Med vi står fell snøen tettare.
Kåpearmen din blir kvit.
Kåpearmen min blir kvit.
Dei går mellom oss som
nedsnødde bruer.
Men nedsnødde bruer er frosne.
Inni her er det levande varmt.
Varm under snøen er armen din ei
sæl vekt på min.
Det snør og snør
på stille bruer.
Bruer ingen veit om.
-- ... Eg ser på deg at du veit noko. Kva sa Unn?
-- Det kan eg ikkje seia.
-- Kvifor det?
-- Fordi det ikkje var slik, ho sa det ikkje!
Den begynner så vakkert, og den avsluttes om mulig ennå vakrere. En sang om en tid, og et enkelt menneske som levde med i den uten å kreve noe. Melodien er vakkert mollstemt, men der er i grunnen ingenting å gråte over. Man må tingene som de kommer, uten å ta stilling til om livet er rikt eller ikke. Man kan lytte til denne boken, da hører man små bølgeskvulp mot den enkle farkost, måkenes evige klage, og stillheten omkring og i seg selv. Vemod ? Å ja!
Dette er hva jeg vil kalle lyrisk prosa. Velformulert. Ekte. Dyp menneskelig. Og ensomhet trenger heller ikke være så ille, særlig dersom en ikke vet om den.
Alle fortjener å lese dene boken. ( Kom for første gang ut i 1918! Men , stadig nye opplag er kommet til. Heldigvis.
Tore Rem sin "Knut Hamsun - Reisen til Hitler", greier vel å slå fast en gang for alle Hamsuns ståsted når det gjelder Hitler, nazismen. Andre som har synspunkter på dette? Interessant lesing og utrolig mange spennende kilde-illustrasjoner. Har litt mer om den i bloggen
En gjest glemmer aldri en vert som tok vennlig imot ham.
Da jeg gikk av toget, fantes det bare én exit, i nord. Jeg
trasket hele veien rundt stasjonen, gjennom den gam-
melmodige, fredsommelige handlegaten langs toglinjen,
drikkesjapper, kolonialbutikker og risutsalg i stadig
reprise. Noen viste vei: Omsider kunne jeg stå ansikt til
ansikt med mine lengslers tre.
Mørkret på sidene av vegen. Det har ikkje form, og ikkje namn, men den som ferdast her kjenner med det kjem fram og fylgjer etter og får det til å gå som rislande bekker etter ryggen.
Musik som inte rör upp resonemang och frågor kan naturligtvis
vara lugnande och charmfull, men det er troligare att den er
dyster. Ett stridsrop bevisar givetvis ingenting och är ofta
bara ett knep att skapa uppmärksamhet(...) Likväl fruktar jag
tystnaden eller det instämmande, äckligt sockersöta lovprisandet
mycket mer.
Under de senaste åren har mina verk berömts mer hemma än
utomlands, en gång var det tvärtom. Men jag trodde inte på mina
'kritiker', och jag tror inte på mina byråkratiska berömmare nu.
Det är ofta samma människor, lakejer med stenansikten.
Vad vill de med min musik? Svårt att gissa. Kanske glädjar det
dem, att den blivit lugnande och tandlös.
Skapar den sköna drömmar? Jag tror inte att de förstår den på
rätt sätt... jag är nyfiken på mina vänners uppfattning(...)
men jag skulle väldigt gärna vilja veta, vad den stora publiken
verkligen tänker. Det är omöjligt att avgöra utifrån recensioner,
utländska eller här hemifrån.
Innebörd i musik - det måste låta underligt för de flesta,
särskilt i västvärlden. Det er just här i Ryssland, som den
frågan vanligen ställs:
Vad försöker tonsättaren egentlig säga med sitt musikverk?
Vad är det han försöker klargöra?
Frågorna är naturligtvis naiva, men trots deras brist på
nyansering är det definitivt rätt att ställa dem.
Jag vill till och med göra ett tillägg:
Kan musiken motverka det onda? Kan den få människan att
stanna och tänka? Kan den protestera och därigenom fästa
människans uppmärksamhet på olika otäcka ting, som hon blivit
van vid - saker hon går förbi utan intresse?
Alla dessa frågor började ta form hos mig på grund av
Mussorgskij.
Vi kan si at han går videre der andre stanser opp og følgelig avdekker sannheter som står i skarpeste kontrast til de andre realisters, ja til hele hans århundres rasjonalistiske syn på menneskets vesen
En mektig skygge er falt over jorden og konsentreres
over en engelsk småby. En organisasjon som beherskes
av utenomjordisk ondskap, så dyp at vante begreper
om godt og ondt blekner, samler kreftene til det
avgjørende slaget om sivilisasjonen.
Vredens tid er den avsluttende, fristående romanen
i C.S. Lewis unike trilogi, som begynte med
Utflykt från tyst planet og Perelandra.
Sluttoppgjøret mellom de planetariske kreftene som
har styrt historien, skjer her. Ikke bare en
spenningsroman; men også en intelligent granskning av
utviklingen i grunnleggende begreper omkring menneske
og samfunn, vår plass i verden og universet.
(fritt oversatt fra omslagstekst, svensk Libris-utgave 1993)
Romanen, "That hideous Strength" kom ut i 1945.
"Den gruelige Borg" - eller også 'Organisasjon'?
vi møter "National Institute for Co-ordinated Experiments",
'N.I.C.E' som naturligvis vil være fokus for Folkets eget
Nytenkning og Fremskritt, det 'humane reformstøperi' --
men forskningsinstituttet er elitistisk og dypt okkult
styrt - som Hitlers elite, og mektige keiserriker ellers.
"Ikke få i vår tid deler monsterdrømmene om villfaren makt
som hr. Lewis viser oss gjennom sine rollefigurer", skrev
George Orwell i en anmeldelse like etter Hiroshima.
/
"Lyndsay's Middle Scots usage of 'strength' was in the
now archaic meaning of 'fortress, stronghold'" - -
Lewis' titel skriver seg fra et middelaldersk diktverk
og hentyder til Babels Tårn, et maktens byggverk som
kom til å legge skygge over jorden.
Han visade mig gäddan. Den är fin, sa jag
för man måste alltid uttala sig om nån har fått
en fisk. Och sen var det försent att gråta vidare.
Jag klädde mig som vanligt igen och vi drack te
tillsammans.
That is what poetry can do. It speaks to us of what does not exist, which is not only better than what exists, but even more like the truth
Platonisk kjærlighet tar ikke sikte på en forplantning av slekten, men springer ut av menneskets fornemmelse av ensomhet innenfor sin art, en ensomhet som blir større jo mer egenartet en sjel er. Platonisk kjærlighet er lengselen efter den menneskesjel som kan løse vår egen ut av dens ensomhets smerte, en smerte som tidligere ble stillet ved hvile i Gud, men som nu søker sin ro hos en likemann, hos en sjel som selv har våket og grått med den samme lengsel i seg. Og når kjærligheten gir en annen evne til det mirakel å forløse vår egen sjel, blir begge forløst fra fremmedgjørelsen på jorden.
I 1925 hevdet den egyptiske sharia-dommeren Ali Abd al-Raziq at "islam er et budskap, ikke en styreform, en religion, ikke en stat". Den som uttrykker seg slik, målbærer et syn som forutsetter at det finnes flere, likeverdige måter å tolke verden på, at mennekene ikke nødvendigvis trenger å ordne sine samfunn etter en allmenngyldig eller gudegitt sannhet.
Slik tekning er farlig for den som forvalter sannheten. Derfor ble al-Raziq trukket for retten, og fradømt sin stilling. I all sin enkelhet demonstrerer historien begrepet "fundamentalisme" forbilledlig klart. Ikke minst fordi den viser hvorledes selv en relativt moderne stat i gitte tilfeller kan falle tilbake til innsnevrede, totalitære tenkemåter straks man nærmer seg skjæringspunktet mellom religion og samfunnsorden. 1925 er ikke middelalderen, relativitetsteorien feiret 20-årsjubileum det året. Det var samme år som en biologilærer i Dayton, Tennesee delte skjebne med al-Raziq. Han ble fradømt sin stilling fordi han hadde latt elevene ta del i Darwins utviklingslære, hvilket var forbudt etter delstatens lover.
Aforisme
Den dypeste smerten
i dine smerter er
at de ikke engang fattes
av den som står deg nær.
Som i drømme
Var det virkelig hånden min,
tørr og ru med hovne ledd
mellom knoklene og spente sener,
som i sin tid rørte ved og fikk
mennesker til å stråle?
Kan det ha vært ansiktet mitt,
som jeg nå ser her i speilet,
herjet med gråblek hud,
hun i sin tid kjærtegnet og sa
hun alltid ville elske?
Kan det ha vært kroppen min,
krumbøyd, stiv og preget av
engstelse for hvert et skritt,
som i sin tid sprang og lekte
mellom bølger på en strand?
Det må ha vært det, for ennå kan jeg
svakt erindre som i drømme
at jeg fikk mennesker til å stråle,
mottok kjærtegn og sprang lekende
mellom bølgene på stranden.
Av og til kommer man over små verk av forunderlig karakter. Unge Werthers lidelser av Goethe f.eks. er en slik bok som man bare blir glad i. Denne 104 siders Andalusiske elegien kjøpte jeg fordi den er listet i boka 1001 bøker du må lese før du dør, og for et overflødighetshorn!
Vanligvis i korte noveller/romaner står det at det ikke er et ord for mye. Her er det kun og bare overflødige ord som beskriver jeg-personens opplevelser sammen med eselet Sølvfell. Det er poetisk og inderlig hjertevarmt, det er både menneskelig og eseligt og kjærligheten mellom menneske og esel er både troverdig og vakker.
Og Sølvfell, du ser oss, ikke sant?
Mose vokser uten røtter. Ordene hans fikk meg til å miste pusten. Gjennom et helt liv med studier av plantenes biologi hadde denne enkle kjensgjerningen gått meg hus forbi, og nå virket det som om dette var den ene tingen jeg desperat hadde trengt å vite.
Jeg tror ikke at mennesket er ondt, eller at mennesket er godt - jeg tror at mennesket er delvis ondt og delvis godt. Hvilken side som skal få vokse og utvikle seg, avhenger av oss selv.