Bokelskere.no

Hørtes ut som meget spennende bok som ønsker å belyse temaet nok fra flere sider, det er jo bra. Flott at du starter helgetråden. Denne helgen har jeg lest ferdig en krimbok slutten på historien av A. J Finn hadde veldig høye forventninger til denne bok fordi plottet virker lovende. Kritikerene hadde også omtalt den bra, men jeg synes plottet da var avslørt var lett å gjennomskue i krim perspektivet og kjedelig, så dermed terningkast tre+ fra min side. Jeg leste også ferdig i dag sent i november av Tove Janson, der var mye flott, smarte visdomsord og mye innhold. Jeg skal i dag starte med å lese yellow face av R. F Kuang på engelsk tror det kan bli utfordrende, men samtidig er viktig å utfordre seg selv som leser.

Ønsker alle en strålende helg med gode bøker!

Hei alle sammen, jeg starter like godt helgetråden for å feire at jeg har kommet til side 100 i "Konflikt og stormaktspolitikken i Midt-Østen, av Hilde Henriksen Waage. Det er en god bok, en enkel og velskrevet innføring i konflikten. Det er mye følelser her, fra alle sider, for det handler ikke bare om jøder versus palestinere. Her er USA og Storbritannia også redde og opprørte, og alt tyder på at det ikke kommer til å gå bra. Jeg leste en liten bok om blant andre en palestinsk jente som ble mishandlet og drept i den perioden da britene fortsatt var der, husker ikke hva den heter. På side 100 i Waage sin bok har britene gitt opp og sendt konflikten til FN. Det er virkelig en trist og håpløs situasjon som blir beskrevet, men Waage er en saklig forfatter. Så da håper jeg at andre får en fin lesehelg.

KI! Jeg var så spent på om de nye KI-teknologiene hadde gjort noe med måten jeg leser boken på. Og det har endret seg. Når det i kapittel 4 eller 5 står om forfalskning av fotografier og instrumenter som lager sviskete musikk og genererer voksenfilmer... Yes. Man kan deff lese KI inn i dette.
Take me wherever you go, AI generated love song

Britt er gift med Espen. Sammen har de Elise, sju år. Det er sommer og de er i sommerhuset de alltid ferierer i sammen med Espens venner og barn. Britt har ingen venner, ingen familie. Him er egentlig ikke venn med Espens venner heller. Hva Britt er? Jævlig forbanna. Og nå er begeret fullt og vel så det. Da hun plutselig velger å la sinnet velle ut og skylle over de som står i hennes vei, får det selvsagt konsekvenser. Alvorlig sådan.

Tankevekkende, gjenkjennbart, og veldig menneskelig. Likte nok «Aldri, aldri, aldri» av samme forfatter enda bedre, men denne er en god nummer to. Bra diskusjonsbok.

Litt ymse her og, om slikt blir lest. Men i dette tilfellet leste jeg faktisk etterordet først, deretter appendikset og så boken.

Det er Anine Kierulf som fører etterordet og jeg syns alltid det er interessant å høre hennes perspektiv på ting, hvilke kontekst hun setter ting i, og eksempler fra virkeligheten som er faretruende nært fiksjonen; som at Stortinget i 2011 vedtok å implementere EUs datalagringsdirektiv mer eller mindre ukritisk og først i 2014 skrinla implementering, fordi EU-domstolen kom frem til at det var et for alvorlig inngripen menneskets rett til privatliv og dermed rettslig ugyldig.

Nå har jeg hørt på kapittel 1-3 på lydbok på Nrk, og hørt på de to første podcastene/samtalene om boka.

Det var forfriskende å høre om hva de tre leserne har lagt merke til, og hva de snakker om fra disse tre kapitlene. Selv så har jeg måtte plukke fram boka også, og understreke og notere der underveis. Nå er det mange år siden jeg leste denne boka første gang, og mange av detaljene har forsvunnet etter det. Leseklubben gjør at jeg allerede nå har hørt og lest mye mer nøye enn tidligere.

Kapittel 1 er spesielt spekket med detaljer fra denne nye verden, detaljer som man må bruke tid på for å få med seg. Den ene personen i Leseklubben hadde brukt 4 timer på første kapittel, og notert titalls med sider.

Den lugget litt for min del også, men hvis ordet er newspeak på engelsk, så kjennes det mer naturlig ut med ordet "snakke" enn "tale" sånn i det daglige, så her ser jeg ikke bort fra at det var vanen som gjorde "nysnakk" mer fremmedartet enn "nytale". Selv om den indre stemmen liker det norrøne "tala" bedre enn det middelnedertyske "snacken".

Så kjekt. Jeg har lyst til å være med, om det ikke er for sent?

Så gøy at du er med! De er alt i gang! Til nå er de seks første kapitlene lest, og det har kommet en introepisode om hvordan det fungerer, og to vanlige der de snakker om tre og tre kapitler. Jeg skal kose meg med nyeste episode i helgen! 😊

Så bra at du skriver om dette, Ajiniakra! Ja, det er et flott tilbud Nrk nå har med Leseklubben, med gratis lydbok tilgjengelig for de som vil være med å lese. Vi har jo lest boka før i Dystopisk lesesirkel, og selv har jeg lest boka i (ja, du gjettet det) 1984. Nå har jeg hørt på de tre første kapitlene som ligger ute, og skal prøve å følge med på Leseklubben sin progresjon. Temaene er absolutt like aktuelle i dag, her er det mye å undre seg over!

Er det flere som leser George Orwells 1984 med podcasten Leseklubben?

Det er ikke så lenge siden vi i Dystopisk lesesirkel leste den, men vi snakker om Dystopien med stor D. Den bør nesten leses jevnlig. 😊

En helt fantastisk ting: Lydbok på norsk ligger gratis tilgjengelig i appen NRK radio i september og oktober 24, og der legges også podcastepisodene ut. https://radio.nrk.no/podkast/leseklubben Christine Lossius Thorin, Kristoffer Olsen og Live Nelvik har podcasten.
De skal lese boken over seks uker, noen kapitler av gangen, og det kommer én episode i uken.

Tema som overvåking, fake news, etikk og teknologi... Det er mye som går rett inn i vår tid.
Bli med på felleslesning og del tanker og leseopplevelse her! 😊

Jeg er ganske i starten av boken der hovedpersonen endrer avisartikler i arkivene for åpasse med dagens politiske situasjon. Det var en helt urealistisk og dystopisk tanke da jeg leste boken første gang. Men nå... hm..

Håper flere blir med å prate og undre seg 😊

«Edvard Munch fant aldri ro, heller ikke da blodet trakk seg tilbake fra netthinnen. Stormen i øyet oppsto ikke med lesjonen, den hadde fulgt ham fra barndommen og kom aldri til å stilne så lenge han levde. I brevene kommer han gang på gang tilbake til at han trengte å reise bort og finne et sted som kunne gi ham den absolutte og fullkomne hvile. Et slikt sted fant han aldri, av den enkle grunn at han alltid tok uroen med seg dit han dro. Livet gjennom levde han i et rastløst jag, hastende fra land til land, mellom byer, fra rom til rom, trapper opp og ned i sitt eget hus. Når han snakket, raste han av sted, tvunget av tankenes krappe sprang, det samme når han lot radernålen danse over kobberplaten, penselen over lerretet. I Munchs bilder finnes ingen ro, i kunstnerens øye er det alltid storm.»

Selv om jeg har lest bøker om Edvard Munch tidligere, er det mye av det Ivo de Figueiredo skriver om i biografien Stormen som var ukjent for meg. Edvard Munch ble født i 1863 og døde i 1944. Bind 1 tar for seg tiden frem til 1902 og ble utgitt i 2023. Bind 2 forventes utgitt i oktober. Jeg har lest bøker som Ivo de Figueiredo har utgitt før, og jeg hadde derfor forventninger til biografien.

Biografien er oppdelt i 8 kapitler og siste del av boken består av noter mv. Det er positivt at det i boken både er tatt med bilder av personer som det fortelles om og Edvar Munchs kunst, og at disse er plassert der de naturlig hører hjemme ift teksten.

Oppveksten og Edvard Muchs familie leste jeg senest om i boken til Torill Stokkan: Tante Karen. Kvinnen bak Edvard Munch. Det jeg kjente minst til var det ville bohemlivet han levde i Kristiania, Berlin og Paris.

«Landet Edvard Munch ville bli kunstner i, var en provins i Europa, en nasjon som etter frigjøringen i 1814 måtte bygge sine institusjoner fra grunnen. Utfordringen for den ferske nasjonen var å finne en identitet i spenningen mellom det antatt norske og en europeisk kulturarv man på samme tid ville tilhøre og avgrense seg fra. I Munchs barndom var Norge blitt en moderne nasjon på de fleste områder. Unntaket var i kunstformer som teater og bildekunst, der en institusjonell fattigdom fortsatt gjorde seg gjeldende etter århundrene med dansk styre. Så sent som i 1870-årene var Norge et land med kunstnere, men uten noe kunstliv å snakke om. Her fantes ikke noe akademi med tunge tradisjoner, ikke noe kunstmuseum verdt navnet. Markedet var magert, mesenene få. Kritikerne manglet tyngde og publikum dannelse. «

På Høstutstillingen 1884, som var tredje i rekken, bidro Munch med maleriet Morgen. Bidraget var et av to skandaler på utstillingen:

«For oss som er født og formet lenge etter bruddet med de gamle skjønnhetsnormene, er det ikke lett å forstå forargelsen Morgen vakte i samtiden. Hvordan kan man unngå å se følsomheten i måten Munch utforsker morgenlyset i veggens blåtoner på, hvordan det gror i bomullsstoffene i gardinene, duken og jentas klær. Roen i bildet, den sakrale stemningen i det hverdagslige motivet av tjenestejenta som tar imot morgenen, hånden som berører armen, den nakne foten; det er som om hun trenger å stadfeste sitt nærvær i verden, et øyeblikk, før hun reiser seg og tar fatt på en ny arbeidsdag. Omtrent som Munch. «

På slutten av livet var Edvard Munch berømt og formuende. Han er relativt berømt når vi forlater han i første bind, men formuende var han ikke. Han fikk solgt lite av kunsten han laget og var stadig på tiggerstien etter penger. Det var ikke gratis å reise mellom Kristiania, Tyskland og Paris og transportere med seg kunst til utstillinger. Til slutt en smakebit fra om boken om hans forhold til alkohol på dette tidspunktet:

«På nyåret 1900 gjorde han et par forsøk på å reise til Lillehammer og Kristiania for å teste formen. Det falt ikke heldig ut — «jeg tåler ikke Iænger cafeer og byer». Han kunne like godt ha skrevet at han ikke lenger tålte å drikke. Alt tyder på at han gjennom årene hadde utviklet et alvorlig alkoholproblem, og det er åpent i hvilken grad nerveproblemene etter hvert var blitt et spørsmål om ren og skjær alkoholisme. Ifølge ham selv begynte han ikke å drikke noe videre før etter fylte 28 år, det vil si under stipendreisene til kontinentet. Deretter fulgte Ferkel-årene, kafélivet i Paris og vennskapet med dedikerte alkoholister som Przybyszewski. Munch drakk for å roe nervene og føle seg sterk, som andre folk. Etter hvert ser han ut til å ha tydd til drikkingen som en del av det kunstneriske arbeidet, som et middel til å oppnå den samme sanseoverskridende tilstanden som sykdommen og spillegalskapen hadde gitt ham. Hva som enn drev ham, måtte han snart tømme en flaske vin for overhodet å klare å ta fatt på dagen. Det var et farlig spill, men problemet var ikke bare mengden, men hvordan rusen kom til å arte seg. Mens alkoholen i unge år gjorde ham avslappet, i høyden rørete og uvøren, kom den med årene til å hisse ham opp: «Der fulgte ingen normal træthed — men det gik over til ubeherskethed», bekjente han senere, «og min hjerne var febrilsk virksom — der hændte meget — jeg senere ikke forstod.»

Fornøyelig liten roman om verden sett fra katten Hercules sitt ståsted.

Er lesehest og bokorm nøyaktig det samme? Hvis ikke, er bokorm at man er interessert i bøkene i seg selv og lesehest at man er interessert i å lese? Hvis begge deler betyr det samme så lurer jeg på hvilken dem som er mest interessert i å lese? Er lesehest at man liker alt som inneholder det skrevne ord mens bokorm bare det skrevne ord i bøkene?

På forhånd takk!

En stilig og spennende tegneserie/grafisk novelle basert på originalmanuset til den norske science fiction-serien «Blindpassasjer» fra 1978. Den ble sendt på NRK den gang, så jeg så naturligvis ikke serien før jeg leste denne. Jeg ble først og fremst trukket mot det heftige omslagsdesignet som, med en slags sykelig grønnfarge og diffus Lovecraft-dyp magenta, vekket i meg den frykten for det ukjente og utenomjordiske der ute og erkjennelsen av at mennesker er noen skjøre, ubetydelige skapninger.

Omslagsdesignet er altså en visuell legemliggjørelse, en uggen tåkebelagt forening av utenomjordiske krefter og dyp eksistensiell krise. I det grønne: fem nakne og svette zombieaktige mennesker med likhvite øyne, og rett foran dem: mørkere enn dem alle og selve tåken, noe fremmed og psykopatisk. I bakgrunnen: det unngåelige, rødglødende kosmos. Aldeles nydelig!

Denne boken MÅ pryde min bokhylle for alltid.

Dessuten syns jeg det er kjempekult at en TV-serie som dette kom ut her i lille Norge året før den første Alien-filmen og bare året etter den første Star Wars-filmen. Kudos til Bing og Bringsværd!
Kudos også til illustratør Sigbjørn Lilleeng, selvfølgelig, for hele det kunstneriske aspektet ved boken. Jeg er ikke ekspert på visuell kunst (jeg kan knapt tegne strekmennesker), så det er ikke storslagen skryt at jeg syns dette ser bra ut. Det som er viktig uansett, er at jeg koste meg masse med å se på illustrasjonene underveis. Gøy å se på detaljrikdommen, liksom, å synke ned i dem. Jeg skulle bare ønske at alt inni boken var i farger også, ikke bare i svart-hvitt. Det hadde gjort opplevelsen fullendt, så det var litt synd.

Jeg skulle også ønske at Bringsværd hadde skrevet et forord eller etterord til boken. Med informasjon om serien, historisk/kulturell kontekst, egne betraktninger om tematikken og mottakelse av serien. Lilleeng kunne skrevet om arbeidet med boken. Noen andre kunne skrevet om Bing og Bringsværd. Sånne ting.

Eller en slags prolog som utdypet hvordan det stod til med menneskene i tiden handlingen foregår, hvor mye av verdensrommet vi har utforsket, bakgrunnshistorien til karakterene. Det savnet jeg. Men kanskje er det også litt av poenget med både dette prosjektet og science fiction generelt; man skal jo undre seg litt om hvordan det vil gå med oss alle.

Heldigvis kan du lese mer om serien på Nye NOVA, som publiserte et intervju med Bringsværd:

https://www.nyenova.no/blindpassasjer-pa-dvd-intervju-med-bing-og-bringsvaerd/

Og selve serien kan du faktisk se nå i NRK-arkivet her:

https://tv.nrk.no/serie/blindpassasjer/sesong/1/episode/FFIL00007178

Tittelen på originalmanuset er forresten "Hvem av oss er den drepte?", og det avslører hva som driver handlingen: Noe (et romvesen?) har drept en i besetningen på romskipet og gjort seg om til den personen for å lure de andre. Når besetningen våkner (ureglementert, altså!) fra dvalen, finner de etter hvert ut av hva som er ståa og havner midt i et filosofisk, men klassisk kriminalmysterium. Da er det umulig ikke å la seg rive med av all spenningen og prøve å finne ut av det hele. Jeg klarte faktisk tidlig å gjette hvem inntrengeren var, men siden jeg jo ikke visste svaret, var det spennende uansett! Det benyttes noen av de samme spenningsmomentene og virkemidlene som Alien-filmene er så kjent for; kombinasjonen av det klaustrofobiske "fengselet" som romstasjonen/romskipet utgjør, og hjelpeløsheten man føler av den altfor store avstanden til sivilisasjon, til hjelpen som aldri kommer.

I kjernen av denne konflikten på romskipet Marco Polo oppstår spørsmålene som står på baksiden av boken:

"Hva betyr det å være et menneske? Hva skiller oss fra maskiner? Hva
skjer med tillit og samhold når ukjente krefter truer?"

Spørsmålene blir egentlig ikke utforsket i stor grad, egentlig. Det er en kort historie, tross alt, men spørsmålene blir stilt, og man begynner å tenke. Å lure. Biologen om bord på skipet, Gaia, forsker seg nemlig frem til at inntrengeren består av "molekyler dannet av store, tunge, kunstige atomkjerner" som da har intet mindre enn et "ubegrenset potensial"!

Det ekleste ved dette er at inntrengerens "programmerbare molekyler" kan "manipuleres på atomnivå", og det er slik den kan se ut som et menneske. Sånn sett rokker den ved oss menneskers kjepphøye forestilling om at vi er unike og opphøyde. En frykt vi lenge har hatt, og som blir diskutert oftere i dag enn noen gang: kunstig intelligens og roboter kan ikke oppføre seg helt som oss, kan ikke være som oss, vel? For det må da være noe helt spesielt ved oss, ikke sant? Som aldri kan lages på kunstig måte?

Sosiologen Jason spør om den biologiske maskin-inntrengeren fortsatt er en datamaskin "om den har kopiert offeret? […] hvordan går det an? Ok, Fingeravtrykk, blodtype, favorittpizza … Men en hel personlighet?"

Gaia svarer med et betimelig motspørsmål: "Hva er en personlighet? Erfaringer, opplevelser, reaksjonsmønstre, hemninger …"

Fysikeren Leda konkluderer så med noe som får religiøse til å brekke seg i avsky: "Er ikke det bare en mengde data?"

Ja visst, vi mennesker har ikke personlighet, vi er bare biologisk data. Vi er bare molekyler uten sjel, blottet for skjebne og mening.

Heldigvis er Bing og Bringsværd optimistiske på vår vegne. Inntrengeren mangler visstnok en essensiell menneskelig del, som til slutt blir dens endelikt: Vi kan være irrasjonelle, ulogiske, og derfor uforutsigbare. Gaias store åpenbaring er at "selvmotsigelser er en grunnleggende del av å være et menneske". Og det kan heldigvis aldri kopieres.

Mennesker er best, ingen protest!

Den som står imot, er kunstig intelligens!

Dette er en bok som beveger seg i grenselandet mellom det groteske og det skjønne, og den borer dypt inn i menneskesinnets mørkere kroker. Romanen finner sted i en nedslitt amerikansk by, hvor vi møter en rekke karakterer som alle på forskjellige måter er fanget i sine egne "bur". En mangfoldig gruppe karakterer med forskjellige bakgrunner og utfordringer, og gjennom dem belyser hun temaer som psykisk helse, religion, seksualitet og tilhørighet.
Fortellingen spinner rundt den unge kvinnen Blandine, en ensom og eksentrisk person som bærer på en dyp indre verden og en rik forestillingsverden. Gjennom hennes øyne får vi innsikt i en verden preget av sosial ulikhet, misbruk og isolasjon.
Romanen er ikke bare en studie av karakterene, men også en skarp kommentar til sosiale forhold og hvordan vi forholder oss til hverandre i moderne samfunn.
Dette var ikke en lett bok å lese, den krever tid og refleksjon tror jeg. Kanskje litt tung.

Jeg er halvveis inn i boken, og hygger meg over å være i Prousts verden igjen. Må bare prøve å ikke irritere meg over den tidens kvinnesyn, hvor kokkepiker er fritt vilt og damer «holdes». Swann ville vel idag blitt betegnet som en sugardaddy nærmest.

Nils Vik har hele livet kjørt folk over fjorden med båten sin. Nå er han gammel, kona Marta har gått bort, hunden Luna ble påkjørt av en bil for lenge siden og døtrene har flyttet til byen. Vi følger Nils på han siste reise der han legger ut i båten sin og reiser gjennom alle minnene og treffer mange av de han har hatt i båten, før han møter Marta igjen.

Vakkert, vakkert.

Jeg leser Lise Fjeldstads bok "Ordene i speilet", etter å ha hørt portrettintervjuet med henne på NRKs "Drivkraft" (Der hun snakker om noe av det som står i boka). Veldig interessante tanker
i boka, men synd det ikke er skrevet en lengre og grundig biografi om henne (Jeg fant ingenting i allefall), for boka er jo veldig kort. Skulle vært interessant å høre mer fra henne.

Swanns kjærleik (side 55).
Etter en del fram og tilbake, har vel de fleste i lesesirkelen funnet fram til bindet i På sporet av den tapte tid som handler om Swanns kjærlighet til Odette? Så her er noen av mine inntrykk fra å lese de første sidene.

Allerede innledningsvis støter vi på en rekke karakterer som opptrer i omgangskretsen til ekteparet Verdurin som mottar sine venner og bekjente hjemme hos seg hver kveld i uken. Det er åpenbart at det dreier seg om andre parisere enn dem vi traff hos Céline. Tilsynelatende raljerer fortelleren over snobberiet og eksklusiviteten som preger dette miljøet. Mange ønskes velkommen, men blir raskt utstøtt om fru Verdurin finner dem «keisame». I en bokomtale i Klassekampen nylig, gikk det fram at denne inndelingen i sirkler av folk som regnes som inne eller ute fortsatt gjør seg gjeldende i Paris.

Hva så med karakterene? De fleste nevnes med navn, men ikke pianisten som utgjør et fast innslag i kretsen til Verdurin. Han sammenlignes derimot med høyst virkelige pianister i samtiden. Det er ellers en god del «name-dropping» av tidens kjente personer. Det gjelder blant andre Frankrikes president Grévy som holdt til i Élysépalasset 1879-1887. Det betyr at vi kan tidfeste at handlingen etter all sannsynlighet er lagt til det samme tidsrommet.

Andre inntrykk fra disse første sidene?