Bokelskere.no

Cecilie Ystenes Myhre er mental coach og gründer. Hun har også, som mange andre, sin egen podcast. I denne boka gir hun eksempler på hvordan man skal få overskudd til å få verden til å gå rundt. Men er boka like nyttig for alle?

I Hvilekraft beskrives det at det ikke bare er en type hvile, men at det er mange måter å hvile på, for å få best utbytte av det. Å hvile er viktigere enn vi tror, og det er viktig å gjøre det på riktig måte. Forfatteren skriver også om følelser, hvor viktig det er å lytte til kroppen vår, og noen ganger må man gi slipp på folk, hvis de viser seg for å være såkalte "energityver".

For mange utdrag fra podcasten hennes
Det er ikke ofte jeg leser slike bøker. Det spørs litt hva temaet er, eller om det er noe jeg vil lære mer om på måfå. Men tar dog ikke slike bøker spesielt seriøst. Ystenes Myhre kommer med noen egne råd, men boka begynte etter hvert å føles mer og mer ut som en reklame for podcasten hennes. Hun deler utdrag fra hva tidligere gjester har fortalt henne om deres erfaringer og hva som fungerer for dem. De fleste av dem er "kjendiser", og dermed føltes ikke boka så veldig relevant for meg. Det er mest om erfaringer og råd for travle mennesker med karriere og hektisk familieliv. Det var ikke mye for oss som bor alene eller lever et rolig liv med eller uten sykdom. Jeg er heller ikke så veldig interessert i podcaster, så disse utdragene ga meg ikke så mye. Sånn sett var ikke boka så veldig nyttig, i hvert fall ikke for min del.

Kanskje ikke like relevant for alle
Selv har jeg levd med ME de siste tolv årene, så når det kommer til overskudd, kommer jeg nok ikke til å få det på samme måte som andre, eller hvordan jeg skal forklare det. På grunn av det må jeg balansere energien på en litt annerledes måte enn det som er vanlig for andre. Men det var interessant å lese om forskjellig type hvile, for det er lett å tenke at hvile er hvile. I slutten av hver kapittel, er det også med sammendrag over hva man nettopp leste om. Sånn sett er boka veldig lettlest og oversiktelig, men noen kommer sikkert til å få mer nytte av boka, enn det jeg gjorde.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse

Tar for seg et viktig tema, og er innom flere interessante etiske dilemma. Jeg syntes den var jevnt god og spennende hele veien. En bok jeg lett kan anbefale.

Hadde glemt hvor ypperlig søvndyssende og monoton Anders Ribu er. Boken anbefales som sovemedisin! Rart hvor stor kontrast det er mellom Ribu og Lindtner, de er omtrent samme generasjon. Den ene sovemedisin, den andre levende og god.

Kanskje et skudd i blinde, men denne kaster lys over den politiske og økonomiske situasjonen på den tiden. Har ikke lest den selv, foreløpig kun på ønskelisten.

Ytterst omfattende og deprimerende lesning om Gulag, Sovjetunionens straffe- og arbeidsleire som gjennom nærmere førti år tok livet av mellom to og seks millioner mennesker.

Formatet er litt vanskelig å plassere, for selv trodde jeg at dette var mer sakprosa men forfatteren selv hevder at det er hverken et historisk eller en vitenskapelig tekst, men heller en samling folkeminner, "folklore", ispedd egne betraktninger.

Åja, kåseri tenker du da, men nei, det er det absolutt ikke. Essay er ordet du leter etter, du vet den sjangeren Knausgård har fullstendig ødelagt, eller den sjangeroppgaven du fikk i stil-lekse som du uansett leverte inn som kåseri.

Solzhenitsyn går både strategisk og billedlig til verks og beskriver kapittel for kapittel de forskjellige stadiene i et fangeliv. Arrestasjon. Det første forhøret. Den første cellen. Den første natten. Og så videre.

Det er altså et ganske voldsomt og mørkt verk som anbefales til de som føler de har litt formye solskinn i livet sitt, eventuelt til de som liker å fordype seg i et tema men som samtidig hater sakprosa.

Tvangstiltak etter løsgjengerloven av 1907.
Tvangsarbeidshusene hadde nok skiftende betegnelser i levetiden sin, men var primært rettet mot folk som ble definert som løsgjengere. Tilsvarende tiltak rammet tatere i form av Svanviken arbeidskoloni, formelt drevet av Norsk misjon blant hjemløse som hadde tilhold i Sosialdepartementet og ble nedlagt 1987. Norge var i mellomkrigstiden og til slutten av 1960-tallet mer av en tvangsstat enn vi i dag liker å tenke på. Litteraturen og utredningene om forholdene som tiltakene førte med seg er omfattende.

Så hyggelig at du ble tiltrukket av den Kirsten. Jeg kan anbefale romantrilogien Grenseland, Flaggermusene, Hjemover av Sigurd Evensmo. De, særlig de to første, gir en god tidskoloritt som bakgrunn til de spørsmålene jeg behandler i boken. God lesning!

Det er gitt ut et historieverk om arbeiderbevegelsen i Norge. Nå kunne jeg sikkert sjekket i full fart, men jeg mener det bare heter Arbeiderbevegelsens historie i Norge, eller en lignende -innlysende- tittel.
Edit: Jo, det heter det. Og bind 3 dekker periode 1920-35, med Per Maurseth som redaktør.

Mathiesen ble nok først kjent for sin kamp mot tvangsarbeidshusene som fulgte av løsgjengerloven av 1907. Da jeg hadde ham som veileder for magisteroppgaven min var han aktiv i dannelsen av KROM - foreningen for kriminalreform som bekjempet fengselsvesenet. Han skrev en mengde bøker og artikler. Jeg kan ikke peke ut noen særskilte. Sentralt i hans tenkning var at ønsket om perfekte løsninger ofte sto i veien for reformer. Selv var han i favør av «Det uferdige.» (Nyeste utgave 1992).

Rettssosiologen Thomas Mathiesen var en kjent kritiker av løsgjengerloven og fengselsvesenet.

"Streik!" dekker absolutt noe av den perioden, i tillegg har den en litteraturliste som kanskje kan hjelpe deg videre. Utover det er Martin Tranmæl en spennende person fra den perioden som kanskje også kan ha relevant litteratur med seg.

Kan sinne og de negative konskvensene av den arves videre i slekta over mange generasjoner, spør Alex Schulman med denne selvbiografiske og biografiske romanen som omfatter hans egen studie av sitt egen sinne etter å ha sett sine egne barns frykt av han og hendelser som knyttet til sine besteforeldre i 1932 og 1988.

Kan en trekantdrama mellom Sven Stolpe, Karin Stolpe og Olof Lagercrantz være forklaring på både hans egen sinne, og morens sinne og svik mot han (fra den tidligere romanen "Glem meg")? Eller er det hendelser lengre enn det som kan forklare sinnet som påvirker slekts dynamikken så veldig lenge.

Dette er utgangspunkt for denne romanen, som føles litt som en krim da Schulman må grav i fortiden for å finne svarene han trenger for bryte opp dette sinnet som har forbannet hans slekt i over 80 år. Romanen er veldig lettlest når man kommer inn i den. Jeg brukte to dager på å lese denne boken på 238 sider!

Filmen anbefales også på den sterkeste! Og en fin supplement til romanen enter før eller etter at du har lest den. Jeg så filmen før boka!

Dette høres ut som ei veldig interessant bok, Kirsten. Jeg har ikke på stående fot noen forslag til litteratur som kan utdype temaet, men vil følge med om du får noen tips fra andre her inne. Det er jo utrolig hvor mye kunnskap som finnes blant bokelskerne :-)

Ernaux er kanskje en av de som klarer å formidle mye med lite. Dette er stor litteratur - skal lese mer av henne!

På sporet av tapt kjærlighet.

Dette er et gjensyn med en bok som jeg leste i ungdommen i Anna-Lisa Amadous oversettelse fra 1963. Seksti år seinere foreligger boka nå i en svært god utgave på nynorsk av Margunn Vikingstad.

Men det er fortsatt krevende å følge handlingen. Den er full av tilbakeblikk, beskrivelser av reiser som bare gjennomføres i fantasien og voldsomme stemningsskifter. Ikke rart at hovedpersonen, Charles Swann, et sted beskrives som alvorlig syk som resultat av forholdet til Odette de Crécy, en tiltrekkende kvinne med en tvilsom bakgrunn. Galskapen topper seg de gangene han ikke får treffe henne når han venter det.

Den vesle kretsen
Allerede innledningsvis støter vi på en rekke karakterer som opptrer i omgangskretsen til ekteparet Verdurin som mottar sine venner og bekjente hjemme hos seg hver kveld i uken. Tilsynelatende raljerer fortelleren over snobberiet og eksklusiviteten som preger dette miljøet. Mange ønskes velkommen, men blir raskt utstøtt om fru Verdurin finner dem «keisame». (I en bokomtale i Klassekampen nylig, gikk det fram at denne inndelingen i sirkler av folk som regnes som inne eller ute fortsatt gjør seg gjeldende i Paris).

Hva så med karakterene? De fleste nevnes med navn, men ikke pianisten som utgjør et fast innslag i kretsen til Verdurin. Han sammenlignes derimot med høyst virkelige pianister i samtiden. Det er ellers en god del «name-dropping» av tidens kjente personer. Det gjelder blant andre Frankrikes president Grévy som holdt til i Élysépalasset 1879-1887. Det betyr at vi kan tidfeste handlingen til det samme tiåret.

Etter han blir stengt ute av salongen til ekteparet Verdurin, spiser Swann lunsj alene på restaurant Lapérouse, som tilfeldigvis har samme navn som gaten Odette bor i. I en parentes nevner fortelleren at restauranten fortsatt eksisterer (1913). Det gjør den sannelig også i 2024.

Swann og Odette: Den musikalske frasen til Vinteuil
Swanns følelelsstormer i forholdet til Odette utgjør drivkraften i denne boka. Skildringen har trekk som jeg først og fremst kjenner igjen fra ungdommen, men Swann er jo godt voksen og har tilsynelatende en god del livserfaring før møtet med Odette. Nærmest lattervekkende er det at forelskelsen har forankring i Botticellis portrett av den bibelske figuren Sippora. Swann framstilles som en kunstinteressert dilletant selv om han skriver på en avhandling om Vermeer.

Først mye seinere opphøyer fortelleren forbindelsen mellom kunsten og livet til noe guddommelig (side 253 hos Vikingstad, side 220 hos Amadou). Musikken, litteraturen, bildekunsten skal følge skjebnen vår og gjøre døden mindre bitter. Dette skjer etter at Swann enda en gang hører Vinteuils sonate bli spilt i selskapet hos madame de Saint-Euverte. Der får temaet eller «frasen» i dette fiktive musikkstykket en ny og utvidet mening for ham og oss lesere. På tilsvarende kan vi bli grepet av enkelte verk som også nevnes, som den tidlige romanen Prinsessen av Cléves av madame de la Fayette eller Johannes Vermeers malerkunst, representert ved «Utsikt over Delft».

Sosiale lag og kretser
I løpet av romanen beveger Swann seg i flere sosiale kretser. Vi blir kjent med to av dem. Den første, ledet av ekteparet Verdurin, har medlemmer fra den øvre middelklassen, leger og kunstnere. Her gjelder det å ha en vittig tunge, men vi opplever også eksempler på brutal mobbing når Saniette og seinere Swann utstøtes av kretsen.

Hos madame de Saint-Euverte går det atskillig roligere for seg, sant å si venter Swann ved ankomsten å kjede vettet av seg blant disse høyadelige menneskene. De fleste er fiktive, men noen, som prinsesse Mathilde, er reelle. Likevel er det dynamitt blandet med høflighetsfrasene. Én gjest klager over Swanns jødiske familiebakgrunn. En annen vil ikke hilse på prinsesse Mathilde av slekten Bonaparte fordi hun regner seg som «legitimist,» det vil si tilhenger av bourbonerne, som sist regjerte i 1830.

Det «arbeidende folk» er dårlig representert i Swanns kjærleik. Et kort øyeblikk møter vi Françoise, kokken i fortellerens familie.

Boka inngikk som felleslesning i Lesesirkelen 2024 her på bokelskere.no.

Jeg merket meg denne detaljen fra begynnelsen av kapittel 7:
Wilson snakker om levemåten til proletarene.
Han sier blant annet at de bruker tiden sin på film, fotball, øl og framfor alt SPILL!
Han kunne ikke hatt mer rett i forhold til dagens befolkning , men er det noen som gjør seg tanker om hvilke spill han kan ha hatt i bakhodet da han skrev dette i 1949?

Swanns kjærleik (ferdig!)
I løpet av romanen beveger Swann seg i flere sosiale kretser. Vi blir kjent med to av dem. Den første av dem, ledet av ekteparet Verdurin, har medlemmer fra den øvre middelklassen, leger og kunstnere. Her gjelder det å ha en vittig tunge, men vi opplever også eksempler på brutal mobbing når Saniette og seinere Swann utstøtes av kretsen.

Hos madame de Saint-Euverte går det atskillig roligere for seg, sant å si venter Swann ved ankomsten å kjede vettet av seg blant disse høyadelige menneskene. De fleste er fiktive, men noen, som prinsesse Mathilde, er reelle. Likevel er det dynamitt blandet med høflighetsfrasene. Én gjest klager over Swanns jødiske familiebakgrunn. En annen vil ikke hilse på prinsesse Mathilde av slekten Bonaparte fordi hun regner seg som «legitimist,» det vil si tilhenger av bourbonerne, som sist regjerte i 1830.

Det «arbeidende folk» hos Céline er dårlig representert i Swanns kjærleik. Et kort øyeblikk møter vi Françoise, kokken i fortellerens familie.

Spennende! Jeg er klar for slike lesetips.

Episode 4 av podcasten er freakin amazing! Der er vi rett inni hvorfor denne boken er så kul og viktig ❤️

Det er bare en ting å si om denne boken,og det er FANTASTISK. Det eneste er å si at plutselig virket boken helt søkt,men så tok den en helomvending som fikk meg til å forandre syn på saken. En mer utspekulert bok en denne må du nok lete lenge etter.
FANTASTISK.