Bokelskere.no

Å lytte er det beste du kan gjøre for en som har en kronisk sykdom. Og da mener jeg virkelig lytte - ikke bare vente på at hun skal trekke pusten slik at du kan komme til orde. Stritt imot trangen til å gi råd. I stedet for å foreslå «har du prøvd X» eller «hvorfor ikke bare Y», hold det inne. Tillat deg å være litt i ubehaget du kanskje føler på når du lytter til henne.

Books should not be loved selfishly. (...) To learn to share our toys, that is perhaps the most important lesson to remember in this life...

Foreldrekjærligheten må være en av de sterkeste - kanskje den sterkeste - kraft for å gjøre livet godt. Dette er hjertets eget språk som er uavhengig av religion, kultur, politisk ståsted og sosial og økonomisk status.

...foreldres kjærlighet til sine barn er en av de dypeste og beste krefter i et menneskes liv.

When people are always cutting you down, you don’t get a chance to grow.

Kveldene blir kortere...Greinene puster langs mørket og myrene dier den store natt, det suser og banker og jeg tviholder på det utslitte livet som om det er en skatt.

We deserve to imagine a world without prisons and punishment, a world where they are not needed, a world rooted in mutuality. We deserve at least to aim for that.

I uthuset til mine besteforeldre, finner jeg hjertet til Aristoteles, i en kasse med reservedeler til fordums gressklippere. Jeg rekker å kjenne det slå kraftig og taktfast i neven min, før jeg faller inn i det.

Inne i hjertet til Aristoteles vokser syndene og angeren tett i form av fargerike, løvmettede trær og busker. Jeg tar meg frem gjennom kratt, der kroppen rispes av torner, og løv kleber seg til sårene. I et forlatt trostereir ligger hjertet til Virginia Woolf og kvitrer.

Jeg seiler nedover elven som renner gjennom Woolfs hjerte, på en flåte satt sammen av kadavrene til alle utvalgte mennesker, dyr og planter som Virginia noen gang elsket. Masten er et nakent, bladløst almetre, men med et seil av sammensydde ark fra manuskripter og dagbøker. De håndskrevne sidene er vasket uleselige av blodstormene. Paul Celans hjerte kommer flytende motstrøms oppover elven.

I Celans hjerte letter petroleum og plankton fra havet i et omvendt regn, og legger seg som et beskyttende skall langs himmelhvelvingen.

Det er ikke eksperimentenes omfang som avgjør om dette er en forbrytelse, men den tvangen de utføres under.

Hun har mange ganger gjort noe for siste gang, uten å vite at det var siste gang.

..en nyttig liten øvelse: ..at man stanser opp ved et
vitenskapelig utsagn og sammenligner det med et tilsvarende
dikterisk utsagn om samme fenomen.
..det trer frem en skarp kontrast mellom det forskningen
doserer som sannhet, og hva ethvert normalt menneske føler
som sannhet.
,,først gir vi dikteren ordet - Salomo i Høysangen:
"Sett meg som et segl på ditt hjerte, et segl på din arm,
for sterk som døden er kjærligheten, hård som dødsriket er
dens nidkjærhet: dens glød er som ildens glød, en Herrens
lue ['låga'].
Mange vann kan ikke utslukke kjærligheten, strømmer kan ikke
overskylle den; om nogen vil gi alt han har i sitt hus for
kjærligheten, ville han bare bli foraktet."

Så gir vi ordet til vitenskapen - ved professor Gabriel
Langfeldt i boken "Personlighetsutvikling, moral og menneskesyn":
"Kjærlighet, hat, hengivenhet er eksempler på slike sentiments,
som altså er spesielle følelser som aktiveres overfor visse
objekter på basis av medfødte tilbøyeligheter (konstitusjon),
men ofte betinget av visse opplevelser, gruppesamhørighet,
yrkesopplæring m.m."
Som vi ser, to vesensforskjellige anskuelser. De to syn lar seg
vanskelig forene. Om vi gjør et forsøk:
"..sterk som døden er aktiviseringen av sentiments overfor
visse objekter på basis av medfødte..." Nei, det går ikke.

Det må være noe i veien -- enten med diktningen eller med
vitenskapen. ..

/

Hva personutviklingen angår, fastslås det på side 34:
"Vi kan m.a.o. si at individets utvikling er betinget av
samvirket mellom de biologiske faktorer og alle de miljø-
faktorer som det etterhvert blir utsatt for fra vuggen til
graven."
Her fremstilles individet som totalt determinert av arv og
miljø, like forutbestemt i sin 'adferd' som en kule på et
skråplan. Mennesket gjør til enhver tid hva det må gjøre,
og efter dette burde vel en fortsatt moral-filosofering
være overflødig. Samme deterministiske syn blir uttrykt på
side 38:
"Vi kan derfor som et resultat av denne analyse si, at hvis
et individs personlighetsutvikling finner sted på basis av
normale anlegg, og uten at noen fysiske skadevirkninger
inntreffer, så blir det de tilfeldige miljøvirkninger og de
derav følgende psykodynamiske prosesser som blir avgjørende
for personlighetens utvikling."

Like efter - i en parentes: "(Vi har med dette ikke tatt
standpunkt til spørsmålet om viljens frihet ...)"

Ikke det? Påstanden virker unektelig overraskende - tatt i
betraktning at man øyeblikket i forveien er blitt presentert
for refleks-automaten Mennesket. Omtrent like forvirrende som
å si: "Klokkeviseren er utvilsomt drevet av urverket. Men
dermed har vi ikke tatt standpunkt til spørsmålet om det er
urverket som driver klokkeviseren."
..professor Langfeldt skifter standpunkt midt på side 38.
Og det følger flere slike overraskelser efterhvert. ( . . )

..Langfeldt siterer Ingjald Nissen : "Det er meget som taler for
at menneskenes mest umiddelbare impuls til moralsk handling er
tendensen til å etterkomme bestående forventning hos andre
levende vesener."
Det virker på meg som moralpsykologien har lagt ut en revesaks
for å fange en sommerfugl. Den kan nok beskrive .. hensiktsmessig
sosial tilpasning, men får overhodet ikke tak i hva moral er.
La meg konkretisere det: ( . . . )

( kildetekst >

Till dig
Du min förtvivlan och min kraft,
du tog allt eget liv jag haft,
och därför att du krävde allt
gav du tillbaka tusenfalt.

For every hundred of us who survived the terrible journey across the Atlantic . . . four hundred of us perished. During three hundred years—the seventeenth, eighteenth, and nineteenth centuries—more than 100,000,000 of us were torn from our African homes.

(Richard Wright, 12 Million Black Voices , 1941)

Å aldri gå seg vill er å avstå fra å leve; å ikke vite hvordan man gjør det, kan være fatalt, men et sted i det mellom liggende terra incognita finnes det et liv fullt av oppdagelser.

Dette som i sin natur er fullstendig ukjent for deg, er som oftest det du trenger å finne, og for å finne det må du gå deg vill.

This is the road we all must travel—over the Bridge of Sighs into eternity.

En løgn er en forvrengning av sannheten.

Plutselig, og uten forvarsel, kunne de også vende seg mot ham, tømme skolesekken hans, håne ham for at han var kalvbeint eller banke ham opp. Og jeg tror det var disse uforutsigbare kastene, det at han aldri visste hvor han hadde folk, som gjorde mobbingen så utålelig. De voksne gjorde det de kunne. Men det begrenset seg stort sett til holdningsskapende arbeid. Lærere hadde nemlig en ­rørende tro på holdningskampanjer den gangen. Det var liksom ikke det samfunnsproblem som ikke kunne løses med et treffende slagord og en button.