Bokelskere.no

Takk for et godt tips. Har satt boken på leselisten.

Kristine S. Henningsen har tidligere gitt ut bøker ved hjelp av forskjellige forlag, men nå gir hun ut bøkene selv.

Et annerledes begravelsesbyrå
Den siste festen er den andre boka i Irma Dahl serien. Irma er skilt og har to sønner med eksmannen. Mange syns at hun er litt rar og skremmende. Mest fordi hun viser nesten aldri følelse, og hun er veldig direkte når hun prater. Og hun driver sitt eget begravelsesbyrå. I stedet for å føle tristhet for menneskene som har gått bort, ønsker hun å arrangere fest for å feire livene deres.

Hun trekker seg heller ikke tilbake når det gjelder utfordringer. Hennes eldste sønn er blitt ranet av en ungdomsgjeng. De har stjålet den nye mobiltelefonen hans. Hun kan jo ikke bare sitte og ikke gjøre noe med det ...

Ofte vanskelig med humor
Dette er roman blandet med litt humor. Humor i bøker og filmer er ofte vankelig, og det er sjeldent at jeg ler. Jeg likte noe av humoren, men ikke sexcscenene med Irma og en fyr. Jeg brydde meg ikke særlig mye om båndet mellom dem. Det føltes ikke helt ekte.

Bortsett fra det og noen skrivefeil her og der, var dette en god oppfølger. Selv om jeg ikke er helt fan av Irma, vil jeg gjerne vite hva hun skal gjøre videre. Anmeldelsen er litt kort denne gang, i og med at dette er en oppfølger.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra forfatter, mot en ærlig anmeldelse

Underfundig om krigsinvaliden som ble opprører.

Andreas har mistet et bein under første verdenskrig, men føler seg likevel hevet over sine lidelsesfeller på lasarettet. Straks han blir utskrevet får han da også en god start som offentlig lisensiert lirekassespiller. Til og med kone og datter får han. Et uventet sammenstøt på trikken er likevel nok til å føre ham utfor bakke og vende ham vekk fra en samfunnsorden som han tidligere har støttet.

Denne i og for seg triste historien fra 1924 blir fortalt med atskillig vidd i forfatterens særpregede stil, godt oversatt fra tysk av Stein Dahl Mathisen. Flott at Solum Bokvennen bidrar til at Joseph Roth blir bedre kjent i Norge.

Dette er en roman som krever en opplagt leser og er innimellom litt vond å lese med sine grusomme beskrivelser av overgrep mot barn begått av katolske prester. Det handler om hukommelse og minner, og om hvor (u)pålitelig de egentlig er.
En roman jeg anbefaler på det sterkeste!

Skremmende scifi, som skal ha inspirert Orwell til å skrive 1984

Krimen hørtes veldig interresant ut. Kjekt med flere bøker å se frem til å lese. Håper du har en god lesning og ha en god søndag!

Har opna «etter ghost» (Gjenferdet inn) av Isabella Hammad. Spent, og gler meg over å møte ein for meg heilt ny forfatter.

Denne helgen fortsetter jeg å høre på 1984 av George Orwell i Nrk sin Leseklubb. I tillegg så leser jeg i Lonely Planet sin bok om Marokko, jeg skal på tur dit om en god stund. Jeg har også plukket fram en bok som jeg i sin tid ikke leste mer enn ca 1/3 av, Koke bjørn, av Mikael Niemi. Tror jeg skal gi den en ny sjanse. Hans tidligere bok, Populærmusikk fra Vittula, er en av mine absolutte favoritter.

God helg alle bokelskere!

Jeg har akkurat lest ut bok nr. to av Sara Strömberg, om Vera. Virkelig bra bøker!

Denne helgen har jeg lite jobb arrangement så det blir ikke fri hele helga, men det jeg har fri tenkte jeg å lese Amy og Isabelle av Elisabeth Strout, har allerede begynt litt i går.

Hva leser du denne helgen?

Ønsker alle en god helg!

Litt forutsigbar feelgood som fletter sammen barnløshet, vanskelig oppvekst og litt kunst

Fruktbare omveier til mål.

En selvbiografisk litteraturanalyse fra Homér til Sebald.
Forfatteren står utmattet igjen etter sin siste bok om Holocaust og får ikke dreis på sin neste om Homers Odysséen. Manus er uleselig inntil en mentor råder ham til å gjøre den mer variert ved hjelp av digresjoner fra hovedfortellingen. Løsningen kalles gjerne en ringkomposisjon, som nettopp Odysseen er kjent for.

I del to tar Mendelsohn for seg to franske forfattere. Fénelon ble berømt for sin roman fra 1699 om Telemakhos som leter etter sin far Odyssevs. Hele boka er en digresjon, men ikke en avsporing fra Homer. Prousts hovedverk På sporet av den tapte tid starter i første bind med to veier som går i hver sin retning, men som i siste bind viser seg som én felles ringvei.

I tredje del vender forfatteren tilbake til sitt arbeid med holocaust, den tysk-jødiske flyktningen og litteraturviteren Erich Auerbachs bok Mimesis (1946/2002) og ikke minst WG Sebalds litterære verker med vekt på Saturns ringer (2002).

Alle digresjonene til tross er dette en liten perle av en bok, nettopp fordi Mendelsohn stadig gir en ny, frisk vri på temaene han tar opp på få sider.

Engasjerende og spennende bok. Likte språket veldig godt. Fortellingen var medrivende og hovedpersonen interessant og en man kan føle med, selv om en ikke trenger å være enig med henne hele tiden. Naturskildringene var vakre.

Roman for barn som tar for seg utenforskap og maktmisbruk på en måte som er forståelig for barn. Blir man ikke provosert av frøken Steen, så er man antakelig en stein...

«Det er mye å glede seg over for enhver pasjonert leser av den unike litterære begavelsen fra Skillebekk», skriver Dagsavisens Turid Larsen.

Hun mener Vrakeren framstår som «et imponerende og intrikat verk, der erindring og glemsel bytter på hovedrollene.»

I tillegg påpeker hun hvordan språket lyser opp teksten:

«Han løfter alle trivielle, blankslitte setninger, og gir dem en tvist som lander nye og friske på papiret. De lyser opp teksten gjennom hele romanen, paradoksale, originale og kloke. «Jeg vet ikke hva som kommer over meg, sannsynligvis det jeg ikke kommer over». Denne typen språklige sprell utøver forfatteren med ledighet og eleganse gjennom hele romanen. Man skulle tro at Lars Saabye Christensen kanskje hadde brukt opp sitt språklige arsenal, men nei da, i høstens bok gjør han all tvil til skamme.»

Har nå også gjenlest den første boken om jeg-personens barndom. Kan sterkt anbefale denne starten på Den svunne tiden for de som satte pris på samlesingen vår. Nydelig beskrevet små og store følelser og opplevelser.

Det er gøy å se hvordan man kan oppfatte ting så forskjellig. Selv syntes jeg denne boken var overraskende "kort" mtp. hvordan den ser ut. Luftige avsnitt og godt driv, samt et snertent og underholdende språk gjorde denne til en av fjorårets beste leseopplevelser for meg.

Det som redder denne fra et dårligere terningkast er Leseklubben til NRK, med Kristoffer Olsen, Christine Lossius Thorin og Live Nelvik. (Ville blitt 3 eller 4). Får en helt annen leseopplevelse når man hører andres tanker og tolkninger. Skjønner godt at dette har blitt en klassiker, og at den nok dessverre alltid vil være aktuell.

«Jeg kan ikke skrive et ord til en novelle eller en roman før jeg har
åpningen klar. Selve åpningssetningen må åpenbare seg for meg før jeg
kan begynne, selv om jeg skulle ha omfattende ideer om handlingen for
øvrig. Jeg regner det som en slags merkverdighet, kanskje med snev av
tvangspreg. Men ikke direkte hemmende. Jeg har skrevet mange bøker.»
(171)

Det er sjelden en novellesamling klarer å gjøre stimulere hjernen min på en helt ny måte. «Den elektriske skogen» gjorde det; den vekket en helt ny type undring i meg, for skriveprosessen, for hvor stor del av seg selv enhver forfatter og leser tar med seg inn i en tekst, hvordan deres opplevelser overlapper/går inn i hverandre, og hvor mye vi forandres av selve skapelsen av verket og lesningen av den. Sistnevnte kan sammenlignes med et måltid; hvor mange næringsstoffer har kroppen min tatt opp i seg? Hvor mye innsikt har sjelen min konsumert fra disse sidene?

«Noen historier har alle nødvendige ingredienser i seg, men mangler en
forteller. Noen fortellere mangler en historie.» (45)

Det er altså novellesamlingen som helhet jeg vil hylle. Hvis jeg hadde lest novellene hver for seg og utenfor samlingen eller i en annen rekkefølge tror jeg ikke de ville gjort like mye inntrykk på meg. Den siste novellen her, «Den elektriske skogen», klarte faktisk å pensle helt ny innsikt over de tre foregående novellene på en måte jeg ikke kan sammenligne med noe annet verk. Da jeg nærmet meg slutten av den novellen, satt jeg med en følelse av at jeg leste et mesterverk.

«Leonardo da Vinci triumferte over sin erotiske frustrasjon ved å
sublimere denne energien til et kunstnerisk uttrykk. Styrken i kunsten
sier noe om hvor uoverkommelige disse frustrasjonene må ha vært for
geniet.» (13)

Jeg pleier å skrive notater underveis i lesingen for å huske mer av innholdet og reflektere over det, grundig og møysommelig, i etterkant. Da får jeg klarhet i alle tankene og følelsene mine til anmeldelsen, som på en måte kan kalles en fortelling i seg selv. (Betyr det at jeg også er en forteller nå?) Det er vanskelig å forklare hvordan verket som helhet gjorde såpass sterkt inntrykk på meg, men la meg få prøve her mens jeg går gjennom alle novellene og kommer med refleksjoner og representative sitater underveis.

«En stor filosof, den største, tror jeg, sa en gang at det eneste han
visste var at han ikke visste noe. Så klok er jeg ikke og jeg vet
ganske mye. Men akkurat denne historien lurer jeg på.» (8)

I den første novellen, Åkerspøkelset (terningkast 3), er fortelleren en 73 år gammel dødssyk mann som mimrer om en tid da han var ung. Han reflekterer rundt tider som forandrer seg, om en tid uten Internett (med stor I), og om et mysterium på en åker. Mysteriets ringvirkninger på omgivelsene og menneskene rundt kan ved første øyekast virke overfladiske og ubetydelige, men nysgjerrighet vokser til fascinasjon idet de prøver å bortforklare fenomenet. Det vokser til overdrevne skrøner når de vil imponere. Til sagn og myter når de lar fantasien løpe løpsk, og til eventyr eller mareritt når de ligger i sengen og drømmer om inntrykkene, som flyktige, men sterke minner. Er det marsboere? Trollringer? Heksenes eldgamle ofringsritualer? Spøkelser som leter etter sine kjære? Fenomenet trekker til seg flere, mens livet ellers går sin vante gang, og mot slutten åpenbarer det seg en trengsel fra det dypeste stedet i oss alle.

Det ble av og til litt kjedelig med mye tilsynelatende unødvendige detaljer, og så ble det for mye hverdag og få filosofiske betraktninger og følelser. Men så skjer det noe uvanlig underveis, noe hemmelig bittert og søtt. Det mellom linjene ble synligere og tok mer plass senere, og da ble beretningen livsbejaende i etterpåklokskapens lys.

«Jeg opplevde mye merkelig på den tida, og det endret meg. Jeg så ikke
den flygende hollender eller spøkelser eller noe sånt, det er ikke det
jeg mener. Kanskje trodde jeg på det ei tid. Ja, antakelig. Det var så
mange historier. De fleste av dem sikkert usanne, eller bare delvis
sanne. Men kanskje er ingen historier egentlig sanne. De blir fortalt
ut fra hukommelsen til en enkelt person. Og hukommelsen er ingen
trofast venn.» (32)

Det mesterlig subtile er at forfatteren plasserer denne novellen i det dypeste nivået av ditt minne av samlingen, og da blir den en del av din underbevissthet ved videre lesing.

Én brikke settes altså på plass. Grunnlaget.

Ta nå i betraktning følgende observasjon: Enhver skjønnlitterær tekst kan bestå av ulike narrative (diegetiske) nivåer; fortelleren kan befinne seg utenfor eller innenfor hovedfortellingen, og det neste nivået oppstår hvis for eksempel en karakter forteller en ny fortelling. Dessuten befinner det seg en implisitt forfatter og en implisitt leser av teksten. Hvilke meninger kan tildeles den implisitte og den virkelige forfatteren? Hva er det som blir fortalt til den implisitte leseren? Hva blir kommunisert til den virkelige leseren, til meg og deg? Dette er verdt å merke seg når fortelleren er upålitelig – som jo er et utbredt, men spennende virkemiddel. Hva om en av de andre implisitte aktørene er upålitelige, da? Og hva om den virkelige forfatteren eller jeg som leser, blir upåliteliggjort? Er det i det hele tatt mulig? Hvis det er mulig, ligger det en høyest reell, men undervurdert makt i det usynlige som trekker i trådene på deltakerne, og en avmakt hos tilskuerne.

«nå bodde han dypt inni organismen, nærmest skjult, og selv om stemmen
hans ville forbli intern, ville den påvirke til endringer i det
eksterne.» (107)

Den andre novellen heter Birkebane (terningkast 3) og er en oppvekstskildring fortalt gjennom en slags aggressiv tankestrøm (veksling mellom autoral forteller og indirekte tale). På baksiden av boken står det at en gutt «oppdager at menneskene han omgir seg med egentlig bare er én ting. Fiender.» Det er imponerende stor forskjell mellom denne novellen og den første. Forfatteren har gjort seg flid med stemmen og tonen og det idiosynkratiske språket til hovedpersonen, som for øvrig er sinna, såra, voldelig, vanskelig og uforutsigbar. Men jeg får sympati for han og for alt han gjennomgår. Spesielt fordi at han er en tenåring i en overveldende verden der utenfor og inni seg selv. Språket gjenspeiler hans vesen perfekt: like omskiftelig, brutal og overveldende. Følgende utdrag er et god eksempel på det.

«Birger. han sa navnet høyt for seg selv hjemme, smakte på det. Hardt
og kantete, som en terning av jern. Han spytta det ut, Bir-ger, med
nevne knytta og metallsmak i munnen, og Birger daua hundre ganger den
høsten. Han gikk opp i brann med hele bygningen først, skreik og ropte
på hjelp mens det brant i kjøttet hans og han løp rundt der inne fra
den ene brennende veggen til den andre og smelta på veien og daua
vrælende i en dam av seg sjøl. Han gikk rett ut i veien en gang og
blei smadra av en lastebil som kom forbi i hundre. Tenna hans blei
finni oppe i klokketårnet på kjerka. Han daua da Pluto sneik seg opp
bak han og drønna til det tomme apehuet hans med jernrøret med
tjæreteip i håndtakenden. Han ramla i elva og kunne ikke svømme, og
Pluto dytta han ut fra bredden da han klarte å kave seg dit. Under
beltene på en gravemaskin, hele den misfostra kroppen hans gnudd til
rottespy mot asfalten. Under en lastebil. Brann. Det gikk rundt i det
samma og ingenting hjalp, og så måtte tankene om detta lande et sted i
denna verden og det var en skuffelse: Hver innrømmelse om at han ikke
kunne gjøra det eller det, var et nederlag.» (69)

Du skjønner det at novellesamlingen er en slags etterligning av den menneskelig psyke, en mimesis der «det mørklagte og skjulte» blir kartlagt, og der «motiver og konsekvenser av handlinger ingen kan se» får fritt spillerom i den uuttalte spekulasjonen, fordi de gir gjenklang i oss som gresshopper man ikke lenger hører. Novellene er forbundet med hverandre på et underordnet nivå, et nettverk under bakken, som soppmycelet, den symbiotiske trådformede byen av kommunikative impulser. Det er derfor jeg liker det omslagsdesignet så godt; grønnfargene og trådene er et symbol på hele min leseopplevelse.

«Å skrive er å lede og mislede med en viss hensikt. En roman er i sin
helhet en by. Teksten er et veinett hvor alle veier går inn til
sentrum, selv om de skulle ende utenfor. Én, kanskje to av dem går
også ut igjen. En slags makt i det, å lage for å lede. Men det er
alltid noen som kan manøvrere godt i veinett.» (175)

Fakta i saken om fuglemannen (terningkast 4) er den tredje novellen, og den går dypest til verks i sinnets irrganger. Psykoanalytikeren Dr Freud møter Herr L. for å granske hans traumer, en tilbakevendende lumsk skikkelse og skrekkelige fugler. Igjen klarer Nilsen å ta meg med inn i en ny tidsalder. Den med det gamle, formelle, modne språket. Det var ekstra interessant å lese denne novellen fordi jeg nylig hadde lest flere av Freuds essayer om barndomsminner, seksuelle fantasier og undertrykte erfaringer og hvordan vi formes av disse.

(Jeg lurer på om det kun er jeg - av alle i hele verden og i hele menneskets historie – som har lest akkurat disse to bøkene på samme tidsrom. Det kan være skjebnen. Et instinkt, kanskje.)

Selvsagt sier Freud ting som «Herr L. mente det kun var en forsnakkelse, noe jeg selvsagt ikke godtar» (122) og «psykoanalysen har avslørt disse som forkledte ønsker om seksuell aktivitet» (131) eller «jeg ser her en sammenheng med et ødipuskompleks som aldri fikk en naturlig forløsning» (137), men samtalene og Freuds refleksjoner i egne notater er meget fascinerende, innsiktsfulle og nesten litt skremmende. Spesielt slutten kastet en brå og brutal skygge over hele samspillet. Bevares.

«Vi er prisgitt en viss moral som følge av overordnede regler vi lever
under. Samfunnet har hovedlinjer, hvorav en nødvendig utløper er moral
– lokal eller større. Moralen er med på å gjøre samfunnet mulig,
levelig for mennesker. Samtidig gjør den noen av dem syke i sitt
fengsel.» (120)

Jeg er overbevist om at disse historiene er hver sin del av et større puslespill. Puslespillet Svein Roger Nilsen. Samtidig kan det være at brikkene består av leseren og fortellerkunsten, i ordenes assosiasjoner og erfaringenes synonymer. Våre liv er rammefortellingen, og den narrative strukturen er en egenskap ved menneskelig erfaring. Det er mange betydningsnivåer, og vi finner en tilstedeværelse i dem og kjenner oss igjen i hendelser, personer, tanker og følelser.

«Det finnes ingenting i teksten som pekte frem mot noe slikt da jeg
skrev den, for da visste jeg det ikke selv. Senere, nå, kan
sammenhengen være der. Slikt det er en sammenheng i alt, men bakover.
Et forfatterskap er en forbannelse for den som holder hemmeligheter.»
(205)

Hver novelle har ikke bare en overraskende slutt, men slutten får meg til å se hele novellen i nytt lys. Akkurat sånn som den siste novellen får meg til å se hele samlingen i nytt lys. Det er heftig. Den elektriske skogen (terningkast 6) viser best dette spenningspunktet mellom tvil og åpenbaring. Historien er i bunn og grunn en kriminalnovelle, for en bygd blir terrorisert av en pyroman. Det ankommer en skarpsindig, mystisk spesialetterforsker som skal samarbeide med den alkoholiserte fortelleren som har et autistisk barn. Samspillet mellom dem og fortellerens beretning til leseren er et samspill mellom diegetiske nivåer og upålitelighetens kunst. Jo nærmere etterforskeren kommer sine svar, jo sterkere sammenflettet blir alle parter i de diegetiske nivåene. Her kommuniserer det implisitte med eksplisitte, og man sitter igjen med like mange spørsmål som svar. Hva er forfatterens intensjoner? Når oppstod åpenbaringene?

I utgangspunktet leste jeg jo samlingen kun fordi jeg ikke kunne finne noen anmeldelser av den, og jeg ville vite om det var fabelprosa, og om den da passet inn i oversikten i «Norsk fabelprosa»-gruppen. Det kan jeg trygt si at den ikke gjør, men jeg vil allikevel anbefale den hvis du ønsker å låse opp en ny dør i den litterære delen av hjernen din. Det er skikkelig spennende! Ikke i handlingen og drivet, men i underfundigheten, vendingene, uforutsigbarheten og prosessen det er å legge hele puslespillet.

«Jeg begynte ikke å skrive for å opplyse noen om noe som helst. Jeg
leser ikke anmeldelser av bøkene mine lenger. Av og til har noen fått
med seg hva som ligger skjult i teksten. Jeg vil helst ikke vite det.
At noen har sett det.» (174)

Temaet gjengkriminalitet er et av de mest betente og diskuterbare emnene i dagens Sverige, og Salihu bidrar med en viktig stemme i debatten. Diamant Salihu har tidligere jobbet som gravejournalist, noe som er tydelig i den grundige researchen og de presise intervjuene i boka. Han klarer å kombinere journalistens øye for detaljer med en empatisk tilnærming til de involverte menneskene.
Boken er en fortsettelse av Salihus undersøkende journalistikk, der han graver i årsakene bak voldsspiralen som preger landets forsteder. Gjennom intervjuer med unge menn involvert i gjenger, deres familier, politi, og samfunnsarbeidere, gir Salihu en unik innsikt i både livene til de som står midt i konflikten og samfunnets manglende evne til å forhindre tragediene.
Vi blir med i jakten på Den kurdiske reven og mange andre kriminelle der svensk politi og FBI må hacke seg inn på krypterte telefoner for å få opplysninger.
Dette var en skremmende og aktuell bok om gjengkriminaliteten vi hører om på nyhetene, og som for meg var verre enn jeg trodde. Mye verre.