Bokelskere.no

Ti bud til en ung mann som vil frem i verden.

I
Det første bud er ganske lett:
De som er flest, har alltid rett.
II
Tenk alltid på hva folk vil si.
Og ta den sterkestes parti.
III
Og tviler du, så hold deg taus
til du ser hvem som får applaus
IV
Tenk nøye ut hva du bør mene.
Det kan bli dyrt å stå alene.
V
Følg ingen altfor høye krav.
Men si, hva har du fordel av.
VI
Si alle hva de gjerne hører.
Gå stille gjennom alle dører.
(For sannhet bringer sorg og nød,
mens daglig løgn gir daglig brød)
VII
Gå aldri oppreist. Snik deg frem.
Og gjør deg varm i alle hjem.
VIII
Husk: Ingen mann kan roses nok.
Slik bygger man en venneflokk.
(Og i et brødre-paradis
har du din beste livspolis)
IX
Av sladder husker du hvert ord
til bruk i neste sjefskontor.
(Men ingen taktfull sjel forteller
et ord til ham ryktet gjelder!)
X
Hvis siste bud blir respektert,
da er din fremtid garantert.

Følg dristig med i kamp mot troll,-
men vis fornuftig måtehold!
Skrid tappert frem i livets strid;
- en time forut for din tid:

Jens Bjørneboe 1963

Read the best books first, otherwise you'll find you do not have time.
-Henry David Thoreau

Vi begynner å bli middelaldrende når vi ikke lenger behøver å ha det gøy for å hygge oss.

Franklin Jones

Bøker som omhandler immigrantforhold i USA på 1900-tallet.
Immigrant/etnisk literatur.
Vil bli oppdatert etterhvert som jeg leser nye bøker.

Endre Lund Eriksen er god til å skrive om viktige temar på en morsom og lettfattelig måte. Nå har han gjort det igjen. Herlig om Arvidsjaur (!) og Indiane, 12 år, den sommeren da pappaene deres ble litt sånn kjærester. En uvant situasjon kan du trygt si - og hva med følelsene de har for hverandre? Men virkelig komplisert blir det ikke før Arvids bestevenn Frank dukker opp... Veldig viktig bok i en tid da "homo" er av de mest brukte skjellsord blant unger i barneskolealder!

Etter å ha likt de to tidligere bøkene, Hypnotisøren og Paganinikontrakten, ganske godt falt det meg naturlig å fiske denne lydboka ned fra hylla til mamma forrige gang jeg var på besøk. Det er noe med Joona Linna, tror jeg. Jeg liker av en eller annen grunn den finnen. Det var en av de tingene jeg oppfattet som en svakhet i bok nummer 1, at han ikke fikk mer plass, men han er langt mer fremtredende i oppfølgerne. Det er fint. Denne gangen er den store, finske etterforskeren under etterforskning selv. Han gjorde noe i forrige bok som fikk intern-etterforskerne til å rynke pannen, og i denne boka må han ta til takke med en observatør-rolle.

På Birgittagården, et hjem for en gruppe tenåringsjenter med diverse problemer, skjer det to blodige drap. Den ene jenta blir funnet i en merkelig posisjon (hint: se omslaget), mens det andre offeret – en av de ansatte – blir funnet slått brutalt ihjel med en hammer. Igjen sitter terapeuten Daniel, som ikke bare jobbet på hjemmet, han var også gift med den drepte ansatte. Han går inn i sjokk og havner på psykiatrisk institusjon, og de sinte, trøblete tenåringsjentene på hjemmet kan heller ikke hjelpe stort. Joona Linna havner på sporet av tenåringen Vicky etter at det viser seg at hun har rømt fra hjemmet, men blir konstant motarbeidet av det lokale politiet.

Som om ikke det var nok, begynner en kvinne å ringe ned politiet. Flora Hansen holder spiritistiske aftener en gang i uka, og inviterer betalende gjester til å snakke med sine avdøde kjære. Gjenferdene hun har hevdet å snakke med har så langt bare vært snille og søte, men nå mener hun bestemt at hun ser den drepte jenta, og at hun prøver å fortelle henne noe. Alt dette skjer samtidig som at Linna stadig må forklare seg for intern-etterforskerne. I fortiden til Vicky dukker en meget kjent kvinne opp, og hun dras inn i saken enten hun vil det eller ikke.

Jentas ansikt er skjult. Som om hun er redd, som om hun ikke vil se
gjerningsmannen. Før jenta ble plassert på sengen har hun vært utsatt
for grov vold. Det dreier seg om gjentatte slag med en stump gjenstand
mot panne og isse. Hun var bare en ungjente, og må ha vært fryktelig
redd.

Kan like gjerne si det med en gang: Jeg likte denne boka også. Kepler gjør et eller annet riktig for min del. De bygger opp spenningen på en måte som holder oppmerksomheten min hele veien igjennom. Det er ikke det at de nødvendigvis er noen fantastiske språkkunstnere, dette ekteparet bak Lars Kepler. Men jeg synes de er flinke til å bygge opp spenningen, kaste inn et par forvirrende elementer og holde den egentlige synderen godt skjult hele veien. De er heller ikke ukjente med å ta i bruk litt utradisjonelle ting for å fortelle historien. I Hypnotisøren var (ikke overraskende) hypnose sentralt. Her blander et medium seg inn i saken med opplysninger som passer overraskende godt. Selv med slike faktorer blir det ikke helt teit. Det kunne det fort blitt.

Det er delte meninger om romanene til Kepler, noen synes de er helt elendige, mens andre har sansen for dem. Du har sikkert skjønt at jeg hører til sistnevnte. I retrospekt vil jeg vel si at bok nummer én har vært den dårligste så langt. Der synes jeg at de faktiske etterforskerne fikk for lite plass. Jeg synes i blant at karakterene til Kepler oppfører seg litt merkelig. For eksempel kan det virke som at grafisk lyst og sex er et must i alle bøkene deres. Det er i og for seg greit, det, men jeg synes vel ikke at det alltid timingen er like god. I denne boka her fikk jeg følelsen av at sexen ble tatt med fordi boka måtte ha litt sex, ikke fordi karakterene i boka nødvendigvis ville ha handlet slik i en virkelig situasjon. Men dette trekker ikke ned særlig mye for meg, ikke i denne type bøker, og det er derfor jeg ikke har pirket på det i omtaler av de tidligere bøkene. Her er det ikke om å gjøre å skrive dypt og episk, det er om å gjøre å skrive spennende og tidvis heseblesende. Det får forfatterparet til, til tross for småtteri jeg fint kunne klart meg uten.

Tidenes mest intelligente plot? Njaei, det er å ta litt i. Men fengende nok til å høre lange strekk om gangen av (den forøvrig godt leste) lydboka? Jepp! Slutten var spennende. Samtidig som at vi får svar på enkelte av spørsmålene som vokser frem rundt fortiden til Joona, kastes det hint om fremtiden i fanget vårt. Det er ganske skumle hint, her kommer godeste herr Linna til å få litt å stri med. Har du likt de to forrige bøkene, vil du sikkert like denne også.

Denne omtalen ble først publisert på bloggen min.

Det er så godt å ta fram ei bok av Gabriel Scott når en trenger en stillferdig fortelling, det er ikke noe heseblesende over bøkene hans, heldigvis.
Mange av de eldre forfatterne kunne det med å dvele ved, slik som i denne boka, der mennesker og natur beskrives på en poetisk måte, og så er det så fin og god en rytme i tekstene hans.

De er menneskene, skapningens herrer - omkring dem er fjellet og ensomheten, er mørket og natten og tusen gåter, den store, hemmelighetsfulle natur. Så sitter de der og snakker med hverandre, en liten fortrolig venneklynge, en flokk hyrder i marken som hyrdene før dem i tusener år, de sitter med himmelen over sitt hode og med jorden under sin fot, uendeligheten omringer dem, det evige suser i deres ører og fyller sinnet med drøm og fred.

I boka følger vi Kristofer fra unggutt til voksen, gjennom vanskelige tider men også flotte beskrivelser av gode velgjerninger og opplevelser.
Her blir vi godt kjent med gjeternes eller hjuringenes liv med buskapen i fjellet og hvordan de passet på sine dyr og spiste dravle.

Jeg posta et svar under bokomtaler om FSG, men de trådene tror jeg få leser fordi nye innlegg ikke kommer fram på oversiktssiden.

Uansett. Her kan vi diskutere friere også. Jeg har noen aspekt ved FS jeg kunne tenke meg å høres deres syn på. De forutsetter IKKE at man må ha lest serien, selv om det selvsagt ikke er en ulempe.

Det første jeg har merket meg er at svært mange har lest (både 1, 2 og 3!), for så å slakte de og uttrykke at andre ikke burde lese/ihvertfall ikke unge. Men hvorfor skulle noen la være det? Det sitter jo snart en kvinne i annenhver lenestol oppslukt i disse bøkene? Enhver bokhandel pusher denne for harde livet. Hvorfor skulle noen tro, særlig om man er 16, at denne ikke er verdt å lese? Det er vel snarere unormalt å lå være.

Det tristeste for en som er 16 i dag synes jeg er at alle generasjoner kvinner de har å se opp til flyr beina av seg så fort en respektabel butikk (les bokhandel/matbutikk) selger noe som ryktes å kile i trusen. I mellom Uten en tråd og i dag har vi ikke kommet oss av flekken. Ja, bortsett i fra at i dag kan kvinner åpent vise sine lesevaner, men skal en tro all "slakten" av eget lesevalg gjøres det ikke uten unnskyldninger og bortforklaringer. Sitter noen i en krok og skammer seg med blussende kinn håper jeg at de er 60+. Det hadde ihvertfall vært noe.......Eller?

Tidligere, rett etter at FSG kom på norsk, var vi i en annen tråd inne på hva dette kommersielle hysteriet sier om vår samtid/ kultur. Kaja Scherven Mollerin ga et godt bidrag synes jeg i Klassekampens bokmagasinet 20. oktober. Hun hevder FSG ikke er blitt stort fordi den er grensesprengende, men fordi den spiller på lag med en seksualisert samtid. Ukorrekt, ja mulig, men eldgammel i sitt "barnlig kvinne/pike og erfaren mann" variant. Hun finner det ubehagelige i den kvinnelige hovedpersonens musefletter og uskyld og viser til mange varianter over samme tema i dagens populærkultur. Twilight, True Blood, Moonlight.

Så hvis vi godtar premisset: den kvinnelige hovedpersonen har musefletter/ framstår med barnlige trekk, er i starten jomfru, lar seg dominere/ fysisk/psykisk svakere enn mannen, er student/ økonomisk svakere enn mannen osv, ja så mener jeg Mollerin har et poeng når hun påpeker at fenomenet bare viderefører.

Og jeg tenker at alle voksne som er med å hauser opp dette fenomenet er del av en felles fornektelse av hvordan dette bare er en ny brikke i puslespillet som seksualiserer småjenter på en, med Mollerins ord, ubehagelig måte. Vi kan jo begynne i klesbutikkenes utvalg av klær som kler opp småjenter til små kvinner, foreslår Mollerin. Og altså fortsette til voksenbøker som ikler kvinnene ungpikenes trekk.

Summen av det hele er at det selvstendige og myndige mennesket er det mindre attraktivt å være og å begjære, med mindre du er mann da er det bra å være selvstendig. Er dette greit? Og er det frigjørende?

Man trenger ikke ha noen religiøs tilknyttning for å være et godt medmenneske. En ateist har også dette menneskesynet.

Kan man utsette sin egen dødsdato?

Ring ble for alvor kjent da Hollywood laget en nyversjon av den japanske skrekkfilmen Ringu. Jeg har sett begge versjonene og jeg må ærlig talt innrømme at jeg liker den japanske originalen aller best. Hvorfor? Den er ikke så overdramatisk som Hollywood - filmen. Den har mer undertoner og japansk og asiatisk skrekk/grøss-skapere, er mye flinkere til å lage mørke, kryptiske undertoner i filmene sine som jeg setter stor pris på. De lager historier som kryper under huden på meg. De har en fortellerkunst gjennom filmene som kommer sakte snikende innpå meg. Det er den type grøss jeg liker enn alle disse overdramatiske skrekkfilmene der man får alt inn med teskje. Jeg liker skrekkfilmer som får meg til å tenke og legge merke til nye ting gjennom hver gang jeg ser filmene. Små beskjeder mellom linjene man ikke oppdager først når man ser en film. Derfor liker jeg japanske og asiatiske skrekkfilmer så godt. De kan det med å bygge opp skrekk på en sakte og snikende måte uten å overdramatisere alt hele tiden. Håper det er noen som skjønner hva jeg mener? ...

Uansett, Ring handler om journalisten Asakawa. Han er gift, har et barn og reiser mye for å gjøre research gjennom jobben. Denne gangen kommer han over en mystisk videokassett. Videokassetten består ikke av annet enn usammenhengende bilder. Nærmest psykiske bilder som kommer på rekke og rad. Hva betyr disse bildene? Videokassetten avsluttes med en fryktelig beskjed; at seeren dør om nøyaktig en uke hvis seeren ikke avbryter forbannelsen. Klarer Asakawa å finne ut hvordan man avbryter forbannelsen før det er for sent? Det blir en kamp om tiden ...

Det spesielle med Ring er konseptet. Personlig syns jeg det er et originalt konsept. Det er kjedebrev på et helt annet nivå og hva er mer skremmende enn å lure sin egen død? Er det mulig eller er det virkelig bestemt når man skal dø? Syns selv det er et spenende spørsmål.

Boka og film(ene) er annerledes uten at jeg skal gå for mye innpå det. Filmene har tatt seg noen friheter og gjort ting litt annerledes enn selve boka, noe som er vanlig når det gjelder filmatisering, men konseptet er likevel godt gjenkjennelig.

Boka var grøssende god som jeg hadde håpet på. Den har en nerve som holder på leseren. Jeg slet i alle fall med å legge fra meg boka. Selv om jeg hadde sett filmene og visste hvordan man skal bryte forbannelsen på forhånd, så var det likevel en svært spennende leseopplevelse. Det eneste jeg tenkte underveis mens jeg leste var at jeg skulle ønske at jeg kunne japansk så jeg kunne lese boka på originalspråket. Er nesten sikker på at boka har vært enda mer nervepirrenda da, men likevel syns jeg at engelske oversettelsen er meget god. Det er bare det at jeg syns at japansk er et vakkert språk. Det er så fint å høre på. Det hadde vært stilig å kunne det skriftlig og munlig. Men tror ikke jeg skal starte på det prosjektet. Husker på hvor mye jeg hatet gloser generelt da jeg gikk på ungdomsskolen og videregående. Så tror ikke jeg skal begynne med det igjen. Er vel for gammel til å lære meg nytt språk uansett ...

Om du har sett filmene eller ikke, Ring er uansett en kultklassiker når det gjelder grøss. Boka er fengende og har en del uhyggelige scener som jeg skulle ønske det var mer av i bøker fra samme sjanger. Og bok nummer to, Spiral i triologien er allerede bestilt! Gleder meg til fortsettelsen!

Ved midnatt kom du til mitt leie,
listende på tå,
for at jeg ikke skulle våkne fra drømmen du skapte for meg?
Når jeg myser mot deg under øyelokkene
er du vakker som alltid.
Du stanser ved mitt hode og mønstrer meg,
og jeg mønstrer deg.
Vi sukker begge to
og glir unna.
Vi venter en hel dag på
at du skal komme om natten og
gjøre meg søvnløs
med din skjønnhet.
Å, du skamløse måne!

Asieh Amini - Kom ikke til mine drømmer med gevær

Nå skjønner jeg endelig hvorfor mine svar ikke kommer med:-)

Stillhet er verdens vakreste musikk...

Du er ikke alene. Det hadde ikke gjort noe om det var forskjellig farge på de to knappene eller andre måter å skille de. Fort gjort å trykke feil.

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal beskrive Perdido Street Station, men det er en slags dystopisk steampunk-greie. Denne Goodreads-anmeldelsen oppsummerer boka bra:

[...]something like the dirty lovechild of Edward Gorey, Jules Verne
and Charles Dickens.

Gormenghast og Tigana synes jeg absolutt man bør få med seg, ja. Gormenghast er ganske mørk og merkelig, men også ganske morsom, og Tigana bør falle i smak om du liker realistisk fantasy som har en del til felles med historiske romaner.