Bokelskere.no

Vi burde for øvrig øve oss på å unnvære. Det vil snart komme tider da vi ikke lenger har noe valg. La oss derfor se oss godt om mens vi ennå kan velge, og finne ut hva vi kan unnvære.

I bytte for moren min, aske. I bytte for barneår, drøm.
Nå bor jeg i et land der også lyset lengter mot lys.

I bytte mot frihet, tålmodighet. Ingen bitterhet lenger
når rettferdighet er et regnestykke i en snøføyk.

Jeg går ut til det lette snøfallet i åkeren.
Det er så nært jeg kommer et svar.

Og når jeg tenker på den sjelens enestående utholdenhet, standhaftigheten i denne grenseløse sjenerøsiteten for å kunne fullføre et slikt arbeid og oppnå et resultat som dette, gripes jeg av en enorm respekt for denne gamle, ulærde bonden som var i stand til å utføre et skaperverk som er Gud verdig.
•Mannen som plantet trær•

Eiketrær samler på tid. Stammen er århundrene, greinene er år og løvet er dager som faller, èn etter èn i den gule kalenderen vi lever og dør i.

Det å leve er å gjøre seg selv sårbar. Derfor velger så mange å holde seg i live fremfor å leve. De synes det er tryggere å ligge inne i frøkapselen i stedet for å spire og blomstre. For den som spirer, kan gå til grunne i løpet av en frostnatt.

Grief can feel diffuse and dense all at once, like a flock of birds in the sky.

In all the war zones and front lines I had visited, I had confronted the same glaring reality: that enemies were rarely bombed into submission, that crushing force often hardened their values, rather than changing them, that even when a group was dismantled or destroyed, the seeds were sown for a new generation of hatred and violence.

"Tankene er filtre vi ser verden igjennom. Så vil vi forstå litt mer av oss selv, ja, da må vi også forstå litt mer av filteret. For en ting er å se. En annen ting er å oppdage hvordan vi ser. Det første gir oss det åpenbare. Det andre viser det skjulte. Begge deler må til om vi ønsker oss dybdesyn.“

Rett før jeg sovner, blar jeg gjennom dagen. Grønne, frodige landskap fulle av sauer, sirklende rovfugler. Så jeg en gåsegribb med brede, brunsvarte vinger og dunkledd, sårbart hode, som på en liten fugleunge? Og en spurvehauk? Å begynne vandringen midt i fjellene, i skyggen. Mørke, så gradvise striper av hvitt, gult, rødt. Morgendisen som ligger i dalen, et luftig, lysegrått teppe og tinder som lager hull i det. Solen som glir nedover, fra toppene, mot dalene, mot meg, på grønnbrune, runde fjell, sovende rygger. Brune fjell med små pletter av grønne jorder, vennlige fjell, kulturlandskap. Fjell som stiger opp og forsvinner, å gå så langt øyet kan se, så langt man orker.

Vi gjentar: Hvis utviklingslæren er sann, så tåler den å
undersøkes. Enten den nå tåler det eller ikke, så har vi
iallfall rett til å undersøke og vurdere den.
Ingen kan fordre at vi ukritisk skal godta påstander som
kastes fram. Blind og nesegrus beundring har intet menneske
krav på -- aller sist skulle den som kaller seg vitenskapsmann
kreve det.

Derfor virker det ytterst mistenkelig når utviklingslærens
forkjempere blir fornærmet over at deres teorier og hypoteser
tas opp til diskusjon. De fremstiller det gjerne slik at det
bare er 'uvitende og uopplyste' mennesker som i dag tviler på
utviklingslæren.
Men virkelig vitenskap trenger ikke å sverte opposisjonen.
Sann vitenskap søker ikke å gjemme seg bak en psykologisk front
av ufeilbarlighet.
Hvorfor ønsker da utviklingsteoretikerne å gjøre det?

En del evolusjonister vil åpenbart gjøre utviklingsteorien
til en slags esoterisk kult, en hemmelig 'visdom' i en
forenng hvor bare noen utvalgte har adgang.
Etter deres mening er det bare en del spesialister og
eksperter som er kompetente til å bedømme læren.
Disse få har monopol på å uttale seg om saken.
Alle andre dødelige skal i blind rett-troenhet godta hva disse
'vitenskapens' yppersteprester doserer.
Ingen annen vitenskapsgren stiller slike krav.

Utviklingslæren er da heller ikke vitenskapelig, hører ikke
hjemme blant empirisk (erfaringsmessig) vitenskap, da den
hittil ikke har levert ett eneste gyldig bevis for sin
riktighet. Utviklingslæren er en spekulativ teori av filosofisk
art. Det går ikke lenger for utviklingslærens talsmenn å avfeie
opposisjonen med arrogant og overlegen mine.
Hvert tenkende menneske kan fritt ta opp disse emner til
undersøkelse og gjøre seg opp en mening om saken.

Riktignok ynder darwinistene å innhylle sine gjetninger i
uttrykkk og fraser som skal gi emnet en illusjon av faglig
pålitelighet og utilgjengelighet.
Det kan derfor være nødvendig å kle av denne falske prakt
av fremmedord, da blir det hele ikke vanskeligere enn at
en oppvakt skolegutt kan følge med!
I verker som er utkommet, har vi adgang til de fremlagte fakta
og kan trekke våre egne slutninger ut fra materialet.

( fulltekst nb.no >

Under andre halvan av 1800-talet saknade trädgården i Hammarby början och den saknade slut. Då det inte längre fanns något innanför fanns det inte häller längre något utanför. Inget trädde fram framför något annat i den suddiga och delvis förruttnade grönskan.
- Vi får försöka slå läger i huset då vi lyckats ta oss fram och in, sa Sjödén.
Och redan efter någon timma hittade de ett apskelett. Ett skelett av en markatta låg på marken bland krikon, plommon och svartapel.
- Innan vi räknar borde vi tänka, sa Paulsson til Fyhr och Sjödén som samtidigt och tillsammans la apbenen i en viss ordning i det höga gräset.

Og når jeg ser på disse gamle fotografiene nå, vet jeg endelig hva som åpner seg: Det er jeg som åpner meg. Jeg åpner meg mot denne tiden som for lengst er forbi og puster den inn.

Mer og mer gikk Øverland over til å betrakte Sovjet-kommunismen
som en slags fascisme,
en variant av den moderne absoluttistiske modell som Hitler,
Mussolini, Franco og andre hadde arbeidet etter:

"Vi har vanskelig for å gjøre oss fortrolig med det faktum at
den russiske revolusjon er en forrådt revolusjon,
og at der i Sovjet-demokratiet bare finnes sparsomme rester av
socialisme, og intet spor av demokrati.

Det er så altfor bittert, at hele vårt århundredes sociale kamp
skulde ha vært ført forgjeves. Allikevel tror jeg det er best
for oss om vi nu ser virkeligheten i øinene så iskald den er:

Sovjet-staten frembyr langt større likhetspunkter med det
fascistiske diktatur enn med den socialistiske stat, som vi
i sin tid trodde var under opbygning i Russland.

Hvis vi vil bygge op et socialistisk samfund, må vi finne vår
egen vei og føre vår egen kamp.
Vi vil ikke ha borgerkrig, ikke Røde garder, ikke hemmelig
politi, ikke utrenskninger, ikke konsentrasjonsleirer,
ikke diktatur av nogen art,
ingen riksdagsbrann og ingen sabotasjeprocesser.
Det socialistiske samfund vi ønsker oss, skal bygges op i
overensstemmelse med våre rettferdighetskrav og av vår
egen frie vilje.

/

Det ene parti, den ensrettede presse, det hemmelige politi,
de hemmelige domstoler, den kollektive straff,
konsentrasjonsleirene, tvangsarbeidet, fetisjdyrkelsen, den
blinde fanatisme,
angsten for angivere, statens totale forakt for mennesket --
kjennetegner begge systemer.
At dette kan kalles socialisme og demokrati, at det kan
begeistre ungdommen, at anstendige og sannhetskjære mennesker
kan forsvare det, er mig et tankekors.

..en socialisme som må innføres på den måten, at et væpnet
mindretall tar makten, undertrykker flertallet
og gjør oss lykksalige mot vår forbitrede protest, -

en socialisme som ikke kan holde sig ved makten uten hemmelig
politi og pressecensur, -
ikke holde sig ved makten uten å innføre ettparti-systemet
og umyndiggjøre det overveiende flertall av folket, -
ikke uten å fylle fengsler og konsentrasjonsleirer med
millioner av mennesker, - en slik socialisme
skal hederlige mennesker ikke forsvare!

Kan vår politikk ikke vinne tilslutning fra folkets flertall
ved vekten av sine rettferdighetskrav og i åpen konkurranse
med andre partier, da fortjener den ingen seier.
Og kan den ikke bestå uten voldsmidler og undertrykkelse,
da fortjener den ikke å bestå.

For det er ikke tvang og tukthus vi lenges etter, men frihet
vi kjemper for! "

( Norden mellom øst og vest, 1948 )   - ( bokmerke )

There was a familiarity in walking through the sliding doors of the library: the smell of books old and new; the vastness of the shelves. Tabby felt like she'd known it all her life.

Vi finnes i disse avtrykkene, skjult og til stede, bak vegg, under tak, mellom gjøremål, i ferd med å leve våre liv, legge noe bak oss og gå noe annet i møte, vi er også en del av det store skiftet på vei mot det uforanderlige, som ikke lar seg nevne. Derfor henger dette fotografiet på arbeidsrommet mitt, for at jeg ikke skal glemme forløpet jeg tilhører. Hver morgen kan jeg finne noe nytt i dette øyeblikket der tiden åpner og lukker seg i samme ro.

Vi vil kanskje ha noen hemmeligheter, både som voksne og som barn, men hvis ingen virkelig ser og møter oss slik vi er, der vi er, og når vi ønsker det, kan det føre til katastrofe.

Hver morgen ligger dagen på sengen vår som en ren skjorte; denne uforlignelige fine, uforlignelige tette veven av renslig sannsigelse sitter som støpt på oss. De neste fireogtyve timenes lykke avhenger av at vi vet å gripe etter den når vi våkner.

A story is a story, says Bruno Baar. It can be anyone’s.
But the story doesn’t go like that. It meanders.

Tenk om jeg glemte hvordan han lå og hvisket etter å ha våknet, som om han var redd for å stikke hull på dagen, eller natta, med stemmen sin?

Det er lett å fordømme og ta avstand fra det man ikke forstår