Bokelskere.no

Spennende bok! Med interessante og ganske treffende tolkninger av et omfangsrikt forfatterskap. Som hun åpenbart har lest nøye og grundig! Hvem var litteraturhistorikeren Dina Lea egentlig? Nesten totalt usynlig i norske oppslagsverk. Har en følelse av at hun har vært "for tidlig ute" som kvinnelig forsker, og blitt behandlet deretter. Fikk visstnok dette arbeidet underkjent som ved Universitetet i København. Har noen brukt hennes tolkninger/arbeid uten å gi behørig referanse til denne boken? Hva er historien bak utgivelsen av boka - i det "shady" året 1941? Opplysninger og korreksjoner mottas med takk.

Enkelte bøker varer så alt for kort. Dette tidsbildet fra 1966-67 også. Hørte nesten Anne-Cath.s stemme fra barnetimen igjen da jeg leste den. En av hennes mange fremadstrebende bøker der pappa er hjemme med en baby, en liten jente mens han studerer og er husfar. Alt i en nybygget høyblokk blant fler, etellerannet sted ved Oslo.

Inne i boken hadde noen etterlatt seg en postit med en kommentar om hvorvidt dette var likestilling - det ville jo vært mye mer logisk om foreldrene hadde delt på jobben med husstellet. Jeg håper ikke det var fra en lærer, dette var fra den gang mor stelte hjemme og far var på jobb og kjørte bil. En helt annen tid.

Det er ikke lett å se sannhenten, selv når man står i sin samtid og har alle ting rundt seg. Å finne sannhenten begravd i lag på lag med tid, endringer og løgner er mye vanskeligere. Da må man lete i de evige sannheter - motiver som hat og kjærlighet. Katherine Webb har skrevet en god gammeldags krim. Spennende plott, og med levende nok karakterer til at man føler med og dermed følger spent med til siste slutt.

Hørtes fint ut å hente bokpost. Hørtes interrsant ut. Håper du får en god lesning og ha en god helg!

Boken handler om Oleg Gordievsky, en av de mest betydningsfulle dobbeltagentene i moderne historie. Gjennom Gordievskys liv får vi et innblikk i de hemmelige operasjonene til både KGB og MI6, og hvordan én mann kan endre historiens gang. Macintyre gir oss en nærgående skildring av Gordievskys farer, dilemmaer og tapperhet, og viser hvordan hans arbeid bidro til å avslutte den kalde krigen. Historien om Oleg Gordievsky, KGB-offiseren som ble en av de mest betydningsfulle spionene for britiske MI6, er en studie i mot, lojalitet og svik. Macintyre klarer på mesterlig vis å menneskeliggjøre Gordievsky, og gir leserne innsikt i hans indre kamp og de enorme risikoene han tok for å forråde sitt eget land til fordel for Vesten.
Et portrett av en av de mest bemerkelsesverdige spionene i moderne tid, og er et must for alle som ønsker å forstå mer om de usynlige kreftene som formet det 20. århundre. En påminnelse om at virkeligheten ofte kan være mer dramatisk enn fiksjonen.

En modig og rørende bok som beskriver forfatterens vei tilbake til et normalt liv etter å ha nærmest mistet seg selv etter hjerneslaget. Boken kunne med fordel ha vært strammet opp litt, men alt i alt godt fortalt.

Jeg har den første av Osman-bøkene stående, har aldri kommet i gang, men kanskje blir det neste bok? (Har imidlertid 3 biblioteksbøker stående og de «haster» det liksom alltid med og sp skal de returneres og vipps har jeg en ny bunke bøker med tidsfrist med meg hjem, for en kan da ikke gå tomhendt fra biblioteket! Og Osman må vente litt til, gitt!)

Jeg nærmer meg ferdig med Ann Patchetts State of Wonder, blir nok ferdig i dag (lørdag) eller i morgen. Leste The Dutch House for en uke eller to siden, og fant fort ut av at dette er en forfatter jeg vil lese mer av. «Oppdaget» også John Boyne denne måneden, leste først A Ladder To the Sky, og elsket den! Så lester jeg Water, og nå må jeg se om jeg finner den neste i element-serien, Earth.

Jeg har akkurat avsluttet «den tomme stolen» av J K Rowling og den får en solid 5 fra meg.

Det blir en ledig plass i sognerådet - byens viktigste styrende organ - og kampen om den ledige plassen er i gang. I en omtale av boka som jeg fant på nett blir boka karakterisert som svart humor. Jeg vet ikke helt om jeg er helt enig i den merkelappen, men boka har en hel landsby full av mennesker med sterke og svake sider og vi blir godt kjent med flere av dem.
(Hvis jeg skal sammenligne med noe, minner det litt om Olive Kitterigde? En hel landsby full av Olive Kitteridger i alle utgaver, størrelser og fasonger.)

Så har jeg nettopp begynt på «Da jeg var usynlig» av Martin Pistorius. Han ble syk som 12 åring og mistet bevisstheten mer og mer fram til alt ble svart og han ble umulig å få kontakt med. Så våkner han igjen som 16 åring, men det var det ingen som visste, for han har ikke kontroll over kroppen og kan ikke prate. Det er en pleier på pleiehjemmet der han er på dagtid mens foreldrene er på jobb som etter noen år blir overbevist om han finnes der inne bak alle krampene og grimasene. Hun står på sitt og han får hjelp.
Han skriver boka ved hjelp av en ghost writer

Her på østlandet ser det ut til å bli en flott sensommerhelg med sol og gode temperaturer. Jeg har kommet i gang med Gert Nygårdshaug sin tredje bok i serien om Mino, Afrodites basseng, og jeg gleder meg til å lese videre på den i helgen. Lykke til med helgen (og ukas) leseprosjekter!

Mens jeg var i Polen fikk jeg kjøpe meg den ny bok i serien av Richard Osman the last devil to die, dermed har jeg denne uken lest litt i den og tenkt å lese den videre i helgen. Det er hyggelig gjentreff som alltid med torsdagsmordklubben og det skjer en god del ting nå i boka.

Hva leser du denne helgen?

Ønsker alle en god helg!

Irene… -disse bøkene til den franske forfatteren Lemaitre er skikkelig onde og sadistiske saker. For meg blir det hele for mye av faenskap. Jeg synes egentlig det tipper uakseptabelt over i det karikerte urealistiske.

Irene er absolutt velskrevet og til dels spennende, men forfatteren burde absolutt spart litt på «kruttet». Irene er forresten bok nr. 2 i en trilogi. Alle kan leses uavhengig av den foregående, men det beste er nok å lese dem i rekkefølge.

Forresten leste jeg Irene FØR jeg leste Djevelfjellet av Deon Meyer. Dette til de av mine følgere som aktivt følger med på hva jeg konsumerer av bøker:)

Man blir lett litt sløv denne ekstremt varme sommeren i det Herrens år, 2024.

Nydelig og hjerteskjærende diktsamling om identitet, og identitet kan være så mangt og jeg vil ikke røpe så altfor mye, men slik jeg leste boka - er protagonisten, eller dikter jeg-et, på en nærmest evig søken etter å finne seg selv, når det ikke finnes feste eller ordforråd om hvem man er. Hvem er man da, om ingen vil tro på at man bare er seg selv? Ubegripelig god diktsamling som jeg råder ALLE å lese! enten man er heterofil, skeiv, cis, trans, kjønnsskeiv, innenfor den vestlige allmenne normen, utenfor normen...

Suveren og ufattelig god diktsamling om kvensk tilhørighet og identitet! Bruker naturen aktivt som språklig bilde, noe som kan ha med naturens sentrale og viktige del av den kvenske kulturen og historien. Skildrer fraværet av språk og land og dermed savnet etter identitet og tilhøriget. Kan tolkes på mange måter, men først og fremst ser jeg det som en bok om lengselen etter et svunnen identitet og tilhørighet, som kobles opp med det kvenske. En bok absolutt alle bør lese, enten man er kvensk, samisk, norsk, ukrainsk osv.!

Historisk perspektiv på USA.
Forfatteren gir oss et historisk perspektiv på det amerikanske samfunnet i denne boka. Men framstillingen følger ikke en tradisjonell kronologi; den bygger heller på ulike temaer knyttet til politikk, kultur, medier og økonomi. Vi får en god innføring i merkelappene eller begrepene som amerikanerne gjerne har brukt og tildels fortsatt bruker om seg selv. Ikke minst gjelder det «exceptionalism» som skal begrunne at USA nettopp er annerledeslandet.

Selv om boka har mange henvisninger til aktuell politikk rundt år 2004, synes jeg boka fortsatt virker aktuell nettopp på grunn av den historiske vinklingen. Karakteristisk nok har boka ikke fått med seg revolusjonen i sosiale medier. Derimot synes jeg sammenlikningene med norske forhold er nyttige. At Ole O. Moen har et tydelig engasjert ståsted, skader heller ikke.

Men, og det er en alvorlig mangel, boka har vel den verste innledningen jeg har lest. Den omfatter noen bibelsitater som er helt på jordet, og kanskje mest alvorlig en påstand om at Thanksgiving Day ikke lenger feires på en torsdag men på en søndag. Hvordan kan slike feil passere korrekturlesing og konsulentuttalelser for ikke å tale om forfatteren selv?

I og med at boka sikter på «den jevne nordmann,» virker det i tillegg irriterende at Moen refererer til engelskspråklige oversettelser fra tysk og fransk der det vitterlig finnes gode versjoner på norsk.

Hovedpersonen maler seg selv inn i hjørner, strekker strikken for langt, og tirrer på seg alle de feile folka, noe som stadig vekk får spenningskurven til å peke oppover.

Selv om jeg ikke vært i Helsingfors, er det som om jeg har vært der gjennom å lese romanene til Kjell Westö. I Skumring 1941 foregår handlingen for det meste i Helsingfors. Til tross for at historien som fortelles foregår i dystre krigsår, er det ingen mørk fortelling. Det er sjelden jeg leser en bok på 467 sider at jeg tenker; her er det godt å være – denne vil jeg ikke skal ta slutt. Kjell Westö har etter hvert blitt en av mine favorittforfattere, og etter å ha lest Skumring 1941er dette enda en gang blitt befestet.

Linda Olsson er kanskje mest kjent for La meg synge deg stille sanger, som jeg aldri leste da det ikke er helt min vanlige sjanger. Men prøver å komme meg ut av komfortsonen av og til, også.

Når livet forandrer seg drastisk
Langsomt lukker jeg døren er om sorg og savn. Helga har opplevd en stor sorg som hun ikke vet helt hvordan man skal håndtere, og det er jo kjent at folk sørger på hver sin måte. Hun har et hus, som hun gir bort til en mann som har gjort noen ærender for henne, og han bor der nå sammen med sin datter. Han har stelt i stand huset på en veldig fin måte, og hun syns at han fortjener det.

Hun besøker Hamilton Beach en siste gang, før hun legger ut på en reise, og lever en periode på en gammeldags måte. Man blir kjent med hennes kjærlighetshistorie, perioder av lykke og hvordan ting brått forsvinner.

Samtidig blir man kjent med Joseph i korte innblikk fra da han tilfeldigvis fikk øye på Helga en dag, og at han ønsker at hun en dag skal komme tilbake igjen, selv om det noen dager virker lite sannsynlig. Vil de møtes igjen og klarer Helga å komme seg videre etter den store katastrofen?

Det er sjeldent jeg leser romaner. Det hender seg av og til. Det spørs litt hva tema og handling er. Denne leste jeg litt på måfå da kjærlighet er et tema jeg kanskje er minst interessert i å lese om. Det er et tema jeg aldri har interessert meg for.

Snegleaktig handling
Boka er ganske kort på bare 245 sider, men likevel var den ganske tung å komme seg gjennom, fordi den opplevdes som veldig stillestående og jeg fikk ingen connection til denne Helga. Som nevnt tidligere sørger mennesker på forskjellige måter, men likevel opplevdes hun som noe selvsentrert. Til tross for det hun hadde vært gjennom, klarte hun ikke å se hva hun hadde rundt seg, noe som var en smule frustrerende. Syntes også at fortellerstemmen ble vel lavmælt og tregt. Jeg har ikke noe i mot langsomme handlinger, men denne gang ble det altfor langsomt.

Olsson prøver hardt å være rørende, men det bet dessverre ikke på meg. Jeg syntes mer synd på Joseph enn Helga, da han virket mer menneskelig, og noen ganger er ensomhet et kjent begrep, noe han fremstilte på en forståelig måte. Bortsett fra det, ble boka veldig traurig og det er ikke en sånn bok man tenker på lenge etter at den er ferdiglest. Det skal mye mer til for å gjøre meg rørt.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Vigmostad & Bjørke, mot en ærlig anmeldelse

En litt tung start på boka, med mange navn og kallenavn og stedsnavn, og mye historiske fakta. Men så tar boka seg opp. Det gjør inntrykk å lese om hvor hardt og ubarmhjertig livet var lengst nord i Norge på 1800-tallet. Her er det store kontraster, liv og død, kjærlighet og hat, medgang og motgang. Forfatteren viser stor innsikt i kultur, levemåte, folketru, natur. Relasjoner og følelser er godt og troverdig skildra. Ei innholdsrik bok på mange vis!

Fin krim med artig språk og en sjarmerende hovedperson

Jeg likte den første boken om Betty godt og dette var en god oppfølger. Fortsatt gode miljøskildringer, selv om det til dels kan bli litt platt. Da var det bare å vente på tredje bok.