Bokelskere.no

Boka var fæl.

Hurra for en spennende bok om Eirik Raude. Dette er en gavepakke til historieinteresserte.
Den gjengse oppfatningen av Eirik Raude er at han var en viking med sinneproblemer som ble lyst fredløs i Norge, og som senere fant Grønland. Denne boken både korrigerer og sannsynliggjør en annerledes historie om Eirik Raude. 
Øystein Morten har en frisk vri på hvordan han  presenterer Eirik Raudes liv og samtid. Fortellergrepet er å følge de få nøkterne setningene som utgjør sagaen om Eirik Raude. Han bruker sin fagkunnskap til å forstå og analysere hver setning, og han setter disse inn i en større kontekst. Denne komposisjonen er vellykket og enkel å følge som leser. Han inviterer inn på en reise til vikingtiden med ættesamfunn og stor eventyrlyst, landnåm, handel, rikdom, feider, og tingsamlinger med makt til å bl.a. å lyse folk fredløse. Øystein Morten sparer seg ingen anstrengelser når han reiser til Island og Grønland i sporene til Eirik Raude, og senere når han investerer tungt i VR som gir han muligheten til å se alle kroker og kriker av Grønland og langs kysten av Canada på leting etter Vinland. Dette er en bok som fremmer leseglede og som gir større innsikt i vikingtiden og Eirik Raudes liv.

«Sand i maskineriet»

Ei lita bok der forfatteren skriver godt om å bli gammel i Norge. Første del tar seg seg hvordan «å aldres» slår ut rent personlig. Denne framstillingen av alderdommens gleder og problemer vil mange lesere kjenne seg igjen i fra egen erfaring eller som et yngre familiemedlem.

I de siste kapitlene trekker Ericsson fram aktuelle politiske og filosofiske sider ved behandlingen av eldre. Særlig opprørt er hun over en offentlig utredning fra 2023 med den vage tittelen Tid for handling. Her foreslår en ekspertkomité å sette nye grenser for vekst på helse- og omsorgsfeltet trass i at andelen skrøpelige eldre i befolkningen øker. Mot slutten av boka krever hun ikke bare mer velferd for eldre, men også større anerkjennelse og respekt på linje med andre utsatte grupper.

Nydelig og poetisk roman om å være utsatt for mange traumer i ung alder og slite med helseangst og dødsfrykt som voksen. Om sorg og lengsler etter store tap, og frykten for å bli forlatt.
Romanen anbefales på det aller varmeste!

En nydelig meditasjon av en roman, dog med litt nerve og absolutt vanskelig å legge fra seg

Det er fint å ha varierende samling og ha mulighet til å velge ulikt. Håper du har en fin søndag!

Her i Fredrikstad er det nordic docs festival, onsdag til søndag som gjør at jeg får lest ytterst lite. I går var det bla. fokus på Nicolas Philibert, 2 dokumentarer og 2.5 timers samtale mellom ham og Margreth Olin. Jeg fikk så vidt åpnet «Afrodites basseng» av Nygårdshaug i går kveld!
Jeg leser også Scholastique Mukasonga: «Den barbeinte kvinnen» Det er en hyllest til moren og en kultur som gikk tapt under folkemordet av tutsiene i Rwanda i 1994. Godt skrevet om minner fra barndommen.
Av noveller låner jeg av og til på bibben. Jeg liker å lese en og en men sliter med å komme meg gjennom en hel samling så må ofte levere tilbake før hele er gjennomlest…
Ha en fin søndag!

Jeg leser tre bøker akkurat nå.

Palestina - Israels ran, vårt svik, av Odd Karsten Tveit. Denne har jeg lest første del av nå, ca 60 sider. Det er en utrolig tung bok å lese, og da mener jeg ikke at boka ikke er lett å lese :) Den er lettlest, men stoffet er utrolig tungt å ta inn over seg. Det er ufattelig å få harde fakta fra den tiden Israel og Palestina fikk tildelt sine landområder, og hva Israel valgte å gjøre etterpå. Det er virkelig ufattelig, det er makabert, det er helt uvirkelig. Hvordan kunne dette skje? Det står det for så vidt også om i boka. Vi snakker etnisk rensing, vi snakker folkemord, vi snakker konsentrasjonsleirer. Og dette av et land/folk som selv ble utsatt for det samme. Jeg har nevnt for et par venner at jeg leser denne boka, og begge har svart at de skulle gjerne lest den, men de vet slett ikke om de orker, på grunn av all uretten og grusomhetene. Det forstår jeg.

Så rusler og går lesingen av 1984, av George Orwell, via Nrk sin Leseklubb, lydbok og podcast. Jeg er straks ferdig med del 2, dvs. ca 3/4 deler av boka. Den er jo skremmende aktuell i sin tematikk, og er heller ingen lett bok å lese - så det er fint at lydfilene blir lagt ut over flere uker.

Boken for helgen er krim - for å hvile hjernen - samme som Kirsten.
Jeg leser Skred, av Sara Strömberg. Dette er bok nummer to om journalisten Vera. Skred ble kåret til «Årets beste svenske kriminalroman 2022». Det betyr at den har en god historie, et godt plott/mysterie, troverdige karakterer og fine beskrivelser fra svensk bygdeliv.

Du lurte på dette med novellesamlinger, Readinggirl30. Ja, jeg leser noen noveller, og liker det. Det blir litt for sjelden, jeg foretrekker å lese flest romaner eller krim. Jeg har et par novellesamlinger på ønskelista mi, som jeg gleder meg til å skaffe meg etterhvert.

Den ene er Kvelningsfornemmelser, av Chimamanda Ngozi Adichie. Dette er vel den eneste boken av henne utgitt på norsk som jeg ikke har lest. "Tolv spektakulære fortellinger fra den anerkjente og flere ganger prisbelønte forfatteren av En halv gul sol -- hennes mest personlig arbeid til dags dato. I novellesamlingen Kvelningsfornemmelser retter Chimamanda Adichie et skarpt søkelys på båndene som binder kvinner og menn, foreldre og barn, Nigeria og USA"

Den andre novellesamlingen jeg har lyst å lese, er Studie i menneskelig adferd, av Lena Andersson, gitt ut på norsk i år. Om den står det blant annet: "Studie i menneskelig atferd er en fornøyelig og skarp betraktning om kvinneliv, skrevet av en av Sveriges viktigste forfattere og samfunnsdebattanter.".

Ønsker alle bokelskere en fortsatt fin helg!

En dag dukker det opp et tog av mennesker, litt sånn som på 17. Mai, men i dette toget er det lite party, lite mål for reisen er det óg, i tillegg en snodig greie, ingen i toget kaster noe skygge.

Slike opptog dukker opp verden over, og ingen forstår noen ting, hvertall ikke 10 år gamle Viljar, for ingen gidder å fortelle han noe. Her er det potensielt armageddon på gang, men har ikke denne familien nok med sine egne forviklingar?

Anders Lunde har vist over tid at han er god på å mikse det hverdagslige med det forunderlige. Som om Kjell Askildsen skulle skrevet katastrofefilmer for Hollywood. Ikke ment som noen direkte sammenligning men han Lunde holder på med noe ikke mange andre jeg kjenner til gjør.

Ideen om å la verden falle sammen gjennom øynene til en 10-åring som ikke selv får lov til å se på dagsrevyen er ganske god. Borte er nødvendigheten av å overforklare et syltynt plott og Lunde kan gjøre som han vil.

Kanskje det er på tide å lese om igjen Anders Lundes tidligere bøker, så slipper jeg å bekymre meg over den nye uleste Tiller-boka. Jeg kaster 8 i initativ for dén ideen, så får vi se.

Ekmans bøker er kanskje ikke seriøse pykologiske thrillere, men svært underholdende og dystre.
I 2022 leste jeg De kapable, og syntes det var småmorsomt. Av og til trenger man bøker som er litt lettere enn andre bøker, og det er både De kapable og Kusinen. Begge bøkene er enkeltstående.

Morsom og underholdende thriller
I Kusinen strever førti år gamle Fanny med å holde livet i sjakk mens ting går i oppløsning. Samboeren gjør det slutt med henne og jobben lar henne gå. Moren er ikke særlig støttende, men heller kravstor, og hun foreslår at hun er med på slektstreff. Der møter hun Ulrika, søskenbarnet hennes og de var veldig nære da de var yngre, men mistet kontakten oppgjennom årene. Hun tilbyr å bo sammen med henne og eksmannen, Peder i sommer siden de har et gjestehus. Mens hun bor sammen med dem, oppdager hun ting med Ulrika som hun ikke liker. Noe skjer som gjør til at båndet mellom dem ikke blir helt det samme igjen. Vil de noen gang kunne stole på hverandre igjen?

Svak slutt
Kusinen er en mørk og underholdende thriller. Ekman er god på å beskrive frynsete karakterer. Slutten var vel åpenbar og en smule skuffende, spesielt epilogen, men det var fremdeles mørk og morsom lesing. Selv om jeg likte hans forrige bok, De kapable litt bedre, har jeg lyst til å lese flere bøker av Ekman. Det blir morsomt å se hva mer han mikser opp.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse

Jeg leser fortsatt i "Konflikt og stormaktspolitikk i Midtøsten" av Hilde Henriksen Waage. Det går ikke fort, men det er interessant og jeg følger med. I tillegg har jeg "En by i ruiner", som er siste del i en trilogi av Don Winslow, en amerikansk forfatter som har skrevet om mange ulike miljøer, og mye om narkotika, penger og de som er involvert i denne trafikken. Han er litt ujevn, på sitt beste viser han både varme, humor og lojalitet i alle mulige relasjoner. Winslow vet at verden ikke er svart-hvit, og han viser hvordan det står til i verden, og at politikk spiller en rolle. Lurer på om han også er på den lista over de 100 beste i nyere tid, som Amor Fowles.

De harde 30årene er sikkert spennende å lese om. Fint med klassiker til en rimelig pris også. Og krim også, her er mye variasjon. Håper du får en god lesning og ha en god helg!

Denne helgen skal jeg forsette på table for two av Amor Towels. Jeg liker det så langt og er spent på resten av novellesamlingen. I det siste har jeg lest en god og hørt en god del noveller på lydbok og synes det er veldig fint format, man får ofte rom til å fortelle mye på en kort tid og det er likevel kanskje enda mer intens enn noen romaner jeg har lest. Men selvsagt har roman en helt annen sjarm enn novelle også og kvaliteter.

Hva leser du denne helgen? Er du glad i novellesamlinger eller går helst i romaner?

Ønsker alle en god helg!

Idet jeg legger fra meg Folketelling, er jeg overrasket over hvor vemodig det er å være ferdig med den - å ikke lenger kunne oppleve den for første gang. Hvorfor det?

Helheten er oversiktlig nok: Vi går gjennom fortellerens liv (som også er forfatterens liv: i et intervju med Samtiden kaller han den en selvbiografi i diktform), hvor en del viktige hendelser, tanker og følelser fra fortellerens liv tas opp til behandling, fra tidlig barndom til han selv er blitt far. Ja, og menneskene han har møtt, berørt, og blitt berørt av - derav samlingens tittel, og linjene:

det var ikke mitt liv som var avbildet
men livet til alle rundt meg
og jeg kunne se mitt eget i dem

Språket og den særegne rytmen gjør samlingen suggerende - den var rett og slett vanskelig å legge fra seg. Bare noen sider til! ... I tillegg er diktene enkle å forstå på det konkrete planet. Alt dette gjør at lesingen ikke stopper opp selv om man her og der støter på enkelte bilder og talemåter som for meg er vanskelige. Sagt på en annen måte: Det er en samling som kan leses enkelt og overfladisk, men som samtidig inviterer til nærlesing og refleksjon for den som vil gjøre mer enn bare å følge en fortelling fra A til Å.

Et av kjennetegnene på en god diktsamling, er at man ikke er ferdig med den etter første gjennomlesing. Vel, jeg kommer definitivt til å ta fram Folketelling igjen for å bore dypere. Dette var bra greier.

Og vemodigheten jeg følte da jeg la den fra meg? Vel, vi ledes gjennom et liv av en vár og åpen forteller, og det ligger i sjangerens og temaets natur at vi skal pirke borti noen ømme punkter. Nok til å gi lesingen et strøk av patos og deltagelse, men aldri så man er redd for at de fine følelsene skal gå over i føleri. På samme måte er samlingen forståelig og - for sjangeren - lettlest, men uten å gli over i en altfor naiv stil. Her tror jeg mange ville trådt feil, så kudos til Midré for å holde seg på både den ene og den andre matta.

Dette må være den morsomste reiseskildringen jeg har lest noen gang! I denne boken skal Are Kalvø og hans bedre halvdel, i boken kalt kontaktsøkeren, finne ut en gang for alle hva som er best,av by og land.
Siden de ikke leker by og land er det gjort en grundig research underveis hvor de tilbrakte èn måned på Utsira, en liten øy utenfor Haugesund, og èn måned i London.
Den morsomste delen er nok den fra Utsira men det er Kalvø liksom og han er morsom uansett om han befinner seg på Utsira eller i London.
Tre hundre sider med morsomheter, som at de på Utsira omtrent har en skole pr elev, eller at du etter mindre enn et døgn på øyen allerede har vært inne på tema som sex og innavl.
Jeg lo hele veien til skrivepulten😂😂😂
BOKEN ANBEFALES PÅ DET ALLER VARMESTE!

Hele omtalen kan leses her.

Imponerende debutbok

Jeg har med stor glede lest alle bøkene til Elizabeth Strout etter hvert som de har kommet på norsk. Hun har en egen evne til å fange og beskrive samspillet mellom mennesker, og hun formidler samtidig en ømhet overfor romankarakterene som framstilles med både gode og mer "skrøpelige" sider.

De bøkene jeg har lest hittil har imidlertid vært av henne som etablert forfatter med suksess. Da kan det jo være fristende for et forlag å utnytte denne suksessen og lete etter tidligere utgivelser som ikke nødvendigvis har samme kvalitet. Det var derfor med en liten dose skepsis jeg startet på boka. Heldigvis ble jeg gledelig overrasket.

Hovedpersonene i boka er Isabelle og hennes tenåringsdatter Amy. I likhet med de andre bøkene, får vi likevel også innblikk i livet til naboer, kollegaer og klassekamerater. Isabelle kom flyttende til småbyen som alenemor, og de to lever i en snever tosomhet med uklar fortid og avhengighet av hverandre. Samtidig lengter de begge etter noe annet, men greier ikke å kommunisere godt sammen. Dynamikken mellom de to og forholdet til omgivelsene når fasaden begynner å slå sprekker, er drivende godt beskrevet.

Jeg skal ikke gjengi mer fra handlingen, men slutten ble kanskje litt lettvint. Uansett - god bok!

Afrikansk dystopi.

Si hva man vil, men Naipaul skriver godt. Han holder leseren fanget, mens han langer ut mot alt som gikk galt etter at europeerne måtte gi slipp på koloniene sine. Riktignok skal dette være en roman med en hovedperson, Salim, med røtter i Øst-Afrika og India. Etter massakrer på muslimer i hjemlandet (Zanzibar?) slår han seg ned som handelsmann i en navnløs by nord i dagens Kongo. Salim tjener som en deltakende observatør i et lokalsamfunn som svinger mellom velstand, opprør og forfall, der moderniteten raskt kan bli oppslukt av jungelen.

I noen korte kapitler mot slutten, får vi vite at det egentlig ikke står bedre til på andre steder som London eller Canada heller. Boka ble skrevet 1977-78. Norsk utgave Der elva krummer seg fra 1980.

Se også omtalen min av The Masque of Africa.

Mormor trilogiens siste bok nådde ikke helt opp i forhold til de to foregående. Men det er en god historie og absolutt verdt å lese. Synes Teige har en god fortellerstil, men tittelen på boka er litt rar og fenger liksom ikke.

Benoni er den første delen av denne dobbeltfortellingen, og den skildrer hovedpersonen Benoni Hartvigsen, en enkel postfører og fisker fra en liten bygd i Nordland. Benoni er en karakter som står utenfor de etablerte sosiale strukturene, og romanen handler i stor grad om hvordan han forsøker å stige i sosial rang. Han er besatt av drømmen om sosial mobilitet og økonomisk suksess, noe som leder ham til å inngå i forhold med mennesker som tilhører en høyere klasse.

Rosa fortsetter der Benoni slutter og følger utviklingen av forholdet mellom Benoni og den unge kvinnen Rosa. Mens Benoni i stor grad er en roman om sosial mobilitet og klassekamp, fokuserer Rosa mer på temaet kjærlighet, og spesielt de komplikasjonene som oppstår når følelsesmessige relasjoner blandes med sosiale og økonomiske ambisjoner.

Benoni og Rosa er romaner som skildrer individers kamp for kjærlighet, frihet og sosial aksept i et lite samfunn. Hamsun tegner et bilde av et samfunn preget av skarpe sosiale skiller, men hvor individenes indre liv og lengsler er de virkelige hovedtemaene. Benoni og Rosa gir et bilde av et lite samfunns komplekse dynamikk og mennesker som forsøker å navigere i det. Det sosiale spillet, dobbeltmoral og maktforhold i bygda spiller en stor rolle i historien. Som vanlig i Hamsuns bøker er naturen og det nordnorske landskapet sentrale elementer i stemningsbyggingen.