I give it to you not that you may remember time, but that you might forget it now and then for a moment and not spend all your breath trying to conquer it. Because no battle is ever won he said. They are not even fought.

Katter lever i det hele tatt efter et nærmest bysantisk seremoniell, og de tar det ille opp hvis man forstyrrer deres mystiske ritualer.

Det er noe eiendommelig med våren i år; det er umulig ikke å glede seg over den, men samtidig føles det enda mer uutholdelig å tenke på at mennesker dreper hverandre mens sola skinner og blomstene spirer.

"Hvis vi begge overlever til i morgen, kan vi kanskje gjøre den bålgreia da? Med de grønne greinene og sånt."

Toby ler. "Jeg trodde du syntes det var en meningsløs og tom symbolhandling."

"Selv en meningsløs og tom symbolhandling kan likevel av og til være meningsfull," sier Zeb.

Det var en mektig sang hentet fra stjernene, den kom natt etter natt når det var kaldt. Det sang på himmelharpen som om noen der ute i vinternatten hadde strøket med kjempebue over strengene, det sang, tusen års sorg og tilgivelse, ordløst og sørgmodig, natten lang, den ene enden av ledningene var festet til et trehus i Västerbotten, men den andre enden hang fast ute i rommet, hang i svarte, døde stjerner. Sangen kom fra rommet og var ordløs og handlet om de ordløse. Ikke glem oss, sang den, vi er som du, ikke glem oss

Darkness cannot say: "I precede the coming light," but there is a sense in which light can say, "Darkness preceded me."

Det finnes øyeblikk av poesi i alle liv - eller snarere: det finnes øyeblikk da ethvert liv fortetter seg til poesi, da bevisstheten om å være til rammer en som en uforløst sang. Det er poetens skjebne å aldri kunne unnslippe erindringen om, men alltid måtte lete mellom ordene for å gjenkalle denne tilstand.

MOZART

Med ett: sollyset splintrer luftens hinne
og brister i øyets krystaller
Uendelig frihet ...
På en trapp av glede
stiger du mellom stemmer av lys
Himlen åpner seg
Livet smiler mot døden
fryktløst
og uten grenser.

Døde fugler
- Hans Børli -

Jeg har sett døde fugler i skogen.
Om høsten.

De ligger i lauvrasket
med føttene bønnlig trukket opp
under seg,

vingenes gotiske linje gjennombrutt
av vær og væte. Brystfjærene
skjelver sakte i vinden,
- du hører stillheten snø
inne på fugleviddene i det vesle hjertet.

Et lys faller inn fra evigheten:
Ditt sinn kaster skygge,
lik et tre i måneskinnet
ute på endeløse nysnø-myrer.

(...) du var den eneste, slik vi alle er den eneste.

... det er ikke fra midten av samfunnet, men fra samfunnets ytterkant romanens egentlige budskap lyder: Selv den minste motstand er av betydning. (fra etterordet)

In his extreme youth Stoner had thought of love as an absolute state of being to which, if one were lucky, one might find access; in his maturity he had decided it was the heaven of a false religion, toward which one ought to gaze with an amused disbelief, a gently familiar contempt, and an embarrassed nostalgia. Now in his middle age he began to know that it was neither a state of grace nor an illusion; he saw it as a human act of becoming, a condition that was invented and modified moment by moment and day by day, by the will and the intelligence and the heart.

In his forty-third year William Stoner learned what others, much younger, had learned before him: that the person one love first is not the person one loves at last, and that love is not an end but a process through which one person attempts to know another.

Å FÅ

ei lita hand
inn i ei stor hand

det er ingen småting
her vi går

di vesle hand
smygande inn i mi

ingenting større
enn det

TO VAR DEI SMERTENE

ja, tre
den eine som eg
ikkje kan gjera noko med

den andre som eg
kan gjera noko med

og den tredje som eg
kunne ha gjort noko med
men ikkje gjorde