Bokelskere.no

Denne fremskrittsfølelsen er ikke behagelig. Den minner i verste fall om en drøm hvor man sitter på en hest og ikke kan stige av, fordi den aldri står stille. Man ville gjerne glede seg over fremskrittet, hvis det bare hadde en ende. Man ville gjerne kunne stoppe opp et øyeblikk og fra sin høye hest si til fortiden: Se hvor jeg er nå! Men før man får sukk for seg, går den skremmende utvikling videre, og når man har vært ute for dette noen ganger, begynner man å føle seg ille til mote med fire fremmede ben under buken, som ufortrødent beveger seg fremover.

Å finne, er det å oppdage at man alltid har eid, eller i det minste: at man allerede har funnet? Å komme frem, er ikke det ganske enkelt å være i stand til å gå?

CECILY: This is no time for wearing the shallow mask of manners. When I see a spade I call it a spade. GWENDOLEN: I am glad to say that I have never seen a spade. it is obvious that our social spheres have been widely different.

Mot - det er når du vet at du er slått ut før du begynner, og gjennomfører det uansett hva som skjer.

"There is neither happiness nor unhappiness in this world; there is only the comparison of one state with another. Only a man who has felt ultimate despair is capable of feeling ultimate bliss. It is necessary to have wished for death in order to know how good it is to live.....the sum of all human wisdom will be contained in these two words: Wait and Hope."

Da hersket skjønnhet og stillhet, og dannet sammen selve skjønnhetens form, en form som livet hadde forlatt; ødslig som et tjern om kvelden, sett på lang avstand fra et togvindu, som forsvinner så fort at tjernet, blekt i kveldslyset, ikke mister sitt forlatte preg, selv om det er blitt sett. Skjønnhet og stillhet forente sine krefter i soverommet, og mellom de tildekte vannmuggene og stolene med laken over kunne selv ikke den nysgjerrige vinden og de klamme sjøgufsenes myke snute, som skubbet og snuste og spurte igjen og igjen - "Falmer dere? Forgår dere?" - forstyrre freden, likegyldigheten, uangripeligheten, som om spørsmålet de stilte, knapt var verd at tingene skulle svare: vi består.

I'm standing here before you

I don't know what I bring

If you can here the music

Why don't you help me sing

Tages Forholdet til sig selv bort, saa har vi Massens tumultuariske Sig-Forholden til en Idee; men tages ogsaa dette Forhold bort, saa har vi Raahed. Saa trykke og skubbe og gnide Individerne sig op ad hinanden i ørkesløs Udvorteshed; thi der er ingen Inderlighedens Blufærdighed, der sømmeligt fjerner den Ene fra den Anden; saa er der Røre og Røre, der bliver til Ingenting. Ingen har hver for sig Noget og i Forening eie de heller ikke Noget: saa blive de fortredne og skjendes. Da er det end ikke det glade Gjestebuds muntre Sange, der forener Vennerne; da er det ikke Oprørets dithyrambiske Sange, der flokker Masserne; da er det ikke den religieuse Begeistrings høie Rhythme, der under guddommeligt Opsyn til Revue for de himmelske Hærskarer mønstrer Slægtens Utallige. Nei, da bliver Bysnak og Rygte og chimairisk Betydningsfuldhed og apathisk Misundelse et Surrogat baade for det Ene og det Andet. Individerne vende sig ikke ind ad i Inderlighed fra hinanden, ikke ud ad i Samdrægtighed for en Idee, men indbyrdes mod hinanden i sinkende og mistrøstig nærgaaende nivellerende Gjensidighed.

Men när pojken betraktade det fria, oändliga havet och den röda aftonsolen, som lyste med så milt sken, att han vågade se in i den, kände han frid och trygghet intränga i själen. 'Inte lönt att vara bedrövad, Nils Holgersson', sade solen. 'Världen är härlig att leva i båda för små och för stora. Det är också en god sak att vara fri och sorglös och ha hela rymden öppen framför sig.'

ALBANY

How far your eyes may pierce I can not tell:
Striving to better, oft we mar what's well.

Det er ikke store forræderier
som dreper kjærlighet
kjærlighet dør
av ganske små og nesten umerkelige
forræderier

Nå er synd ikke, som mange tror, først og fremst en moralsk kategori. Synd betegner først og fremst at mennesket river seg løs fra samlivet med Gud og ikke anerkjenner sin bestemmelse til å være Guds bilde. I stedet vil det selv være Gud. Den moralske følgen av dette er at menneskets vilje blir preget av en selvsentrering som gjør andre mennesker til midler for oppfyllelsen av dets egne ønsker. Mange fanges dermed i selvsentrerthet, i stedet for i frihet å gjøre det gode som hører med til å leve i fellesskap med Gud.

Klag ikke under Stjernene over Mangel paa lyse Punkter i dit Liv!
Ha, de blinke jo somom de vilde tale til dig!

I begge Herrens hender er du tegnet, der er du tenkt og dannet, kjent og kjær. Men fram for alt i sårene som sier at du er elsket med alt du er

Det finnes en indre lov om at man ikke kan begynne å gråte når man har for mange sorger inne i seg.

“Og han svarte:

Du gir bare litt når du gir av dine eiendeler.

Det er når du gir av deg selv, at du i sannhet gir.

For hva er dine eiendeler annet enn ting du bevarer og passer på av frykt for at du skal trenge dem i morgen?

Og morgendagen, hva skal morgendagen bringe den oversiktlige hunden som graver ned bein i den sporløse sanden mens den følger pilegrimene til den hellige by?

Og hva er frykten for nød annet enn nød i seg selv?

Er ikke frykten for å tørste når din brønn er full, nettopp den tørsten som uutslukkelig?

Det finnes dem som gir litt av den overflod de har

• og de gir for å få anerkjennelse, og deres skjulte ønske gjør gavene unyttige.

Og det finnes dem som har lite og gir alt.

Dette er de som tror på livet og livets gavmildhet og deres kiste er aldri tom.

Det finnes dem som gir med glede, og den gleden er dere belønning.

Og det finnes dem som gir med smerte, og den smerten er deres håp.

Og det finnes dem som gir og ikke føler smerte ved å gi, heller ikke søker de gleden, eller gir med tanke på egen vinning;

De gir slik myrten i den fjerntliggende dalen puster ut sin duft i rommet.

Gud snakker gjennom hendene til disse, og bak deres øyne smiler Han mot jorden.

Det er bra å gi når man blir bedt, men bedre er det å gi ubedt, i kraft av sin forståelse;

og den gavmilde finner større glede i å lete etter en mottaker enn i det å gi;

Og er det noe du vil holde tilbake?

Alt du eier, skal en dag bli gitt bort;

Derfor skal du gi nå, slik at gavmildhetens årstid blir din og ikke dine arvingers.

Du sier ofte, “Jeg vil gi, men bare til dem som fortjener det.”

Trærne i din frukthage sier ikke slikt, heller ikke hjorden på din beitemark.

De gir for å kunne leve, for å holde tilbake er det samme som å gå til grunne.

Den som er verdig å kunne motta sine dager og netter, er sannelig verdig å motta alt annet fra deg.

Og den som har fortjent å drikke av livets hav, fortjener å fylle begeret fra din lille bekk.

Og hvilken fortjeneste kan være større enn den som kommer fra motet og tilliten, nei barmhjertigheten, i det å ta imot?

Og hvem er det du som skal få mennesker til å blotte sitt bryst og vise frem sin stolthet, så du kan se deres verdighet avkledd og deres stolthet uten skam?

Sørg først for at du selv fortjener å være giver, og en redskap for gavmildhet.

For det er i sannhet livet selv som gir til livet -

mens du, som betrakter deg som giver, ikke er annet enn et vitne til det.

Og du som mottar – og alle dere mottar – la ikke takknemligheten tynge deg, for da legger du en byrde på deg selv og på den som gir.

Løft deg heller sammen med giveren på hans gaver som vinger;

For det å være altfor bevisst på sin gjeld betyr å tvile på gavmildheten til ham som har den rause jord til mor og Gud til far.”