behov. Filosofen Lars Fr. H. Svendsen sin Dumhet, idioti og dumme idioter er jeg godt i gang med. Foreløpig konklusjon er at jeg både er dum og idiot, noe forfatteren selv også mener å være innimellom :-)

The Subtle Art of Not Giving a Fuck av Mark Manson er jeg også i gang med, og leser fra og til (er oversatt til norsk). En god dose humor i "livsfilosofien", eller mangelen på sådan, der.

Gjenferdet av Alexander Wolf* (Gajto Gazdanov) skulle jeg gjerne lest ferdig for lengst da det var del av en lesesirkel her på bokelskere, men jeg er godt i gang. Tenkte at jeg sjekker hva lesesirkelen har skrevet om den når jeg har lest ferdig.

Lydok: lytter til The Missing av Kiersten Modglin (Audible, god oppleser). Hvis du frykter å strande på en øde øy med fremmede og må prøve å overleve... Hittil er det i alle fall litt spennende. Den har jeg på øret når jeg legger meg for å sove. Godt at Audible har tidsinnstilling. Så slipper jeg rote for å finne tilbake osv.

Riktig god helg til alle som liker å lese :-)

Det er en trilogi, Den lange hvite skyens land, Maoriene sang og Kivien kaller.

Skarpt blikk på hva vi mener med frihet.
«Frihet» går igjen som et slagord både hos demokratene og republikanerne i årets valgkamp. Historikeren Eric Foner tar for seg ordets skiftende betydning i amerikansk samfunnsliv siden 1700-tallet. Boka blir samtidig en glimrende, konsentrert oversikt over utviklingen i synet på folkestyre, forholdet mellom kjønnene, raseskiller og økonomiske og sosiale rettigheter fram til årtusenskiftet.

Framskritt med tilbakeslag
Foner skriver detaljert, men oversiktlig om ideologiske retninger, politiske bevegelser og enkeltpersoner som har bidratt til å forandre USA radikalt fra utgangspunktet i 1776. Men det har også vært tilbakeslag, som da raseskillepolitikken fikk befeste seg etter borgerkrigens slutt i 1865. 1950-årene avskriver han som preget av konformisme og en lammende kaldkrigstankegang. Derimot åpner 1960-tallet for en massiv bølge av frigjøringsbevegelser blant svarte og andre etniske grupper, noe som også mobiliserer studenter og stimulerer til en ny kvinnebevegelse. Alt i alt fører disse bevegelsene til omfattende sivilrettslige og sosiale reformer. Men på 1980-taller knytter president Ronald Reagan — som republikanere før ham — igjen begrepet «frihet» til markedsliberalisme med færre statsinngrep.

Det tok litt tid å komme seg gjennom den siste boken i trilogien da det har vært mindre tid til å lese. Denne familiesagaen er fullspekket med handling og en av de bedre jeg har lest.

Denne boka vet jeg ikke helt hva jeg skal føle om. På en side er handler fortellingen egentlig om ingenting. Men på en annen side er det noe gjenkjennelig i hovedpersonen. Mangelen på gjennomføringskraft, mangelen på å skrive slik han gjorde før... Det er en følelse av likheter med alle som skriver eller leser på et litt mer avansert nivå. Leste boka bare på en dag, lettlest er den.

Brødrene Eikemo er forfatterens egen far og hans 4 brødre, som vokste opp i Odda på 1940- og 50-tallet. Vi får fortellinger om dem alle, og om etterkommerne og Marit Eikemo selv. Alle 5 brødrene var breddfulle av energi og oppfinnsomhet og er skildret nydelig og med stor kjærlighet. Boka er underholdende, lettlest, rørende, morsom. En perle av en bok, jeg fikk stor sympati for de fem brødrene!

Hilderøya er en av de mindre kjente, men dypt gripende fortellingene fra Olav Duuns forfatterskap. Romanen er en intens skildring av menneskets kamp mot både indre og ytre krefter, satt i et miljø preget av naturens harde realiteter og isolasjon.
Handlingen utspiller seg på den fiktive øya Hilderøya, et sted hvor naturens ubarmhjertighet speiles i menneskenes liv. Duun, kjent for sin evne til å skildre menneskelig psyke og samfunnsforhold, tar oss her med inn i en verden hvor kampen for overlevelse er allestedsnærværende, både i form av å overleve de harde værforholdene og i form av å takle de mellommenneskelige relasjonene som er preget av mistillit, kjærlighet, skyld og forsoning.
Duun var en mester i å skildre de mørkere sidene ved det norske bondesamfunnet, og i Hilderøya viser han på mesterlig vis hvordan menneskelig erfaring og naturens villskap kan flettes sammen til en rik og kompleks fortelling. For lesere som setter pris på litteratur som dykker dypt inn i menneskets sjeleliv og som ikke skyr unna de vanskeligere sidene ved menneskelig eksistens, er Hilderøya et godt valg.

Og så vil jeg sterkt anbefale Dronning Ingerids land for å få en utfyllende og bedre forståelse av borgerkrigstiden!

For en bok! Kjøkkenveien handler mest om det å lage mat på restaurantkjøkken, hvor forfatteren får plass selv om han ikke er kokk. Om alt han lærer underveis, folkene han møter og fordommene om bransjen som ikke alltid stemmer (og noen ganger gjør det).

Boka er et møte mellom to verdener: Forfatteren som kommer fra ordenes verden, og kokkene som har det i hendene. Kommunikasjonen går ikke alltid glatt. Særlig første del av boka har et visst pute-preg, når forfatterens apropos-fakta får lite gehør fra kollegene. Etter hvert sosialiseres han inn i kodene som gjelder.

Spagaten mellom arbeiderklassen som lager maten, og middelklassen som spiser den, blir ekstra tydelig i bokas avslutning, som gjorde inntrykk på meg.

Anbefales alle som vil lese om hvordan andre folk jobber, skrevet av en nysgjerrig, observant forfatter.

Endelig har jeg litt oversikt i hodet mitt over hvem alle disse gamle kongene Harald Hårfagre, Olav den hellige og Olav Kyrre var! Det tok meg bare litt under hundre timer med konsentrert lesing av en åtte hundre år gammel bok på 600 sider for å få det.

Dette er neppe den mest effektive måten å lære seg om tidlig norsk historie på, men etter å ha lett forgjeves etter en god og enkel innføringsbok i årevis, bestemte jeg meg for bare å hoppe inn i førstehåndskildene. Heimskringla er både den mest berømte, og dekker også mange århundrer i én og samme bok, så den var et åpenbart valg. Jeg var også spent på å se de tradisjonelle illustrasjonene fra våre nasjonalromantiske malere vevd inn i historien.

Akkurat illustrasjonene skuffet meg litt. Den svært primitive stilen gjør det vanskelig å kjenne igjen historiene og figurene de portretterer, og de vises ofte en side før eller etter scenen beskrives i teksten. Men de deler i hvert fall teksten opp litt, og gjør det lettere å orientere seg i teksten.

Og teksten er godt skrevet. Det er mange gammeldagse ord og vendinger, men den moderne oversettelsen er lett å lese, samtidig som den åpenbart følger stilen fra originalen. Snorre støtter jevnlig fortellingen med skaldedikt han formodentlig bruker som kildemateriale. I starten skummet jeg gjennom disse diktene, for de kan være vanskelige å tolke. Men etter hvert som jeg ble vant til stilen og språket i dem, slukte jeg dem opp. Dette er ordrette sitater fra mennesker som levde mens disse historiske begivenhetene fant sted, og var vitne til dem! Eller, de er jo oversatt til moderne norsk, da. Men det er relativt lett å finne diktet på sitt originale norrønt på heimskringla.no, og det er overraskende lett å forstå dem, når man har en norsk oversettelse å støtte seg til.

Snorre gjør det relativt enkelt å orientere seg i tid og rom, med en (for det meste) kronologisk gjennomgang som er pepret med stedsnavn. Men jeg skulle likevel gjerne hatt en mer omfattende redigert utgave, med langt flere fotnoter, og kart! De originale illustrasjonene inkluderer noen få kart av Bergen, Oslo og noen andre steder, men de hjelper en ikke å forstå hvor kongene reiser fra og til. Og reise gjør de hele tiden. Fotnotene brukes mest til å forklare hvor de gamle og ofte nå ukjente stedsnavnene henviser til, noe som er veldig nyttig; men mange flere forklaringer av den historiske konteksten kunne blitt gitt. Bortsett fra en OK innledning på ca. 30 sider (som går gjennom kildene, Storms oversettelse og illustrasjonene), er dette en ganske rå presentasjon av Gustav Storms oversettelse av Snorres kongesagaer.

Jeg passet på å lage en liste over (de fleste) norske kongene som nevnes i boken, fra Harald Hårfagre til Magnus Erlingsson, hvor Snorre av en eller annen grunn avslutter fortellingen (i følge Store Norske Leksikon fordi det er her Sverres saga, som allerede var nedskrevet, begynner). Dette er hva jeg fikk ut av boken:

Harald Hårfagre (872-931)
Sønn av Halvdan Svarte, konge i Vestfold (visstnok av Ynglingeætten), og av datteren til kongen i Sogn. Vant tilbake farens rike, og kjempet ned alle kongene på vestlandskysten, til slaget ved Hafrsfjord ca. 900. Giftet seg med Gyda. Inngikk avtale med Håkon Grjotgardsson Ladejarl (og Snorre sier Håkon ble underkonge). Fikk dusinvis med barn mens han reiste rundt i riket sitt til han døde en naturlig død.

Eirik Blodøks (931-933)
Hårfagres sønn og utpekte arving. Drepte flere av halvbrødrene sine, og var dårlig likt (hvorfor?). Fikk mange sønner med konen Gunnhild. Ble jagd til England av Håkon den Gode, hvor han døde i kamp.

Håkon den gode / Håkon Adalsteinsfostre (933-961)
Sønn til Harald Hårfagre. Ble sendt til kong Adalstein av England for å oppfostres. Jagde Eirik Blodøks til England. Prøvde å innføre kristendommen på fredelig vis, men lyktes ikke. Ble tvunget til å blote av trønderne. Falt i slaget ved Fitjar mot Eirikssønnene.

Harald Gråfell (961-970) (Under Harald Blåtann?)
(Underkonge under danske Harald Blåtann?) Sønn av Eirik Blodøks. Styrte Vestlandet med moren Gunnhild og brødrene sine. Hadde blitt kristne i England, og ødela de hedenske hovene med makt. Brente Sigurd ladejarl inne ved hjelp av broren hans Grjotgard, for å overta Trøndelag. Til gjengjeld fikk Sigurds sønn Håkon ham drept i et bakhold ved hjelp av danskekongen Harald Blåtann.

Håkon jarl / Håkon Sigurdsson (970-995) (Under Harald Blåtann og Svein Tjugeskjegg)
Først ladejarl i Trøndelag, tok så makten i resten av Norge, formelt under danskekongen Harald Blåtann. Ble drept av trellen sin da han gjemte seg for Olav Tryggvason.

Olav Tryggvason (995-1000)
Vokste opp i Gardarike, og kom til Norge samtidig som bøndene gjorde opprør mot Håkon jarl. Reiste hær på Østlandet, og la under seg fylkene langs kysten på vei nordover. Tvang så befolkningen til å la seg døpe. De gangene han ikke hadde fysisk overmakt, brukte han løgn, svik og snikmord til å tvinge kristendommen frem.

Eirik (og Svein) Håkonsson Ladejarl (1000-1012(1015?)) (Under Svein Tjugeskjegg)
Drepte Olav Tryggvason ved Slaget ved Svolder i år 1000. Ble så underkonge under danskekongen Svein Tjugeskjegg. Døde i Gardarike etter å ha blitt slått av Olav Digre.

Olav den hellige / Olav Digre (1015-1028)
Herjet langs kysten av Frankrike, Spania, og England. Angrep Norge, overvant Eirik jarl, og ble konge. Invaderte innlandet og dalene, hvor han drepte eller torturerte alle som beholdt hedenske skikker, ofte med løgn og svik. Kranglet med sveakongen om Østlandet. Tok tilbake Orknøyene, og krevde Færøyene med blandet suksess. Angrep kong Knuts Danmark med svenskekongen, men Knut gikk til motangrep og jaget Olav ut til Gardarike. Kom tilbake for å ta makten, men ble drept av en bondehær på Stiklestad i 1030.

Håkon Eiriksson Ladejarl (1028-1029) (Under Knut den mektige)
Utnevnt til jarl over Norge av Knut den mektige. Døde i skipbrudd kort etter.

Svein Knutsson (1029-1036) (Under Knut den mektige)
Innførte strenge lover som favoriserte danskene, etter at Olav den hellige var drept. Folket vendte seg mot ham, og han rømte da Magnus Olvasson kom østfra.

Magnus den gode (1035-1047)
Sønn av Olav den hellige. Vokste opp i Gardarike, hvor han ble hentet som 11-åring av Einar Tambarskjelve for å ta tilbake Norge. Ble tatt vel imot i hele landet. Da danekongen Horde-Knut døde barnløs, tok Magnus over Danmark også, etter en pakt de hadde inngått. Han satte Svein Ulvsson som jarl over Danmark, men han kronet seg selv snart til konge i stedet, og Magnus måtte jage ham fra Danmark mange ganger. Ble presset til å dele riket med Harald Hardråde, og døde av sykdom kort etterpå.

Harald Hardråde (1047-1066)
Slåss med Olav den hellige ved Stiklestad, og rømte så til Gardarike, og siden til Miklagard, hvor han ble leder for væringgarden. Herjet i Egeerhavet, Nord-Afrika og Sicilia. Reiste til Norge, og tvingte Magnus til å dele riket med seg. Ble kort etterpå enekonge. Vant over kong Svein mange ganger, men greide ikke å ta tilbake Danmark. Reiste til England da kong Edvard døde i 1066, og døde i slaget ved Stamford Bridge.

Magnus Haraldsson (1066-1069) (Med Olav Kyrre)
Ble konge da faren dro til England og døde. Medkonge med broren Olav da han kom hjem året etterpå. Døde av sykdom.

Olav Kyrre (1067-1093)
Var med faren i invasjonen av England, og ble medkonge da han kom hjem året etter. Enekonge da broren Magnus døde to år senere. Grunnla Bergen. Holdt fred i landet, styrket kongemakten, og innførte mange europeiske skikker og institusjoner.

Magnus Barfot (1093-1103)
Aggressiv vikingkonge. Slo først ned opprør i Opplanda (Håkon Toresfostre), og dro så på herjing i Danmark og Sverige, hvor han ikke lyktes i å ta nye land, og til slutt inngikk forlik med kongene. Dro så på hærferd til Vesterøyene to ganger, hvor han både herjet og satte fra seg jarler. Døde på andre hærferd.

Olav, Øystein og Sigurd (Jorsalfare) Magnusson (1103-1130)
Olav var barn da faren døde, og døde selv 16 år gammel. Sigurd dro på Det norske korstog til Jerusalem som ungdom, mens Øystein ble igjen og styrte landet. Etterpå var de konger sammen, men ofte uenige. Begge døde av sykdom — først Øystein, så Sigurd.

Magnus den blinde (1130-1135)
Måtte fra starten konkurrere mot Harald Gille, som hadde blitt godkjent av Magnus’ far Sigurd som sin halvbror, og som lot seg krone straks Sigurd døde. Magnus vant første slaget, men Harald kom tilbake og angrep ham i Bergen, tok ham til fange, og blindet ham. Ble holdt fanget på Munkholmen til Sigurd Slembe hentet ham ut for å kreve makten i Norge, og ble drept i slag mot Inge og Sigurd et par år senere.

Harald Gille (1130-1136)
Kom fra Irland eller Sudrøyene, og snakket dårlig norsk. Han kom til Norge og hevdet å være Magnus Barfots sønn, og Sigurd Jorsalfare lot ham bevise det med jernbyrd. Han lovet å ikke kreve kongsmakt så lenge Sigurd eller sønnen Magnus døde, men dette løftet brøt han straks Sigurd døde. Lot Magnus blinde og lemleste straks han fanget ham. Ble senere drept av en annen pretender, Sigurd Slembe, som kom med nøyaktig samme historie som ham selv. Sigurd lyktes imidlertid ikke å ta makten.

Inge (Krokrygg), Sigurd og Øystein Haraldsson (1136-1161)
Da Harald Gille døde, fikk stormennene rundt ham sønnene hans, Sigurd og Inge, som var små barn, kronet til konge i hver sin del av Norge. Regentene deres slo ned opprøret til Sigurd Slembe (hvor treårige Inge skal ha fått sin krokrygg og korte fot). Senere kom Øystein fra Vesterhavsøyene, hvor han var født, og fikk sin del av landet. Da kongene var voksne ble de uforlikt, og Inge fikk til slutt begge brødrene drept (med god hjelp av sin mann Gregorius), og ble enekonge i 1157. Ble drept i kamp mot Håkon Herdebrei.

Håkon Herdebrei (Sigurdsson) (1159-1162)
Sønn til Sigurd. Krevde tronen da faren og onkelen ble drept, og drepte både Gregorius og kong Inge i slag. Døde senere i kamp mot Erling Skakke.

Magnus Erlingsson (1161-1184)
Sønn av Erling Skakke, en stormann uten kongsætt, og av Sigurd Jorsalfares datter Kristin. Kong Inges tilhengere mente Magnus hadde best ætt av alternativene, og han ble kronet til konge som fireåring. Faren Erling styrte landet til han ble voksen. Erling fikk Håkon Herdebrei drept, brukte list og bedrageri for å drepe alle andre som kunne kreve tronen, inkludert sin stesønn Harald. Da Magnus var voksen, overtalte Erling ham og danskekongen om å få bli jarl i Viken under danskekongen. Slo Birkebeinerne i 1177.

Heimskringla på norrønt:
https://www.heimskringla.no/wiki/Heimskringla

Skannet versjon av Heimskringla uten Olav den helliges saga:
https://www.e-pages.dk/ku/806/

https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_Norges_monarker

En hyllest til naturen og det enkle livet på Agderkysten.

Scotts begeistring og detaljerte beskrivelser av landskapet, sjøen og ikke minst fisket utenfor Lillesand preger hele boka. Riktignok er det meningen at vi som lesere skal se alt gjennom øynene til fiskeren Markus. Men det er nok forfatterens blikk som har størst gjennomslagskraft, akkurat som det må være Scott selv som uttrykker skepsis til hva vi idag vil kalle «the Big Bang Theory» — at verden er skapt ved en tilfeldighet uten inngripen av en høyere makt.

Min utgave er den opprinnelige førsteutgaven fra 1918. Språket er bokmål iblandet mange sørlandske dialektord. Det kan være lurt å ha en ordbok eller sørlending for hånden under lesningen. Boka var en gave fra min far og hans søster til min farfar på fødselsdagen hans 1919. Med blyant har han rettet korrekturfeil der hele linjer har forskjøvet seg i teksten.

Lest januar 2021.

Handlingen i denne trilogien utspiller seg for nesten nøyaktig tusen år siden, - en utrolig spennende tid i Norge. Vi følger Sigrid, søster til Tore Hund, og hennes liv midt i de dramatiske og viktige hendelsene rundt slaget på Stiklestad. Hun var en historisk person som ble hardt rammet av kampene om makten i Norge, og Henriksen lar også overgangen fra norrøn gudetro til kristendom være sentral i handlingen. Sigrid var en stolt og sterk kvinne som slet med å ta kristendommen inn over seg, og i det tredje bindet, «Helgenkongen», dreier det seg mye om dette. For meg ble det der for mange tanker rundt synd og skyld og frelse, og jeg må innrømme at interessen dalte. Men Vera Henriksen hadde store kunnskaper om og god innsikt i de historiske hendelsene og tidens tanker, og det har vært interessant å følge disse på nært hold og leve seg inn i livet i Norge i tidlig middelalder.

Både «Intet nytt fra Vestfronten» og «Tre kamerater» er bøker jeg likte veldig godt. «Tider som fulgte» fikk jeg tak i senere, og så har jeg rett og slett glemt at den sto i hylla og ventet på å bli lest. Takk for at du minte meg på den. Nå har jeg vært i min egen leseboble noen dager, og du verden for ei bok! Nesten litt trist å være ferdig med den. Jeg tror jeg må ta fram «Tre kamerater» og lese den på nytt snart.

«Myter og eventyr blir aldri uaktuelle. For de handler ikke bare om
den gang og den tid. De kan like gjerne fortelle om hver gang og
alltid. Men hver generasjon må likevel fortelle dem om igjen. På sin
måte. Holde dem opp mot lyset fra sin egen hverdag. Jeg ser på slike
fortellinger som trampoliner for fantasien. Og som en hjelp til å
forstå oss selv og den verden vi er født inn i.»

Bringsværd og Sissel Gjersum har laget et prakteksemplar av en bok om Medusa, den en gang så vakre og vene menneskedatteren av de eldgamle sjøormene Forkys og Keto, som igjen er barn av Gaia, moder jord.

Jeg leste en gang en annen bok om Medusa, Medusa: In the Mirror of Time, men den var såpass akademisk og tungt skrevet og så fokusert på tolkninger at jeg ikke klarte å glede og undre meg over selve historien. Det klarte jeg denne gangen. Dette var morsomt! Språket er enkelt, og illustrasjonene er fabelaktige. Gjersum har vært så flink; man kan ikke unngå å smile fra øre til øre av hennes kunstneriske stil.

Boken innledes med en introduksjon til gresk gudelære, om begynnelse, om vårt egentlige opphav og Gaia, titanene og de greske gudene. Det historiske og «biologiske» opphavet til Medusa. Myten om henne har alltid appellert til meg, både fordi den umåtelig tragisk og urettferdig, men også fordi Medusa, til tross for uretten begått mot henne, fremdeles fremstår som sterk og mektig.

«Monstre og uhyrer har alltid gitt oss en slags skrekkblandet fryd. Vi
er på en gang både tiltrukket og frastøtt av dem. Selv har jeg lenge
vært fascinert av Medusa. Ikke bare fordi hun er skremmende og
uhyggelig. Men fordi beretningen om henne eier en slik merkelig og sår
undertone. Kvinnen med slangehåret har en tragisk dimensjon – som
griper oss.» (77)

Jeg reagerte forresten på én ting, og det er at Bringsværd fremstiller samleiet mellom Medusa og Poseidon som samtykkende. Jeg har alltid lest/fått høre at hun ble voldtatt, og at dét er noe av det som gjør historien såpass mørk og trist. Her virker det som at de bare koste seg, for han skriver faktisk at de «elsker».

«Begge er nakne. Men hun tenker: Jeg er ikke redd ham- Jeg vet at han
aldri vil gjøre meg ondt. Nettopp på det stedet hvor de elsker, finnes
restene av et lite tempel. » (34-45)

Er det en grov feiltolkning, tok Bringsværd på seg rosenrøde briller for moro skyld, eller er det bare slik at myter har ulike tolkninger, og at det finnes ulike versjoner av dem?

Hmm. Ja, det kan godt hende. Han skriver jo at han "ønsker å være trofast mot de gamle mytene", men at tradisjonstrådene ofte er motstridende, slik at "innenfor denne rammen føler jeg meg fri til å velge blant alle de muligheter stoffet gir. Fri til å vinkle alt på min egen måte." (77) Da så! Da blir det jo ikke like trist og tragisk, syns jeg, for da blir Medusa bare mindre stereotypisk pen. Hva så?

«Nå som hun er borte … nå som ingen lenger vet hvor hun er … blir
sangene om medusa mer og mer eventyrlige. Men tonen er mørk nå, og
ordene skarpe og farlige. Hun er den ondeste, synger de. Den mest
grusomme. Og fremfor alt: Den mest heslige av alle skapninger … Hun er
den de voksne pleier å skremme barna med, når det er fare for at de
voksne ikke kan få det helt som de vil.» (46)

Selv om denne boken er enkelt forklart, og har artige illustrasjoner, vil jeg ikke kalle den en bok for barn, for både gresk mytologi og historien om Medusa kan være ganske groteske, seksuelle og voldelig (incest, spising av barn osv.). Men den er å anbefale til deg som ønsker en kort og fargerik oversikt over myten. Bakerst i boken er det ekstra informasjon om kildene og kommentarer til flere av ordene og hendelsene som tidligere kun blir nevnt, men ikke forklart.