Jeg leser Elizabeth Strout sin «Oh, William!», den tredje av fire i Amgash-serien. Hun skriver så vakkert, synes jeg, og formidlingsevnen rundt den menneskelige psyken og følelseslivet er unikt. Egentlig ganske enkel handling, likevel går det litt langsomt med lesingen, sannsynligvis fordi hun formulerer seg litt annerledes enn jeg er vandt til, og jeg må skru ned tempoet for å få det med meg. Strouts bøker er blant de få jeg leser flere ganger (eller, i alle fall tenker at jeg skal gjøre det).
Ellers sitter jeg og forsøker skrive på min egen lille roman. Da blir det litt mindre lesing enn jeg pleier, rett og slett fordi jeg etter en skriveøkt ikke egentlig er så gira på lesing! Så i disse dager blir det mest lesing på senga :)

Torborg leste jeg nylig en bok av, Av måneskinn vokser ingenting (eller, var det «gror»?) , nydelig skrevet!

Det står fremtidsroman på baksida, men selv klarer jeg ikke slå fra meg om Uthaug har skrevet en fremtidsdystopi, eller -utopi. Det kommer kanskje an på hvilket kjønn en identifiserer seg med?

Uansett ser vi noen hundre år frem i tid, og menn, eller hannene, de få som er igjen, er under forvaring i avlssentre, strengt kontrollert så de ikke skal kunne utgjøre noen fare og ellers kun tjene de behov resten av befolkningen måtte ønske utløp for.

Det å skrape testosteronet bort fra samfunnets overflate har vist seg å være et godt valg, for flere sykdommer har forsvunnet med det, kriminalitet ikke-eksisterende og levealderen har skutt i været. Statsstyrt folkemord, voldtekt og slaveri viser seg rett og slett som en ubestridt suksess!

Uthaug forteller fire kvinners historier som på ulikt sett tukler seg sammen og skaper grådig med forviklingar. Det er ganske omfangsrikt på et relativt moderat antall sider, og det er liten tvil om at dersom historia var skrevet av noen annen, i verste fall en mann, ville vi i det minste sett på tre bind i fantasy-sjangeren.

Nå er forventningene skyhøye for hver gang Uthaug slipper noe nytt, for hun mestrer å skape slike horrible problemstillinger, og så håndtere de uten at det blir bestialsk, slik blant annet krimsjangeren ødelegges helt av.

Apropos bestialsk, Jan Roar Leikvoll beviste over et ti-år, det også oversetter Ingvild Holvik viser med Uthaugs bøker, at det beste verktøyet for å gjøre det ekstreme til noe musikalsk, er nynorsk.

Fem av seks døde kobraer for Uthaugs 11 %.

Fjerde del av Knausgårds Morgenstjerne-serie, ikke at det er noe i dette bindet som binder det sammen med de forrige tre bøkene, bortsett fra at den følger opp med å være tidvis guffen.

Vi møter da Kristian, en ikke veldig hyggelig kar, først hjemme på perm fra kunststudiene i London. Juleferie med foreldre og søsken er jo ikke alt for enkelt å håndtere, men han bygger ikke noen stor portefølje av voksenpoeng gjennom julen han Kristian.

Siden dette er en bok av Knausgård er Kristian snart tilbake i London hvor hovedpersonen kan få få lese kunstbøker, århundrergammel lyrikk og ikke minst reflektere over dette med liv og død da.

Før i Knausgård sine bøker, når han satte i gang helt plutselig med sine esseys om livet og døden, kunne en bare hoppe noen hundre sider frem og fortsette historien som før. Nå har desverre han lukket døren for dette Knausgård-hacket, og en må faktisk lese hele boka.

Uansett, det er lenge fullt og helt Knausgårdsk Knausgård-bok dette, med den tidvis dunkle stemningen fra Morgenstjerne-serien. Helt til de siste femti sidene. Da dukker plutselig opp det aller mørkeste Knausgård har skrevet, noe overraskende egentlig.

Det overraskende er ikke nødvendigvis at historien avsluttes så voldsomt, men veldig utypisk Knausgård å være så konkret. Det er som om han vil prøve noe nytt, for han å være hvertfall, og selv om det ikke var noe kjekt å lese de siste sidene av boka i det hele tatt, må en bare applaudere det.

Ingen hemlighet at jeg er noe svak for seilskuter, om ikke i virkelighet så hvertfall som litterært grep. Denne gang er det journalist og dokumentarist David Grann som har gravd frem den smått utrolige historien om The Wager, del av en britisk armada som på tidlig 1700-tall var på jakt etter en spansk skute lastet med GULL!

Det går jo så fryktelig på trynet med hele armadaen, men aller verst går det med gjengen på The Wager. Nå frister det å gå gjennom et par slides med ledelsesteori her, for ikke bare har skipets ledelse hoppet over alle ledd av kvalitets- og kompetansekontroll, men de rammes også av kritisk systemsvikt. Men slik er det når ledelsesposisjoner tildeles etter hvor mye dyrket mark en eier.

Det er en historie hvor det stakkars mannskapet befinner seg i en rekke rimelig grimme situasjoner, og som senere har inspirert forfattere som Robert Luis Stevenson og Herman Mellville. Snart også filmatisert av Martin Scorsese med gjett-én-gang i hovedrollen.

Satt opp mot andre episke kullseilaser er fortellingen å snuser på øverste halvdel av tabellen. Den er ikke riktig så episk som Medusas Flåte, Endurance, eller Foresters serie om Hornblower. Men nå kjemper også Grann i en liga med sterk konkurranse.

Leseutfordring fra 2024 - ?

Noen som har lyst å være med?

Jeg leser sjelden noveller, men denne helga skal jeg kose meg med Roald Dahls "Den fantastiske historien om Henry Sugar og seks andre", både på norsk, engelsk og filmatiseringene på Netflix.

Hørtes ut som veldig spennende historie å lese. Håper du får en fin helg og god lesning!

Jeg har så vidt begynt på «Begrav mitt hjerte ved wounded knee» av dee brown.

Den er mer faktabasert enn jeg var klar over på forhånd. Dette er en av de bøkene jeg alltid har tenkt at jeg måtte få lest en dag. Jeg har nok lest mer fengende bøker om konfliktene mellom indianere og de hvite. Men om den ikke er en bok av den typen du ikke klarer å legge fra deg, så er det viktig historie. Og når jeg leser den som en bok om Amerikas yngste historie er den helt ok.

Jeg tar litt av gangen. Litt sørgeligog brutal historie og litt koselig krim sånn om hverandre.

Intet nytt på lesefronten her. Jeg hører fortsatt på 1984, og jeg leser fortsatt Afrodites Basseng, av Gert Nygårdshaug :) Her hvor jeg bor er det kulturnatt i dag, og i morgen er det stor familiemarkering, så jeg regner med å fortsatt bruke tid på disse to bøkene i uka som kommer. Håper alle andre bokelskere også har en hyggelig helg foran seg.

Denne helgen skal jeg fullføre å lese novellesamlingen Jeg skal ha revansje og andre noveller av Torborg Nedreaas ,har bare siste tjue sider igjen så det blir fint å fullføre enda en novelle samling. Denne har vært interresant, nyansert og samtidig mange morsomme bildelig beskrivelse av den.

Hva leser du denne helgen?

Ønsker alle en god helg!

Bokomtalen til Henrik K.L.

Innledning

Jeg fikk litt motsatt reaksjon på denne og den jeg leste om kvinner og porno. Mens jeg leste "Kvinner på Porno" så var jeg skeptisk til forfatteren underveis og det endte med at jeg måtte løpe å felle tårer når jeg gjenkjente at min kynisme hadde gitt meg feil inntrykk og det var helt klart hun hadde rett og jeg lot det som skuffet meg i denne boka, forhåndsdømme sexologen. Her er det jeg skrev umiddelbart (dette er noen timer etter).

Omtale

Det var en god bok de tre første kapitlene og jeg følte spesielt frustrasjon over det som omhandlet Annie Thora og Cathrine, nok til å spør søsteren min noen spørsmål i bekymring, hun var visst sikker på det ikke var noe sånt galt, så jeg lar det bli med det før jeg går til angrep på helse industrien.
--- Nå, som sagt følte jeg med "intervjuobjektene", så nettop derfor svei det siste kapittelet og det kom tydelig fram forfatterens egentlige intensjon og hva dens blyforgifta "boomer hjerne" hadde bestemt seg var hovedårsaken. Dette er den klassiske switcharooen til "woke" kultister, hvor de går til angrep på "hvite" og er alltid ute etter ansvarsfraskrivelse, har aldri rygg til å bære noe og ønsker alltid å undergrave vestlig kultur og spesielt kirken (men også alle andre former for relgiøsitet, de er bare redde for muslimer/jøder).

Fortsatt kan jeg anbefale de tre første kapitlene for de som blir intervjuet føler jeg blir legitimert på fint grunnlag, men kanskje spar deg for det siste kapittelet og den rallieringen til selvhat og voldtektsapologismen (så lenge det skjer hvite og ikke blir gjort av hvite hvertfall). Fikk en ganske grei innføring om komplikasjoner vedrørende kvinnehelse og fylte inn flere notater om Vulvodyni, Fødsel og Inkontinens både urin og problemer med lukkemuskelen til endetarmen, Lipødem, Fibromyalgi og ADHD, Irritabel tarm og Autisme, og alle de tingene migrene kan være symptomer på.

PTSD og traumelidelser er jo helt klart i roten til masse her, og det var derfor det ble så skuffende og undergrave dette med avslutningen, jeg synes det hadde vært viktigere å gjøre det klart at jenter/kvinner både trenger å ha det bedre og de burde helt klart se at de fortjener det bedre også. Det er derfor det ble så rart å undergrave dette med et poeng om at hvite kvinner burde hate seg selv også videre, samtidig som forfatter later som den er kritisk til diskriminering, latterlig som alltid denne moderne "anti-kulturen", håper det går bra med Annie Thora, Ida, Britta, Renate, Cathrine, Mette, Elin og Marte, hvis det er deres virkelige navn, og håper ikke deres uttrykk har blitt forvrengt for mye på dette ledtoget.

Avsluttende tanker

Nå vet jeg at jeg kanskje er uberettiget i min magefølelse, og jeg vil helt klart ikke sette forfatter i et lys som noen som hadde onde intensjoner. Dette kan være fordi jeg leste litt selvforakt mellom linjene, så jeg synes det er viktig for selv forfatter å huske at hun burde og fortjener å ha de bra. Kanskje tenke litt gjennom hva en velger å absorbere som virkelighetsfaktum. Skal ikke late som at jeg vet noe bedre, men dette var det som kom til meg når jeg hadde lest ferdig boken. Og har den på min liste av "tankevekkere", om jeg så ble litt kritisk til siste kapittel.

«Første juledag 2008 stilte Nadia og jeg med tvillingene og Adam i juleutgaven av frokost-TV, God jul Norge. Jeg tror det var hennes første tv-opptreden. Det skulle være en julemorgen med det TV 2 kalte «fine samtaler, vakker musikk, spennende gjester, direkterapporter fra vårt langstrakte land og en varm julestemning i studio». Jentene skulle fylle tre år om noen uker, Adam var nettopp fylt ett. Alle tre var politisk korrekt kledd i røde nissedrakter, røde nisseluer, grå strikkekofter og påtegnede fregner.
Nadia og jeg skulle vise hvor godt integrerte vi var, som norskpakistanere som tok med oss det beste fra hver kultur. Vi ble derfor bedt om å stille i pakistanske festklær, hun i rød, lang kjole, jeg i sort, glitrende skjorte og hvite, store posebukser med hvite sandaler på føttene. Vi var klare til å pludre om juletrær og julekalendere.»

Jeg husker det jeg har sitert over fra Abid Rajas bok Min skyld En historie om frigjøring som ble utgitt i 2021. De var så fine alle sammen. Men det som han skriver om videre husker jeg ikke:

«Så spurte Vår Staude plutselig med skarp nyhetsstemme og kritisk blikk:
«Dere har fått disse tre barna. Men hva om de vokser opp og en av jentene plutselig møter en staut, kristen mann fra Vågå? Hva sier mor da?»
Nadia og jeg vekslet raske blikk. Dette temaet var vi definitivt ikke forberedt på og komfortable med. Jeg svettet under tv-sminken, og måtte i løpet av noen hundredels sekunder finne ut hvordan vi skulle redde situasjonen og få rodd oss i land. For hvordan svarer du på et sånt spørsmål, slik at både etnisk norske og staute karer i Vågå, pakistanske menn i slekten og muslimske familier på Grønland skal føle seg inkludert i svaret og ikke bli støtt? Dette var jo kjernen av hvordan vi prøvde å finne balansen i vårt eget ekteskap, der vi forsøkte å tekkes absolutt alle rundt oss.»

Abid Raja har vel de fleste møtt gjennom TV-ruta der han prater på innpust og utpust om det han brenner for. Et menneske med meningers mot. Livsreisen hans frem til han skrev boken var ukjent for meg. Det er som han skriver i boken, livet kunne tatt en annen vei. Selv om jeg kjente til boken fra omtaler og intervju med Abid Raja er det noe annet å lese om hans historie sammenhengene i en bok. Boken kunne like gjerne hatt tittelen Min kamp, for en kamp har det vært for han å komme dit han er i dag. En kamp mot andre og en kamp med seg selv. En bok det var verdt å lese.

Hvordan går det? Har det dukket opp noen tema du ser annerledes denne gangen?

Følger du lydboken fremdeles? Jeg liker innleseren godt, men begynner å lure på om jeg i tillegg skulle lest den veldig sakte på papir.

Og jeg syns podcasten er så gøy! Skulle gjerne hatt enda lengre episoder. Og jeg er enormt fan av Kristoffer herlig skamløs 😊

En god sammensatt historie som klaffer 100% på slutten. Helt utrolig , for en så innholdsrik bok har jeg nok aldri lest før. Legenes kamp for å stanse det dødelige ebola-viruset for det går helt uten kontroll.

Swanns kjærleik (side 260).
Jeg er enig med med Eli og Torill at det er Swanns følelsesstormer i forholdet til Odette som utgjør drivkraften i denne boka. Skildringen har trekk som jeg først og fremst kjenner igjen fra ungdommen, men Swann er jo godt voksen og har tilsynelatende en god del livserfaring før møtet med Odette. Nærmest lattervekkende er det at forelskelsen har forankring i Botticellis portrett av den bibelske figuren Sippora. Swann presenteres som en kunstinteressert dilletant selv om han skriver på en avhandling om Vermeer.

Først mye seinere opphøyer fortelleren forbindelsen mellom kunsten og livet til noe guddommelig (side 253 hos Vikingstad, side 220 hos Amadou). Musikken, litteraturen, bildekunsten skal følge skjebnen vår og gjøre døden mindre bitter. Dette skjer etter at Swann enda en gang hører Vinteuils sonate bli spilt i selskapet hos madame de Saint-Euverte. Der får temaet eller «frasen» i dette fiktive musikkstykket en ny og utvidet mening for ham og oss lesere.

Jeg leste nettopp ferdig Frankenstein, og han gifter seg med sin Elisabeth, men det blir ikke mye omtalt, det er bryllupsnatta det fokuseres mest på.

Så flott, tusen takk for tipset, Kirsten.

Jeg gleder meg hver gang jeg plukker opp en ny Wisting-roman, da vet jeg at de neste timene blir fylt av god underholdning. Denne er intet intet unntak, det er tvers igjennom solid håndtverk. Line er så å si fraværende, mens en annen person får plass, det gjør meg nysgjerrig på neste bok.

Boka er nok slik en dystopi skal være, mørk og dyster. Godt skrevet. Men for mye for meg. Ble på et tidspunkt kvalm. Leseklubben på NRK fikk meg til å høre videre, og deres podcast-episoder underveis var underholdende, og fint å oppsummere underveis, da jeg ikke alltid klarte å følge 100% med....
Det er veldig gøy og oppklarende (delvis)å høre boka og podcasten sammen. Når det gjelder lydboka er det noe som jeg har hengt meg opp i, og ikke klarer å la være å irritere meg over, er at oppleseren (som, utenom dette, er veldig god!) sier "nåe" i stedet for "noe", "nåen", "nåenting", "nåested" osv.... Litt irriterende.

Jeg liker boken om Swann. Der er selvsagt sider ved historien og livet som Swann lever som er fremmed for meg som lever i vår tid (overklasselivet, deres nedlatende holdninger til andre, kvinnesynet deres, osv), men Proust skriver med språklig flyt, og det er interessant å lese. Jeg synes det har lykkes Vikingstad å oversette romanen til flott nynorsk som flyter godt. Jeg liker den underliggende undringen over om det er mulig å kjenne og elske et annet menneske.
Synes det er godt å ha fått med meg en at de mest kjente kjærlighetshistoriene i verdenslitteraturen.

Jeg hadde noen tanker på forhånd om at dette nok er vanskelig litteratur, men det synes jeg ikke (enda). Jeg vil gjerne ha mer, og har bestilt bind 1 (Veien til Svann) for å begynne på hele serien "På sporet av den tapte tid 1". Om det blir mer enn 1 og 2 vites ikke enda. Vi får se...........